Kapittel 2
Rett til helse- og omsorgstjenester og transport

§ 2-1a Rett til nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste

Lovtekst:

Pasient og bruker har rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunen, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5.

Pasient og bruker har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen.

Pasient og bruker har rett til et verdig tjenestetilbud i samsvar med helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd, bokstav b.

Kommunen skal gi den som søker eller trenger helse- og omsorgstjenester, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.

Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om hva som skal anses som helse- og omsorgstjenester som pasient og bruker kan ha rett til.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252). Endres ved lov 16 juni 2017 nr. 55 (ikr. fra den tid Kongen bestemmer).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Rettighetene etter paragrafen omfatter i utgangspunktet alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med behov for tjenester på grunn av somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelser, rusmiddelproblemer, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Rettigheten gjelder overfor den kommunen vedkommende oppholder seg i, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd.

Første ledd regulerer pasienters og brukeres rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste, og speiler kommunens plikt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5 til å yte øyeblikkelig hjelp til alle som oppholder seg i kommunen. Bestemmelsen gir rett til å få dekket behov for øyeblikkelig helsehjelp og andre bistandsbehov fra helse- og omsorgstjenesten som oppstår akutt. Bestemmelsen kan også gi rett i de tilfeller pårørende som normalt ivaretar omsorgsbehovet til brukeren, brått blir syk slik at det skjer en akutt endring av brukers tjenestebehov.

Det er en forutsetning at kommunen er i stand til å gi forsvarlig hjelp. Dersom kommunen ut fra en medisinskfaglig vurdering ikke kan gi forsvarlig hjelp, må pasienten henvises videre til spesialisthelsetjenesten.

Etter andre ledd har pasient og bruker rett til «nødvendige helse- og omsorgstjenester» fra kommunen. Bestemmelsen speiler kommunens plikt til å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd.

Begrepet «nødvendige helse- og omsorgstjenester» skal tolkes slik at det gir rettskrav på nødvendig hjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell helse- og omsorgsfaglig vurdering av behov. Kravet om forsvarlighet følger både av helse- og omsorgstjenesteloven og av helsepersonelloven. Det er vanskelig å angi presist på et overordnet nivå hva som tilfredsstiller kravet til nødvendig og forsvarlig hjelp. Omfang og nivå på hjelpen må vurderes konkret, og ulike momenter knyttet til den enkeltes situasjon vil være relevante i vurderingen. Ved beslutning om tjenestenivå og -omfang kan det legges vekt på hensynet til kommunens ressurser og prioriteringer. Loven setter imidlertid en minstestandard som kommunene ikke kan gå under. Det vises i den forbindelse til «Fusa-dommen» Rt.1990 s. 874.

Selv om en person har et rettskrav på «nødvendige helse- og omsorgstjenester» betyr ikke det at vedkommende i utgangspunktet har krav på en bestemt type tjeneste fra kommunen, som for eksempel en institusjonsplass. Det er kommunen som må vurdere og i utgangspunktet beslutte hva slags hjelp som skal tilbys, ut fra de tilbudene og ressursene kommunen har. En kommune kan altså fatte vedtak om tilbud om helsetjenester i hjemmet, fremfor tildeling av plass i institusjon, om det vurderes som et forsvarlig tilbud.

Kommunen står imidlertid ikke helt fritt. Helselovenes formålsbestemmelser angir lovenes overordnede hensyn, og kommunen skal derfor ta hensyn til tjenestemottakerens ønsker og synspunkter. Se også pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 andre ledd om retten til medvirkning. Kravet i helse- og omsorgstjenesteloven om at tjenestene skal være forsvarlige innebærer også at dersom en bestemt type tjeneste, for eksempel institusjonsplass, er eneste alternativ for å kunne yte et forsvarlig tilbud i det konkrete tilfellet, vil vedkommende pasient eller bruker ha et rettskrav på den bestemte tjenesten. Videre vil det også være begrensninger i kommunens mulighet til å organisere et tjenestetilbud som innebærer at pasienten eller brukeren f.eks. må flytte fra eget hjem, se nærmere Helsedirektoratets brev av 12.9.2017 til Pasient- og brukerombudet i Sogn og Fjordane.

I bestemmelsens tredje ledd er det presisert at pasient og bruker har rett til et verdig tjenestetilbud i samsvar med helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd bokstav b. Henvisningen til helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 viser at retten til et verdig tjenestetilbud faller inn under, og er en del av, det generelle forsvarlighetskravet. Et tjenestetilbud som ikke oppfyller grunnleggende verdighetskrav, vil heller ikke kunne oppfattes som et forsvarlig tjenestetilbud. Se også forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) 12. november 2010 nr. 1426 som presiserer begrepet «verdig tjenestetilbud» ved å angi en rekke hensyn som tjenestetilbudet må legge til rette for, for eksempel boform, kosthold, personlig hygiene, lindrende behandling, å bevare eller øke mulighet til å fungere i hverdagen og legetilsyn.

Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. stiller nærmere krav til prosedyrer i kommunene som skal sikre at brukere av pleie- og omsorgstjenestene får tilfredsstilt sine grunnleggende behov.

Etter fjerde ledd skal kommunen gi den som søker eller trenger helse- og omsorgstjenester, de helse- og behandlingsmessige opplysningene vedkommende trenger for å ivareta sin rett. Pasienter og brukere skal altså få nødvendige opplysninger for å kunne ivareta rettighetene sine. Det innebærer for eksempel at kommunen skal orientere om muligheter for å få avlastning i hjemmet når en pasient får avslag på søknad om sykehjemsplass. 

Forskriftshjemmelen i femte ledd er ikke benyttet.

§ 2-1b Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten

Lovtekst:

Pasienten har rett til øyeblikkelig helsehjelp, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-1.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten skal i løpet av vurderingsperioden, jf. pasient- og brukerrettighetsloven,§ 2-2 første ledd, fastsette en frist for når pasienten senest skal få nødvendig helsehjelp. Fristen skal fastsettes i samsvar med det faglig forsvarlighet krever. De regionale helseforetakene kan bestemme hvilke institusjoner som skal fastsette tidsfrist når pasienten er henvist til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.

Helse- og omsorgstjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.

Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten får den nødvendige helsehjelpen innen tidspunkt fastsatt i medhold av annet ledd, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket.

Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd.

Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om hva som skal anses som helsehjelp som pasienten kan ha rett til.

Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om fastsettelse av, og informasjon om, tidsfristen for å yte helsehjelp som nevnt i annet ledd, herunder en frist for når barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet senest skal motta nødvendig helsehjelp. Departementet kan også gi forskrifter med nærmere bestemmelser om organiseringen av, og oppgjøret for, tjenester pasienten har rett til å motta fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket etter fjerde ledd.

De regionale helseforetakene kan bestemme at private virksomheter som har avtale med et regionalt helseforetak, skal ha adgang til å vurdere om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og fastsette frist for når helsehjelpen senest skal gis, jf. annet ledd.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke private virksomheter som skal ha adgang til å vurdere om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og fastsette frist for når helsehjelpen senest skal gis, jf. annet ledd.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), endret ved lover 21 juni 2013 nr. 79 (ikr. 1 nov 2015 iflg. res. 30 okt 2015 nr. 1240), 22 mai 2015 nr. 32 (ikr. 1 nov 2015 iflg. res. 30 okt 2015 nr. 1241).
1 Dvs. denne lov.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen regulerer rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjeneste er ikke definert i helselovgivningen, men er en samlebetegnelse på den type helsetjenester som ikke er lagt til den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Skillet mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan være flytende. I forarbeidene til spesialisthelsetjenesteloven (Ot.prp. nr. 10 (1998-99) s. 119) fremgår det at «Spesialisthelsetjenesten er en samlebetegnelse på den type helsetjenester man har funnet det hensiktsmessig ikke å legge ansvaret for på det kommunale nivå.» Dette vil kunne endre seg over tid, både på grunn av den medisinske utviklingen og endring i organiseringen av helsetjenestene.

