Kapittel 4. Gjennomføring av psykisk helsevern

Hvorvidt det skal treffes vedtak etter lovens kapittel 4 (og kapittel 4A), dersom pasienten samtykker til tiltaket

Psykisk helsevernloven kapittel 4 hjemler ulike gjennomføringstiltak som kan iverksettes under pasientens opphold i det psykiske helsevernet. Det er et spørsmål om det er nødvendig å treffe vedtak dersom pasienten samtykker til tiltaket. 

For undersøkelse og behandling, er dette regulert i § 4-4: Pasientens samtykke til behandling skal være forsøkt oppnådd eller åpenbart formålsløst for at bestemmelsen kommer til anvendelse. Det vil si at det ikke er nødvendig med vedtak når pasienten samtykker eller når det er aktuelt med beslutning etter pbrl. § 4-6 andre ledd. I § 4-7a om rusmiddeltesting av biologisk materiale oppstilles i første ledd vilkår for når faglig ansvarlig kan be pasienten om et samtykke til tiltaket. Tilsvarende som ved behandling vil et samtykke om å avlegge rusmiddeltest medføre at det ikke skal treffes vedtak. 

Når det gjelder øvrige tiltak legger loven opp til at institusjonen alltid skal treffe vedtak, selv om pasienten samtykker til tiltaket. Dette gjelder skjerming (§ 4-3), innskrenkning i forbindelse med omverdenen (§ 4-5), undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon (§ 4-6), beslag (§ 4-7), tvangsmidler (§ 4-8) og overføring av pasient (§ 4-10). Bestemmelsene knytter tiltakene opp mot materielle vilkår, til personell kompetanse (faglig ansvarlig for vedtak), til saksbehandlingsregler og til klagerett til kontrollkommisjonen. Disse rettssikkerhetsgarantiene bortfaller dersom tiltaket baseres på samtykke. Samtidig vil institusjonene ofte ikke bare ha en mulighet, men også plikt til å iverksette tiltaket dersom pasienten ikke samtykker. I realiteten vil det derfor ofte foreligge en "trussel" om at vedtak treffes ved uteblivende samtykke, noe som kan medføre at samtykket ikke er gyldig, jf. kommentarene til § 2-1. Institusjonen skal selvsagt likevel alltid søke å få til et samarbeid med pasienten om tiltaket. 

Dersom en pasient selv ønsker et tiltak iverksatt uten at vilkårene i bestemmelsen er oppfylt – en pasient ber for eksempel om at det tas en rusmiddeltest eller om at institusjonen oppbevarer mobiltelefonen - er vi utenfor de tiltakene som beskrives i loven, og tiltaket vil kunne baseres på samtykke. 

Spesielt om vedtak etter lovens kapittel 4 overfor barn og unge under 16 år 

Når barn er innlagt i døgninstitusjon vil reglene som gjelder for frivillig innleggelse i lovens kapittel 4, komme til anvendelse. Det skal treffes vedtak om tiltakene skjerming (§ 4-3), undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon (§ 4-6), beslag (§ 4-7) og tvangsmidler (§ 4-8). På denne måten vil man sikre at lovens strenge vilkår for de ulike tiltakene blir fulgt, og at tvangsbruken blir påklagbar, synliggjort og etterprøvbar. 

Tiltak som forutsetter tvungent psykisk helsevern er ikke aktuelle, da barnet formelt ikke er underlagt tvungent vern. For disse tiltakene; behandling uten eget samtykke (§ 4-4), begrensning i kommunikasjon med omverdenen (§ 4-5 andre ledd) og rusmiddeltesting uten eget samtykke (§ 4-7 a andre ledd) og overføring (§ 4-10), benyttes foreldresamtykke eller eventuelt nødrett som hjemmelsgrunnlag. 

I første ledd fremgår at institusjonen har plikt til å utarbeide individuell plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Vurderingen av hvem som faller inn under kriteriet langvarige og koordinerte tilbud beror (til en viss grad) på skjønn. Det må foretas en konkret vurdering av behovet for individuell plan. «Langvarig» innebærer at det er behov for tilbud av en viss varighet, men det kreves ikke at tilbudene skal strekke seg over et bestemt antall måneder eller år. Med behov for «koordinerte tilbud» menes at det er behov for to eller flere helse- og omsorgstjenester, det vil si tjenester fra forskjellige tjenesteytere, og at tjenestene må eller bør ses i sammenheng.

Annet ledd: Dersom en pasient har behov for tilbud både etter psykisk helsevernloven og etter helse- og omsorgstjenesteloven, har kommunen ansvar for å sørge for at arbeidet med planen settes i gang og koordineres. Institusjonen må varsle kommunen så snart som mulig om at det er behov for en individuell plan som også omfatter kommunale helse- og omsorgstjenester. Institusjonen har da plikt til å medvirke i kommunens arbeid med planen.

Formålet med individuell plan er å bidra til at tjenestemottakeren får et helhetlig koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Planen skal kartlegge tjenestemottakerens mål, ressurser og behov for tjenester på ulike områder. Pasienten har rett til å delta i arbeidet med sin individuelle plan, og det skal legges til rette for dette. Bestemmelsen gir pasienten eller brukeren rett til å få utarbeidet en plan, men ikke ubetinget rettskrav på bestemte tjenester.

Individuell plan ikke utarbeides uten samtykke fra pasienten eller brukeren eller den som kan samtykke på hans eller hennes vegne, jf. forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 17. Se kommentarer til psykisk helsevernloven § 2-1. Individuell plan skal inneholde tjenestemottakerens samtykke til at planen utarbeides og eventuelt samtykke til at deltagerne i planleggingen gis tilgang til taushetsbelagte opplysninger (nevnte forskrift § 19 bokstav h).

Dersom pasienten – uavhengig av om pasienten er beslutningskompetent eller ei – motsetter seg individuell plan – skal det ikke utarbeides slik plan. Institusjonen vil selvsagt likevel måtte yte forsvarlig helsehjelp (pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b), og følge opp samarbeidende instanser så langt som mulig innenfor reglene om taushetsplikt.

Pasienter som ikke ønsker individuell plan, kan likevel få oppnevnt koordinator dersom de fyller vilkårene i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a eller helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2. Ifølge spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a skal det oppnevnes koordinator for pasienter med behov for "komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester etter spesialisthelsetjenesteloven", mens kommunen har plikt til å tilby koordinator ved behov for langvarige og koordinerte tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Pasienten må samtykke til oppnevningen.

Siste ledd åpner for at det fastsettes forskrift. Hjemmelen er brukt til å gi forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator.

For mer informasjon om individuell plan, se Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator. 

Første ledd lovfester prinsippet om at bruk av restriksjoner og tvang skal begrenses til det strengt nødvendige.

Det må være forholdsmessighet mellom tvangsbruk og de behandlingsmessige eller andre legitime mål som søkes oppnådd, og det skal tas hensyn til pasientens syn på ulike former for tvangsanvendelse. Pasientens integritet og verdighet skal respekteres. I siste punktum tydeliggjøres at minste inngreps prinsipp gjelder ved anvendelsen av tiltakene i loven.

Annet ledd gir pasienten rett til å uttale seg før det treffes vedtak etter kapittel 4, i de tilfellene der det er mulig. Retten til å bli varslet og uttale seg i forkant følger også av forvaltningsloven § 16 og bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 3 om informasjon og medvirkning. Annet ledd er å anse som en spesialbestemmelse som forsterker og tydeliggjør pasientens rettigheter. Ved tiltak som iverksettes etter gyldig samtykke, er det ikke nødvendig å innhente ytterligere uttalelse etter at samtykket er innhentet (rusmiddeltesting, § 4-7a). I motsetning til hva som gjelder for vedtak etter lovens kapittel 3 (se § 3-9), gis ikke pårørende og offentlig myndighet rett til å uttale seg i forkant av vedtak etter kapittel 4. Det skal nedtegnes i vedtaket hva pasienten har uttalt, eventuelt hvorfor det ikke var mulig å få pasientens uttalelse. Pasientens uttalelse skal ligge til grunn for vedtaket, og det skal særlig legges vekt på pasientens uttalelser om tidligere erfaring med bruk av tvang.

I tredje ledd oppstilles det krav om at pasienten skal tilbys en samtale om hvordan vedkommende har opplevd tvangsbruken. I dette ligger det en klar forpliktelse for institusjonen til å gjøre en innsats for å trekke pasienten med i evaluering av tvangsbruken. Pasienten skal få tilbud om minst én samtale, og må gjøres oppmerksom på hensikten med samtalen. Samtalen er et tilbud og pasienten kan velge å ta imot eller ei. Selv om pasienten avslår, skal vedkommende ha et nytt tilbud om samtale etter eventuell senere iverksettelse av samme type tiltak.

Samtalen skal skje så snart som mulig etter at tiltaket er avsluttet. Et tiltak er avsluttet når det er gjennomført, for eksempel når kroppsvisitasjonen er utført, eller når vedtaket i praksis opphører, for eksempel ved at pasienten løses ut fra belter fordi det ikke lenger er uomgjengelig nødvendig å bruke dem. Videre anses et tiltak avsluttet når det automatisk opphører, for eksempel tvangsernæringstiltak som opphører automatisk etter tre uker. Selv om nytt tvangsernæringstiltak følger ganske umiddelbart, skal det foregående vedtaket evalueres. Flere tiltak skal ikke "samles opp" før pasienten tilbys samtale. For pasienter under tvungen vern uten døgnopphold som er underlagt tvangsmedisineringsvedtak, vil det være naturlig å gjennomføre samtalen i forbindelse med undersøkelse og vurdering av om nytt tvangsmedisineringsvedtak skal treffes.

Det må etableres rutiner ved institusjonene som sikrer at samtalen skjer raskest mulig og at formålet oppnås.

Formålet er læring, forebygging av nye episoder og kvalitetsutvikling. Evalueringen skal belyse om det mest hensiktsmessige av aktuelle tiltak ble valgt, om det ble iverksatt på riktig tidspunkt, om det kunne ha vært gjennomført på en måte som pasienten ville ha opplevd som mer skånsom og om pasienten fikk tilpasset informasjon før iverksettelsen. Pasientens vurdering av hva som utløste situasjonen der tvangen ble tatt i bruk og hvordan nye episoder kan forebygges, er også viktige å få frem.

Følgende spørsmål er eksempel på utgangspunkter for en slik evalueringssamtale:

• Hva utløste hendelsen?
• Hvilke tiltak ble satt i verk?
• Hva var de ansattes begrunnelse for å ta i bruk av tvangstiltak?
• Hva oppfatter pasienten som årsak til bruk av tvangstiltak?
• Hvordan opplevde pasienten det?
• Hvordan virket tvangstiltaket og hvilke bivirkninger hadde det?
• Hvordan kan en forebygge lignende hendelser i framtiden?
• Hva ønsker pasienten at de ansatte skal gjøre i en lignende situasjon?

Samtalen bør gjennomføres av faglig ansvarlig.

Pasientens syn på tiltakene skal nedtegnes i journal. Disse nedtegnelsen vil være en del av beslutningsgrunnlaget i eventuelle senere situasjoner der det vurderes å treffe vedtak om tilsvarende tiltak.

Fjerde ledd bestemmer at oppholdet, så langt det er forenlig med formålet og den enkeltes tilstand, gjennomføres slik at pasienten har mulighet til å bestemme over seg selv. Dette kan for eksempel gjelde kosthold. Da det er mer og mer vanlig med alternative dietter, gjerne motivert av hensyn til miljø, dyrevelferd eller helse, stilles det også høyere krav til at helsetjenesten imøtekommer pasientens ønsker hva gjelder kosthold og verdivalg. Vegetar- og veganerkost er derfor noe som hele helse- og omsorgstjenesten, herunder avdelinger i psykisk helsevern, bør tilstrebe å tilby. Medisinske og psykologiske forhold kan tilsi at vegetar- og veganerkost bør frarådes personer med spiseforstyrrelser. Dette må bero på en konkret vurdering av blant annet av medisinsk tilstand og motivasjonen for slikt kostholdsvalg.

Femte ledd utdyper nærmere i hvilke situasjoner det er naturlig at pasientene skal kunne utøve sin selv- og medbestemmelsesrett, jf. fjerde ledd.

Sjette ledd presisere at det skal tas hensyn til pasientens livssyn og kulturelle bakgrunn. Det er viktig at pasientens religiøse og livssynsmessige behov ivaretas, jf. EMK artikkel 9 om tanke, religions- og samvittighetsfrihet.

Syvende ledd gir hjemmel for forskrift om husordensreglement i institusjoner i det psykiske helsevernet. Forskriftshjemmelen er ikke benyttet.

Det er adgang til å fastsette interne regler for at institusjonen skal fungere best mulig som sosialt fellesskap og for å legge til rette for et godt behandlingsmiljø, samt forsvarlig arbeidsmiljø. Det kan for eksempel være nødvendig å regulere bruk av radio, TV, PC, telefon, faste tidspunkt for felles måltider, nattero, steder for røyking med videre. Her er det snakk om regler som man vanligvis må forholde seg til når mange mennesker befinner seg under samme tak. Det er adgang til å regulere nevnte forhold i den grad det vurderes som nødvendig av driftsmessige hensyn eller av hensyn til medpasienter. Det innebærer at det skal mer til for å regulere aktiviteter og atferd på pasientrommene som ikke forstyrrer eller påvirker andre, enn aktiviteter og atferd i fellesarealene. Det må for eksempel være adgang til å regulere at telefoner skal stå på "lydløs" om natten, og at man ikke skal benytte telefon i fellesarealer eller til å ta bilder av andre pasienter og ansatte eller motiver som kan identifisere disse. Se for øvrig kommentarene til § 4-5 vedrørende inndragning av mobil av hensyn til andres personvern og rundskrivet Bilder, film- og lydopptak i helse- og omsorgstjenesten.

Underholdning i fellesarealene må være tilpasset avdelingens pasientgruppe og behandlingsformål. Etter en konkret vurdering, kan for eksempel film og spill med 18-årsgrenser eller voldsscener forbys i fellesarealene av hensyn til behandlingen. Ved noen avdelinger må det også være anledning til å nedlegge et generelt forbud mot at det tas bilder eller videoopptak. Generelt må graden av regulering vurderes opp mot behovet ved de ulike avdelingene. Sikkerhetsmessige hensyn må for eksempel kunne tillegges større vekt ved en regional sikkerhetsavdeling.

Et husordensreglement kan ikke inneholde bestemmelser om tiltak som er av så inngripende karakter som tiltak regulert i paragrafene i lovens kapittel 4. Når det gjelder kommunikasjon er dette presisert i loven ved at det kun kan fastsettes "rimelige begrensinger" (§ 4-5 tredje ledd med kommentarer). Dette betyr at det for eksempel ikke kan settes et generelt forbud mot bruk av mobiltelefon på en avdeling eller en generell regel om at ansatte skal være til stede ved besøk. Det kan heller ikke fastsettes adgang til rutinemessig ransaking av pasientens bagasje i husordensreglement. 

Som hovedregel skal skal pasientene kunne besøke hverandre på rommene uten personell til stede, jf. EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102 om retten til privatliv. Eventuelle begrensninger må vurderes individuelt. Helt unntaksvis, fortrinnsvis ved regionale sikkerhetsavdelinger, kan husordensreglementet regulere pasientenes adgang til å besøke hverandre, jf. brev om regulering i husordensregler av pasienters adgang til å besøke hverandre på rommet. (lenke kommer). Begrensninger kan være nødvendige ved noen avdelinger for å kunne ivareta den fysiske og psykiske sikkerheten til pasientene. Man må innrette driften slik at man unngår volds- og trussel problematikk og andre uønskede hendelser. Denne plikten kan ved noen avdelinger i praksis ikke oppfylles dersom man ikke regulerer hvor pasientene har adgang til å oppholde seg sammen uten personale.

Begrensning i besøksadgangen på rommet kan også være begrunnet i det terapeutiske behovet for å opprette rommet som et sted pasienter kan trekke seg tilbake fra felleskapet. 

Det vil, som nevnt ovenfor, kunne innvendes at reguleringen av besøk på rommet kan tenkes å bryte med retten til privatliv, jf. Grunnloven § 102 og EMK art. 8. Dersom pasienter ønsker fortrolige samtaler med hverandre, bør det derfor vurderes om det kan tilrettelegges for at dette kan skje på forsvarlig måte et annet sted enn på pasientenes eget rom, for eksempel på egne samtalerom, besøksrom eller lignende lokale. 

Det må alltid vurderes konkret i hvert tilfelle om begrensningene fremstår som rimelige og forholdsmessig for sikkerhet og behandlingsmiljø i den enkelte avdeling, bl.a. på bakgrunn av hva slags type avdeling det er snakk om, hvilke eventuelle kompenserende tiltak som er iverksatt mv. Dersom begrensninger i besøksadgangen gjelder for alle pasienter på en avdeling, bør dette fremgå av husordensreglementet framfor å være ukodifisert praksis. Det sikrer forutberegnelighet, likebehandling og at behov for og omfang og gjennomgang av kontrollorganer.

Pasientene kan ikke pålegges å delta i aktiviteter i avdelingen.

Husordensreglement kan sette viktige rammer rundt pasienters opphold på institusjon, og enkelte pasienter vil kunne oppleve slike regler som en stor inngripen. Hensynet til effektiv drift og et godt tilrettelagt behandlingsmiljø kan likevel gjøre nærmere regler i husordensreglement nødvendig. Det er viktig at reglene ikke er strengere enn det som er absolutt nødvendig.

Kontrollkommisjonen fører tilsyn med at et eventuelt husordensreglement er i samsvar med lovens bestemmelser, jf. psykisk helsevernforskriften § 51 tredje ledd. 

Bestemmelsen vil være særlig viktig ift. vedtak om bruk av tvangsmidler (§ 4-8), men er også relevante ved andre vedtak som kan vare over noen tid, typisk vedtak om skjerming (§ 4-3) og vedtak om forbindelse med omverden (§ 4-5). 

Å gi helsehjelp eller å gjennomføre andre tiltak som pasienten motsetter seg, er betydelige inngrep i pasientens integritet. Lovens vilkår må derfor være oppfylt under hele gjennomføringen av et tvangsvedtak etter kapitler 4 og 4 A (gjennomføringsvedtak) Det er ikke tilstrekkelig at vilkårene er oppfylt på tidspunktet som vedtaket om tiltaket treffes. 

Tiltaket må straks avsluttes dersom vilkårene ikke lenger er oppfylt og vedtaket må oppheves. 

Helsepersonell må derfor ha en kontinuerlig bevissthet om de vilkårene som til enhver tid må være oppfylt når et gjennomføringsvedtak utføres. 

Der gjennomføringssituasjonen gir usikkerhet om enkelte av lovens vilkår er oppfylt, vil forsvarlighetskravet tilsi at forutsetningene for vedtaket blir vurdert på nytt. Eventuelt må annet personell varsle den vedtaksansvarlige om behovet for en fornyet gjennomgang. 

