Bestemmelsen regulerer hva tvungen observasjon (§ 3-2) og tvungent psykisk helsevern (§ 3-3) kan omfatte, og fastsetter at tiltakene kan gjennomføres enten med eller uten døgnopphold i institusjon.

Første ledd regulerer tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern med døgnopphold i døgninstitusjon. Dersom det er truffet vedtak om slikt vern, kan pasienten holdes tilbake på institusjonen mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang. Tilbakehentingen skal skje på en mest mulig skånsom måte for pasienten, og som hovedregel med helsepersonell til stede. Dersom det er behov for å bane seg adgang til bopel eller for fysisk maktutøvelse utenfor institusjon, må politiet bistå (§ 3-6 andre ledd). Se for øvrig rundskrivet Helsetjenestens og politiets ansvar for personer med psykisk lidelse – oppgaver og samarbeid . 

Døgninstitusjonen pasienten er innlagt ved må være godkjent for ansvar for tvungent psykisk helsevern med døgnopphold (psykisk helsevernforskriften §§ 1,2, 3). 

I andre ledd er det gjort unntak fra kravet om at døgnoppholdet må finne sted på godkjent institusjon. Formålet med unntaket er å sikre at pasienter som er underlagt tvungent psykisk helsevern kan oppholde seg ved somatisk avdeling i spesialisthelsetjenesten der dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. Bestemmelsen er et snevert unntak som kan benyttes i tilfeller der pasienten har en slik helsetilstand at det er behov for avansert medisinsk overvåkning som ikke kan tilbys i institusjon i det psykiske helsevernet, for eksempel på grunn av en alvorlig spiseforstyrrelse. Pasienten kan også ha opphold på somatisk avdeling ved selve etableringen av det tvungne vernet. Dersom en pasient innlagt i psykiatrisk institusjon får behov for somatisk helsehjelp må pasienten henvises til somatisk avdeling på ordinær måte, og den somatiske avdelingen må vurdere behovet. 

Etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern skal også i disse tilfellene skje under ansvar av den godkjente institusjonen. Ansvar for oppfølgning av den psykiatriske undersøkelsen og behandlingen av pasienten vil da fortsatt påligge denne institusjonen. De involverte institusjonene må etablere samarbeid som gjør det mulig for den godkjente institusjonen å ivareta ansvaret. Ansvaret for behandlingen av den somatiske tilstanden vil på vanlig måte ligge hos somatisk avdeling. 

Bestemmelsen åpner for midlertidig opphold i ikke-godkjent institusjon. Begrepet "midlertidig" må ses i sammenheng med vilkåret om at opphold i somatisk avdeling kun skal finne sted så lenge det vurderes "nødvendig av hensyn til forsvarlig helsehjelp". Hvor lenge dette er tilfelle må vurderes konkret i den enkelte sak. 

Bestemmelsene i lovens kapittel 4 vil som utgangspunkt kunne anvendes under oppholdet i somatisk avdeling. Tvangsmidler (§ 4-8) kan som hovedregel kun benyttes ved institusjon som er godkjent for tvungent psykisk helsevern med døgnopphold (psykisk helsevernforskriften § 26 første ledd), men i bestemmelsens andre ledd er det gjort unntak for akutte situasjoner. Eventuelle vedtak må treffes av faglig ansvarlig ved institusjonen som er ansvarlig for det tvungne vernet. 

Tredje ledd regulerer gjennomføringen av tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD). Se også psykisk helsevernforskriften §§ 14, 18, 24 og 25 som ytterligere regulerer tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. 

En pasient som er underlagt tvungent vern uten døgnopphold bor som oftest i egen bolig. 

Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold kan bare benyttes dersom dette vurderes som et bedre alternativ for pasienten enn tvungent vern med døgnopphold, jf. tredje ledd første setning. Hvorvidt dette er tilfelle må avgjøres på bakgrunn av en konkret vurdering der det må ses hen til om pasienten har behov for døgnkontinuerlig omsorg og behandling i institusjon, eller om vernet kan ivaretas tilstrekkelig og forsvarlig uten innleggelse. Vurderingen skal foretas fortløpende. I vurderingen skal det legges særlig vekt på hva pasienten selv ønsker. Ressurshensyn er ikke relevante. 

Pasienten kan bo hjemme eller ha frivillig opphold på en kommunal institusjon eller en institusjon i spesialisthelsetjenesten, for eksempel rusinstitusjon eller institusjon i det psykiske helsevernet. Det kreves ikke at institusjonen pasienten frivillig har opphold ved er godkjent for tvungent psykisk helsevern. Ansvaret for det tvungne vernet må imidlertid ligge hos en institusjon som har godkjenning. Adgangen til slikt opphold er ikke tidsbegrenset. Kravet om at tvungent vern uten døgnopphold må anses som det beste for pasienten, medfører at kombinasjonen tvang uten døgnopphold og frivillig opphold på en institusjon uten godkjenning, ikke kan benyttes overfor pasienter som vurderes å ha behov for tvungent vern i form av opphold på godkjent institusjon (første ledd). Hvis pasienten har behov for døgnopphold i godkjent institusjon må det treffes vedtak om tvungent vern med døgnopphold (første ledd), evt. overføringsvedtak (§ 4-10). 

Pasienter som har frivillig opphold på institusjon i forbindelse med tvungent vern uten døgnopphold kan på samme måte som andre frivillige innlagte ikke holdes tilbake i institusjonen. Det skal ved slike innleggelser og utskrivelser ikke treffes § 4-10-vedtak. I tilfeller der det er behov for å holde en pasient tilbake vil dette imidlertid kunne skje ved at det treffes vedtak om overføring til tvungent vern med døgnopphold (§ 4-10). 

Pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern kan også være under tvungent vern uten døgnopphold, se § 5-4. I vurderingen av hvilken tvangsform som skal benyttes (med eller uten døgnopphold), skal da hensynet til samfunnsvernet vektlegges, se § 5-3. Se også brev om kommunens plikt til å ivareta personer dømt til tvungent psykisk helsevern som skrives ut til tvungent vern uten døgnopphold. 

En innsatt i kriminalomsorgen kan være under tvungent vern uten døgnopphold. Reglene som oppstilles for tvungent vern uten døgnopphold gjør imidlertid at dette svært sjelden vil være en god løsning under de rammene fengselet gir. 

Tvungen observasjon vil av praktiske årsaker primært gjennomføres med døgnopphold i institusjon. Tvungen observasjon kan imidlertid skje uten døgnopphold i institusjonen, dersom dette er tilstrekkelig for å kartlegge vedkommendes sinnstilstand. 

Det må eventuelt treffes eget vedtak om behandling uten eget samtykke, jf. § 4-4. Ofte vil bakgrunnen for at tvungent vern uten døgnopphold vurderes nødvendig, være nettopp muligheten for å gi pasienten behandling med legemidler uten eget samtykke. En pasient på tvungent vern uten døgnopphold vil også kunne pålegges å møte opp for en sjekk/samtale, slik at faglig ansvarlig kan følge med på vedkommendes tilstand. Tiltaket må vurderes som et forholdsmessig og nødvendig. Dette var tilfelle i en sak for Høyesterett, der det ble lagt til grunn at innholdet i det tvungne vernet uten døgnopphold var at pasienten møtte opp til jevnlige samtale (Rt. 2014 s. 807). 