I praksis vil spesialisthelsetjenesten omfatte de helsetjenester som de regionale helseforetakene har plikt til å sørge for både i og utenfor institusjon. Det avgjørende er imidlertid at tjenestenivåene samarbeider slik at pasienten får god og forsvarlig helsehjelp. Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a andre ledd om nødvendig helsehjelp i kommunen og § 2-1 b andre ledd må ses i sammenheng. Spesialisthelsetjenesten og kommunen må ut fra forsvarlighetskravet vurdere sin plikt til å yte den hjelp som pasienten har behov for. Ved en konkret henvendelse fra en pasient, kan verken spesialisthelsetjenesten eller kommunen avvise pasienten med den begrunnelse at man ikke har ansvaret for den tjenesten pasienten har behov for. Det vil si at dersom en pasient oppsøker den kommunale helse- og omsorgstjenesten, må pasienten vurderes. Dersom kommunen ikke kan gi pasienten forsvarlige helse- og omsorgstjenester, må pasienten henvises videre. Dette vil gjelde tilsvarende for spesialisthelsetjenesten. I et konkret tilfelle hvor pasienten ikke har fått oppfylt de rettigheter som følger av lovgivningen, vil klage- og/eller tilsynsmyndighetene måtte vurdere ut fra de konkrete omstendighetene hvilket nivå som ikke har oppfylt sitt lovpålagte ansvar.

Første ledd fastslår at pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp fra spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-1 (se rundskriv IS-5/2013 Spesialisthelsetjenesteloven med kommentarer).

Dette innebærer en plikt for spesialisthelsetjenesten til å yte helsehjelp når hjelpen er påtrengende nødvendig. Vurderingen av hva som er påtrengende nødvendig må avgjøres ut fra forsvarlig medisinsk skjønn i hvert enkelt tilfelle. Retten til øyeblikkelig hjelp korresponderer med helsepersonellets plikt til å yte øyeblikkelig hjelp, jf. helsepersonelloven § 7 (se rundskriv IS-8/2012 Helsepersonelloven med kommentarer).

En øyeblikkelig hjelp-situasjon vil som et alminnelig utgangspunkt være en situasjon der det oppstår akutt behov for undersøkelse og behandling blant annet for å gjenopprette og/eller vedlikeholde vitale funksjoner, for å forhindre og/eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom, eller for å gi adekvat smertebehandling ved smerter av kortvarig art. Pasienten har behov for behandling umiddelbart, til forskjell fra planlagt behandling der det kan gå noe tid fra pasienten blir henvist til pasienten får helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. For psykisk helsevern gir forskrift 16. desember 2011 nr. 1258 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern m.m. (psykisk helsevernforskriften) § 1 nærmere bestemmelser om når plikten til å yte øyeblikkelig hjelp inntrer.

Andre ledd ble endret ved lov 21. juni 2013 nr. 79 og trådte i kraft 1. november 2015. Se Prop. 118 L (2012-2013) og Innst. 388 L (2012-2013). Endringen innebar bl.a. at skillet mellom pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp og pasienter som har behov for helsehjelp falt bort.

Det fremgår av andre ledd første setning at pasienter har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. I pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav a er en pasient definert som en person som henvender seg til helse- og omsorgstjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helse- og omsorgstjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle. Når det ikke er tale om øyeblikkelig hjelp, kommer pasienten vanligvis i kontakt med spesialisthelsetjenesten gjennom en henvisning fra helsepersonell i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, for eksempel en henvisning fra fastlegen.

Pasientens rett til nødvendig helsehjelp bestemmes av hva som faller inn under begrepet helsehjelp, og hvilken hjelp som er nødvendig. Begrepet helsehjelp omfatter handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, jf. § 1-3 bokstav c. Om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, må avgjøres etter en konkret, individuell vurdering av vedkommende pasients tilstand.

Vilkårene er nærmere presisert i forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften). Forskriften ble endret 1. februar 2019 for blant annet å gjøre innholdet i vurderingen tydeligere for helsepersonell i den kliniske hverdagen.

Det fremgår av § 2 i prioriteringsforskriften at to vilkår må være oppfylt for at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b andre ledd. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp når:

  1. pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og
  2. den forventede ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen.

Forventet nytte av helsehjelpen vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livslengde og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for:

  1. overlevelse eller redusert funksjonstap
  2. fysisk eller psykisk funksjonsforbedring
  3. reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag.

Begge vilkårene må være oppfylt for at pasienten skal ha rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Det er en helsefaglig vurdering av behov som, i tillegg til en kostnad/nytte-vurdering, avgjør om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten eller ikke. En helsefaglig vurdering av behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, vil inneholde en avveining av ulike hensyn, herunder om spesialisthelsetjenestens kompetanse er nødvendig for å behandle tilstanden.

Retten til nødvendig helsehjelp omfatter i utgangspunktet ikke eksperimentell eller utprøvende behandling, jf. prioriteringsforskriften § 3 andre ledd.

Spesialisthelsetjenesten står ikke helt fritt til å vurdere hvilken helsehjelp pasienten skal få tilbud om. Formålsbestemmelsene i spesialisthelsetjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven er utgangspunktet, og det skal tas hensyn til pasientens ønsker og synspunkter. Forsvarlighetskravet innebærer også at dersom en bestemt type tjeneste er eneste alternativ for å yte et forsvarlig tilbud til pasienten, har vedkommende pasient også et rettskrav på den bestemte tjenesten.

Så lenge pasienten får forsvarlig helsehjelp har imidlertid ikke pasienten et rettslig krav på å få bistand fra spesialisthelsetjenesten til annen type helsehjelp enn den spesialisthelsetjenesten tilbyr. Det gjelder selv om pasienten selv betaler for dette. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev 2. oktober 2015 til de regionale helseforetakene vedrørende spørsmål om plikt til å bistå pasienter med administrering av legemidler som pasientene på egen hånd har finansiert. I Prop. 55 L (2018-2019) Endringer i spesialisthelsetjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven (lovfesting av systemet for nye metoder m.m) fremlagt 22. mars 2019, foreslås det å lovfeste i spesialisthelsetjenesteloven at pasienter ikke kan kreve å betale for å få en høyere standard på helsehjelpen enn det som tilbys i spesialisthelsetjenesten. Det foreslås også å lovfeste at pasienter ikke har krav på å få bistand til administrasjon av legemidler som spesialisthelsetjenesten ikke tilbyr, selv om pasienten selv betaler for dette.

I pasient- og brukerrettighetsloven foreslås et nytt siste punktum i § 2-1 b andre ledd som presiserer at pasientens rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste gjelder de tjenester som spesialisthelsetjenesten har ansvaret for å yte og finansiere. Det betyr at den individuelle rettigheten ikke går lengre enn hva spesialisthelsetjenesten er forpliktet til å yte av tjenester.

I prioriteringsforskriften § 2a er det gitt kriterier for prioritering av pasienter med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Kriteriene skal brukes når det skal settes frist for når helsehjelpen senest skal starte for rettighetspasienter. Det følger av bestemmelsen at det i prioriteringen mellom pasienter med rett til nødvendig helsehjelp skal legges vekt på den forventede nytten av helsehjelpen, alvorlighet og hvor mye ressurser helsehjelpen legger beslag på.

Prioriteten øker i tråd med den forventede nytten av helsehjelpen, som skal vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livslengde og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for:

  • overlevelse eller redusert funksjonstap
  • fysisk eller psykisk funksjonsforbedring
  • reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag. (§ 2a første ledd bokstav a)

Helsehjelpens prioritet øker i tråd med alvorligheten av tilstanden. En tilstands alvorlighet vurderes ut fra:

  • risiko for død eller funksjonstap
  • graden av fysisk og psykisk funksjonstap
  • smerter, fysisk eller psykisk ubehag (§ 2a første ledd bokstav b)

Desto mindre ressurser helsehjelpen legger beslag på, jo mer øker helsehjelpens prioritet. (§ 2a første ledd bokstav c)

Det følger av prioriteringsforskriften § 2 a andre ledd at både nå-situasjonen, varighet av liv og tap av framtidige leveår har betydning for graden av alvorlighet. Graden av alvorlighet øker jo mer det haster å komme i gang med helsehjelp.

Det er laget veiledere i prioriteringer på flere fagområder. Prioriteringsveilederne skal være en støtte for spesialisthelsetjenesten når den vurderer om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp eller ikke.  Hvis pasienten henvises videre i spesialisthelsetjenesten skal det som hovedregel ikke gjøres nye rettighetsvurderinger i det videre forløpet.

Mer om prioriteringsveiledere på http://www.helsedirektoratet.no/prioritering.