Det må også løpende vurderes om finne mindre inngripende tiltak og om alternativer til tvang kan benyttes, jf. § 4-2. Dette er særlig viktig ved fysisk inngripende tiltak som bruk av mekaniske tvangsmidler. Se også psykisk helsevernsforskriften § 28 om bruk av tvangsmidler. 

I Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) dom Aggerholm v. Danmark (hudoc.echr.coe.int), ble det fastslått at beltefiksering i 23 timer utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 3 om forbud mot umenneskelig eller nedverdigende behandling. EMD understreket at varigheten av fikseringen ikke var strengt nødvendig. Avgjørelsen tydeliggjør at bruk av tvangsmidler må være strengt nødvendig gjennom hele perioden tvangsmiddelet brukes, og at dette må vurderes fortløpende. Det samme gjaldt i Makki v. Danmark  (hudoc.echr.coe.int) der pasienten hadde vært beltelagt i 11 dager og 11 timer, og domstolen ikke fant det tilstrekkelig opplyst hvorfor ikke pasienten kunne ha fått overføring til en rettspsykiatrisk avdeling tidligere, slik at han kunne vært tatt ut av beltefiksering. 

Sivilombudet har uttalt at sykehuset bør sikre rutiner for at bruk av mekaniske tvangsmidler vurderes fortløpende, og at vurderingene om vilkårene er oppfylt dokumenteres. En vurdering av om en beltelegging skal opprettholdes, må inneholde en tydelig beskrivelse av den konkrete situasjonen og hvorfor belteleggingen fortsatt er uomgjengelig nødvendig.  Det er ikke tilstrekkelig med en ren fakta-beskrivelse av situasjonen eller av pasientens opptreden. Se Besøksrapport Sykehuset i Vestfold - Sivilombudet. 

Bestemmelsen regulerer adgangen til å sette i verk skjerming. Det er ikke en forutsetning for bruk av skjerming at pasienten er underlagt tvungent psykisk helsevern.

Bruk av skjerming er ytterligere regulert i psykisk helsevernforskriften §§ 19-21.

Første ledd fastsetter vilkårene for skjerming. Det fremgår at skjerming må være nødvendig på grunn av pasientens psykiske tilstand eller utagerende atferd. Tilstander som kan begrunne skjerming av hensyn til pasientens psykiske tilstand er for eksempel sterk uro, suicidalitet eller kataton atferd. Med utagerende atferd menes for det første fysiske utageringer, men også voldsomme og vedvarende verbale utageringer vil kunne omfattes. Det bemerkes at det skal relativt store avvik til for at atferd betegnes som utagerende i språklig forstand. Det vises for øvrig til presiseringer i psykisk helsevernforskriften § 19.

Vedtak om skjerming treffes av faglig ansvarlig (§ 1-4). Dersom det er aktuelt å iverksette skjerming på et tidspunkt da faglig ansvarlig ikke er tilstede (nattestid, helg), kan faglig ansvarlig eller lege som har tilkallingsvakt, fatte muntlig vedtak pr. telefon. Vedtaket skal nedtegnes så snart som mulig.

Faglig ansvarlig skal vurdere konkret hvilket omfang og innhold det enkelte skjermingstiltak skal ha, herunder hvor det skal gjennomføres og eventuelt hvilke restriksjoner pasienten skal være underlagt. Tiltaket skal ikke gjøres mer omfattende enn strengt nødvendig. Det vises til § 4-2 tredje ledd bokstav c og d, hvor det fremgår at det må legges til rette for at pasienten får anledning til aktivitetstilbud og daglige uteaktiviteter.

Skjerming skal ikke anvendes til å begrense pasientenes mulighet til utgang fra institusjonen. Vedtak om tvungent vern vil i seg selv være rettsgrunnlag for tilbakehold i institusjonen, jf. § 3-3, jf. § 3-5 første ledd. Det følger uttrykkelig av § 3-5 første ledd at pasienten med døgnopphold institusjonen «kan holdes tilbake mot sin vilje.» Slike begrensninger krever altså ikke skjermingsvedtak

Pasienter som er innlagt i institusjonen frivillig, jf.§ 2-1, kan ikke underlegges restriksjoner med hensyn til utgang, men kan derimot når som helst avslutte behandlingen og forlate institusjonen.

Annet ledd regulerer når det må treffes vedtak i forbindelse med skjerming. Det skilles mellom situasjonen der pasienten motsetter seg og der pasienten ikke motsetter seg skjerming, varighet og tiltakets karakter. Bruk av skjerming når pasienten muntlig eller fysisk motsetter seg tiltaket, har en del likhetstrekk med bruk av tvangsmidler etter psykisk helsevernloven § 4-8. I slike tilfeller må det fattes vedtak om skjerming før tiltaket settes i verk. Dette gir pasienten større rettssikkerhet, blant annet ved at tiltaket må begrunnes og pasienten får klagemuligheter.

Dersom pasienten eksplisitt eller stilltiende godtar skjerming, vil tiltakets varighet og karakter avgjøre om og når det skal fattes vedtak. Hovedregelen er at vedtak skal treffes dersom skjerming opprettholdes utover 24 timer. I de mest inngripende tilfellene skal det treffes vedtak dersom skjerming opprettholdes utover 12 timer. Dette vil i følge lovteksten være tilfelle dersom pasienten overføres til skjermet enhet eller lignende som innebærer en betydelig endring av pasientens omgivelser eller bevegelsesfrihet. Med «skjermet enhet eller lignende» menes et lokale som er atskilt fra fellesarealer og pasientrom i avdelingen. I denne sammenheng vil sentrale momenter være grad av restriksjoner pasienten blir underlagt (for eksempel begrensning i tilgang til medier, rutiner for utgang osv.), og hvordan enheten der tiltaket gjennomføres er innredet. Se også psykisk helsevernforskriften § 20.

Beslutning om å iverksette skjerming, varighet av tiltaket og eventuelt vedtak skal nedtegnes i pasientens journal.

All skjerming er hjemlet i phvl. § 4-3. Det skal ikke treffes en beslutning om skjerming etter pbrl. § 4-6 andre ledd.

Det må fortløpende vurderes om skjermingen skal opprettholdes. Vedtaket skal nedtegnes uten opphold, det vil si så snart som mulig.

Pasienten har rett til å uttale seg før vedtak treffes, dersom dette er mulig, og det skal særlig legges vekt på pasientens uttalelser om tidligere erfaring med bruk av tvang, jf. loven 4-2 annet ledd. Tiltaket skal videre evalueres så snart som mulig etter at det er avsluttet, jf. § 4-2 tredje ledd.

Tredje ledd: Vedtak om skjerming og om forlengelse av skjermingsperioden kan påklages til kontrollkommisjonen, både av pasienten selv og dennes nærmeste pårørende (pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b). Hvem som regnes som nærmeste pårørende er omtalt i Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. Se nærmere om nærmeste pårørendes rett til informasjon om vedtaket i psykisk helsevernforskriften § 29.

Fjerde ledd gir hjemmel for å fastsette ytterligere vilkår for iverksettelse og gjennomføring av skjerming i forskrift. Slike bestemmelser er gitt i psykisk helsevernforskriften §§ 19-21. 

Bestemmelsen angir vilkårene for at en pasient kan undersøkes og behandles uten eget samtykke. Bestemmelsen regulerer ikke tilfeller der undersøkelse og behandling gjøres på grunnlag av gyldig samtykke - se mer om samtykke under kommentarene til § 2-1.

Første ledd første setning fastsetter at det overfor pasienter under tvungent psykisk helsevern (§ 3-3) kan treffes vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke. Vedtak om tvungent psykisk helsevern gir med andre ord ikke hjemmel for gjennomføring av slike tiltak. Paragraf 4-4 kan ikke benyttes ved tvungen observasjon (§ 3-2). 

Pasienten kan bare undergis undersøkelse og behandling som er klart i overensstemmelse med faglig anerkjent metode og forsvarlig klinisk praksis (helsepersonelloven § 4). Slik behandling kan blant annet være medikamentell behandling, samtaleterapi, gruppetiltak og mindre inngripende tiltak som tar sikte på å påvirke pasientens atferd. Behandlingen må gjelde den alvorlige sinnslidelsen, og det kan for eksempel ikke gis medikamentell behandling for somatiske lidelser eller for bivirkninger av antipsykotika som pasienten motsetter seg, med hjemmel i § 4-4. 

I forbindelse med medikamentell behandling, gir § 4-4 imidlertid hjemmel for å ta prøver som er nødvendige for medisinsk forsvarlig behandling (§ 4-4 første ledd og helsepersonelloven § 4), for eksempel blodprøvetaking. 

Der det er flere alternative behandlingstilbud, har en pasient rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige tilbud (pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 første ledd). Dersom pasienten ikke er beslutningskompetent, har nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten (se rundskriv til pbrl. § 3-1 tredje ledd). Nærmeste pårørende har også rett til å medvirke ved helsehjelp til pasient som har beslutningskompetanse i to tilfeller. For det første ved alvorlig sinnslidelse og fare for andre, og for det andre av hensyn til barn pasienten har omsorgsansvar for (se rundskriv til pbrl. § 3-1 fjerde ledd). 

Medvirkningsretten fritar ikke helsepersonellet for å treffe avgjørelser som sikrer forsvarlig behandling, og pasienten kan ikke velge et alternativ som ikke er faglig forsvarlig. Hvis en pasient som mangler beslutningskompetanse ønsker et legemiddelfritt tilbud, må det - som ellers - vurderes om dette kan være forsvarlig helsehjelp i det konkrete tilfellet. Dersom pasienten for eksempel har erfaring med at et institusjonsopphold med sine trygge rammer, miljøterapi og eventuelle andre terapeutiske aktiviteter, demper psykosesymptomer, kan det være faglig forsvarlig å iverksette denne behandlingen fremfor å starte opp med legemiddelbehandling. Hvorvidt en senere skal gå bort fra dette og vedta tvungen behandling med legemidler, vil avhenge om tilstanden forverres eller om den aktuelle behandlingen ikke gir bedring innen rimelig tid. 

Dersom det ved gjennomføring av behandlingen er nødvendig å bruke fysisk makt (holding eller mekaniske tvangsmidler) må det treffes særskilt vedtak om dette etter § 4-8. Vilkårene i § 4-8 er strenge. Det kreves at tvangsmidler må være "uomgjengelig nødvendig" for å unngå skade, og det forutsettes at lempeligere midler har vært vurdert og eventuelt prøvd ut først. Vilkårene er ikke fullt ut tilpasset situasjonen med for eksempel utagering som følge av tvangsbehandlingsvedtak, og bruken av bestemmelsen må tillempes. Det må prøves ut frivillighet så langt som mulig ved overtalelse, alternative gjennomføringsmåter, utsettelser mv., men der dette ikke fører frem må gjennomføringen skje med minst mulig inngripende bruk av tvangsmidler for å sikre at vedtatt behandling gjennomføres. Se brev om bruk av fysisk makt ved gjennomføring av behandling uten eget samtykke og kommentarer til § 4-8. Hva gjelder tvangsmiddelet kortvarig fastholding finnes en nedre grense for hvilken fastholding som regnes som tvangsmiddel etter § 4-8. Se kommentarer til § 4-8 andre ledd bokstav d. Se for øvrig også kommentarene til § 4-4 a andre ledd punkt 2. 

Første ledd andre setning. Det er et vilkår for å kunne vedta undersøkelse og behandling etter § 4-4, at pasienten mangler beslutningskompetanse. Det betyr at pasienter som har beslutningskompetanse, kan nekte å ta imot tilbud om undersøkelse og behandling. Pasienter som etter en tids behandling gjenvinner beslutningskompetansen, får rett til å avslutte behandlingen. Retten gjelder selv om pasienten har en alvorlig sinnslidelse og helsepersonellet mener at pasienten trenger behandling. 

Kompetansevurderingen skal relateres til den aktuelle helsehjelpen. Pasienten kan mangle beslutningskompetanse i relasjon til behovet for innleggelse i psykisk helsevern, men samtidig være beslutningskompetent for legemiddelbehandlingen. Dette må bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Ved tvungent vern uten døgnopphold (§ 3-3 jf. § 3-5 tredje ledd) vil vurderingen av beslutningskompetansen oftest være sammenfallende for det tvungne vernet og legemiddelbehandlingen. Dette fordi det tvungne vernet i slike tilfeller først og fremst består av legemiddelbehandlingen. Det presiseres også at enkelte pasienter kan være underlagt tvungent vern på grunn av fare og da samtidig være beslutningskompetente (§ 3-3 nr. 4). Disse pasientene vil som oftest være beslutningskompetente i forhold til legemiddelbehandling også, og det vil ikke være nødvendig å fatte vedtak etter § 4-4, dersom pasientene samtykker til behandlingen. Se nærmere om fare under kommentarene til første ledd tredje setning nedenfor. 

Når en pasient mangler beslutningskompetanse i relasjon til legemiddelbehandling, kan legemiddelbehandlingen bare iverksettes etter vedtak med hjemmel i § 4-4, dersom pasienten motsetter seg behandlingen. Dersom en pasient som mangler beslutningskompetanse ikke motsetter seg behandlingen, kan det være aktuelt med frivillig behandling etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 andre ledd. Vurdering av beslutningskompetanse og kombinasjon av ulike rettslige grunnlag for behandling (pasientsamtykke, behandlersamtykke etter pbrl. § 4-6 og tvangsvedtak etter kap. 3/ § 4-4) er omtalt nærmere i rundskrivets kap. 2 til § 2-1. 

I første ledd tredje setning gjøres det unntak fra vilkåret om manglende beslutningskompetanse dersom pasienten er til nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller for andres liv eller helse. Hensynet til pasientens autonomi og selvbestemmelsesrett må her vike for hensynet til eget liv og samfunnsvernet. Bakgrunnen for bestemmelsen fremgår i NOU 2011:9 side 199, der det står: "Samfunnshensyn tilsier at det også må være anledning til å behandle den psykiske lidelsen som fører til at pasienten representerer en fare for andre, uavhengig av spørsmålet om beslutningskompetanse. Det er mulig å hevde at hensynet til samfunnsvernet er godt nok ivaretatt gjennom muligheten for tvungent vern i slike tilfeller. Men helt å avskjære muligheten for tvangsbehandling overfor kompetente pasienter som oppfyller vilkåret om fare for andre, vil kunne nødvendiggjøre mer langvarige og strengere regimer for frihetsberøvelse, noe som også vil være klart etisk og menneskerettslig problematisk." 

Vurderingen av om det foreligger nærliggende og alvorlig fare, må knyttes til situasjonen uten tvungent vern, og ikke til situasjonen uten tvungen behandling. Det vil med andre ord si at unntaket kommer til anvendelse der en pasient er vurdert til å oppfylle farevilkåret i § 3-3 nr. 3 bokstav b relatert til fare for eget liv eller andres liv eller helse og som i tillegg vurderes beslutningskompetent til å ta imot tilbud om undersøkelse og behandling. Det skal presiseres at de øvrige vilkårene i § 4-4 må være oppfylt for at en beslutningskompetent pasient som oppfyller farevilkåret, skal kunne tvangsbehandles, for eksempel må det strenge kravet til forventet virkning av behandlingstiltakene i § 4-4 fjerde ledd andre setning være oppfylt. 

Dersom slik effekt ikke kan forventes, må risiko for nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse i stedet ivaretas med tvungent vern med døgnopphold, kontinuerlig observasjon, miljøterapeutiske tiltak eller lignende. I en sak behandlet av Høyesterett (Rt-2014-807) var situasjonen nettopp den at pasienten hadde fått medhold i klagen på tvangsmedisinering. Det tvungne psykiske helsevernet bestod da bare i at vedkommende måtte møte ukentlig til samtaler, og at han kunne hentes om han ikke møtte. Høyesterett uttalte blant annet: "Dersom han utskrives fra tvungent psykisk helsevern, vil han høyst sannsynlig kutte kontakten med den psykiatriske helsetjenesten. På bakgrunn av den voldsrisikoen som er beskrevet, anser jeg det som nødvendig for å forhindre nærliggende og alvorlig fare for andre at A får den oppfølgningen som ligger i de ukentlige oppmøtene. Erfarne fagfolk vil da kunne fange opp om han igjen utvikler psykotiske trekk som vil kunne utløse nye voldshandlinger." Se nærmere om farevurderingen under § 3-3 nr. 3 bokstav b. 

Andre ledd: Som utgangspunkt er det forbudt å gjennomføre undersøkelse og behandling av psykiske lidelser som innebærer et "alvorlig inngrep" når pasienten ikke selv samtykker til dette. 

Det kan derfor ikke vedtas tvungen elektrokonvulsiv behandling (ECT) etter denne bestemmelsen. Vedtak om ECT uten eget samtykke er regulert i § 4-4 b. 

Det er gjort to unntak fra forbudet mot alvorlige inngrep: 

Andre ledd bokstav a): Behandling med legemidler uten eget samtykke. 

Bakgrunnen for unntaket er at innføring av psykofarmaka i det psykiske helsevernet gjør det mulig å behandle psykotiske tilstander på en annen og bedre måte enn tidligere. I enkelte tilfeller kan dessuten bruk av legemidler være en nødvendig forutsetning for å få andre behandlingstiltak til å virke. På denne bakgrunn åpnes det for behandling med legemidler uten pasientens samtykke, til tross for at slik behandling isolert sett er et alvorlig inngrep overfor pasienten. 

Med legemidler menes i denne sammenheng legemidler som brukes for å behandle en alvorlig psykisk lidelse. Det kan kun benyttes preparater som er registrert i Norge. Det er ikke gitt unntak fra denne regelen. Det innebærer at selv om legemiddelet er veldokumentert og internasjonalt utprøvd, kan det ikke anvendes i tvungen behandling med legemidler etter § 4-4 hvis det ikke er registrert i Norge. 

Dersom pasienten behandles med legemidler som av Direktoratet for medisinske produkter ikke er godkjent for aktuell lidelse (utenfor indikasjon) eller det benyttes doser utover anbefalte maksimaldose, må dette begrunnes faglig og individuelt. Det samme gjelder ved avvik fra det som er angitt i godkjente preparatomtaler og nasjonale faglige retningslinjer. Se mer om dette i veileder til utfylling av EPJ mal for § 4-4 vedtak kap 5. 

Bruk av legemidler vil ikke sjelden ha sjenerende bivirkninger, og det må utøves strengt medisinsk skjønn ved en beslutning om behandling med legemidler. Slik behandling kan kun gjennomføres med legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger. 