I tredje ledd andre setning fremgår at vurderingen av om pasienten skal overføres til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon skal gjøres i samråd med den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kommunen gis ikke en vetorett mot overføring. Faglig ansvarliges kontakt med aktuelle helse- og omsorgstjeneste må skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt. I utgangspunktet må pasienten samtykke til at faglig ansvarlig kontakter den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dersom pasienten ikke samtykker, kan taushetsbelagte opplysninger likevel bli tilgjengeliggjort for annet helsepersonell eller samarbeidende personell, dersom tungtveiende grunner taler for det, jf. helsepersonelloven § 29 tredje ledd. Dette vil i praksis være alle situasjoner hvor overføring av opplysninger anses nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade, enten det er fare for andres liv og helse eller pasientens eget liv. Dette er aktuelt der farevilkåret er oppfylt. [Obs: Hpl. § 29 som den fremstilles i dette avsnittet, trer først i kraft 1. juli 2026.] 

I tredje ledd tredje setning er det presisert at det ved vurderingen av om tvungent vern uten døgnopphold skal benyttes, skal tas hensyn til nærmeste pårørende og pårørende som bor sammen med pasienten. Faglig ansvarlig må da i vurderingen av hvorvidt pasienten skal utskrives fra døgninnleggelse til hjemmet/tvungent vern uten døgnopphold, også se hen til hvordan dette vil oppleves for disse pårørende. Dersom pasienten for eksempel fremdeles er preget av psykose og har en adferd som oppleves belastende av pårørende, kan det tale for å utsette overføring til tvang uten døgnopphold til pasienten er blitt ytterligere stabilisert. Overføring til tvungent vern uten døgnopphold kan få konsekvenser både for pårørende pasienten bor sammen med, og for pårørende som pasienten ikke bor sammen med. Dette skal altså hensyntas i faglig ansvarliges vurdering av utskrivelse. Relevante momenter i denne vurderingen vil bla. være pasientens fungering, forventet adferd opp mot pårørende og pårørendes sårbarhet (alder, egen sykdom). 

Vedtak om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold innebærer kun et pålegg om at pasienten må møte til undersøkelse eller behandling, jf. fjerde setning. Behandling kan bare gis dersom pasienten samtykker eller det er truffet vedtak om behandling uten eget samtykke (§ 4-4 a). Pasienten kan også pålegges fremmøte uten behandling. 

I fjerde setning fremgår at tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold ikke kan omfatte tvangstiltak på pasientens bopel. Denne begrensningen gjelder ikke fullt ut når pasienten har frivillig opphold ved institusjon i det psykiske helsevernet eller er beboer på sykehjem som nevnt i § 4-8 a og psykisk helsevernforskriften § 14 tredje ledd. 

Behandling skal i utgangspunktet gis ved den institusjonen som er ansvarlig for vernet. Den praktiske gjennomføringen av behandling, for eksempel utlevering av medisiner på pasientens bopel, eller gjennomføring av ernæringstilførsel, kan imidlertid overlates til helsepersonell utenfor det psykiske helsevernet, for eksempel den kommunale helse- og omsorgstjenesten (psykisk helsevernforskriften § 24 andre ledd og § 25 andre ledd). Dette forutsetter at pasienten selv ønsker det og at gjennomføringen skjer under forsvarlig tilsyn og veiledning fra den ansvarlige institusjonen. 

Den ansvarlige institusjonen må ha løpende oversikt over pasientens situasjon, slik at det fortløpende kan vurderes om vilkårene for tvungent vern er oppfylt, jf. § 3-7, jf. § 3-3. 

Tredje ledd femte setning gir hjemmel for at pasienter som er underlagt tvungent vern uten døgnopphold om nødvendig kan hentes med tvang. Dersom det blir nødvendig å avhente pasienten flere ganger, må det vurderes om pasienten bør overføres til tvungent vern med døgnopphold (første ledd). 

Fjerde ledd fastsetter et krav om at tvungent vern uten døgnopphold kun kan skje under ansvar av institusjon som er godkjent for ansvar for tvungent psykisk helsevern (§ 3-5 første ledd og psykisk helsevernforskriften §§ 1,2 og 3). 

I femte ledd er det gitt hjemmel for at det kan gis forskrifter om tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern med og uten døgnopphold. Denne hjemmelen er benyttet (psykisk helsevernforskriften §§ 14 og 18, 24 og 25).