I andre ledd andre setning pålegges spesialisthelsetjenesten å fastsette en konkret, individuell frist for når en pasient senest skal få oppfylt sin rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Pasienten har et rettslig krav på at det fastsettes en frist og spesialisthelsetjenesten har en tilsvarende plikt til å fastsette fristen. Den fristen som fastsettes er avgjørende for når pasienten kan kreve oppfyllelse av sin materielle rettighet. Fristen vil ikke bare gjelde behandling i snever forstand, men også retten til tiltak som har for eksempel forebyggende, diagnostiserende og rehabiliterende formål, jf. § 1-3 bokstav c. Fristen skal settes i løpet av vurderingsperioden, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2.

Av tredje setning i andre ledd fremgår det at fristen skal settes i samsvar med det faglig forsvarlighet krever. Det innebærer at alle pasienter skal få en konkret frist for når helsehjelpen senest skal settes i gang. Fristen gjelder enten oppstart av utredning eller oppstart av behandling. Hvorvidt pasienten har krav på frist til utredning eller behandling avhenger av om pasientens tilstand er avklart eller uavklart. Dersom det i løpet av vurderingsperioden er mulig med stor grad av sannsynlighet å fastslå hva slags behandling pasienten har behov for, vil pasientens tilstand anses som avklart. Fristen skal da settes til når behandling senest skal starte. I de tilfeller der det i løpet av vurderingsperioden ikke er mulig å fastslå hva som sannsynligvis er pasientens tilstand og det derfor ikke er mulig å fastslå hva som vil være egnet behandling, vil pasientens tilstand anses å være uavklart.  Fristen skal da settes til når utredning senest skal starte. For nærmere informasjon om hva som ligger i avklart eller uavklart tilstand vises til. Aktuell informasjon om lov og forskrift for prioriteringsveilederne – kapittel 5.

Fristen skal fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig helsefaglig vurdering av den enkelte pasient. Prioriteringsveilederne inneholder veiledende frister for ulike tilstander og pasientgrupper, som spesialisthelsetjenesten kan bruke som utgangspunkt når de vurderer hvilken frist som skal settes for den enkelte pasient. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederen, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering av hvorfor veilederens anbefaling ikke følges. Fristen skal settes til det tidspunktet som faglig forsvarlighet krever at pasienten senest skal få helsehjelp i form av utredning eller behandling.

Dersom det skulle vise seg at pasienten trenger helsehjelp på et tidligere tidspunkt enn fristen som er satt, for eksempel fordi helsetilstanden har forverret seg, vil det følge av kravet til forsvarlig helsetjeneste i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 at pasienten skal ha helsehjelp på et tidligere tidspunkt, og det er ikke nødvendig å sette en ny, kortere frist.

Hvis en pasient får et forløp som består av flere ledd (ved ulike avdelinger eller helseforetak), skal de interne henvisningene ikke vurderes med tanke på rettighet eller frist av avdelingen eller helseforetaket som mottar den interne henvisningen. Det er bare når en henvisning som er kommet til feil sted blir videresendt at mottakende avdeling/HF skal gjøre rettighetsvurdering og fastsette frist etter reglene her. Dette er forklart nærmere i prioriteringsveilederne.

I noen tilfeller oppdages forhold ved pasientens helsetilstand som ikke ble omtalt i den opprinnelige henvisningen. Nyoppdaget sykdomstilstand som er av en slik karakter at den normalt ville blitt henvist til en annen avdeling i spesialisthelsetjenesten, bør henvises på vanlig måte til rett instans. En slik henvisning skal rettighetsvurderes med tanke på den nyoppdagete sykdomstilstanden. Det forutsettes også her at den vurderingen som er foretatt, og begrunnelsen for fastsettelse av en separat frist, dokumenteres i pasientens journal.

Den individuelle behandlingsfristen er fastsatt på grunnlag av en helsefaglig forsvarlighetsvurdering basert på de opplysningene om pasientens helsetilstand som forelå da henvisningen ble vurdert, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2. Fristen skal da settes til et konkret tidspunkt, som sikrer at behandlingen både kan påbegynnes og fullføres som et medisinsk forsvarlig forløp.

Pasientens rettighet etter denne bestemmelsen er oppfylt når helsehjelpen (utredning eller behandling) som pasienten er informert om, blir påbegynt innen den oppgitte fristen.  Eventuelle møter til forundersøkelser eller samtaler om behandlingsforløpet før oppstart av helsehjelpen pasienten har fått rett til, innebærer ikke at fristen er innfridd (se brev fra Helse- og omsorgsdepartementet til de regionale helseforetakene 14. mars 2012). Dersom den fastsatte fristen ikke kan oppfylles innenfor helseforetaket, plikter spesialisthelsetjenesten å skaffe pasienten et annet tilbud innen fristen, offentlig eller privat, i Norge eller utlandet (se fjerde ledd nedenfor).

Når fristen blir innfridd og pasienten mottar helsehjelp får spesialisthelsetjenesten ytterligere opplysninger om pasientens helsetilstand. Det er ofte først på dette stadiet det er mulig å stille en så presis diagnose at det kan legges en plan for videre behandling. Situasjonen kan da være at pasienten ikke lenger har behov for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, for eksempel fordi fristen er fastsatt på grunnlag av en ”i-verste-falls-vurdering". En kul i brystet viser seg likevel ikke å være kreft, men en helt ufarlig tilstand. I og med at pasienten har mottatt helsehjelp i form av videre undersøkelse og/eller behandling, slik hun eller han var vurdert å ha behov for, har pasienten fått oppfylt sine rettigheter. Spesialisthelsetjenesten har ivaretatt sine forpliktelser innenfor fristen, ved igangsetting av den videre undersøkelsen/behandlingen. De nye opplysningene som tilsier et endret behandlingsforløp skal dokumenteres, og vurderingen skal begrunnes i journalen i samsvar med pasientjournalforskriften § 6 g).

Når helsehjelpen igangsettes skal pasienten, selv om det ikke settes juridiske frister for det videre forløp, ha et forsvarlig pasientforløp. Det innebærer at det ikke er anledning til å innkalle en pasient før fristen går ut, men så la pasienten vente uforsvarlig lenge på videre utredning eller behandling. Forsvarlighetskravet gjelder hele pasientforløpet, slik at selv om det ikke er lovregulerte frister for forløpet etter oppstart, skal pasienten utredes og behandles innen forsvarlig tid. Dersom pasienten mener at hun eller han ikke har fått nødvendig helsehjelp kan pasienten klage til fylkesmannen etter reglene i kapittel 7. Se kommentaren til denne.

Det er presisert i andre ledd fjerde setning at det enkelte regionale helseforetak avgjør hvilke institusjoner som skal ha fullmakt på vegne av dem til å avgjøre om pasienter som er henvist til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, har rett til nødvendig helsehjelp og fastsette individuelle behandlingsfrister. Se også åttende ledd hvor de regionale helseforetakene er gitt myndighet til å bestemme hvilke private virksomheter som skal kunne tildele pasienter rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste og fastsette frist for når helsehjelpen senest skal gis.

Det følger av tredje ledd at helse- og omsorgstjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger som vedkommende trenger for å ivareta sin rett. Opplysningsplikten innebærer at pasienten skal ha den konkrete informasjon vedkommende trenger for å ivareta sin rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Dette følger også av den generelle informasjonsplikten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2. Det vil være viktig å opplyse pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp om retten til å få et alternativ tilbud gjennom Helfo pasient- formidling ved fristbrudd (se kommentar til fjerde ledd nedenfor). Også informasjon om selve vurderingen slik at pasienten blir i stand til å benytte retten til ny vurdering etter § 2-3, og retten til å klage til Fylkesmannen etter reglene i kapittel 7, er relevant her.

Fjerde ledd omtaler konsekvensen av at et regionalt helseforetak ikke har sørget for at en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får helsehjelpen innen fristen. Det foreligger da et fristbrudd. Dersom spesialisthelsetjenesten ikke er i stand til å finne tilbud innenfor fristen, skal Helfo pasientformidling umiddelbart kontaktes. Se § 2-2 andre ledd.