I Norge er det registrert nyere antipsykotiske legemidler med frisetting av virkestoffer i opp mot 18 måneder, og med tidsperspektiv for forverring etter seponering opp mot 12 måneder. Helsedirektoratet har vurdert at slike antipsykotika som hovedregel ikke kan benyttes i behandling uten pasientens samtykke (tvangsmedisinering). Slike antipsykotika bør kun tilbys til pasienter som er under frivillig psykisk helsevern. I tillegg kan det være aktuelt for enkelte pasienter som er beslutningskompetente, men som er underlagt tvungent vern på grunn av fare for eget liv eller andres liv eller helse (§ 3-3 nr. 4 andre setning), for eksempel pasienter under langtidsopphold på sikkerhetsavdeling, og som selv foretrekker sjeldnere injeksjoner. 

Bakgrunnen for denne vurderingen er at frisetting av virkestoffer med potensielle bivirkninger og omdiskuterte langtidseffekt må anses svært inngripende. Kravet til forholdsmessighet og minste inngreps prinsipp tilsier stor tilbakeholdenhet med bruk av langtidsvirkende antipsykotika uten pasientens samtykke. Dette avspeiles også i regelen om at tabletter - som har kortere virketid - skal være den foretrukne administrasjonsform ved behandling uten eget samtykke (forskriften § 24 første ledd). Videre er det slik at mange pasienter vil gjenvinne beslutningskompetansen ganske raskt ved behandling, men kan risikere å være under påvirkning av legemidlene i lengre tid. Dette er etisk og rettslig problematisk i de tilfellene der pasienten heller ikke i beslutningskompetent tilstand hadde ønsket seg behandling med de langtidsvirkende legemidlene. Pasienter som er underlagt tvungent vern på grunn av forverringsvilkåret, vil dessuten gjennomgående ikke lenger oppfylle vilkåret om forverring innen "nær framtid" (§ 3-3 nr. 3 bokstav a) andre alternativ), dvs. innen tre til fire måneder dersom de blir behandlet med antipsykotika der virketiden er opp mot 12 måneder. Det kan riktignok tenkes individuelle tilfeller der forverring inntrer innen tre til fire måneder også ved behandling med disse legemidlene. Det kan for eksempel gjelde enkelte pasienter med rusproblematikk. 

Ordlyden "legemidler" tilsier som utgangspunkt at benzodiazepiner er omfattet. Det samme gjør begrepet "psykofarmaka" som benyttes i forarbeidene i Ot.prp. nr. 11 (1998-99) kapittel 8.4.5.3. Imidlertid presiserer lovforarbeidene at "Begrensningen ligger i at medikamentet må ta sikte på behandlingen av den alvorlige sinnslidelsen". Det fremgår videre at "innføringen av effektive psykofarmaka i psykiatrien har vært et fremskritt, og har gjort det mulig å behandle psykotiske tilstander på en annen og bedre måte enn tidligere". Tvungen legemiddelbehandling knyttes altså tett til behandling av psykose. Bestemmelsen må derfor forstås slik at den gir hjemmel for tvangsbehandling med legemidler beregnet for å behandle psykoselidelse. Som hovedregel vil det si antipsykotika eller stemningsstabiliserende medikamenter, men unntaksvis også benzodiazepiner for kortere perioder, se brev om bruk av benzodiazepiner ved behandling uten eget samtykke.

Gjennomføring av behandling med legemidler er nærmere regulert i psykisk helsevernforskriften § 24, herunder adgangen til å overlate gjennomføring til den kommunale helse- og omsorgstjenesten og økonomiske forhold knyttet til dette. Gjennomføringen av den forutgående undersøkelsen er regulert i psykisk helsevernforskriften § 22. 

Andre ledd bokstav b): Ernæringstilførsel uten eget samtykke. 

Unntaket innebærer at det er anledning til å gjennomføre ernæringstilførsel med bruk av tvang overfor en pasient som er underlagt tvungent psykisk helsevern, når dette er ledd i behandling av en alvorlig spiseforstyrrelse. 

Bakgrunnen for unntaket er at det i særlige tilfeller er behov for hjemmel for (iverksettelse av) behandling med bruk av tvang, og for å gripe inn før det foreligger en nødrettssituasjon. 

Paragraf 4-4 gir kun hjemmel for gjennomføring av behandling som har til hensikt å behandle pasientens psykiske lidelse, og ernæringstilførsel uten eget samtykke vil derfor kun være aktuelt overfor svært syke pasienter med alvorlig undervekt. Det vises i denne sammenheng til at forskning viser at pasienter med alvorlig undervekt har redusert glukosemetabolisme i hjernen, noe som svekker vedkommendes kognitive funksjoner. Tilføring av næring (glukose) vil øke glukosemetabolismen og dermed øke hjernens funksjon. Overfor denne pasientgruppen kan ernæringstilførsel anses som behandling av pasientens alvorlige sinnslidelse. 

Bestemmelsen krever at ernæringstilførsel fremstår som et "strengt nødvendig behandlingsalternativ". Det kreves ikke at det foreligger en nødrettssituasjon. Det er tilstrekkelig at andre frivillige behandlingsmetoder ikke gir utsikt til bedring av pasientens tilstand. 

Som det fremgår av bestemmelsen vil ernæring uten eget samtykke være et tiltak som inngår i et helhetlig behandlingsopplegg. 

Før det treffes vedtak om ernæringstilførsel uten eget samtykke må pasienten undersøkes av lege. Gjennomføringen av den forutgående undersøkelsen er regulert i psykisk helsevernforskriften § 22 fjerde ledd. 

Lovens § 3-5 andre ledd gir hjemmel for at ernæringstilførsel kan gjennomføres på somatisk avdeling når dette anses nødvendig av hensyn til forsvarlig helsehjelp. Det vises til kommentarene til § 3-5. 

Gjennomføring av behandling med ernæringstilførsel uten eget samtykke er nærmere regulert i psykisk helsevernforskriften § 25, herunder adgangen til å overlate gjennomføring til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. 

Se også Nasjonal retningslinje for behandling av spiseforstyrrelser . 

Bestemmelsen i andre ledd bokstav b) hjemler bare behandling uten samtykke ved "alvorlig spiseforstyrrelse". Dersom det er behov for å gi ernæring/væske mot pasientens vilje på grunn av andre tilstander enn alvorlige spiseforstyrrelser, for eksempel på grunn av vrangforestillinger om forgiftning, må det vurderes om vedtak om tvungen somatisk behandling etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A er aktuelt. 

Tredje ledd innebærer at det ikke kan treffes vedtak om behandling uten eget samtykke dersom helsepersonell ikke først har forsøkt å få til frivillig behandling. Med frivillighet menes både behandling basert på pasientens samtykke, og behandling etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 andre ledd (behandlerbeslutning). 

Dette betyr at pasienten må spørres om vedkommende samtykker/ønsker behandling. Slikt tilbud og pasientens eventuelle avslag må nedtegnes i journal. Dersom pasienten mangler beslutningskompetanse, men ikke motsetter seg, skal det vurderes om det er aktuelt med behandling etter pbrl. § 4-6 andre ledd. Kravet til faglig forsvarlig behandling kan likevel tilsi at det treffes § 4-4 vedtak dersom pasienten er særlig ambivalent til behandlingen eller dersom farevilkåret er oppfylt, se rundskrivets kap. 2 til § 2-1. 

Se for øvrig kommentarene til § 3-3 nr. 1. 

Fjerde ledd fastsetter at pasienten må være tilstrekkelig undersøkt til å gi grunnlag for å bedømme tilstanden og behovet for behandling, jf. kravet om faglig forsvarlighet i helsepersonelloven § 4. 

Gjennomføring av undersøkelsen er nærmere regulert i psykisk helsevernforskriften § 22. 

Det fastsettes også krav til forventet virkning av behandlingstiltakene. 

Bestemmelsen oppstiller krav om en høy sannsynlighetsgrad med hensyn til forventet virkning. 

Vurderingstemaet vil være hvordan pasientens psykiske lidelse vil utvikle seg med og uten behandling. 

Kravet om "stor sannsynlighet" innebærer at det kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt for den forventede virkningen av behandlingen. I tillegg stilles det krav om at behandlingen skal føre til en vesentlig endring i pasientens tilstand, enten ved helbredelse eller "vesentlig" bedring av tilstanden, eller ved at pasienten unngår en "vesentlig" forverring. 

Det fremgår ikke direkte av ordlyden i bestemmelsen, eller av lovforarbeidene, at den vesentlige forverringen må inntre i "meget nær framtid" slik det fremgår av § 3-3 første ledd nr. 3 bokstav a andre alternativ. Det strenge tidskravet i sistnevnte bestemmelse begrunnes med at det skal mye til for å bruke tvang overfor pasienter som er godt eller optimalt behandlet. Dette hensynet vil også gjøre seg gjeldende ved § 4-4-vedtak når behandlingsvilkåret er oppfylt. Tidskravet i § 3-3 første ledd nr. 3 bokstav a knytter seg ofte nettopp til antipsykotikas virketid, noe som fremgår både av forarbeidene og rettspraksis. Når årsaken til forventet forverring ved opphør av tvungent vern etter § 3-3 (behandlingsvilkårets forverringsalternativ) knytter seg til opphør av legemiddelbehandling, må også forverringen etter § 4-4 skje innen 3-4 mnd., selv om ikke § 4-4 oppstiller et tidskrav. Dette fordi tidskravet i § 3-3 ellers ikke vil være oppfylt. Det samme er ikke tilfelle for pasienter som oppfyller farevilkåret i § 3-3. Her gjelder altså ikke et tidskrav. Se Helsedirektoratets brev om § 4-4 og spørsmål om det er et tidskrav til forventet forverring etter bestemmelsen.

Se for øvrig kommentar til første ledd tredje setning om oppfølging av pasienter som utgjør en risiko for andre, men ikke oppfyller vilkårene for behandling uten eget samtykke. 

Femte ledd stiller krav til minimum fem døgns undersøkelsestid fra etablering av vernet. Med uttrykket "etablering av vernet" siktes til tidspunktet for etablering av tvungent psykisk helsevern. Tiden fra innkomst til det treffes vedtak og tiden under tvungen observasjon, jf. § 3-2, regnes ikke med. Hensikten med undersøkelsestiden er å oppnå et bedre beslutningsgrunnlag for et eventuelt tvangsmedisineringsvedtak og øke mulighetene for frivillig behandling. Dersom fem døgn ikke er nok til at pasienten blir tilstrekkelig undersøkt, må undersøkelsestiden forlenges. 

Det er gjort to unntak fra kravet om fem døgns undersøkelsestid: 

For det første kan undersøkelsestiden kortes ned, dersom det er uforsvarlig å vente med behandling fordi pasienten ved utsettelse vil lide vesentlig helseskade. Det siktes her til alvorlig og akutt risiko for at pasientens helsetilstand forverres betydelig. Selv om pasienten er tydelig preget av symptomer på psykose, mani eller depresjon, vil ikke dette i seg selv være selvstendig grunnlag for å gjøre unntak fra undersøkelsestiden. Også når pasienten har stort funksjonsfall og betydelig symptomtrykk utenfor institusjon, vil rammene ved en innleggelse i seg selv kunne gi symptomdemping. 

Vurderingen av om det er uforsvarlig å utsette medisinering, må foretas på grunnlag av skjønn. Både somatiske og psykiske følger av utsettelse skal vurderes. Alvorlig fysisk helseskade, som alvorlig selvskading, forsøk på selvmord, vegetering og vrangforestillinger som fører til livstruende spisevegring, omfattes. Videre vil unntaket omfatte psykologiske helseskader, som ved betydelig lidelsestrykk hos pasienter med psykose, inkludert manisk psykose, og ved alvorlig depresjon. Dersom tilstanden medfører betydelig lidelse for pasienten som følge av skremmende vrangforestillinger, hallusinasjoner og betydelig indre uro vil det kunne være grunnlag for unntak. Slikt symptomtrykk vil blant annet observeres som hvileløs vandring, repeterende selvskading, forsøk på flukt eller annen atferd preget av redsel. Det kreves at helseskade er overveiende sannsynlig (sannsynlighetsovervekt). 

Det andre unntaket er der pasienten gjennom tidligere behandlingsopphold er godt kjent av institusjonen som vedtar behandlingen. I slike tilfeller bør en faglig vurdering av pasientens behov for behandling, lidelsestrykk, pasientens holdning til og tidligere erfaring med bruk av tvang være avgjørende når behandling skal igangsettes. Dette forutsetter at institusjonen har oppdatert og tilstrekkelig dokumentasjon, og at både pasientens tilstand og tidligere effekt av behandlingstiltaket er avklart. Dette unntaket kan være særlig praktisk der pasienten allerede er under behandling, men hvor det må treffes nytt vedtak. For nærmere beskrivelse av dette unntaket se brev om unntak fra vilkåret om «fem døgns undersøkelsestid» m.m

Ved første gangs behandling av psykoser (debuterende psykoser) vil vilkårene for å bruke unntaket normalt ikke være oppfylt. 

Det bør som hovedregel ikke anvendes depotinjeksjoner dersom det gjøres unntak fra undersøkelsestiden på fem døgn. Dersom det likevel gis injeksjoner, skal det fortrinnsvis benyttes korttidsvirkende legemidler. Det vil være mindre inngripende som følge av kortere virkningstid, samtidig som det blir anledning til videre undersøkelser når symptomdemping har inntrådt. Vilkårene for å bruke depotinjeksjon før den obligatoriske undersøkelsestiden er oppfylt, vil ikke være oppfylt for pasienter som kommer til behandling første gang. 

Ved vurderingen av om det forlegger grunnlag for vedtak om tvungen behandling, må det også gjøres en vurdering av om den aktuelle situasjonen kan være en symptomoppblomstring som følge av bråseponering av antipsykotika (rebound-effekt). 

Sjette ledd gir hjemmel for at undersøkelse og behandling uten eget samtykke kan reguleres i forskrift. Dette er gjort i psykisk helsevernforskriften §§ 22-25.

Bestemmelsen gir hjemmel for å iverksette undersøkelse eller behandling uten pasientens samtykke. Dersom det er nødvendig med fysisk maktbruk for å få gjennomført undersøkelsen eller behandlingen, må det i tillegg treffes eget tvangsmiddelvedtak om dette etter § 4-8. 

Se også Veiledning til utfylling av EPJ-malen: "Vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke" (tvungen medikamentell behandling).  

Første ledd bestemmer at vedtak om behandling uten eget samtykke skal treffes av faglig ansvarlig (§ 1-4). Faglig ansvarlig har plikt til å rådføre seg med annet kvalifisert helsepersonell før vedtak fattes. Dette er en skjerping av plikten etter helsepersonelloven § 4 til å innhente bistand og samarbeide og samhandle med annet personell der dette er mulig og nødvendig. Tvungen behandling er alvorlig og inngripende, og hensikten med bestemmelsen er å bidra til kvalitetssikring og å legge til rette for en bred vurdering utover det medisinskfaglige, og at flere begrunnede meninger om saken skal komme frem. Helsepersonell som kjenner pasienten og pasientens situasjon godt, kan ha verdifull kunnskap som kan legges til grunn i vurderingen av om behandlingen skal gis eller ikke. Rent praktisk vil det si at helsepersonellet som har daglig/løpende kontakt med pasienten, for eksempel behandler eller miljøpersonell i avdelingen, kan være de nærmeste å rådføre seg med. Dersom pasienten nettopp er innlagt eller er underlagt tvungent vern uten døgnopphold, kan fastlege eller helsepersonell i kommunalt psykisk helsearbeid være de som kjenner pasienten og situasjonen best. Annet kvalifisert personell behøver altså ikke å være annen lege eller psykologspesialist med kompetanse til å fatte vedtak om tvangsbehandling. 

Det kan oppstå tilfeller der helsepersonell ikke er enige om pasienten skal få helsehjelp. I slike situasjoner er det naturlig at helsepersonellet søker råd hos ytterligere annet kvalifisert helsepersonell før endelig vedtak blir truffet. Den vedtaksansvarlige fatter imidlertid vedtaket alene. Hvilket helsepersonell den faglig ansvarlige har rådført seg med og hvilke oppfatninger vedkommende har, skal nedtegnes i vedtaket av den vedtaksansvarlige, jf. andre ledd nr. 10. 

Det fremgår av andre ledd at vedtaket skal nedtegnes straks, det vil si uten opphold. Vedtaket skal begrunnes. Begrunnelsen er en viktig forutsetning for å kunne bruke klageretten, og for at klageinstansen skal ha et presist faktisk, faglig og rettslig grunnlag for prøving. For å sikre at disse hensynene blir ivaretatt, stiller bestemmelsen punktvis opp krav til det skriftlige vedtakets materielle innhold. Kravene er en tydeliggjøring av det kravet til begrunnelse som allerede følger av forvaltningsloven, og korresponderer med psykisk helsevernlovens krav til de vurderinger som må gjøres før tvangsbehandlingsvedtak kan treffes. 

Andre ledd punkt 1 pålegger faglig ansvarlig å nedtegne de vurderingene vedkommende har gjort av vilkårene i § 4-4. Begrunnelsen skal bidra til å vise at vilkårene for vedtaket er tilstede. 

Andre ledd punkt 2 pålegger faglig ansvarlig å omtale virkemidler som skal kunne tas i bruk for å gjennomføre behandlingen. Omtalen bør omfatte karakteren og omfanget av eventuell tvangsbruk, for eksempel bruk av tvangsmidler med hjemmel i § 4-8 og bruk av politi ved avhenting til behandling med legemidler. Begrunnelsen er at også andre konsekvenser enn bare virkningen av selve legemiddelet må tas hensyn til i vurderingen av om vedtaket fremstår forholdsmessig. Se for øvrig også omtalen under punkt 6 nedenfor om flere mulige negative konsekvenser av vedtaket. 

Andre ledd punkt 3 er bare aktuell for vedtak om legemiddelbehandling. Dersom det er gjort vedtak om slik behandling før utløpet av minste undersøkelsestid på fem dager, skal dette oppgis og begrunnes. 

Andre ledd punkt 4 krever at det oppgis hvilken type og dosering av legemidler eller ernæring (tablett eller depot, sonde eller intravenøst) som skal kunne brukes. På grunn av manglende effekt eller bivirkninger, kan det være aktuelt å endre type legemiddel, dose og administreringsform før vedtaksperioden (tre måneder) utløper. Det er ikke nødvendig å treffe nytt vedtak dersom det opprinnelige vedtaket tar høyde for endring ved manglende effekt/bivirkninger, ved for eksempel å oppgi alternativt legemiddel, annen dose/dosespenn og annen administrasjonsform, og hvilke forventede effekter og bivirkninger det har. For øvrig må det fattes nytt vedtak. Se nærmere omtale i brev om vedtak om undersøkelse og behandling uten samtykke – kombinasjonsbehandling og legemidler med ulike virkestoffer. 