Plikten til å sørge for at pasienten tilbys helsehjelp overføres ikke til Helfo pasientformidling etter et fristbrudd. Helfo har i henhold til lovverket kun en formidlingsoppgave. Helfo pasientformidling skal skaffe helsehjelp som omfatter de elementene som spesialisthelsetjenesten har satt fristen for. Gjelder rettigheten både diagnostikk og eventuelt forebyggende, kurativ, helsebevarende eller rehabiliterende behandling, vil pasienten ved fristbrudd ha krav på at Helfo skaffer alt dette, gitt at den diagnostiske utredningen viser at disse formene for helsehjelp er nødvendig. Helfo kan fremskaffe tilbud i Norge eller i utlandet, men pasienten kan ikke selv velge tjenesteyter.

Ved et fristbrudd er det fremdeles det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion som har ansvaret for at pasienten får helsehjelp. Det regionale helseforetaket må derfor dekke kostnadene ved å tilby pasienten nødvendig helsehjelp privat eller i utlandet, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 tredje ledd.

Fristen for start av helsehjelp er satt på bakgrunn av en vurdering av medisinsk forsvarlighet. Dette tilsier at det også må tas utgangspunkt i den fastsatte fristdatoen ved prioriteringen av pasienter som har behov for samme ytelse. Hvis spesialisthelsetjenesten skal prioritere mellom en pasient som har opplevd fristbrudd og en pasient som ennå ikke har fått oppfylt sin rett til samme ytelse, skal utgangspunktet være at pasienten med frist som utløper først prioriteres. Det er følgelig i utgangspunktet ikke noe i veien for at et helseforetak ved henvendelse fra Helfo pasientformidling om å skaffe et tilbud til en pasient som har ventet over fristen, prioriterer vedkommende fremfor rettighetspasienter som har en frist fastsatt til en senere dato. Hvis helsetilstanden til en av pasientene forverres betydelig etter fristfastsettelsen, vil kravet til forsvarlighet innebære at den pasienten som har størst behov for helsehjelp prioriteres.

Etter femte ledd har rettighetspasienter rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge. Begrepet helsehjelp er definert i pasient og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav c. Prioriteringsforskriften inneholder nærmere bestemmelser om rett til helsehjelp i utlandet på grunn av manglende adekvat tilbud i Norge. Dersom pasienten kan tilbys adekvat helsehjelp i Norge, vil pasienten ikke ha en rett til å få dekket utgiftene til helsehjelp i andre land etter denne bestemmelsen. Dette gjelder selv om det kan være utviklet et mer avansert behandlingstilbud i utlandet. Det må foretas en individuell vurdering av den aktuelle pasientens behov for helsehjelp når det tas stilling til om det foreligger et adekvat behandlingstilbud i Norge. I vurderingen skal det ses hen til internasjonal, vitenskapelig dokumentasjon om behandling av den medisinske indikasjonen.

Det er opprettet ett kontor for behandling av søknader om behandling i utlandet i hvert av de regionale helseforetakene (se https://helsenorge.no/behandling-i-utlandet/ved-kompetansemangel).

Eksperimentell eller utprøvende behandling omfattes som hovedregel ikke av bestemmelsen. Unntaksvis kan imidlertid enkeltpersoner med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller få dekket eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet. Det vises til prioriteringsforskriften § 3 andre og tredje ledd. Manglende kapasitet og lang ventetid gir ikke rett til behandling i utlandet etter denne bestemmelsen, jf. prioriteringsforskriften § 3 siste ledd. 

Spesialisthelsetjenesten skal sette en frist for når behandling i utlandet senest skal ytes, slik at disse pasientene får samme klare rettsstilling som pasienter som kan få helsehjelp i Norge, jf. prioriteringsforskriften § 4. Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste får den nødvendige helsehjelpen innen den fastsatte fristen, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b fjerde ledd. Det er Helfo pasientformidling som i slike tilfeller finner et tilbud til pasienten. 

Klager på manglende oppfyllelse av retten etter femte ledd skal behandles av klagenemnda for utenlandssaker, jf. § 7-2 annet ledd og prioriteringsforskriften kapittel II (se også www.klagenemnda.no).

I de tilfellene pasienten tilbys adekvat helsehjelp i Norge, men pasienten ønsker å motta tilsvarende helsehjelp fra en tjenesteyter i et annet EØS-land, kan pasienten søke Helfo om refusjon av behandlingsutgiftene etter forskrift 22. november 2010 nr. 1466 om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land. Les mer om ordningen på https://helsenorge.no/behandling-i-utlandet/sykehusbehandling-og-andre-spesialisthelsetjenester-i-eos-land.

Sjette ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrifter med nærmere bestemmelser om hva som skal anses som helsehjelp pasienten kan ha rett til. Slike bestemmelser er gitt i prioriteringsforskriften § 2. Se nærmere omtale i kommentar til § 2-1 b andre ledd.

Etter syvende ledd første setning kan departementet gi nærmere bestemmelser om fastsettelse av frist for nødvendig helsehjelp, og om informasjon om tidsfristen. Bestemmelser om vurdering og fastsettelse av frist er gitt i prioriteringsforskriften § 4. Nærmere regler om informasjon til pasienten er gitt i prioriteringsforskriften § 5. Departementet er også gitt en særskilt hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om frist for helsehjelp for barn under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet. Det er gitt nærmere regler i prioriteringsforskriften § 4a. For disse pasientene skal fristen for nødvendig helsehjelp ikke overstige 65 virkedager fra den dagen pasientens rett til helsehjelp ble vurdert. 65 virkedager er en maksimumsfrist. Virkedager er mandag-fredag unntatt helligdager. Spesialisthelsetjenesten skal vurdere pasientens tilstand konkret og individuelt, og faglig forsvarlighet kan tilsi at helsehjelpen må gis tidligere. I så fall skal fristen for start av helsehjelp settes kortere.

Etter syvende ledd andre setning kan departementet gi forskrifter om organisering av og oppgjør for helsetjenester pasienter mottar fra private eller utenlandske tjenesteytere etter fristbrudd. Systemet er nærmere beskrevet i kommentaren til § 2-1b fjerde ledd.

I åttende ledd gis de regionale helseforetakene myndighet til å bestemme hvilke private virksomheter som skal kunne tildele pasienter rett til spesialisthelsetjeneste og fastsette frist for når helsehjelpen senest skal gis, jf. andre ledd. Retten til å delegere gjelder kun innenfor det området det er inngått avtale om. Det innebærer at dersom en virksomhet leverer et bredt spekter av spesialisthelsetjenester, men kun har avtale om å levere tjenester på et begrenset område, kan delegasjonen til å tildele pasientrettigheter kun gjelde den delen avtalen omhandler. Dersom avtalen for eksempel gjelder kneoperasjoner, vil den private virksomheten kun ha kompetanse til å rettighetsvurdere pasienter som er aktuelle for slik behandling. 

Dersom private virksomheter som har fått delegert kompetanse til å rettighetsvurdere mottar henvisninger som tilsier at pasienten har behov for andre tjenester enn det den private etter avtalen kan levere, skal pasienten viderehenvises til det offentlige eller annen privat virksomhet som har kompetanse til å rettighetstildele på feltet. 

Det er det regionale helseforetaket som har avtale med den private virksomheten som avgjør hvorvidt kompetanse til å rettighetstildele skal delegeres eller ikke. Det vil være naturlig å avgjøre dette ut fra en totalvurdering av for eksempel behovet i regionen, kompetansen til og kapasiteten i den private virksomheten og hensynet til effektiv ressursutnyttelse. Det regionale helseforetaket kan stille vilkår i forbindelse med delegasjon av vurderingskompetanse. Videre kan det regionale helseforetaket på ethvert tidspunkt trekke tilbake en slik delegasjon.

Det fremgår av niende ledd at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om hvilke virksomheter som skal kunne tildele pasienter rett til spesialisthelsetjeneste og fastsette frist for når helsehjelpen senest skal gis, jf. andre ledd. Hjemmelen gir departementet den samme kompetansen til å delegere vurderingskompetanse som er tillagt de regionale helseforetakene etter åttende ledd. Et aktuelt område å bruke hjemmelen på er overfor avtalespesialister.

 

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 2-1b:

01.12.2000 nr. 1208 (Helse- og omsorgsdepartementet) Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften)

§ 2-1c Pasientrettigheter i fastlegeordningen

Lovtekst:

Enhver som er bosatt i en norsk kommune, har rett til å stå på liste hos lege med fastlegeavtale. Det samme gjelder asylsøkere og deres familie når de er medlem av folketrygden.