Andre ledd punkt 5 og 6 gjelder bare ved vedtak om legemiddelbehandling. Punkt 5 pålegger faglig ansvarlig å beskrive den forventede effekt av behandlingen. Denne vil ofte være sammenfallende med formålet med behandlingen. Videre skal det angis innen hvilket tidsspenn denne virkningen forventes å inntre. Punkt 6 gjelder tilsvarende for bivirkninger. Dersom behandlingen med legemidlene gir risiko for varig skade, skal dette oppgis. Dette kan for eksempel være risiko for vedvarende tardive dyskinesier (skjelvinger) ved langvarig bruk av visse antipsykotika. 

Andre ledd punkt 7 krever en vurdering av hvordan den samlede tvangsbruken forventes å påvirke pasienten og samarbeidet fremover. Faglig ansvarlig må da blant annet vurdere hvordan tvangen kan påvirke mulighetene for å få til frivillighet og behandlingsallianser fremover. 

Andre ledd punkt 8 korresponderer med plikten etter § 4-2 andre ledd til å høre og legge vekt på pasientens uttalelser om tidligere erfaring med bruk av tvang, og skal sikre at den faglige ansvarlige forholder seg til pasientens antatte samtykke i spørsmålet om det aktuelle behandlingstiltaket. 

Andre ledd punkt 9 krever en kort redegjørelse for hvilke frivillige tiltak institusjonen har foreslått og eventuelt hvilke andre tiltak pasienten har ønsket i stedet for den behandlingen som foreslås gitt i vedtaket. 

Andre ledd punkt 10 skal sikre at den faglig ansvarlige følger kravet i første ledd, og ikke fatter en beslutning om behandling uten eget samtykke uten å rådføre seg med annet kvalifisert helsepersonell. Dersom den som har blitt rådspurt er uenig i det vedtaket som fattes, skal dette nedtegnes. Det er den vedtaksansvarlige som har ansvar for å nedtegne oppfatningene til det helsepersonellet vedkommende har rådført seg med. 

Andre ledd punkt 11 understreker viktigheten av at behandlingstiltaket overvåkes nøye slik at eventuelle behov for justeringer kan oppdages raskt. 

Pasienten har rett til å uttale seg før vedtak treffes, dersom dette er mulig, og det skal særlig legges vekt på pasientens uttalelser om tidligere erfaring med bruk av tvang, jf. lovens 4-2 andre ledd. Tiltaket skal videre evalueres så snart som mulig etter at det er avsluttet, jf. § 4-2 tredje ledd. 

Tredje ledd bestemmer at vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke kan påklages til statsforvalteren. Klage kan fremsettes av pasienten selv eller dennes nærmeste pårørende (pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b). Hvem som regnes som nærmeste pårørende, er omtalt i rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b. Se mer om nærmeste pårørendes rett til informasjon om vedtaket i rundskriv til  psykisk helsevernforskriften § 29. 

Når pasienten ønsker å klage på tvangsbehandlingsvedtak, må kontrollkommisjonen umiddelbart kontaktes for oppnevning av advokat, dersom pasienten ønsker det. Pasienten har nemlig krav på inntil fem timer fri rettshjelp i forbindelse med vurdering og utforming av klagen, jf. loven § 1-7. Det må, så vidt mulig, sikres at pasienten kan konsultere advokat innen 48 timer etter at han eller hun ble kjent med vedtaket, da innlevering av klage innen denne fristen er en forutsetning for at klagen skal gis oppsettende virkning, jf. psykisk helsevernforskriften § 30 tredje ledd. Oppsettende virkning innebærer at behandling ikke kan iverksettes før klagen er behandlet. 

Klagen kan fremsettes for helsepersonell ved institusjonen der vedtaket er fattet, eller direkte til statsforvalteren, jf. rundskriv til psykisk helsevernforskriften § 30 første ledd. Dersom klagen sendes direkte til statsforvalteren, må institusjonen få klagen til vurdering, jf. fvl. § 32. Tidshensyn tilsier at statsforvalteren da muntlig opplyser institusjonen om klagen. 

Institusjonen, i praksis den faglig ansvarlige, skal foreta de undersøkelser klagen gir grunn til, jf. fvl. § 33 andre ledd. Det innebærer først og fremst at institusjonen må ta stilling til nye opplysninger og de anførsler som gjøres i klagen, og om nødvendig supplere vedtakets begrunnelse. Dette er nødvendig for at institusjonen skal kunne vurdere eventuell omgjøring av vedtaket, så vel som for å effektivisere klagebehandlingen hos statsforvalteren. 

Psykisk helsevernforskriften § 31 første ledd gir uttrykk for at klagen skal behandles raskt, da stasforvalteren skal behandle klagen “uten ugrunnet opphold”. Dette tilsier at også institusjonen må prioritere å ta hurtig stilling til opplysningene og anførslene i klagen og gjøre nødvendige undersøkelser som følge av disse ganske umiddelbart, men det tilsier også at mer inngående undersøkelser ikke kan forventes. Dette synspunktet må ses i sammenheng med at statsforvalteren som hovedregel skal ta personlig kontakt med pasienten, jf. rundskriv til psykisk helsevernforskriften § 31 første ledd, og ved behov også har samtaler med faglig ansvarlig/behandlende helsepersonell, slik at anførslene kan belyses nærmere i den forbindelse. 

Institusjonen kan oppheve eller endre vedtaket dersom den finner klagen begrunnet. Dersom institusjonen ikke finner grunnlag for å oppheve eller endre vedtaket, skal sakens dokumenter sendes statsforvalteren snarest, jf. fvl. § 33 fjerde ledd. Det vil være hensiktsmessig at institusjonen sammen med klagen oversender: 

• klagen 

• faglig ansvarliges kommentarer til klagen 

• kopi av vedtaket om behandling uten eget samtykke (phvl. § 4-4a) 

• kopi av vedtak om tvungent vern (phvl. § 3-3a) eller siste kontrollundersøkelse/dom til tvungent vern og ev. siste statusrapport 

• eventuelt kopi av relevante deler av pasientjournal fra det aktuelle oppholdet 

Statsforvalternes fellestjenester har laget et skjema til bruk i Altinn hvor det fremgår hva institusjonen skal oversende til statsforvalteren. Lenke til skjemaet "Klage på vedtak om behandling uten eget samtykke – psykisk helsevernloven § 4-4" ligger i skjemaoversikten på statsforvalteren.no . 

Utfallet av statsforvalterens behandling kan være at opprinnelig vedtak stadfestes, at det treffes vedtak om opphør av faglig ansvarliges behandlingsvedtak, at det treffes vedtak med nytt innhold (dette bør bare skje helt unntaksvis, da statsforvalteren antas ikke å ha tilstrekkelig nærhet eller kompetanse til å fatte vedtak om type medikament, dose etc.) eller at vedtaket oppheves og sendes tilbake til faglig ansvarlig for ny behandling i den institusjonen der vedtaket ble truffet. 

Statsforvalterens klagebehandling er omtalt i veileder for statsforvalterens behandling av klagesaker etter psykisk helsevernloven § 4-4. 

I  psykisk helsevernforskriften § 23 tredje ledd fremgår at behandling som hovedregel kan iverksettes tidligst 48 timer etter at pasienten er underrettet om vedtaket. I forskriften § 30 tredje ledd fastslås som nevnt over at klage på vedtak om behandling uten eget samtykke som hovedregel har oppsettende virkning dersom den fremsettes innen 48 timer. 

En eventuell klage på vedtak om tvungent psykisk helsevern (§ 3-3) vil ikke ha oppsettende virkning i forhold til muligheten til å iverksette tiltak etter § 4-4 a, jf. § 4-4. Faglig ansvarlig bør imidlertid avvente kontrollkommisjonens vedtak i tilfeller der utsatt iverksettelse ikke vil være betenkelig i forhold hensynet til forsvarlig medisinsk behandling. 

Fjerde ledd inneholder hjemmel til å gi forskrifter om vedtak og klage, herunder for ytterligere krav til innholdet i vedtaket. Dette er gjort i  psykisk helsevernforskriften § 23. 

Bestemmelsen lovfester og avgrenser adgangen til å bruke elektrokonvulsiv behandling (ECT). 

Vedtaket om ECT treffes av faglig ansvarlig som må være spesialist i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri. Psykolog kan ikke ha det faglige ansvaret for vedtak om bruk av ECT etter psykisk helsevernloven, jf.  psykisk helsevernforskriften § 4.

Tiltakets inngripende karakter tilsier at det gjøres ekstra grundige vurderinger før det treffes vedtak om ECT. Vedtaket skal derfor treffes i samråd med annet kvalifisert helsepersonell. Dette vil typisk kunne være legen som utfører ECT-behandlingen, dersom behandlingen ikke utføres av den faglig ansvarlige legen selv.

Det kreves ikke at det er etablert tvungent psykisk helsevern for at det skal kunne fattes vedtak om ECT. 

Dersom vilkårene for bruk av ECT etter § 4-4 b er oppfylt, vil behandlingen kunne gis uavhengig av rettslig grunnlag for innleggelsen, til blant annet pasienter 

• som er innlagt under tvungent psykisk helsevern etter § 3-3

• som er innlagt etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 

• som hadde beslutningskompetanse i spørsmålet om innleggelse og dermed er innlagt med grunnlag i samtykke. 

Det er ikke noen absolutt nedre aldersgrense for bruk av ECT, men nasjonal faglig retningslinje om bruk av ECT gir en sterk anbefaling om å ikke tilby barn under 16 år ECT.  Eventuell ECT til personer under 16 år må iverksettes med grunnlag i foreldresamtykke. 

Det er et vilkår for å anvende bestemmelsen at pasienten mangler beslutningskompetanse og dermed ikke selv kan samtykke til behandlingen. I tilfeller der pasienten har beslutningskompetanse, baseres ECT på pasientens eget samtykke. 

Utgangspunktet er at personer over 16 år har beslutningskompetanse i relasjon til helsehjelp. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd regulerer bortfall av beslutnings-kompetanse: Beslutningskompetansen kan bortfalle dersom det er overveiende sannsynlig at pasienten ikke er i stand til å forstå hva den aktuelle beslutningen gjelder og konsekvensene av beslutningen. Hvordan beslutningskompetanse vurderes er nærmere omtalt under kommentarene til phvl.  § 2-1. 

Fram til ikrafttredelsen av § 4-4 b den 1. juni 2026 har det vært praksis for å gi ECT basert på nødrett når pasienten ikke har beslutningskompetanse - både i tilfeller der pasienten ikke har motsatt seg behandlingen og i tilfeller der pasienten har motsatt seg behandlingen. 

Praksisen har vært medisinskfaglig omstridt pga. manglende solid forskningsbasert kunnskapsgrunnlag. Erfaringer fra klinisk praksis har likevel vist at tiltaket kan være livreddende, spesielt for alvorlig deprimerte pasienter som har sluttet å ta til seg næring. 

Praksisen har også vært rettslig omstridt fordi innholdet i nødrettsnormen er uklart. ECT basert på dette grunnlaget kan derfor være i strid med det menneskerettslige kravet om klar hjemmel for inngripende tiltak som også er nedfelt i Grunnloven. Ulovfestet nødrett gir heller ikke rettssikkerhetsgarantier, som prosessuelle krav og klagerett. Med et vagt rettslig utgangspunkt er det også vanskelig å styre klinisk praksis, og å føre tilsyn med og ha en nasjonal oversikt over bruken av ECT. 

På denne bakgrunn har lovgiver ønsket en innstramming av adgangen til å anvende ECT til situasjoner det pasienten ikke gir uttrykk for motstand og der det er alvorlig fare for at pasienten vil dø.  Samtidig har tiltaket fått en rettslig innramming med lovhjemmel, saksbehandlingskrav og klagerett. 

Bestemmelsen i § 4-4 b er ment som en snever adgang til å bruke ECT som livreddende tiltak. Det skal ikke lenger være adgang til å bruke ECT med grunnlag i ulovfestet nødrett med analogi til straffelovens straffrihetsgrunn. 

Paragraf 4-4 b opphever likevel ikke helsepersonells plikt til å gi øyeblikkelig hjelp, jf. helsepersonelloven § 7. Når helsehjelp antas å være påtrengende nødvendig, plikter helsepersonell straks å gi den helsehjelp de evner, selv om pasienten motsetter seg. Formuleringen "påtrengende nødvendig" tilsier at det skal mye til for at øyeblikkelig hjelp-plikten skal inntre. Plikten inntrer når det har oppstått et akutt behov for behandling, for eksempel for å gjenopprette eller vedlikeholde vitale funksjoner. Øyeblikkelig hjelp-plikten er tidsavgrenset og opphører straks hjelpen ikke lenger er påtrengende nødvendig. Det vil svært sjelden være aktuelt å benytte ECT som øyeblikkelig hjelp etter helsepersonelloven § 7.  Dersom ECT er eneste tilgjengelige virkemiddel for å opprettholde liv eller vitale funksjoner, kan enkeltstående behandlinger med ECT ikke utelukkes. Det kan ikke planlegges for en behandlingsserie med ECT på grunnlag av øyeblikkelig hjelp-plikten. Helsepersonelloven § 7 er altså ikke en hjemmel som erstatter eller supplerer hjemmelen for planlagt behandling som gis i § 4-4 b, men § 7 gir en mulighet for helt akutt intervensjon der ingen mindre inngripende tiltak er mulige for å redde liv. Dersom ECT gis som øyeblikkelig hjelp etter § 7, skal ansvarlig helsepersonell informere kontrollkommisjonen om dette. Se mer om dette i rundskriv om kontrollkommisjonens saksbehandling kap. 12.

I tillegg til at pasienten må mangle beslutningskompetanse, må vilkårene i både første ledd bokstav a og i første ledd bokstav b være oppfylt. Begge vilkår må altså være oppfylt: 

Etter første ledd bokstav a må unnlatelse av å gjennomføre behandlingen i løpet av få uker medføre alvorlig fare for pasientens liv.  Det er ikke nok at pasienten har et sterkt behov for behandlingen.  Behandlingen vil bare være aktuell overfor personer som er i ferd med å dø som (en indirekte) følge av sin psykiske tilstand. Det vil typisk gjelde personer som har sluttet å ta til seg næring og væske. Det må altså være sannsynlig at behandlingen vil være livreddende. 

Tidsperspektivet er “få uker”. Dette indikerer at man snakker om et tidsperspektiv på mindre enn en måned, men det er ikke en forutsetning at døden er umiddelbart forestående. 

Etter første ledd bokstav b kan vedtak om bruk av ECT bare treffes hvis pasienten ikke motsetter seg. Motstanden kan komme til uttrykk fysisk og verbalt, men også i form av tidligere uttrykt negativ holdning. Motstand skal forstås på samme måte som i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6. 

Å avgjøre om pasienten motsetter seg blir i mange tilfeller et spørsmål om å tolke reaksjonene til pasienten. Tilgjengelig informasjon om pasienten blir derfor av stor betydning når en skal vurdere om pasienten reaksjon på tilbud om ECT er å forstå som motstand. 

Utgangspunktet er at pasienten i størst mulig grad skal få den hjelpen vedkommende antas å ville ha takket ja til dersom vedkommende hadde hatt beslutningskompetanse. Det vises til biomedisinkonvensjonen artikkel 9 som uttrykker at det skal tas hensyn til de ønsker om medisinsk inngrep som på forhånd er uttrykt av en pasient. Dersom en pasient, som har erfaring med ECT og som er beslutningskompetent, har gitt uttrykk for at hun/han ønsker livreddende ECT om dette skulle bli aktuelt igjen, må vurderingen av om pasienten yter reell motstand på et senere tidspunkt ses i lys av dette. 

Der pasienten etter hvert oppgir eventuell motstand - verbal eller fysisk, kan det som utgangspunkt gis ECT. Dette gjelder likevel ikke der en pasient på et tidspunkt da vedkommende fortsatt var beslutningskompetent, har gitt uttrykk for at han eller hun ikke ønsker å motta ECT selv om vedkommende skulle komme i en situasjon der helsepersonell mener at det kan være livreddende. Dette må i tilfelle respekteres. Dersom pasienten uttrykker sin motstand overfor helsepersonell, må pasientens synspunkter journalføres. Dette gir langt på vei pasienten en reservasjonsrett. 

En døende pasient har også rett til å motsette seg livsforlengende behandling, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9.  Det må gjøres en konkret vurdering av om en pasient vegrer seg for å ta til seg væske og næring fordi han eller hun er «trett av dage» eller som følge av en alvorlig depresjon som vil kunne behandles. 

Andre ledd stiller krav til vedtaket. Vedtaket skal straks nedtegnes. Det skal opplyse om hvordan vilkårene etter første ledd er vurdert, og om oppfatningen til annet kvalifisert helsepersonell. Det er laget mal for vedtak , se Standard for vedtak etter psykisk helsevernloven kap. 7.7.

Etter tredje ledd er den maksimale varigheten for vedtak etter bestemmelsen to uker innenfor den samme behandlingsserien. 

To uker gir en rimelig avveining av hensynet til pasientens integritetsvern og hensynet til å gi pasienten nødvendig helsehjelp. To uker kan være kort tid for noen pasienter. Lovgiver har likevel lagt til grunn at ECT for langt de fleste, og spesielt de som er veldig dårlige, vil ha stor effekt i løpet av kort tid. To uker er derfor en rimelig avveining av hensynet til pasientens integritet og hensynet til å gi pasienten nødvendig helsehjelp. 

Eventuell ytterligere bruk av ECT i en planlagt behandlingsserie må baseres på et gyldig samtykke fra pasienten selv. 

Dersom pasienten ikke har gjenvunnet kompetansen, må serien avsluttes etter to uker. Eventuelt nytt vedtak om ytterligere behandlinger/ny serie må baseres på en vurdering av effekten av behandlingen de første 2 ukene og av pasientens tilstand etter avsluttet behandling, der det avgjørende vil være om unnlatelse av å gjennomføre ny behandling/behandlingsserie fortsatt “vil medføre alvorlig fare i løpet av få uker“.  

Fjerde ledd gir pasienten og nærmeste pårørende klageadgang på vedtak etter bestemmelsen til kontrollkommisjonen. 

Første ledd: Retten til fri kommunikasjon er en grunnleggende rettighet, og innskrenkninger i denne retten krever hjemmel.

Pasienten har som utgangspunkt rett til å motta besøk og å benytte telefon, samt å sende og motta brev og pakker. Tilsvarende gjelder pasientens rett til å benytte elektronisk kommunikasjon. Innskrenkinger i retten til fri kommunikasjon kan kun iverksettes når § 4-5 annet eller fjerde ledd gir hjemmel for å treffe vedtak om dette.

Da loven ble vedtatt benyttet man i hovedsak fasttelefon, og hjemmelen er derfor utformet som en adgang til å innskrenke adgang til telefonen, ikke som en adgang til å inndra den. I dag må man i realiteten inndra mobiltelfonen for å innskrenke bruk. Adgang til inndragning må derfor innfortolkes i begrepet innskrenkning, dersom lovens hensikt skal bli oppfylt. Inndragning tilsier imidlertid at man er ekstra nøye med å vurdere forholdsmessigheten av tiltaket: Mobiltelefon er i dag ikke bare et samtaleverktøy, men nødvendig for å kunne bruke nettbank, offentlige nettsider med innlogging mv. Dersom mobiltelefon inndras må pasienten i likevel gis tilgang til slike funksjoner, om nødvendig med personale tilstede.