Personer som står på fastleges liste har rett til å skifte fastlege inntil to ganger i året, og rett til å få en ny vurdering av sin helsetilstand hos en annen lege med fastlegeavtale.

Rettigheter i første og annet ledd gjelder ikke i de kommuner der plikten til å ha fastlegeordning er suspendert etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 tredje ledd.

Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om gjennomføring og utfylling av pasientrettighetene i fastlegeordningen, herunder om barns plassering på liste og om rett til å bytte fastlege.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Første ledd gir enhver som er bosatt i en norsk kommune rett til å stå på liste hos en lege med fastlegeavtale eller hos et legesenter med fellesliste. Dette er en snevrere gruppe enn de som oppholder seg i en kommune og har rett til nødvendig helse- og omsorgstjenester etter § 2-1 a. Fastlegeordningen forutsetter at det er kontinuitet i lege-pasientforholdet. Det vil derfor ha lite hensikt å gi dem som midlertidig oppholder seg i en kommune, rett til fastlege. Med bosatt menes de som er registrert bosatt i en norsk kommune etter lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering og forskrift 9. november 2007 nr. 1268 om folkeregistrering. Denne forståelsen av bosattbegrepet kommer også til uttrykk i forskrift 29. august 2012 nr. 843 om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen.

Ved å knytte bosattbegrepet til folkeregisterloven vil imidlertid de som ikke har oppholdstillatelse falle utenom. Asylsøkere som oppholder seg i landet mens asylsøknaden behandles, vil ofte kunne ha behov for det allmennlegetilbudet fastlegeordningen innebærer. Derfor gis også asylsøkere og deres familie rett til å stå på liste hos fastlege, når de er medlem av folketrygden etter forskrift 14. mai 2008 nr. 460 om trygdedekning for asylsøkere og deres familiemedlemmer. Se også Veileder for helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente(IS-1022).

Retten til fastlege er ikke begrenset til å gjelde i den kommune der innbyggeren er registrert bosatt. Det er adgang til å velge fastlege over kommunegrensene.

Forskrift 29. august 2012 nr. 842 om fastlegeordning i kommunene gitt med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 tredje ledd og helsepersonelloven § 14 regulerer fastlegeordningen nærmere.

I andre ledd gis personer som står på fastleges liste rett til å skifte fastlege inntil to ganger i året. Begrensningen gjelder ikke dersom lege skiftes som følge av flytting, eller dersom fastlegen reduserer listen. Skifte av fastlege meldes til Helfo innen en nærmere fastsatt dato i hver måned, og får virkning fra måneden etter, se mer informasjon på www.helfo.no.

Personer som er tilknyttet en fastlege har rett til ny vurdering av sin helsetilstand hos en annen lege med fastlegeavtale, jf. forskrift 29. august 2012 nr. 843 om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen § 7. Retten gjelder når pasienten har fått en første vurdering av fastlegen. Krav om ny vurdering må være relatert til samme forhold som den første vurderingen. Bakgrunnen for kravet kan være at man er uenig i diagnosen, vurderingen av sykdommens alvorlighet eller behandlingsopplegget.

I den nye vurderingen kan det være behov for å foreta kliniske undersøkelser for å vurdere pasientens tilstand på ny. Bestemmelsen innebærer imidlertid ingen rett for pasienten eller plikt for legen til å gjennomføre slike undersøkelser, dersom det ikke er nødvendig for å ivareta en forsvarlig ny vurdering.

I tredje ledd fremgår at rettighetene i første og andre ledd ikke gjelder i de kommuner der plikten til å ha fastlegeordning er suspendert etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 tredje ledd, jf. fastlegeforskriften § 37. Retten til nødvendig helse- og omsorgstjenester etter § 2-1 a faller imidlertid ikke bort ved slik suspensjon. Det vises til Ot.prp.nr.99 (1998-1999).

I fjerde ledd gis særskilt hjemmel til å gi forskriftsbestemmelser om gjennomføring og utfylling av pasientrettigheter i fastlegeordningen, herunder om barns rettigheter og plassering på liste. 

Forskrift 29. august 2012 nr. 843 om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen er gitt med hjemmel i fjerde ledd.  Enkelte av lovbestemmelsene om rett til å bytte fastlege og rett til ny vurdering gjentas og utdypes i forskriften.

Den nærmere reguleringen av retten til å stå på liste hos fastlege finnes i forskriftens § 2. Særskilt regulert er valg av fastlege for barn, der foreldrene i utgangspunktet er gitt bestemmelsesretten, men der bestemmelsesretten kan gå over på barneverntjenesten når omsorgsansvaret er overtatt, jf. § 5.  Det følger av nevnte bestemmelse at den eller de som har foreldreansvaret velger fastlege for barn under 16 år. Dersom fastlege ikke velges aktivt, plasseres barnet på samme liste som den eller de som har foreldreansvaret. Hvis foreldrene har felles foreldreansvar og samme adresse, plasseres barnet på samme liste som mor. Har de felles foreldreansvar og forskjellig adresse, plasseres barnet på samme liste som den av foreldrene som har samme folkeregisteradresse som barnet. Hvis foreldrene ikke bor sammen og er uenige om valg av fastlege, kan den av foreldrene som er registrert på samme adresse som barnet velge uten at den andre kan motsette seg, jf. barneloven § 37.

Ved fylte 16 år, som er den helserettslige myndighetsalderen, treffer barnet selv avgjørelse om valg av fastlege. Er barnet mellom 12 og 16 år kan det selv fremsette krav om bestemt fastlege etter samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret.

Når omsorgen og/eller foreldreansvaret er fratatt foreldrene, etter barneverntjenesteloven § 4-8, § 4-12 og § 4-20, er det barneverntjenesten som kan velge fastlege for barnet.

Retten til å bytte fastlege er regulert i § 6, og retten til ny vurdering i § 7.

 

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 2-1c:

29.08. 2012 nr. 843 (Helse- og omsorgsdepartementet) Forskrift om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen

§ 2-1d Rett til brukerstyrt personlig assistanse

Lovtekst:

Personer under 67 år med langvarig og stort behov for personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b har rett til å få slike tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse. Retten omfatter avlastningstiltak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 første ledd nr. 2 for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. Helsetjenester i avlastningstiltak omfattes ikke.

Rettigheten omfatter ikke tjenester som krever flere enn én tjenesteyter til stede eller nattjenester, med mindre brukeren kontinuerlig har behov for slike tjenester.

Med langvarig behov i første ledd menes behov ut over 2 år.

Med stort behov i første ledd menes et tjenestebehov på minst 32 timer per uke. Brukere med tjenestebehov på minst 25 timer per uke har likevel rett til å få tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse, med mindre kommunen kan dokumentere at slik organisering vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 20 juni 2014 nr. 41 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 14 nov 2014 nr. 1406), endret ved lov 2 juni 2017 nr. 34 (ikr. 1 okt 2017).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2015 og regulerer retten til å få enkelte omsorgstjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Forarbeidene til bestemmelsen er Prop. 86L (2013-2014) og Innst. 294 L (2013-2014). BPA er en alternativ måte å organisere tjenester på for personer med nedsatt funksjonsevne. Målet er å bidra til at personer med bistandsbehov får et aktivt og mest mulig uavhengig liv til tross for funksjonsnedsettelsen.

I prinsippet innebærer BPA at brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Innen de timerammer som kommunens vedtak angir, kan brukeren styre hva assistentene skal gjøre og til hvilke tider assistanse skal gis.

Det fremgår av bestemmelsens første ledd at personer under 67 år med langvarig og stort behov for personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b har rett til å få slike tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse.

Begrepet «personlig assistanse» omfatter praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b.

Det fremgår videre at retten også omfatter avlastningstiltak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr 2 for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne.

Helsetjenester er ikke omfattet av rettigheten. Når det gjelder personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, følger dette forutsetningsvis ved at slike tjenester ikke regnes som helsetjenester. Avlastningstiltak vil imidlertid i mange tilfelle også omfatte helsetjenester. Det er derfor presisert i lovteksten at helsetjenester i avlastningstiltak ikke omfattes av rettigheten.

Selv om helsetjenester ikke kan kreves organisert som BPA, kan kommunen likevel legge enkle helsetjenester inn i BPA-ordningen dersom kommunen og brukeren selv vurderer dette som forsvarlig og hensiktsmessig. En god rettesnor kan være at det folk til vanlig gjør selv bør også en ufaglært assistent kunne gjøre.