Annet ledd: Faglig ansvarlig kan treffe vedtak om restriksjoner for en pasients kommunikasjonsrett. For eksempel kan det treffes vedtak om at en pasient ikke skal få besøk, disponere mobiltelefon eller kommunisere via PC med tilgang til internett.

Begrensingene må ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig (§ 4-2).

Det kan bare treffes vedtak om begrenset kommunikasjonsrett for inntil 14 dager av gangen.

Bestemmelsen oppstiller to vilkår for at vedtak kan treffes. For det første må pasienten være underlagt tvungent psykisk helsevern med døgnopphold (§ 3-3, jf. § 3-5 første ledd). For det andre må det foreligge sterke behandlingsmessige eller velferdsmessige hensyn eller sterke hensyn til nærstående personer som anses å gjøre slike restriksjoner nødvendige. Det stilles således kvalifiserte krav til unntakssituasjonen, krav som viser at man nærmer seg området for nødretten. Kravene relaterer seg dels til pasientens egen situasjon, dels til familien eller nærstående persons situasjon. Kommunikasjonsretten er så viktig at det ikke er tilstrekkelig grunn for å vedta innskrenkninger, at kommunikasjonen medfører noe ubehag for dem som berøres. 

Alternativet "sterke behandlingsmessige hensyn" vil kunne være aktuelt i situasjoner der en pasient er i en slik tilstand at kommunikasjon med omverdenen kan påvirke vedkommendes sykdom på en uheldig måte. Dette må vurderes konkret på bakgrunn av forhold som for eksempel økende symptomtrykk og synkende funksjon. Det må også gjøre en avveining av om besøkene påvirker pasienten så mye at det er forholdsmessig å treffe vedtak om begrensninger i retten til å motta besøk. Begrensninger må ikke gjøres mer inngripende en nødvendig (§ 4-2). Det kan for eksempel tilsi at man fremfor å avgrense helt mot besøk fra en eller flere personer, i stedet/først forsøker med begrensninger knyttet til tidspunkt, hyppighet og lengde osv.

Begrepet "sterke velferdsmessige hensyn" kan omfatte mange ulike situasjoner, for eksempel situasjoner der en pasient foretar økonomiske disposisjoner som kan være til stor skade for pasienten eller dennes familie. Det vil imidlertid ikke være tilstrekkelig at pasienten foretar økonomiske disposisjoner som institusjonen anser som unødvendig eller som sløsing, for eksempel hvis pasienter bruker mer penger enn vanlig på sjokolade og tobakk.

"Sterke velferdsmessige hensyn" kan også omfatte beskyttelse av andres rettigheter og friheter, for eksempel medpasienters eller ansattes personvern. Et eksempel på dette kan være dersom en  pasient bruker mobiltelefonen til å ta bilder av eller filme andre pasienter på avdelingen og publiserer dette uten deres samtykke. I slike tilfeller kan vilkåret om sterke velferdsmessige hensyn være oppfylt og inndragning av telefonen kan vurderes. Se for øvrig også rundskrivet Bilder, film- og lydopptak i helse- og omsorgstjenesten.

Begrepet "hensynet til nærstående person" er tatt inn for å kunne begrense skadevirkninger på pasientens familie og miljø utenfor institusjon med tanke på mulighet for rehabilitering etter oppholdet. På bakgrunn av dette må også for eksempel arbeidsgiver kunne regnes som "nærstående person" i denne sammenheng. Kontakt mellom pasienten og dennes barn kan også begrenses etter denne bestemmelsen. Forutsetningen må være at det eksisterer klare holdepunkter for at kontakt vil skade forholdet mellom foreldre og barn.

Ved vedtak om inndragning av mobiltelefon, skal helsepersonell forsøke å få til en overlevering av mobilen uten fysisk maktbruk, jf. regelen i § 4-2 om at restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det strengt nødvendige. Mobilen kan kun inndras med fysisk makt når dette vurderes strengt nødvendig og forholdsmessig og ellers er i samsvar med vilkårene i § 4-8, for eksempel kan det treffes vedtak om kortvarig fastholding.

Overfor pasienter som ikke er under tvungent vern med døgnopphold i institusjon må eventuell inndragning av mobil skje med hjemmel i nødrett. Se kommentar til bestemmelsens tredje ledd og brev om inndragning av mobiltelefon ved brudd på  husordensregler og ved vedtak om innskrenket kommunikasjon med  omverden.

Dersom det vedtas restriksjoner, får institusjonen et spesielt ansvar for å sørge for at pasienten får tilstrekkelig informasjon om verden utenfor institusjonen, herunder informasjon om de pårørende og andre forhold som er av betydning for pasienten.

Helsepersonell skal også identifisere og ivareta det informasjons- og oppfølgingsbehov mindreårige barn kan ha som følge av forelderens tilstand (helsepersonelloven § 10a og spesialisthelsetjenesteloven § 3-7a). Se nærmere i rundskrivet Barn som pårørende om hvilke plikter helsepersonell har til å ivareta mindreårige barn som pårørende.

Tredje ledd inneholder en opplisting av instanser som det ikke kan vedtas restriksjoner i retten til å kommunisere med, utover det som følger av rimelige begrensninger i husordensreglementet. En av disse instansene er prest eller tilsvarende sjelesørger. Sistnevnte begrep er ment å fange opp mangfoldet av tro og livssyn. Begrepet må tolkes med romslighet, men det kreves en sjelesørger som påtar seg sin oppgave med samme tyngde som en prest.

Det følger forutsetningsvis av tredje ledd at et husordensreglement kan inneholde mindre og rimelige begrensninger. Den praktiske utøvelsen av besøksretten og retten til telefonisk kommunikasjon kan til en viss grad reguleres i husordensreglementet (se kommentaren til § 4-2). Dette gjelder rimelige begrensninger i kommunikasjonsretten til beboerne ut fra hensynet til drift av institusjon og at mange mennesker skal oppholde seg under samme tak. Som eksempel kan nevnes at besøk som hovedregel skal skje i angitt tidsrom i løpet av dagen og/eller på egnet rom skjermet fra medpasienter. Det er ikke anledning til å fastsette generelle regler om at det skal være personell tilstede når pasientene mottar besøk, eller at pasientene ikke skal ha anledning til å disponere egne mobiltelefoner. Dette er så inngripende tiltak at det kun kan iverksettes med hjemmel i lov (§ 4-5 annet ledd). Det kan imidlertid gis generelle bestemmelser i husordensreglementet ombruk av mobiltelefon og internett. Dette vil bare kunne omfatte mindre inngripende regler som for eksempel tidspunkt for når PC på et fellesrom kan benyttes, eller at det ikke er adgang til å bruke telefon, nettbrett og lignende til å ta bilder av andre pasienter eller med motiver som kan identifisere disse. Etter direktoratets vurdering må mobiltelefon, ipad o.l. med kamerafunksjon kunne inndras dersom husordensreglementet og hensynet til medpasienters personvern ikke respekteres. Se brev om inndragning av mobiltelefon ved brudd på  husordensregler og ved vedtak om innskrenket kommunikasjon med  omverden. Dette forutsetter imidlertid at pasienten gis adgang til å kommunisere via fasttelefon, PC, eventuelt en utlånstelefon uten kamerafunksjon, slik at retten til kommunikasjon ikke brytes. 

Fjerde ledd gir hjemmel for at faglig ansvarlig (§ 1-4), kan treffe vedtak om å åpne og kontrollere pasientens post.

Med post forstås også elektronisk post, som e-post og tekstmeldinger.

Det kan kun treffes vedtak dersom det foreligger begrunnet mistanke om innføring eller forsøk på innføring av legemidler, rusmidler, skadelige stoffer, rømningshjelpemidler eller farlige gjenstander. Begrepet skadelige stoffer er ment å fange opp det som ikke tydelig faller inn under legemidler og rusmidler, men som kan ha samme virkning. Farlige gjenstander omfatter både gjenstander som er farlige i seg selv og gjenstander som kan brukes på en farlig måte. Kravet om "begrunnet mistanke" innebærer at det må foreligge konkrete holdepunkter for mistanken. For eksempel kan institusjonen ha mottatt tips som sier at noe slikt skjer eller vil skje, eller det kan ha vært observert aktivitet som tyder på at noen ønsker å få brakt uønskede gjenstander inn til pasienten. Det må til en viss grad også være anledning til å legge vekt på tidligere erfaringer.

Åpning og kontroll av post skal om mulig skje i pasientens nærvær. Det er først og fremst pasientens sinnstilstand som kan begrunne at vedkommende eventuelt ikke skal være tilstede.

Vedtak om postkontroll kan være aktuelt både ved frivillig og tvungent døgnopphold på institusjonen.

I femte ledd kreves det at vedtak om restriksjoner i kommunikasjonsretten eller vedtak om postkontroll skal nedtegnes uten opphold, det vil si så snart som mulig. Slike vedtak kan påklages til kontrollkommisjonen av pasientens selv eller dennes nærmeste pårørende, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b. Se nærmere om nærmeste pårørendes rett til informasjon om vedtaket i psykisk helsevernforskriften § 29.

Pasienten har rett til å uttale seg før vedtak treffes, dersom dette er mulig, og det skal særlig legges vekt på pasientens uttalelser om tidligere erfaring med bruk av tvang, jf. loven 4-2 annet ledd.

Sjette ledd forutsetter at Kongen i statsråd gir nærmere regler om adgangen til restriksjoner i kommunikasjonsretten og adgangen til postkontroll. Forskriftshjemmelen er ikke benyttet.

Bestemmelsens første ledd gir hjemmel for undersøkelse av pasienter etter begrunnet mistanke, mens andre ledd gir hjemmel for rutinemessige undersøkelser. Virkeområde, vilkår og saksbehandling er noe ulike for kontroller etter første og andre ledd.

Det er ikke en forutsetning for kontroller etter denne bestemmelsen at pasienten er underlagt tvungent psykisk helsevern.

Bestemmelsen gjelder pasienter, og gir ikke adgang til kontroll av besøkende. Dersom det er mistanke om at besøkende har hatt med seg uønskede gjenstander, vil det etter besøket eventuelt kunne treffes vedtak om kontroll av pasienten på grunnlag av mistanke.

Første ledd første punktum gir hjemmel for at faglig ansvarlig (§ 1-4) i institusjon i det psykiske helsevernet kan treffe vedtak om undersøkelse av en pasients rom og eiendeler og/eller kroppsvisitasjon (ransaking). Bestemmelsen gjelder både døgnenheter og enheter for dagbehandling og poliklinikker.

Vedtak om undersøkelser og kroppsvisitasjon etter første ledd kan bare treffes dersom det foreligger begrunnet mistanke om at rusmidler, legemidler, skadelige stoffer, rømningshjelpemidler eller farlige gjenstander er eller vil bli forsøkt innført i institusjonen. Begrepet skadelige stoffer er ment å fange opp det som ikke tydelig faller inn under legemidler og rusmidler, men som kan ha samme virkning. Begrepet farlige gjenstander omfatter både gjenstander som er farlige i seg selv og gjenstander som kan brukes på en farlig måte, for eksempel kniver, barberblad, sprøyter og ulike typer verktøy. Med "begrunnet mistanke" menes at det må foreligge konkrete holdepunkter for mistanken. Det kan for eksempel være konkrete tips om at farlig gjenstand vil bli innført av pasienten, eller at det er observert handlinger og atferd hos pasienten som gir slik mistanke. Eksempel på slik atferd kan være beruselse eller ruspåvirkning, aggressive tendenser eller atferd som gir mistanke om planlegging av suicid. Mistanken skal primært knyttes til ytre forhold, men det kan også tas hensyn til pasientens sinnstilstand eller tidligere erfaringer i forhold til pasienten.

Det vil normalt være i strid med helsepersonells taushetsplikt å tilkalle politi, eventuelt med narkotikahund i forbindelse med mistanke om oppbevaring, bruk eller salg av narkotika. Unntak gjelder dersom det foreligger særlige grunner som gjør det nødvendig å tilkalle politiet, for eksempel at pasienten utgjør en alvorlig fare for seg selv eller andre. Se nærmere om dette i Rundskriv om helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke – oppgaver og samarbeid. Bruk av politihund kan oppleves krenkende og stigmatiserende av pasienten, og vil kunne påvirke behandlingssituasjonen negativt. Det må alltid foretas en grundig vurdering av om effekten av tiltaket oppveier disse negative konsekvensene.

Første ledd annet punktum fastsetter enkelte saksbehandlingsregler. Det kreves at vedtak om bruk av tiltak etter første ledd skal nedtegnes uten opphold, det vil si så snart som mulig. Vedtaket kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten eller dennes nærmeste pårørende (pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b).Se nærmere om nærmeste pårørendes rett til informasjon om vedtaket i psykisk helsevernforskriften § 29. 

Pasienten har rett til å uttale seg før vedtak treffes, dersom dette er mulig, og det skal særlig legges vekt på pasientens uttalelser om tidligere erfaring med bruk av tvang, jf.  4-2 annet ledd. Videre skal tiltak etter § 4-6 første ledd evalueres så snart som mulig etter at det er avsluttet, se § 4-2 tredje ledd.

Annet ledd regulerer adgangen til å innføre rutinekontroller. Etter første punktum skal formålet med rutinekontroller være å hindre innføring av rusmidler, legemidler, skadelige stoffer, rømningshjelpemidler og farlige gjenstander.

Adgangen omfatter bare døgninstitusjoner og enhet for døgnopphold i det psykiske helsevernet – dette i motsetning til kontroller ved begrunnet mistanke, som også omfatter dagenheter og poliklinikker. Rutinekontrollene kan bare gjennomføres ved innleggelsen av pasienten og når en innlagt pasient kommer tilbake etter å ha vært utenfor avdelingen eller institusjonen.

Annet ledd annet punktum bestemmer at kontrollen kan omfatte undersøkelse av eiendeler og kroppsvisitering. Det er imidlertid ikke adgang til å be pasienten kle helt av seg. Dette i motsetning til tilfellene der det blir gjort vedtak etter første ledd, altså ved begrunnet mistanke. Det er altså bare adgang til å visitere pasienten kropp med klærne på og i lommer på klærne. Avgrensningen er likevel ikke til hinder for at pasienten kan bli bedt om å ta av seg ytre lag av klær, som ytterklær, store gensere, caps og sko. Ytterligere avkledning krever vedtak etter første ledd, altså at det foreligger en begrunnet mistanke om innførsel av rusmidler med videre.

Annet ledd tredje punktum fastsetter vilkår for å innføre rutinekontroller. Rutinekontroll skal bare innføres når det er nødvendig for å ivareta sikkerheten eller hensynet til helsehjelpen. Med helsehjelp siktes her både til den helsehjelpen til pasienten som blir kontrollert og helsehjelpen til andre pasienter. Begrepet skal tolkes vidt og omfatter både selve behandlingstilbudet og annen omsorg som institusjonen gir pasientene. Vurderingen kan for eksempel baseres på erfaringer med innføring av uønskede gjenstander og utagerende atferd hos pasienter etter inntak av rusmidler og de konsekvenser det har for sikkerhet og behandling i institusjonen.

Annet ledd fjerde punktum slår fast at mindre inngripende tiltak skal vurderes. Dette er en utdypning av kravet om at kontrollene skal være nødvendige. Det er ikke adgang til å innføre rutinekontroller hvis enheten eller institusjonen kan oppnå tilsvarende bedring av sikkerheten med videre på måter som er mindre integritetsinngripende. God informasjon om hvilke gjenstander som er uønskede og hvorfor, gode rutiner for innkomstsamtaler der en for eksempel spør pasientene om de har med seg uønskede gjenstander samt bruk av metalldetektor er eksempler på andre mindre inngripende tiltak. Se også brev om adgang til bruk av kroppsskanner i psykisk helsevern. (lenke kommer). Hvis mindre inngripende tiltak er tilstrekkelige, vil ikke vilkåret for å innføre rutinekontroller være oppfylt. Det må også vurderes om kontrolltiltaket skal iverksettes for hele institusjonen eller bare deler av den. Institusjonen må videre ta stilling til hvor omfattende rutinekontrollene skal være, for eksempel om pasienten skal kontrolleres hver gang de kommer til institusjonen eller bare den første gangen pasienten blir innlagt og hvor omfattende kontrollen skal være.

Dersom det ført er innført rutinekontroll, skal alle pasienter kontrolleres i de situasjonene det er innført rutinekontroll for. Det er altså generelle, forhåndsbestemte kriterier og ikke subjektive forhold ved pasienten, som avgjør om kontrollen utføres. Dersom institusjonen for eksempel har bestemt at det skal innføres bagasjekontroll ved ankomst, skal alle pasienter få bagasjen sin kontrollert ved ankomst, uavhengig av om det er sannsynlig at den konkrete pasienten faktisk vil prøve å innføre uønskede gjenstander.

Etter annet ledd femte punktum skal institusjonen dokumentere at vilkårene for å innføre rutinekontroller er oppfylt. Det omfatter også vurderinger av for eksempel omfanget av kontrollene. Dokumentasjonen skal oppbevares av institusjonen og vil være et viktig grunnlag ved eventuelle tilsyn med at loven blir fulgt.

Det fattes ikke vedtak før gjennomføring av rutinekontroller, og pasienten har ikke klagerett. Statsforvalteren skal derimot på vanlig måte føre tilsyn med at institusjonene retter seg etter lovkravene å innføre og gjennomføre rutinekontroll.

Tredje ledd gjelder både ved kontroll basert på begrunnet mistanke og ved rutinekontroller. Første og annet punktum pålegger institusjonene å gjennomføre kontrollene så skånsomt som mulig og å avpasse intensiteten i slik at den står i et rimelig forhold til hva en kan oppnå. Når det gjelder rutinekontroll vil vurderingen av intensitet først og fremst være knyttet til den generelle innretningen av ordningen, for eksempel hvor inngripende tiltak som kan brukes i kontrollen. Kroppsvisitering er klart mer inngripende enn bagasjekontroll, og institusjonen bør derfor gjøre en særlig vurdering av om det er nødvendig at kroppsvisitasjon inngår i rutinekontroller. Tredje punktum krever at kroppsvisitering gjennomføres av en person av samme kjønn som pasienten. Fjerde punktum bestemmer at det ved kroppsvisitasjon ikke er tillatt å undersøke kroppens hulrom, herunder munnhulen. Slik undersøkelse vil imidlertid i helt spesielle tilfeller kunne foretas med hjemmel i nødrett. Dette forutsetter at det er fare for liv eller alvorlig helseskade.