Brukere som har en kognitiv funksjonsnedsettelse, psykisk sykdom eller er mindreårig, og derfor eller av andre grunner ikke kan ivareta arbeidslederoppgavene selv, er også omfattet av rettighetsbestemmelsen. Arbeidslederrollen ivaretas da av andre personer på vegne av eller i samarbeid med brukeren. Hvem som kan ivareta arbeidslederrollen på vegne av brukeren følger de alminnelige regler for fullmakt og representasjon. Aktuelle arbeidsledere vil være personer med foreldreansvar for mindreårige barn, verge med mandat på det personlige området, jf. vergemålsloven §§ 16 og 20 flg.

Helsedirektoratet har laget en håndbok Opplæringshåndbok brukerstyrt personlig assistanse BPA (IS-2313) som gir nærmere informasjon om hva det innebærer å få tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Helse- og omsorgsdepartementet har også gitt ut et eget rundskriv om rettighetsbestemmelsen. Rundskriv I-9/2015: Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Av andre ledd fremgår det at rettigheten ikke omfatter tjenester som krever flere enn én tjenesteyter til stede eller nattjenester, med mindre brukeren kontinuerlig har behov for slike tjenester. Med «kontinuerlig behov» siktes det til tilsyn med tilstedeværelse til enhver tid. Dette omfatter tjenestesituasjoner der kommunen må tilby én til én bemanning for at tjenesten skal være forsvarlig.

Det følger av dette at dersom brukeren i utgangspunktet omfattes av retten til BPA, men har et punktvis behov for to eller flere tjenesteytere til stede, vil disse timene ikke inngå i timegrunnlaget for rettighetsvurderingen. Med andre ord er det bare timene der personen har behov for én tjenesteyter som skal legges til grunn ved rettighetsvurderingen. I de periodene der personen har behov for to eller flere tjenesteytere, vil tjenestebehovet kunne dekkes enten ved at kommunen yter øvrige helse- og omsorgstjenester med det antall tjenesteytere personen har behov for, eller ved at personen får hele sitt assistansebehov dekket innenfor BPA-ordningen. Det vil også kunne dekkes ved at personens assistent og en tjenesteyter fra kommunen samarbeider om de oppgavene som krever to tjenesteytere. Kommunen må vurdere konkret og i samråd med brukeren hvilken løsning som er mest hensiktsmessig.

Dersom personen har behov for punktvise nattjenester, har personen ikke rett til BPA i dette tidsrommet. Om natten må personens bistandsbehov da dekkes i form av øvrige helse- og omsorgstjenester fra kommunen.

Enkelte brukere har et så omfattende hjelpebehov også om natten at de må ha kontinuerlig én-til-én bemanning, eller kontinuerlig tilstedeværelse av flere enn én tjenesteyter. I slike tilfeller har personen rett til å få disse tjenestene organisert som BPA.

Det er presisert i tredje ledd at med langvarig behov menes behov ut over 2 år.

I fjerde ledd er det presisert at med stort behov menes et tjenestebehov på minst 32 timer per uke. Videre fremgår det at brukere med tjenestebehov på minst 25 timer per uke likevel har rett til å få tjenester organisert som BPA med mindre kommunen kan dokumentere at slik organisering vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen. Dette gjør det nødvendig å fastlegge hvor mange timer personlig assistanse, eventuelt avlastning, det er behov for i det enkelte tilfelle.

Tjenesteomfanget og type bistand ved BPA skal i utgangspunktet være det samme som ved beregning av timer til personlig assistanse som ikke er organisert som BPA. Retten til BPA berører med andre ord ikke tjenestemengden til brukeren.

Om organiseringen av BPA-tjenestene vil medføre «vesentlig økt kostnad» for kommunen vil bero på en konkret helhetsvurdering, der størrelsen på den økte kostnaden vurderes ut fra de ressurser kommunen ellers ville brukt i den konkrete sak.

Ikke enhver økt kostnad vil føre til at rettigheten bortfaller. Økningen må være vesentlig. Det er stilt krav om at kommunen skal dokumentere dette, dvs. vise hvordan de er kommet frem til at organiseringen av tjenestetilbudet som BPA vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen. Det er ikke stilt formelle krav til dokumentasjonen.

En konsekvens av måten rettigheten er avgrenset på, er at enkelte brukere som har betydelig behov for regularitet og faste rammer i sitt tjenestetilbud, eller av andre grunner vil ha stor nytte av BPA, likevel vil falle utenfor rettigheten. Overfor slike brukere har kommunen likevel en plikt til å ha et tilbud om BPA, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-8. Det skal treffes vedtak om brukerstyrt personlig assistanse(BPA), jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 andre ledd. Dersom bruker er misfornøyd med vedtaket for eksempel ved å ha fått avslag på søknad om BPA, kan vedtaket påklages til Fylkesmannen.  Reglene for klage i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7, herunder reglene om klagens form og innhold i § 7-3 og frist for klage i § 7-5 gjelder på vanlig måte.

Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken når det gjelder spørsmålet om en bruker har rett til BPA etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1d.  For spørsmål som hører inn under kommunens frie skjønn, som for eksempel hvem som skal være arbeidsgiver og hvordan utgiftsdekningen skal organiseres, skal fylkesmannen i disse sakene legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6 første ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 2-2.

§ 2-1e Rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester

Lovtekst:

Pasient eller bruker har rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

Pasient eller bruker som med forsvarlig hjelp kan bo hjemme i påvente av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, men som oppfyller kriteriene for tildeling av langtidsopphold etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 a andre ledd, har rett til vedtak om dette.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 17 juni 2016 nr. 45 (ikr. 1 juli 2016 iflg. res. 17 juni 2016 nr. 729 for første ledd, 1 juli 2017 iflg. res. 16 juni 2017 nr. 745 for annet ledd).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen ble vedtatt ved lov 17. juni 2016 nr. 45. Første ledd trådte i kraft 1. juli 2016. Andre ledd trådte i kraft 1. juli 2017, jf. res 16. juni 2017 nr. 745. Forarbeidene er Prop. 99L (2015-2016) og Innst. 372 L (2015-2016).

Første ledd er en presisering og tydeliggjøring av gjeldende rett. Etter bestemmelsen har pasient eller bruker rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester dersom dette etter en helhetlig helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre vedkommende nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Pasienten eller brukeren skal i disse tilfellene tildeles opphold og kan ikke settes på venteliste.

Med «tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester» menes boliger som er tilpasset for å kunne yte tjenester som dekker beboerens behandlings-, omsorgs- og assistansebehov døgnet rundt. Beboeren må ved hjelp av tilkallingsmuligheter, som for eksempel velferdsteknologiske innretninger, trygghetsalarm, snoralarm eller lignende, kunne få kontakt og bistand fra egnet personell, med tilsvarende responstid som vedkommende ville fått på sykehjem. Tilsyn med pasienten eller brukeren må tilsvare det tilsynet som ville blitt gitt dersom vedkommende hadde vært innlagt på institusjon.

Av andre ledd, fremgår det at pasient eller bruker har rett til vedtak om vedkommende oppfyller kommunens kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig etter § 3-2 a andre ledd i helse- og omsorgstjenesteloven. Det betyr blant annet at det er klagerett ved avslag. Innvilgende vedtak innebærer at pasienten eller brukeren er kvalifisert for langtidsopphold og settes på venteliste. Kommunen må treffe nytt vedtak når konkret plass tildeles.

Kommunens vedtak om hvorvidt en pasient eller bruker oppfyller kommunens kriterier for langtidsplass, skal etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 følge forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak skal gjelde både vedtak om umiddelbar tildeling av sykehjemsplass og vedtak om oppføring på venteliste.

En pasient eller bruker kan klage til fylkesmannen på vedtak om at vedkommende ikke fyller kommunens kriterier for langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig. Dette vil i realiteten være en klage på at pasienten eller brukeren ikke settes på venteliste som følge av at vedkommende ikke vurderes til å oppfylle kommunens kriterier for opphold. Et vedtak om oppføring på venteliste må anses som et avslag på søknad om sykehjemsplass som kan påklages etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.

Se mer informasjon om bestemmelsen i Veileder for Saksbehandling – Tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8 – se særlig pkt. 3.1.3.