Fjerde ledd gjelder både kontroll ved begrunnet mistanke og ved rutinekontroller. Undersøkelse av pasientens rom og eiendeler skal om mulig skje mens pasient eller en annen person som pasienten har utpekt er tilstede. Dette er en presisering av kravet om at kontrollene skal skje så hensynsfullt som mulig. Det er først og fremst pasientens sinnstilstand som kan begrunne at pasienten ikke skal være tilstede.

Paragraf 4-6 gir ikke adgang til bruk av fysisk makt for å gjennomføre kontrollene. Dersom dette unntaksvis er helt nødvendig, må dette hjemles i § 4-8. Det antas at dette først og fremst vil være aktuelt for pasienter underlagt tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern.

Beslag av en uønsket gjenstand som blir funnet ved kontroller, vil måtte skje ved at det fattes eget vedtak om dette etter § 4-7. Under forutsetning av at taushetsplikten ikke brytes, kan institusjonen samarbeide med politiet om å avklare hvilke gjenstander en person lovlig kan besitte og hvordan beslaglagte gjenstander skal oppbevares og hva som skal destrueres.

I femte ledd gis Kongen i statsråd hjemmel for å gi nærmere forskrifter om adgangen til å foreta inngrep i form av undersøkelse og kroppsvisitasjon. Forskriftshjemmelen er ikke benyttet.

Dersom det under postkontroll med hjemmel i § 4-5 fjerde ledd eller ransaking eller kroppsvisitasjon med hjemmel i § 4-6 første ledd oppdages gjenstander som det ikke er ønskelig at pasienten er i besittelse av under oppholdet oppstår det behov for ytterligere virkemidler.

Tiltakene kan være aktuelle uavhengig av rettslig grunnlag for innleggelsen.

Første ledd hjemler at faglig ansvarlig (§ 1-4), kan treffe vedtak om beslag av rusmidler, legemidler, skadelige stoffer, rømningshjelpemidler eller farlige gjenstander. Med rømningshjelpemiddel tenkes først og fremst på gjenstander som direkte kan benyttes til å rømme, eksempelvis lommekniv eller våpen. Førerkort eller pass omfattes ikke da disse utgjør et for indirekte hjelpemiddel til å kunne beslaglegges etter denne bestemmelsen. Beslag av pass og førerkort må skje i henhold til passloven eller vegtrafikkloven. Helsetjenesten må da ha hjemmel for å formidle taushetsbelagte opplysninger til politiet. Se nærmere om dette i rundskrivet Rundskrivet om helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke – oppgaver og samarbeid. 

Dersom ansatte tilfeldig oppdager gjenstander som nevnt i bestemmelsens første ledd uten at det er fattet vedtak etter §§ 4-5 fjerde ledd eller 4-6 første ledd eller gjennomført rutinekontroller, er det anledning til å fatte vedtak i etterkant.

Bestemmelsen hjemler videre at det kan fattes vedtak om tilintetgjøring av beslaglagte gjenstander som pasienten ikke rettmessig kan inneha.

Hva slags tiltak som skal iverksettes må avgjøres på bakgrunn av en skjønnsmessig vurdering. Ved funn av en gjenstand som er vanlig og uproblematisk utenfor institusjon (for eksempel et barberblad eller en lighter), vil det i ordinære situasjoner ikke være grunnlag for beslag. Forholdene tatt i betraktning, vil imidlertid disse gjenstandene kunne være farlig for pasienten eller andre på institusjonen. Den beste løsningen her vil kunne være at gjenstandene beslaglegges og oppbevares for pasienten frem til utskriving. Tilintetgjøring er et svært inngripende tiltak, og kan kun gjennomføres i tilfeller der pasienten ikke har beskyttelsesverdige interesser i å få gjenstanden tilbake etter beslag. Eksempelvis vil tilintetgjøring kunne være aktuelt ved funn av våpen eller rusmidler.

Vedtak om tilintetgjøring kan ikke gjennomføres før eventuell klagesak er avgjort, jf. annet ledd.

Bestemmelsen omtaler ikke hvordan beslaget skal oppbevares frem til eventuell tilintetgjørelse og hvordan tilintetgjøring skal gjennomføres. Spørsmål om dette reiser seg særlig ved beslag av narkotika. Under forutsetning av at helsepersonellets taushetsplikt overholdes, kan politiet kontaktes og stoffet overlates til dem for destruering. Det understrekes at taushetsplikten er en plikt til aktivt å hindre at uvedkommende får tilgang til taushetsbelagt informasjon. I den forbindelse vises til Høyesteretts dom i Rt. 2013 side 1442. En lege kontaktet politiet for å overlevere narkotika som en pasient hadde på seg ved innleggelse. Før overleveringen gned legen posen mellom hendene for å fjerne DNA før overlevering til politiet Legen ble ikke dømt for bevisforspillelse, og det ble konkludert med at handlingen hadde et lovlig formål da den skulle hindre at politiet fikk tilgang til taushetsbelagt informasjon. Beslaglagte legemidler kjøpt av forbruker kan innleveres til apotek, jf. apotekloven § 6-10.

Annet ledd fastsetter enkelte saksbehandlingsregler. Det kreves at vedtak om bruk av tiltak etter første ledd skal nedtegnes uten opphold, det vil si så snart som mulig. Vedtaket kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten eller dennes nærmeste pårørende (pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b). Hvem som regnes som nærmeste pårørende er omtalt i Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. Se nærmere om nærmeste pårørendes rett til informasjon om vedtaket i psykisk helsevernforskriften § 29.

Pasienten har rett til å uttale seg før vedtak treffes, dersom dette er mulig, og det skal særlig legges vekt på pasientens uttalelser om tidligere erfaring med bruk av tvang, jf.  4-2 annet ledd.

I tredje ledd gis Kongen i statsråd hjemmel for å gi nærmere forskrifter om adgangen til å treffe vedtak om beslag og tilintetgjøring. Forskriftshjemmelen er foreløpig ikke benyttet.

Bestemmelsen gir hjemmel for at det kan fremsettes begjæring om samtykke til eller treffes vedtak om prøver av pasientens biologiske materiale. Dette innebærer at det ikke er anledning til å ta slik prøve rutinemessig.

Første ledd gir hjemmel for faglig ansvarlig (§ 1-4) til å be pasienten om å samtykke til å ta prøver av biologiske materiale. Slik forespørsel kan bare fremsettes dersom det foreligger konkret mistanke om at pasienten misbruker rusmidler. Dessuten kreves det at prøver av biologiske materiale fremstår strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Dette innebærer at formålet med tiltaket må være å gi pasienten helsehjelp, og at prøvetaking må være et egnet tiltak for kontroll. Begjæring om samtykke til prøvetaking kan derfor ikke fremsettes dersom formålet kan oppnås med andre og lempeligere midler, for eksempel gjennom tillitsskapende tiltak.

Hjemmelen er teknologinøytral, og gir adgang til å benytte urinprøver så vel som nyere testmetoder som benytter biologisk materiale som spytt eller hår. I forarbeidene (prop. 40 L 2015-2016) nevnes spytt som eksempel på biologisk materiale. Selv om "utåndingsprøve" (alkotest) ikke nevnes eksplisitt i lovforarbeidene må også dråper i utånding/pust etter anses som "biologisk materiale" som kan testes etter denne bestemmelsen. I lovforarbeidene understrekes nettopp at en teknologinøytral bestemmelse vil kunne legge til rette for mindre inngripende testformer i fremtiden.

Bestemmelsens første ledd er aktuell uavhengig av rettslig grunnlag for behandlingen. 

Begjæringen og pasientens samtykke skal nedtegnes i et dokument som undertegnes av pasienten og faglig ansvarlig. Dokumentet skal inneholde begrunnelse for tiltaket.

Annet ledd gir hjemmel for at det kan treffes vedtak om prøvetaking. Vilkårene for å treffe slikt vedtak er de samme som for å fremsette begjæring om samtykke i henhold til § 4-7a første ledd. Det vil si at formålet med rusmiddeltestingen er å gi pasienten helsehjelp, rusmiddeltestingen skal være strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen, tiltaket må være et egnet tiltak for kontroll og formålet må ikke kunne oppnås med lempeligere midler. Med helsehjelp forstås også oppfølging av voldsrisiko. Det kan for eksempel være aktuelt med vedtak om rusmiddeltesting overfor en pasient underlagt tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, dersom voldsrisikoen er knyttet til rusinntak.

Vedtaket treffes av faglig ansvarlig (§ 1-4), og kan kun treffes overfor pasienter som er underlagt tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern (§§ 3-2 og 3-3). Vedtak kan treffes overfor pasienter både med døgnopphold og uten døgnopphold i institusjon, jf. § 3-5 første og tredje ledd.

Pasienten har rett til å uttale seg før vedtak treffes, dersom dette er mulig, og det skal særlig legges vekt på pasientens uttalelser om tidligere erfaring med bruk av tvang, jf. 4-2 annet ledd.

Vedtaket kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten eller dennes nærmeste pårørende (pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b). Hvem som regnes som nærmeste pårørende er omtalt i Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. Se nærmere om nærmeste pårørendes rett til informasjon om vedtaket i psykisk helsevernforskriften § 29.

Tiltaket skal evalueres så snart som mulig etter at det er avsluttet ( § 4-2 tredje ledd).

Et vedtak kan gi hjemmel for flere prøver gjennom et behandlingsforløp. Det må fremgå av vedtaket for hvor lang periode det skal tas prøver. Dersom vedtaket skal omfatte mer enn én enkelt prøve, må det fortløpende vurderes om vilkårene i bestemmelsens fremdeles er oppfylt.

Bestemmelsen sier ikke noe om hvordan selve prøvetakingen skal utføres. Dersom pasienten for eksempel ikke klarer å avgi urinprøve umiddelbart etter at institusjonen har anmodet om eller truffet vedtak om slik prøve, kan personalet for eksempel holde pasienten under oppsyn til prøven er avgitt. Pasienten kan imidlertid ikke anbringes bak låst eller stengt dør uten personale til stede, da dette vil være et tiltak som krever at vilkårene for isolasjon i § 4-8 er oppfylt.

Tredje ledd gir hjemmel for å gi nærmere forskrifter om gjennomføring av prøvetaking (også prøvetaking med hjemmel i annen lov). Hjemmelen er foreløpig ikke benyttet.

Første ledd gir hjemmel for bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold. Som hovedregel må institusjonen være godkjent for tvungent psykisk helsevern med døgnopphold (§ 3-5 første ledd), jf. psykisk helsevernforskriften § 26 første ledd. I akutte nødsituasjoner er det imidlertid anledning til å benytte tvangsmidler også i andre døgninstitusjoner i psykisk helsevern, se § 26 andre ledd.

Tvangsmidler kan som den klare hovedregel ikke benyttes overfor pasienter som er under psykisk helsevern uten døgnopphold, og som oppholder seg i institusjoner i den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller i egen bolig. Det er gjort et unntak for pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold som bor på sykehjem, se phvl. § 4-8 a og forskriften § 26 tredje ledd.

Med begrepet "i institusjon" må for øvrig  forstås et naturlig adskilt institusjonsområde. Det må vurderes konkret i forhold til den enkelte institusjons beskaffenhet. Tvangsmidler vil i noen grad kunne benyttes rett utenfor institusjonsbygningen/avdelingen, for eksempel i en hage, en trapp, en veranda eller på en tur i umiddelbar nærhet til avdelingen/bygningen. I tillegg kan helsepersonell benytte tvangsmiddel dersom en pasient skal overføres mellom avdelinger som ligger i nærhet til hverandre på et institusjonsområde. Det forutsettes at vilkårene i § 4-8 er oppfylt, og at overføringen vurderes som faglig forsvarlig. Det er en forutsetning at helsepersonellet da benytter det tvangstiltaket som er minst mulig inngripende for pasienten.

Utenfor institusjon for døgnopphold, slik det er definert ovenfor, er det kun politiet som har adgang til å utøve makt. Helt unntaksvis vil likevel helsepersonell kunne tenkes å utøve makt utenfor institusjon, da hjemlet i nødrett, det vil si for å avverge en fare for skade som ikke kan avverges på annen måte. Planlagt bruk av tvangsmidler utenfor institusjon, for eksempel bruk av mekaniske tvangsmidler under transport utenfor institusjonsområdet som beskrevet ovenfor, er imidlertid ikke tillatt.

Tvangsmidler kan benyttes uavhengig av rettslig grunnlag for innleggelsen i psykisk helsevern. Bruk av tvangsmidler overfor en person som er frivillig innlagt vil imidlertid kunne aktualisere utskriving, slik at det i praksis kan bli tale om meget kortvarig tvangsbruk. I slike tilfeller vil det kunne være aktuelt å vurdere om det er grunnlag for å gjøre unntak fra konverteringsforbudet (§ 3-4 annet ledd).

Formålet med bestemmelsen er å gi hjemmel for tiltak som kan benyttes i nødrettslignende situasjoner der pasienten har en utagerende og ukontrollert atferd. Bruk av tvangsmiddel er et tiltak som skal avverge en akutt situasjon.

Bestemmelsen fastsetter at tvangsmidler kun skal benyttes når dette vurderes uomgjengelig nødvendig for å hindre en pasient i å skade seg selv eller andre, eller for avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar med mer. Kravet om at det må være uomgjengelig nødvendig å bruke tiltaket er strengt, og innebærer at tiltaket kun skal benyttes når det foreligger en nødrettslignende situasjon. Tvangsmidler kan ikke brukes for å håndtere alminnelig uro, trusler og lignende.

Videre slår bestemmelsen fast at tvangsmidler kun skal brukes når lempeligere midler har vist seg åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige. Det innebærer at man faktisk må ha forsøkt mindre inngripende tiltak først. Det kan etter en konkret vurdering være for eksempel verbal tilnærming, skifte av personale eller å sette inn flere ansatte, bruk av skjerming eller eventuelt andre tvangsmidler som pasienten gir uttrykk for at han eller hun finner mindre inngripende.

Enhver bruk av tvangsmidler skal være etisk og faglig forsvarlig og i samsvar med kravene til vern om personlig integritet i § 4-2. Tvangsmidler kan ikke benyttes som straff eller på annen nedverdigende måte.

Bruk av tvangsmidler er ikke behandling. Behandling uten eget samtykke er regulert i § 4-4. Det kan oppstå situasjoner hvor det ved gjennomføring av behandlingen er nødvendig å bruke fysisk makt (holding eller mekaniske tvangsmidler). I slike situasjoner må det treffes særskilt vedtak etter bestemmelsen her. For nærmere omtale av bruk av tvangsmidler for å få gjennomført behandling uten eget samtykke, se kommentarer under § 4-4 første ledd og 4-4 a andre ledd nr. 2.

Tvangsmidler kan som det klare utgangspunkt heller ikke kan brukes i forebyggende hensikt, det vil si overfor en person som i øyeblikket ikke er utagerende, eller overfor en pasient som sover. Helt unntaksvis vil erfaringer med pasientens spesielle reaksjons-/handlingsmønster og stort skadepotensiale likevel kunne tilsi at vilkårene for å anvende tvangsmidler er oppfylt under slike omstendigheter. Dette antas først og fremst å være aktuelt på sikkerhetsavdelinger. Det bør uansett alltid vurderes, og om mulig forsøkes, å løse pasienten fra mekaniske tvangsmidler ved søvn.

I Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) sin dom  Aggerholm v. Danmark, ble det fastslått at beltefiksering i 23 timer utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 3 om forbud mot umenneskelig eller nedverdigende behandling. EMD understreket at varigheten av fikseringen ikke var strengt nødvendig. Avgjørelsen tydeliggjør at bruk av tvangsmidler må være strengt nødvendig gjennom hele perioden tvangsmiddelet brukes, og at dette må vurderes fortløpende. Se også phvl. § 4-2 a med rundskriv. 

Tvangsmidler kan ikke iverksettes på grunnlag av pasientens samtykke alene, for eksempel fordi pasienten er redd for at han/hun vil utagere: Vilkårene i psykisk helsevernloven § 4-8 må alltid være oppfylt og det må alltid fattes formelt vedtak selv om pasienten ber om eller «samtykker» til at mekaniske tvangsmidler tas i bruk.

Andre ledd bokstav a) - d) regulerer uttømmende hvilke tvangsmidler som kan benyttes.

Bokstav a): Bestemmelsen tillater bruk av mekaniske tvangsmidler. Med dette menes innretninger som begrenser pasientens mulighet til å bevege armer og/eller ben. Fortegnelsen over de forskjellige typene av mekaniske tvangsmidler (belte, remmer samt skadeforebyggende spesialklær) er eksempler og derfor ikke uttømmende. Spyttmaske kan ikke benyttes, se brev om bruk av spyttmaske i psykisk helsevern. Det heller ikke er lov å benytte andre improviserte former for tildekning av pasientens ansikt/munn. Med det menes  tildekking på den måten at noe ligger over munnen/hodet til pasienten. Det er lov å holde opp for eksempel et håndkle nær hodet til pasienten, frem til man kan unngå å få spytt på seg gjennom avstand/ visir/beskyttelsesdrakt.

Et vedtak om mekaniske tvangsmidler kan ha inntil åtte timers varighet. Etter 8 timer må det eventuelt treffes nytt vedtak, se psykisk helsevernforskriften § 28 og brev om åtte-timers regelen ved bruk av mekaniske tvangsmidler i psykisk helsevern.

Bokstav b): At ikke bare låst, men også stengt dør omfattes, innebærer at det skal fattes vedtak i akutte nødssituasjoner hvor døren blir holdt lukket mellom pasient og personale ved fysisk makt, ved hjelp av kloss, stol eller lignende. Også situasjoner der døren står på gløtt, men hvor pasienten er alene i rommet og ikke har mulighet til å forlate dette, har karakter av en slik fysisk atskillelse at tiltaket må anses som isolasjon.

Et vedtak om kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør kan ha en varighet på inntil to timer, se psykisk helsevernforskriften § 27.

Bokstav c): Når det gjelder legemidler vil det være begrunnelsen for bruken som er avgjørende for om det regnes som tvangsmiddel. Bruk av legemidler uten pasientens samtykke i behandlingsøyemed reguleres av lovens § 4-4.

Det kan bare brukes legemidler som er godkjent her i landet. 

Begrepet "korttidsvirkende" innebærer at valg av legemiddel og dosering må skje ut fra formålet å dempe akutt uro.

Helsedirektoratet vurderer at injeksjon av antipsykotiske legemidler med raskt innsettende beroligende effekt og tilnærmet lik virketid som benzodiazepiner, kan brukes som «korttidsvirkende» legemiddel etter § 4-8 andre ledd bokstav c. Eksempler på slike hurtigvirkende injeksjoner er Zyprexa (olanzapin), Haldol (haloperidol) og Abilify (aripiprazol).