§ 2-2 Rett til vurdering

Lovtekst:

Pasient som henvises til spesialisthelsetjenesten, skal innen 10 virkedager etter at henvisningen er mottatt av spesialisthelsetjenesten, få informasjon om han eller hun har rett til nødvendig helsehjelp, jf. § 2-1 b andre ledd. Vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har pasienten rett til raskere vurdering. Dersom pasienten vurderes til å ha rett til nødvendig helsehjelp, skal pasienten samtidig informeres om tidspunkt for når utredning eller behandling skal settes i gang.

Tidspunktet for oppstart av utredning eller behandling skal settes før fristen for når nødvendig helsehjelp senest skal gis, jf. § 2-1 b andre ledd. Dersom spesialisthelsetjenesten ikke kan gi pasienten et tidspunkt før fristen for når nødvendig helsehjelp senest skal gis, eller tidspunktet senere må endres slik at fristen ikke overholdes, skal spesialisthelsetjenesten umiddelbart kontakte HELFO, jf. § 2-1 b fjerde ledd.

Pasienten skal opplyses om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved klage.

Henvisende instans skal gis samme informasjon som pasienten får etter første og andre ledd.

Spesialisthelsetjenesten kan uten hinder av taushetsplikten gi nødvendige helseopplysninger til HELFO dersom det er nødvendig for å sikre at pasienten får nødvendig helsehjelp innen forsvarlig tid, jf. andre ledd.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tidspunktet etter første ledd og om at visse pasientgrupper skal ha rett til vurdering raskere enn innen 10 virkedager.

Fotnote:
0 Endret ved lover 12 des 2003 nr. 110 (ikr. 1 sep 2004 iflg. res. 19 mars 2004 nr. 540), 21 des 2005 nr. 125 (ikr. 1 jan 2006 iflg. res. 21 des 2005 nr. 1606), 21 des 2007 nr. 123 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 21 des 2007 nr. 1574), 22 juni 2012 nr. 46, 21 juni 2013 nr. 79 (ikr. 1 nov 2015 iflg. res. 30 okt 2015 nr. 1240).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Retten til vurdering har to hovedformål. For det første skal spesialisthelsetjenesten raskt vurdere og prioritere henvisningene slik at alvorlig syke pasienter sikres rask helsehjelp. For det andre skal pasient og henviser raskt få tilbakemelding om hvordan pasientens problemer blir tatt hånd om. Rettigheten gjelder når pasienten blir henvist til spesialisthelsetjenesten, og vurderingstema er om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Denne bestemmelsen gjelder ikke når pasienter som er blitt vurdert et annet sted i spesialisthelsetjenesten blir henvist videre. Vurderingen som er gjort innledningsvis gjelder for hele spesialisthelsetjenesten.

I første ledd første setning gis pasienter en rett til å få informasjon innen 10 virkedager etter at spesialisthelsetjenesten har mottatt henvisningen, om vedkommende pasient har rett til nødvendig helsehjelp eller ikke. Det innebærer at spesialisthelsetjenesten innen 10 virkedager skal ha foretatt en vurdering basert på henvisningen av om pasienten har behov for videre utredning eller behandling. Retten til vurdering gjelder i utgangspunktet enhver pasient som henvises til spesialisthelsetjenesten. Hvis en henvisning blir sendt videre for å bli vurdert ved en annen avdeling eller et annet helseforetak, er fristen for å gi tilbakemelding 10 virkedager fra henvisningen opprinnelig ble mottatt av den første avdelingen/helseforetaket (datoen henvisningen ble mottatt i det første helseforetaket kalles ansiennitetsdato).

Første ledd andre setning presiserer at vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen. Det er viktig at den inneholder de opplysningene som er sentrale for å vurdere pasientens behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Opplysninger om aktuell diagnose/problemstilling og pasientens plager og symptomer må så langt som mulig spesifiseres. I tillegg til øvrige relevante pasientopplysninger, skal også henvisers vurderinger fremgå av henvisningen, herunder en vurdering av hastegrad og forventet utredning og behandling. Forskrift 29. august 2012 nr. 842 om fastlegeordning i kommunene (fastlegeforskriften) § 24 stiller også krav til fastlegers henvisningspraksis. Se Nasjonal veileder for henvisninger til spesialisthelsetjenesten (henvisningsveilederen) for mer informasjon. Veilederen skal være en støtte for dem som henviser til spesialisthelsetjenesten, og skal bidra til at henvisninger inneholder nødvendige informasjon slik at pasienten får best mulig vurdering og helsehjelp.  

Henvisninger som er mangelfulle kan ikke returneres til henvisende instans uten vurdering. Kravet til faglig forsvarlig virksomhet kan tilsi at den som vurderer henvisningen bør ta kontakt med pasient eller henviser for tilleggsopplysninger. Hvis dette ikke er mulig, må henvisningen uansett vurderes. Usikkerhet om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten vil kunne bety at pasienten gis rett for å unngå at pasienten blir den skadelidende part. I etterkant bør spesialisthelsetjenesten ta kontakt med henviser for å gi veiledning slik at mangelfulle henvisninger unngås.

Mer informasjon om henvisninger til spesialisthelsetjenesten i Aktuell informasjon om lov og forskrift for prioriteringsveilederne kapittel 4.1.

Det fremgår av første ledd tredje setning at pasienten har rett til raskere vurdering enn 10 virkedager ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom. Grensen mellom øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp er ikke alltid klar, men pasienter skal prioriteres ut fra en helsefaglig vurdering av alvorlighets- og hastegrad, jf. prioriteringsforskriften § 2 a. Det innebærer at pasienter som henvises med mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, skal prioriteres raskere enn pasienter hvor henvisningen tilsier at tilstanden er mindre alvorlig. Fristen på 10 virkedager er en maksimumsfrist, og det må vurderes i hvert enkelt tilfelle om det er forsvarlig å la pasienten vente så lenge.

Spesialisthelsetjenesten må derfor ha et system som ivaretar at henvisningene vurderes uten unødig forsinkelse slik at pasientens rett til raskere undersøkelse/behandling blir innfridd.

I første ledd fjerde setning fremgår det at dersom pasienten vurderes til å ha behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skal pasienten samtidig informeres om tidspunkt for når utredning eller behandling skal settes i gang. Det innebærer at når spesialisthelsetjenesten skal svare på en henvisning, er det to muligheter.

For det første kan pasienten få beskjed om at vedkommende er vurdert til ikke å ha rett til nødvendig helsehjelp. I et slikt tilfelle skal pasienten i svarbrevet informeres om sine klagemuligheter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2.

For det andre kan pasienten få beskjed om at vedkommende er vurdert til å ha rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. I brevet til pasienten, skal det da opplyses om tidspunkt for når pasienten skal møte opp, og innen hvilken frist pasienten senest skal få helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre ledd. Tidspunktet for oppmøte skal i de tilfeller hvor det er mulig, være en dato og klokkeslett (time). Tidspunktet det informeres om bør i alle tilfeller ikke overskride et tidsintervall på en uke. Se også prioriteringsforskriften § 5.

Helse- og omsorgsdepartementet har i brev 13. juni 2016 presisert at hovedregelen er at alle pasienter som gis en juridisk frist, innen 4 måneder skal få en konkret dato og klokkeslett (time) i første svarbrev.

Det innebærer at pasienten i samme svarbrev vil få to tidspunkter å forholde seg til. Det er imidlertid avgjørende at det kommer frem at det første tidspunktet er det tidspunktet pasienten fysisk skal møte opp til enten utredning eller behandling, og at det andre tidspunktet er en juridisk frist som innebærer at hvis denne oversittes har pasienten krav på utredning eller behandling uten opphold. Det vises til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 som pålegger spesialisthelsetjenesten å gi informasjon som er tilpasset mottagernes individuelle forutsetninger.

Hvem kan rettighetsvurdere henvisninger

Det er ikke noen formelle krav til den som skal vurdere en henvisning til spesialisthelsetjenesten. Det er spesialisthelsetjenesten som avgjør hvilken spesialist som skal vurdere henvisningen. Av kravet til faglig forsvarlighet, jf. helsepersonelloven § 4 følger det imidlertid at spesialisten som vurderer henvisningen må ha nødvendig faglig kompetanse innen fagområdet til å avgjøre om pasienten har behov for nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og i så fall hvilken frist som skal settes for start helsehjelp i form av utredning eller behandling.