Langtidsvirkende preparater kan ikke anvendes. Det er ikke anledning til å benytte legemidler med depotvirkning. Helt unntaksvis kan Cisordinol Acutard aksepteres i tilfeller der faglig ansvarlig vurderer det sannsynlig at den akutte faren som utløser behovet for tvangsmiddelbruk vil ha en tilnærmet lik varighet som virkningstiden til dette preparatet (vanligvis to til tre døgn). Se brev om bruk av antipsykotika som tvangsmiddel i psykisk helsevern og brev om bruk av Cisordinol Acutard som tvangsmiddel i psykisk helsevern.

Bokstav d): Bokstav d gir hjemmel for kortvarig fastholding. Betegnelsen "kortvarig" er tatt inn for å understreke at bruken av tiltaket ikke skal opprettholdes lenger enn strengt nødvendig (§ 4-2).

Bestemmelsen er ikke ment å omfatte ethvert tiltak som innebærer at en pasient holdes. Det skal en del til for at tiltak skal vurderes som fastholding i lovens forstand.

Bestemmelsen omfatter kun tiltak som har et skadeavvergende formål (jf. første ledd). I mange situasjoner vil holding være en naturlig del av omsorgen for pasienten og ikke et tvangstiltak, for eksempel hvor helsepersonell holder rundt en pasient for å trygge og trøste vedkommende. I den grad hovedformålet med et tiltak er omsorg og grensesetting (ikke skadeavverging), tiltaket er lite inngripende og pasienten ikke motsetter seg det, vil tiltaket falle utenfor bestemmelsen.

Hvis pasienten aktivt motsetter seg tiltaket verbalt og/eller fysisk tilsier dette at holdingen skal regnes som fastholding i lovens forstand. Samtidig kan et tiltak i seg selv være så inngripende at det faller inn under bestemmelsen uten at pasienten gjør motstand, for eksempel hvis en pasient blir holdt fast i lengre tid for å hindre selvskading. Situasjoner der holdingen er mindre inngripende, for eksempel der en pasient blir holdt i armen og ledet til sitt rom uten å gjøre motstand, vil derimot kunne falle utenfor.

Hvorvidt holding krever vedtak må avgjøres på bakgrunn av en konkret vurdering der sentrale momenter vil være tiltakets formål, hvordan pasienten forholder seg til tiltaket, hvor lenge det opprettholdes og hvor inngripende det er.

Fastholding er særlig aktuelt overfor barn under 16 år på grunn av forbudet mot bruk av mekaniske tvangsmidler overfor denne gruppen (§ 4-8 tredje ledd).

Dersom man må holde en pasient for å få iverksatt de øvrige tvangsmidlene (belter, kortidsvirkende legemiddel eller isolasjon), er det ikke nødvendig å treffe et eget vedtak om kortvarig fastholding. Vedtak om et av de øvrige tvangsmidlene må altså forstås slik at det også omfatter vedtak om holding for å kunne iverksette tvangsmidlene. Dersom det er nødvendig å bruke fysisk makt i form av holding for å gjennomføre vedtak om behandlingen uten eget samtykke (§ 4-4 a), må det derimot treffes eget vedtak om kortvarig fastholding. Se kommentarer til første ledd og til § 4-4 første ledd.

I mange tilfeller iverksettes fastholdingen i utgangspunktet ikke for å få iverksatt et av de øvrige tvangsmidlene, men det viser seg under fastholdingen at bruk av annet tvangsmiddel likevel er nødvendig. Hvorvidt det da skal fattes eget vedtak for fastholdingen i tillegg til et vedtak for det andre tvangsmidlet, må vurderes konkret, jf. ovenfor. Dersom man i utgangspunktet vurderte at fastholding var tilstrekkelig og fastholdingen har hatt noe varighet, tilsier det et separat vedtak for holding. Det er uansett viktig at man først forsøker holding om mulig og tilstrekkelig, og ikke umiddelbart iverksetter bruk av for eksempel belter. Holding vil ofte være mindre inngripende og av kortere varighet enn mekaniske tvangsmidler.

Psykisk helsevernforskriften § 28 fastsetter nærmere krav til gjennomføringen av tvangsmiddelbruk. Se også phvl. § 4-2 a.

Tredje ledd fastsetter et forbud mot bruk av mekaniske tvangsmidler og kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør overfor pasienter under 16 år. Kun tvangsmidlene beroligende medikamenter og holding er aktuelle overfor denne pasientgruppen. Det er svært viktig å unngå bruk av medikamenter før en forsvarlig utredning og vurdering er gjort. Etter forholdene vil kortvarig fastholding kunne være et alternativ.

For å sikre forsvarlighet krever fjerde ledd første punktum at en pasient som underkastes et tvangsmiddel skal ha kontinuerlig tilsyn av pleiepersonale. Ved fastspenning i seng eller stol kreves det at pleiepersonale er til stede i samme rom som pasienten, med mindre pasienten motsetter seg dette (annet punktum). I slike tilfeller må det gjennomføres kontinuerlig tilsyn, jf. første punktum.

Dersom pasienten er rusmiddelavhengig, er det viktig å ta høyde for komplikasjoner dette kan medføre i forbindelse med bruk av tvangsmiddel. Det bemerkes at det kan være farlig å beltelegge en person i abstinens og at bruk av korttidsvirkende legemiddel kan ødelegge for en pågående avrusning.

Femte ledd regulerer hvem som har kompetanse til å treffe vedtak om bruk av tvangsmidler, og retten til å klage på vedtaket.

Som hovedregel skal vedtaket treffes av faglig ansvarlig (§ 1-4). Vedtak om bruk av korttidsvirkende legemidler (§ 4-8 annet ledd bokstav c) skal treffes av lege (psykisk helsevernforskriften § 27 tredje ledd). Dersom faglig ansvarlig er lege, vil det være naturlig at det er vedkommende som treffer vedtak om også denne type tvangsmidler. Dersom det er behov for å bruke legemiddel som tvangsmiddel når legen ikke er tilstede kan legen muntlig treffe vedtak og meddele dette over telefon, dersom dette vurderes faglig forsvarlig. Vedtaket må nedtegnes så snart som mulig.

I psykisk helsevernforskriften § 27 andre ledd er det gjort unntak fra lovens hovedregel ved at den ansvarshavende ved avdelingen kan treffe vedtak om bruk av tvangsmidler når en akutt nødssituasjon gjør at umiddelbar kontakt med faglig ansvarlig ikke er mulig. Dette unntaket gjelder ikke i forhold til vedtak om korttidsvirkende legemidler (§ 4-8 annet ledd bokstav c). Slikt vedtak skal alltid treffes av lege.

I tilfeller der tvangsmidler benyttes etter vedtak fattet av ansvarshavende ved avdelingen fastsetter psykisk helsevernforskriften § 27 andre ledd at faglig ansvarlig skal underrettes så snart som mulig. Dersom ansvarshavende mener situasjonen gjør fortsatt bruk av tvangsmidler nødvendig må faglig ansvarlig ta stilling til om tvangsbruken skal opprettholdes. Faglig ansvarlig må da gjøre en reell vurdering av om vilkårene er oppfylt.

Av og til foregår gjennomføringen av behandling uten samtykke av pasient under tvang uten døgnopphold på en døgnpost. Det kan da oppstå spørsmål om hvilken faglig ansvarlig som skal treffe vedtak om tvangsmiddel, dersom dette blir nødvendig ved gjennomføring av behandlingen (typisk ved depotinjeksjon). Når pasienten befinner seg på døgnavdeling for gjennomføring av medisinering, er det hensiktsmessig at en faglig ansvarlig ved døgnavdelingen treffer vedtaket. Se brev om tvangsmedisinering av pasient under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD) ved døgnavdeling og brev om gjennomføring av tvangsbehandling på døgnavdeling for pasienter under tvungent vern uten døgnopphold (TUD).

Femte ledd annet punktum fastsetter at vedtaket skal nedtegnes uten opphold, det vil si så snart som mulig. Vedtaket skal inneholde en konkret og tydelig begrunnelse som hvorfor faglig ansvarlig (eventuelt ansvarshavende) mener vilkårene for å anvende tvangsmidler er oppfylt, dvs. redegjørelse for hvilken skade man vil avverge og hvorfor denne ikke kan unngås uten iverksettelse av tiltaket. Vedtak med begrunnelse skal alltid journalføres.

Det kan være et spørsmål om hvor hyppig det skal treffes vedtak om tvangsmiddel dersom tiltaket har korte opphør. Momenter i vurderingen er hvorvidt det dreier seg om en «ny episode» eller et kontinuerlig forløp, og om tvangsmiddelet bare helt midlertidig er opphørt pga. aktiviteter for å ivareta vitale behov som toalettbesøk, næringsinntak, hygiene, hvile/søvn eller behandling. Likeledes vil ikke et kort, men mislykket, forsøk på å la tvangsmiddelet opphøre – for eksempel å slippe taket under en fastholding - anses som et opphør. Et slikt avbrudd må i praksis være av meget kort varighet.

Når tiltaket anses opphørt, kan bruk av tvangsmidler ikke iverksettes på ny uten at vilkårene på nytt er oppfylt og det fattes nytt vedtak.

Vedtak om bruk av tvangsmidler kan påklages av pasienten selv og av dennes nærmeste pårørende (pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b, jf. femte ledd tredje punktum). Hvem som regnes som nærmeste pårørende er omtalt i Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. Se nærmere om nærmeste pårørendes rett til informasjon om vedtaket i psykisk helsevernforskriften § 29. Klagen behandles av kontrollkommisjonen.

Pasienten har rett til å uttale seg før vedtak treffes, dersom dette er mulig, og det skal særlig legges vekt på pasientens uttalelser om tidligere erfaring med bruk av tvang, jf. loven 4-2 annet ledd. Videre skal tiltak etter § 4-6 første ledd evalueres så snart som mulig etter at det er avsluttet, se § 4-2 tredje ledd.

Sjette ledd gir hjemmel for at bruk av tvangsmidler kan reguleres i forskrift. Dette er gjort i psykisk helsevernforskriften §§ 26, 27 og 28.

Bestemmelsen åpner for at vedtak om legemiddelbehandling uten eget samtykke med hjemmel i phvl. § 4-4 kan gjennomføres på sykehjem, om nødvendig med fysisk makt. 

Formålet med bestemmelsen er å unngå at fysisk skrøpelige og sterkt forvirrede personer som bor på sykehjem og som motsetter seg legemiddelbehandling for sin alvorlig psykiske lidelse, må transporteres fra sykehjemmet til psykisk helseverninstitusjon for å få gjennomført nødvendig behandling. 

Hovedmålgruppen for bestemmelsen vil være pasienter som har en alvorlig demenssykdom i tillegg til en alvorlig sinnslidelse.  Det kan typisk være en pasient som har en alvorlig psykoselidelse i tillegg til demenssykdommen, eller at pasienten er så preget av alvorlige og omfattende adferdsmessige og psykologiske symptomer (APSD) at tilstanden må sidestilles med en alvorlig sinnslidelse. Se rundskriv til phvl. § 3-3 nr. 3 for nærmere kommentar til hva som er en alvorlig sinnslidelse. Se også Rettslig regulering av bruk av psykofarmaka ved demens. 

Disse pasientene kan ha nytte av at den alvorlige sinnslidelsen behandles med antipsykotika. Pasienter med demenssykdom har likevel ofte liten effekt av antipsykotiske legemidler, samtidig som de ofte får omfattende bivirkninger. Behandling av alvorlige sinnslidelser med antipsykotiske legemidler antas derfor kun å være aktuelt for noen få pasienter i sykehjem (Prop. 31L (2024-2025) kap. 6.2.5.2). Det helsefaglige grunnlaget for legemiddelbehandlingen fremgår blant annet av  Helsedirektoratets Nasjonal faglig retningslinje om demens, Veileder om vanedannende legemidler, spesielt kap.5  og Retningslinje psykoselidelser -legemiddelbehandling . 

Det tvungne vernet og den tvungne legemiddelbehandlingen er spesialisthelsetjenesten sitt ansvar. Det er bare den praktiske gjennomføringen av behandling med legemidler som etter avtale kan gjennomføres på sykehjem. Det betyr at vedtakene om tvungent vern (phvl. § 3-3 a) og tvungen legemiddelbehandling (phvl. § 4-4 a) skal fattes av faglig ansvarlig etter reglene i psykisk helsevernloven.  Pasienten vil da bo på sykehjemmet og være underlagt tvungent vern uten døgnopphold (TUD), jf. phvl. § 3-5 tredje ledd. 

Bestemmelsen får bare anvendelse for personer som bor på et sykehjem. Det betyr at bestemmelsen ikke åpner for å transportere personer som er underlagt tvungent vern uten døgnopphold fra eget hjem til et sykehjem for å gjennomføre tvangsmedisineringen der, for eksempel fordi det er langt til nærmeste poliklinikk/DPS. 

Dersom pasienten ikke motsetter seg legemiddelbehandlingen, kan den gis uten at det må fattes vedtak etter psykisk helsevernloven, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6. Det betyr at bruk av legemidler til behandling av alvorlig sinnslidelse kan besluttes og administreres av ansvarlig lege på sykehjemmet, men sykehjemslegen må sørge for å informere kontrollkommisjonen om beslutningen. Se rundskriv til kap. 2 til phvl. § 2-1 og rundskriv til pbrl. § 4-6 andre ledd. 

Av første ledd første setning fremgår vilkårene for å kunne gjennomføre tvungen legemiddelbehandling på sykehjem. Hovedvilkåret er at dette er en klart bedre løsning for pasienten enn å bli behandlet i institusjon for psykisk helsevern. 

For å finne ut hva som er den klart beste løsningen for pasienten forutsettes det et tett samarbeid mellom den faglig ansvarlige i psykisk helsevern og helsepersonellet som har ansvaret for pasienten på det aktuelle sykehjemmet. 

Det er derfor et vilkår for gjennomføring av legemiddelbehandlingen i sykehjem at spesialisthelsetjenesten og kommunen har inngått en avtale om dette. I forarbeidene presiseres det at det vil være mest aktuelt at kommunen tar initiativ til slike avtaler. Pasienten bor som regel allerede på sykehjemmet og helsepersonellet der har i de fleste tilfeller best kjennskap til pasienten og dennes behov. 

Tvungen behandling av alvorlig sinnslidelse er ikke en del av kommunens sørge for-ansvar og det er derfor frivillig for kommunen om den vil inngå en slik avtale. Kommunen kan også sette betingelser knyttet til dekning av utgiftene forbundet med gjennomføringen. Se rundskriv til psykisk helsevernforskriften § 24, andre ledd. 

Når det gjelder selve avtalen om gjennomføringen, herunder hvordan forsvarlighetskravet skal ivaretas for den enkelte pasient, er det opp til kommunen og spesialisthelsetjenesten å bestemme på hvilket nivå og hvordan dette skal organiseres og ivaretas. Det må alltid inngås en individuell avtale for den enkelte pasient og det avtalte må fremgå av pasientens journal.

Det er likevel ikke noe i veien for at det i tillegg inngås avtaler på overordnet nivå mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten som regulerer administrative spørsmål som for eksempel økonomisk kompensasjon o.l., samt hvordan avtalene og samarbeidet skal gjennomføres på individnivå, se også her rundskriv til psykisk helsevernforskriften § 24 andre ledd.

Som nevnt ovenfor er det faglig ansvarlig i psykisk helsevern som har ansvaret for det tvungne vernet og legemiddelbehandlingen av den alvorlige sinnslidelsen. Dette gjelder selv om behandlingen skal gjennomføres på sykehjemmet. Det innebærer blant annet at faglig ansvarlig må godtgjøre at pasienten har en alvorlig sinnslidelse og at de øvrige vilkårene i phvl. § 3-3 er oppfylt. Faglig ansvarlig må også ta stilling til vilkårene for tvungen legemiddelbehandling i phvl. § 4-4, herunder avgjøre hvilke legemidler og hvilke doser pasienten skal få. For en nærmere beskrivelse av det helsefaglige grunnlaget for legemiddelbehandlingen se Helsedirektoratets Nasjonal faglig retningslinje om demens, Veileder om vanedannende legemidler, spesielt kap.5 og Retningslinje psykoselidelser -legemiddelbehandling . 

Når det gjelder selve etableringen av det tvungne vernet skjer dette vanligvis i en døgninstitusjon for tvungent psykisk helsevern før det eventuelt treffes vedtak om overføring til tvungent vern uten døgnopphold, se phvl. §§ 3-3, 3-5 jf.  4-10.  På visse vilkår kan det tvungne vernet etableres utenfor døgninstitusjon i det psykiske helsevernet, for eksempel direkte på sykehjemmet. Vilkårene for en slik etablering er regulert i psykisk helsevernforskriften § 14 hvor pasientens beste er førende for faglig ansvarlig sine vurderinger. I tillegg må pasienten enten: 

a. ha en kjent sykdomshistorie og det på bakgrunn av pasientens symptomer og tidligere kunnskap om pasientens sykdomsforløp, er utvilsomt hvilken behandling pasienten trenger, eller 

b. ha vært observert i institusjon med døgnopphold og observasjonen har klargjort pasientens diagnose og hva slags behandlingsopplegg som må anses nødvendig. 

Sett hen til formålet med § 4-8 a (omtalt over), kan det i mange tilfeller være det beste for pasienter som er fysisk skrøpelige og sterkt forvirrede at etableringen skjer på sykehjemmet. Faglig ansvarlig må likevel gjøre en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av om det tvungne vernet kan etableres direkte på sykehjemmet eller om etableringen må skje på en døgnavdeling i psykisk helsevern. 

Der pasienten er kjent i psykisk helsevern fra tidligere, for eksempel fordi pasienten har vært til behandling for en alvorlig sinnslidelse over tid, vil unntaket i forskriften § 14 bokstav a (gjengitt over) mest sannsynlig være oppfylt. Det kan stille seg annerledes i de tilfellene hvor pasienten ikke har en historikk i psykisk helsevern, for eksempel der pasienten har utviklet så alvorlige og omfattende APSD symptomer at tilstanden kan sidestilles med en alvorlig sinnslidelse. I rundskriv til psykisk helsevernforskriften § 14 fremgår det at kravene i bokstav a ikke betyr at helsepersonell ved psykisk helseverninstitusjonen nødvendigvis må ha hatt personlig kontakt med pasienten tidligere, men at tilgjengelig og oppdatert journal kan gi nødvendig informasjon. I utgangspunktet siktes her til journal fra samme eller annen psykisk helseverninstitusjon, men det kan ikke utelukkes at journaldokumentasjon fra sykehjemmet, etter en konkret vurdering av faglig ansvarlig, kan være tilstrekkelig. Dette kan typisk være tilfelle hvor det nettopp er forverring av APSD symptomene som er årsak til behov for behandling under tvungent psykisk helsevern og hvor dette er godt dokumentert fra sykehjemmets side. 

Faglig ansvarlig må uavhengig av om det tvungne vernet etableres på sykehjemmet eller i psykisk helseverninstitusjon foreta en personlig undersøkelse av pasienten før det kan treffes vedtak om etablering av tvungent vern se phvl. § 3-3 a jf. § 3-3, og deretter minst hver tredje måned jf. phvl. § 4-9. Det betyr at faglig ansvarlig selv må møte og undersøke pasienten på sykehjemmet. 

Før faglig ansvarlig kan treffe vedtak om tvungen legemiddelbehandling er det som hovedregel et krav at pasienten er observert i minst fem døgn etter at tvungent vern er etablert. Observasjonen skal som utgangspunkt foregå i institusjon som er godkjent for tvungent psykisk helsevern, men observasjonen kan ivaretas på sykehjemmet dersom det er en klart bedre løsning for pasienten, se forskrift til psykisk helsevernloven § 22 første ledd.  Det er videre et krav at faglig ansvarlig personlig har undersøkt pasienten i løpet av de siste 48 timer før vedtaket treffes, se phvl. § 4-4 a, jf.  § 4-4 og forskriften § 22 tredje ledd. Også her må faglig ansvarlig selv møte og eventuelt undersøke pasienten på sykehjemmet, se forskriften § 22 femte ledd. 

Den praktiske gjennomføringen

Det er som nevnt over bare den praktiske gjennomføringen av behandling med legemidler og eventuelt med bruk av nevnte tvangsmidler, som kan overlates til helsepersonell på sykehjemmet. Det er altså fastsatt i loven (phvl. § 4-8 a) at noen oppgaver kan gjennomføres i kommunen (sykehjem), iht. avtale mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten. Det vil derfor være den enkelte avtalen som regulerer gjennomføring og ansvar, og ikke helsepersonelloven § 5 om bruk av medhjelpere.

Gjennomføringen må selvfølgelig skje innenfor rammen av forsvarlighetskravet. Virksomhetene har plikt til å legge til rette for at personell som utfører tjenestene blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Kommunen må blant annet sørge for at personell som skal gjennomføre tvangsbehandlingen på sykehjemmet, får tilstrekkelig opplæring og det må være avklart, gjerne i avtalen, hvem de skal konferere med hvis de er usikre. For å sikre en forsvarlig gjennomføring forutsettes generelt et tett og godt samarbeid mellom den faglig ansvarlige for tvangsvedtaket i psykisk helsevern og personellet som har ansvar for pasienten på det aktuelle sykehjemmet. Avtalen kan sies opp dersom det viser seg at det ikke er mulig å gjennomføre tvangsvedtaket på en faglig forsvarlig måte. 

Dersom pasienten motsetter seg gjennomføringen av legemiddelbehandlingen kan det være behov for å bruke fysisk makt for å sikre at pasienten får den nødvendige behandlingen. Første ledd andre setning åpner derfor for mulighet til å treffe vedtak om bruk av kortvarig fastholding eller enkeltstående bruk av kortidsvirkende legemidler etter phvl. § 4-8 andre ledd bokstav c og d. Tvangsmidlene kan bare benyttes dersom det er nødvendig i forbindelse med gjennomføring av legemiddelbehandlingen på sykehjemmet. Med korttidsvirkende legemidler menes beroligende legemidler for å dempe akutt uro i forbindelse med depotsetting. 

Det er faglig ansvarlig i psykisk helsevern som skal treffe vedtak om bruk av kortvarig fastholding eller bruk av kortidsvirkende legemidler etter phvl. § 4-8 og ikke helsepersonellet som skal anvende tvangsmidlene i sykehjemmet. Det forutsettes også her at helsepersonellet har tilstrekkelig kompetanse slik at gjennomføringen med tvangsmidler er faglig forsvarlig. Hvis ikke, må det vurderes om en løsning kan være at helsepersonell fra psykisk helsevern med slik kompetanse kommer til sykehjemmet. En beskrivelse av gjennomføringen bør fremgå av avtalen. Det vil også i denne sammenheng stilles krav til løpende og god informasjonsutveksling mellom sykehjemmet og faglig ansvarlig i psykisk helsevern. 

Selv om det åpnes for bruk av ovennevnte tvangsmidler ved gjennomføring av tvungen legemiddelbehandlingen i sykehjem så vil det sjelden være nødvendig. Som følge av stor risiko for alvorlige bivirkninger vil det svært sjelden være aktuelt å gi pasienter med alvorlig demenssykdom og alvorlig sinnslidelse depotinjeksjoner. Det leggers derfor til grunn at den mest aktuelle formen for tvang vil være å blande legemiddelet inn i mat og drikke uten at pasienten får vite det (Prop. 31 L (2024–2025)  kap. 6.2.5.3). 

Hovedregelen er at pasienten skal informeres om legemidlene som gis, selv om det er fattet et vedtak etter phvl. § 4-4. Informasjon kan likevel unnlates dersom det er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten, jf.  psykisk helsevernforskriften § 24 tredje ledd. Et eksempel kan være der informasjon til pasienten kan føre til at helsehjelpen ikke lar seg gjennomføre, for eksempel der det er aktuelt å skjule legemidlet i mat eller drikke. 

Av bestemmelsens andre ledd fremgår det at behandling som pasienten motsetter seg, som hovedregel ikke kan gjennomføres på pasientens rom eller i lokaler som pasienten bruker i det daglige. Av hensyn til pasientens privatliv og trygghet i eget hjem må derfor sykehjemmet tilrettelegge for at legemiddelbehandling som pasienten motsetter seg kan gjennomføres på annet egnet sted på sykehjemmet. I de tilfeller hvor det vurderes at den klart beste løsningen for pasienten er å motta behandlingen på eget rom, kan tvangsmedisineringen likevel gjennomføres der. Hva som er den klart beste løsningen for pasienten må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, blant annet kan de samme hensynene som taler for å ikke flytte pasienten til en institusjon i psykisk helsevern, tale for at pasienten blir undersøkt og behandlet der de føler seg tryggest. I bestemmelsens forarbeider omtales det at dette særlig vil gjelde for pasienter som er sterkt forvirrede og som følge av forvirringen, tåler endringer dårlig. 

Dokumentasjon

Når den praktiske gjennomføringen av vedtak om legemiddelbehandling uten eget samtykke på denne måten overlates til sykehjemmet, må ansvarlig helsepersonell på sykehjemmet føre pasientjournal hvor informasjon om den løpende gjennomføringen av phvl. § 4-4a vedtaket fremgår, herunder eventuell gjennomføring av vedtak om tvangsmiddel. Den faglig ansvarlige for vedtaket i psykisk helsevern må få nødvendig informasjon om gjennomføringen (senest ved eventuelt nytt vedtak etter tre måneder) og legge disse inn i sitt pasientjournalsystem, blant annet for fremleggelse til kontrollkommisjon. Avtalen bør omtale hvordan og hvor ofte informasjonsutveksling skal skje for den enkelte pasient.

Første ledd pålegger faglig ansvarlig (§ 1-4) plikt til å foreta jevnlige kontrollundersøkelser av pasienter som er under tvungent psykisk helsevern. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 3-7 første ledd som fastsetter at ingen kan holdes under tvungent psykisk helsevern uten at vilkårene i § 3-3 er oppfylt. Dette innebærer at det må foretas en fortløpende vurdering av om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt. Kravet om formelle kontrollundersøkelser er tatt inn som en ekstra rettsikkerhetsgaranti.

Kontrollundersøkelse skal gjennomføres minst hver tredje måned. Fristen regnes første gang fra tidspunktet for etableringen av tvungent psykisk helsevern og senere ut fra gjennomførte kontrollundersøkelser. Så lenge disse fristene overholdes er det ikke noe i veien for at det fastsettes faste frister for gjennomføring av slike undersøkelser Dersom tvungent vern etableres 1. januar, fortas tre måneders kontroller da innen 1. april, 1. juli og 1. oktober. Dersom faglig ansvarlig deretter foretar en personlig undersøkelse med gjennomgang av vilkårene i forbindelse med søknad om årsforlengelse, f.eks. i slutten av november, kan denne undersøkelsen også anvendes som tre måneders kontroll. Da må det foretas en ny tre måneders kontroll senest tre måneder etter dette igjen, altså innen 1. mars.  

Kravet om kontrollundersøkelse innebærer at faglig ansvarlig selv må foreta en personlig undersøkelse i møte med pasienten. Faglig ansvarlig kan ikke bygge sine vurderinger på informasjon fra samarbeidende/oppfølgende helsepersonell alene. På bakgrunn av undersøkelsen må faglig ansvarlig vurdere om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt (§ 3-3). Herunder må det vurderes om pasienten fortsatt mangler samtykkekompetanse, om tvungent vern fortsatt er den beste løsningen for pasienten, og om det er mulig å gjennomføre behandlingen på frivillig grunnlag. Den faglig ansvarliges vurderinger skal nedtegnes i pasientens journal.

Kontrollundersøkelser kan helt unntaksvis foregå ved bruk av videokonferanse dersom dette er nødvendig pga. for eksempel lange avstander eller smittevernhensyn.

Sikkerhetshensyn kan ikke begrunne bruk av videokonferanse. Ved fare for utagering ved gjennomføring av kontrollundersøkelser, må det sørges for tilstrekkelig personale og tilrettelegging for å ivareta sikkerheten til pasienten og helsepersonellet. Dersom sikkerheten ikke kan ivaretas innenfor rammene av tvungent vern uten døgnopphold, herunder at bistand av politi ikke er tilstrekkelig, må faglig ansvarlig vurdere om tvungent vern med døgnopphold er et bedre alternativ for pasienten.

Vurderingene i kontrollundersøkelsen skal nedtegnes i journalen, jf. første ledd siste punktum. Hvordan informasjon om kontrollundersøkelsen mest hensiktsmessig gis pasienten, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Pasienten har rett til fortløpende informasjon om sin helsetilstand og den helsehjelpen som gis, jf. pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl.) § 3-2, og har rett til innsyn i journal, jf. pbrl. § 5-1. 

Annet ledd gir hjemmel for at gjennomføring av kontrollundersøkelse kan reguleres i forskrift. Dette er gjort i psykisk helsevernforskriften § 16. Bestemmelsen fastsetter blant annet at vurderingen skal inneholde en redegjørelse for pasientens individuelle plan og at kontrollkommisjonen skal informeres om resultatet av kontrollundersøkelsen. 

I første ledd gis anvisning på i hvilke tilfeller det skal treffes vedtak om overføring. Bestemmelsen gjelder pasienter under tvungent psykisk helsevern. Pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern kan overføres etter vedtak i medhold av § 5-4. 

Ved overføring av pasient under tvungent psykisk helsevern mellom institusjoner, eller mellom ulike tvangsformer (mellom med og uten døgnopphold), skal det treffes vedtak om overføring. Dette gjelder også når pasienten samtykker til overføringen. 

Ved overføring av pasienter under tvungen observasjon skal det ikke treffes vedtak om overføring. Det er imidlertid viktig å påpeke at observasjonsperioden skal være så kort som mulig, og at det kun helt unntaksvis vil være aktuelt å overføre en pasient under tvungen observasjon før vilkårene for tvunget vern er vurdert. 

Det skal ikke treffes vedtak om overføring dersom pasienten har behov for midlertidig opphold i somatisk institusjon etter § 3-5 andre ledd. 

Overføringsvedtaket skal grunngis, og bør inneholde særskilt begrunnelse for hvorfor pasienten skal overføres til en annen institusjon, herunder en beskrivelse av behandlingstilbudet. Overføring fra tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold til tvungent psykisk helsevern med døgnopphold medfører høyere grad av tvang for pasienten. Dette skjerper kravet til begrunnelse. Det må klart fremgå hvorfor overføring til døgnopphold anses nødvendig. Overføring til annen tvangsform vil kreve samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. 

Overføringer mellom avdelinger innen samme institusjon faller utenfor denne bestemmelsen. Hvorvidt man har med to ulike døgninstitusjoner eller to avdelinger i samme institusjon å gjøre, må vurderes konkret. 

Vedtak om overføring til annen institusjon eller annen tvangsform treffes av faglig ansvarlig ved den institusjonen som har hatt ansvaret for det tvungne vernet frem til overføringsvedtaket. 

I noen tilfeller blir en pasient på tvungent vern uten døgnopphold (TUD), på grunn av forverring i tilstand, innlagt på døgninstitusjon på et tidspunkt da faglig ansvarlig ved ansvarlige TUD-institusjon ikke er tilgjengelig. Dette for eksempel fordi det er natt eller helg. Da kan pasienten være under tvungent vern med døgnopphold inntil den faglige ansvarlige ved TUD-institusjon er tilbake og eventuelt treffer § 4-10 vedtak. Denne vil ofte kunne ha relevant informasjon om pasienten som døgninstitusjonen mangler. Døgnavdelingen skal i slike tilfeller ikke treffe nytt vedtak om tvungent psykisk helsevern med døgnopphold. 

Ved overføring vil det opprinnelige vedtaket om etablering av tvungent psykisk helsevern fremdeles gjelde. Det skal ikke treffes nytt vedtak om tvungent vern ved den nye institusjonen. Bestemmelsen i § 3-7 om at ingen skal holdes under tvungent psykisk helsevern uten at vilkårene etter § 3-3 er oppfylt gjør det likevel naturlig at faglig ansvarlig ved den nye institusjonen undersøker pasienten og skriver et vurderingsnotat i journal. En eventuell klage på opprettholdelse av vernet skal behandles av kontrollkommisjonen ved den nye institusjonen. 

Tidspunktet for etablering av tvungent psykisk helsevern er utgangspunkt for fristene i lovens bestemmelser om kontrollundersøkelse (§§ 4-9 og 3-8 andre ledd), og for spørsmålet om forlengelse av tvungent psykisk helsevern ut over ett år (§ 3-8 tredje ledd). Dette antas i utgangspunktet også å gjelde for lovens 6-måneders sperrefrist for fremsettelse av ny klage (§ 6-4 åttende ledd). Overføringen vil imidlertid kunne medføre endring for pasienten som tilsier at det ikke lenger dreier seg om "tilsvarende sak" slik at klage kan fremsettes uavhengig av sperrefristen. Hvorvidt dette er tilfelle må vurderes konkret. 

Det anbefales at tidspunktet for kontrollundersøkelse og klagebehandling fremgår av overføringsvedtaket eller vedlegg til dette. 

Dersom en pasient begjærer seg overført til annen avdeling eller annen institusjon reguleres ikke dette av denne bestemmelsen. I disse tilfellene er reglene om retten til helsehjelp og til å velge behandlingssted i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2 aktuelle. 

Et midlertidig opphold på døgnavdeling ved gjennomføring av tvangsmedisinering, er en gjennomføring av § 4-4 vedtaket, ikke en endring av omsorgsnivå. Det skal derfor ikke treffes § 4-10 vedtak i slike tilfeller. Se brev om tvangsmedisinering av pasient under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD) ved døgnavdeling.

Det skal heller ikke treffes vedtak om overføring dersom en pasient underlagt tvungent vern uten døgnopphold har et frivillig opphold ved en døgnsinstitusjon. 

I andre ledd fremgår det at klagefristen for overføringsvedtak er én uke. Klageberettiget er pasienten og pasientens nærmeste pårørende (pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 første ledd bokstav b). Hvem som regnes som nærmeste pårørende er omtalt i Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. Pasienten har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig, og har krav på fri sakførsel (§ 1-7). Kontrollkommisjonen skal prøve om overføringen etter en helhetsvurdering fremstår som urimelig. Loven omtaler spesifikt at det skal legges vekt på pasientens eget syn og plasseringsalternativer. I vurderingen bør kontrollkommisjonen se hen til at pasienter under tvungent psykisk helsevern har rett til å velge behandlingssted, med mindre dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med det tvungne vernet (pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 fjerde ledd). Spørsmålet om behandlingsnivå er derimot et faglig spørsmål som kontrollkommisjonene i utgangspunktet skal avgrense mot i sin overprøving av § 4-10-vedtak. Dette vil likevel kunne inngå som et moment i den helhetsvurderingen som kommisjonen skal foreta av om vedtaket fremstår som "urimelig". 

Videre vil momenter i vurderingen av en institusjons egnethet, jf. psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 5, også kunne anvendes i kontrollkommisjonens rimelighetsvurdering etter § 4-10. Se kommentarene til § 3-3 nr. 5. 

Dersom det klages over overføring til tvungent vern uten døgnopphold, bør kontrollkommisjonen i sin vurdering også sammenholde den faglig ansvarliges vurdering og beskrivelse av hvilke tiltak og behandling pasienten har behov for og hvilke tjenester kommunen kan gi lovlig innenfor det ordinære tjenestetilbudet i kommunene. Se brev om kommunens ansvar for personer dømt til tvungent psykisk helsevern som skrives ut til tvungent vern uten døgnopphold (TUD).

I tredje ledd er det fastsatt at vedtaket ikke skal settes i verk før klagefristen er ute, eller klagesaken avgjort. Det kan gjøres unntak dersom umiddelbar overføring er strengt nødvendig, eller det er klart at vedtaket ikke vil bli påklaget. Eksempel på en situasjon hvor overføringen ikke kan vente er dersom en pasient under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold blir akutt dårligere, med behov for døgnopphold på institusjon. 

Av hensyn til forutberegnelighet for pasienten og nærmeste pårørende bør på den annen side iverksettelsen av klagevedtak heller ikke utsettes for lenge. Ved utsettelse utover noen uker, kan det være aktuelt å gjennomgå saken på nytt og treffe nytt vedtak da nye forhold kan ha inntrådt. 

Klage skal som hovedregel sendes til den faglige ansvarlige som har truffet § 4-10-vedtaket, som ev. vurderer omgjøring av vedtaket på bakgrunn av klagen. Dersom faglig ansvarlig ikke finner grunn til å omgjøre vedtaket, oversender faglig ansvarlig vedtaket for klagebehandling hos kontrollkommisjonen for institusjonen som har truffet vedtaket. 

Dersom pasienten er overført før klagen kommer opp, skal kommisjonen ved mottakende institusjon behandle klagen. Hvilken faglig ansvarlig som da skal møte/uttale seg i kontrollkommisjonen, må vurderes konkret av kommisjonen. Dersom kommisjonen mener det er behov for en uttalelse fra ny faglig ansvarlig i tillegg til redegjørelse fra opprinnelig vedtaksansvarlig, bør det ikke være noe til hinder for dette. 

Dersom pasienten gis medhold i klagen av kontrollkommisjonen, kan ikke overføringen opprettholdes, og pasientens skal som hovedregel tilbakeføres til opprinnelig institusjon så snart som praktisk mulig. Kontrollkommisjonens vedtak er rettslig bindende, men hindrer ikke at faglig ansvarlig, basert på en ny og selvstendig vurdering, treffer et nytt overføringsvedtak etter § 4‑10. Helsetjenesten skal sikre at pasienten til enhver tid mottar faglig forsvarlig behandling, også i perioden etter et omgjort vedtak.