Særlig om vurderingsenheter

Pasientene skal ha informasjon om tidspunkt for oppstart av helsehjelpen. Det er ikke tilstrekkelig å gi informasjon om når behandling forventes å bli gitt. Formålet med kravet er å styrke pasientrettighetene ved å gi større forutsigbarhet for pasientene på et tidlig tidspunkt i pasientforløpet. De samme hensynene gjelder også når vurderingen og utredningen/behandlingen skal gjøres på forskjellige steder. Retten til informasjon om oppstartstidspunkt gjelder derfor også hvor vurderingen skjer ett sted, for eksempel i en vurderingsenhet og utredning/behandling skal foregå et annet sted. For å ivareta pasientens rett til informasjon om tidspunkt for oppstart i første brev, kan vurderingsenheten kontakte institusjonen som skal gi helsehjelpen for å få opplyst når utredning eller behandling vil starte (vurderingsenheten kan opplyse om dette i svarbrevet enten slik: «Vi har vært i kontakt med XX som opplyser at du har fått time ved XX- avdeling, dato/klokkeslett og sted» eller slik: «Vi har vært i kontakt med XX som opplyser at du vil få time ved XX – avdeling i uke X. De har dessverre ikke mulighet til å gi deg et fast tidspunkt for timen din nå, men så snart de har funnet et tidspunkt, sender de deg en innkalling med tid og sted for oppmøte).

Av andre ledd følger det at tidspunktet for oppstart av utredning eller behandling skal settes før fristen for når nødvendig helsehjelp senest skal gis, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre ledd. Dette for å tydeliggjøre at det ikke er anledning til å planlegge et pasientforløp som er uforsvarlig.

På samme måte tydeliggjøres det i andre setning i andre ledd at dersom spesialisthelsetjenesten må endre tidspunktet som er formidlet til pasienten, skal det umiddelbart gis et nytt tidspunkt til pasienten, men dette kan ikke settes etter at fristen for når helsehjelp senest skal gis er gått ut. Dersom spesialisthelsetjenesten ikke er i stand til å finne et tidspunkt innenfor fristen, skal Helfo umiddelbart kontaktes, jf. § 2-1 b fjerde ledd.

Utgangspunktet er at spesialisthelsetjenesten skal varsle fristbrudd umiddelbart når den ser at det er overveiende sannsynlig at det vil bli et fristbrudd (om varsling av fristbrudd, se https://helfo.no/varsling-av-fristbrudd og https://helfo.no/veiledning-til-brukere-av-fristbruddportalen).

Pasientene har rett til oppstart av helsehjelp før fristen, og hvis spesialisthelsetjenesten ikke kan gi pasienten et tidspunkt for oppstart før fristen, skal Helfo varsles umiddelbart slik at pasienten får oppfylt rettigheten sin.

Hvis pasienten har fått tilbud om oppstart av helsehjelpen før fristen et annet sted i spesialisthelsetjenesten, men har takket nei og ønsker å stå på venteliste hos et bestemt behandlingssted, selv om pasienten vet at helsehjelp da starter etter fristen, skal ikke Helfo varsles. Pasienten har da valgt å utsette oppstart av behandling, og det foreligger ikke et fristbrudd. Pasienten må få god og tilstrekkelig informasjon om hva valget vil innebære.

Hvis behandlingsstedet har vært i kontakt med pasienten, og pasienten har sagt uttrykkelig at han eller hun ikke ønsker at Helfo kontaktes, skal heller ikke Helfo varsles. Hvis helsehjelpen starter etter fristen, skal det registreres og telles som et fristbrudd, men pasienten får ikke et alternativt tilbud gjennom Helfo. Pasienten skal ha god og tilstrekkelig informasjon slik at pasienten forstår hva valget innebærer. Hvilke vurderinger som er gjort og hvilken informasjon pasienten har fått dokumenteres i pasientens journal. Det vises for øvrig til Helse- og omsorgsdepartementet brev datert november 2015 (ref.13/5077).

Les mer om ventelisterapportering her

Tredje ledd fastslår at pasienten har rett til å få opplyst om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved å klage. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 at pasienten, eller dennes representant, kan klage til Fylkesmannen, se kommentarene til § 7-2. 

Pasienten kan klage på at retten til vurdering ikke er innfridd. Spørsmålet om retten til vurdering er oppfylt i det enkelte tilfellet beror på en konkret helhetsvurdering, hvor kravet til forsvarlighet, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, vil veie tungt. I tillegg er det avgjørende om formålene med retten til vurdering er oppnådd.

Pasienten kan også klage over vurderingens kvalitet. Fylkesmannen kan overprøve alle sider av saken. Dersom pasienten gis medhold i klagen skal pasienten få oppfylt sin rett til vurdering. Hvis pasienten er uenig i det medisinske grunnlag som ligger til grunn for vurderingen, må pasienten be om en fornyet vurdering, se § 2-3 (nedenfor).

Fjerde ledd fastsetter en plikt for spesialisthelsetjenesten til å gi den samme informasjonen som pasienten får etter første og andre ledd, også til henvisende instans. I mange tilfeller skal pasienten tilbake til den kommunale helse- og omsorgstjenesten etter endt behandling i spesialisthelsetjenesten. Det er blant annet derfor viktig at den instansen som har henvist pasienten, som gjerne er fastlegen, er informert om hva som er status for vedkommende pasient i spesialisthelsetjenesten.

Femte ledd gjør unntak fra taushetsplikten. Den gir spesialisthelsetjenesten mulighet til uten hinder av taushetsplikten å gi nødvendige helseopplysninger til Helfo for å sikre at pasienten får helsehjelp innen forsvarlig tid. Det er kun helseopplysninger som er nødvendige for at Helfo kan ta kontakt med pasienten og formidle et alternativt tilbud som kan utleveres med hjemmel i denne bestemmelsen. Bestemmelsen skal bidra til å sikre at alle pasienter får et tilbud innen forsvarlig tid.

Sjette ledd gir departementet mulighet til å fastsette forskrift om hvor konkret tidspunktet for oppstart utredning eller behandling etter første ledd skal være, og at visse pasientgrupper skal ha rett til vurdering raskere enn 10 virkedager. Slik forskrift er ikke gitt, men Helse- og omsorgsdepartementet har varslet at det vil bli utarbeidet en forskrift hvor kravet til konkret tidspunkt for oppstart utredning eller behandling vil fremgå (se Helse- og omsorgsdepartementets brev 13. juni 2016).

Det skal føres venteliste over pasienter som er registrert for undersøkelse og behandling. Etter at sykehuset eller spesialistpoliklinikken har foretatt den nødvendige vurderingen av pasienten, samt eventuelt fastsatt en individuell frist for behandling, har institusjonene en plikt til å føre pasienten inn i ventelisten over pasientene, jf. forskrift 7. desember 2000 nr. 1233 om ventelisteregistrering med merknader. Fristen som er fastsatt i medhold av § 2-1 b andre ledd skal fremgå av ventelisten. Videre skal det fremgå om det søkes om innleggelse, dagbehandling eller poliklinisk behandling. Pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp, jf. § 2-1 b første ledd, skal ikke registreres på venteliste. Pasienter har ikke rett til å stå på venteliste flere steder samtidig for samme tilstand. Institusjonene skal til enhver tid holde ventelistene oppdatert.

 

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 2-2:

01.12.2000 nr. 1208 (Helse- og omsorgsdepartementet) Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften)

§ 2-3 Rett til fornyet vurdering

Lovtekst:

Etter henvisning fra allmennlege har pasienten rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare én gang for samme tilstand. Ved behov for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet, gjelder retten til fornyet vurdering også etter henvisning fra helse- og omsorgstjenesten i kommunen og sosialtjenesten.


Fotnote:
0 Endret ved lover 21 des 2007 nr. 123 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 21 des 2007 nr. 1574), 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen gir pasienter rett til en fornyet vurdering av sin helsetilstand. Retten oppstår når pasienten har fått informasjon om utfallet av vurderingen etter § 2-2. Pasientens krav om ny vurdering må være relatert til ønsket om en fornyet vurdering sammenlignet med den første vurderingen av helsetilstanden som ble gjort i henhold til § 2-2. Den nye vurderingen foretas på bakgrunn av den medisinske indikasjonen som ligger til grunn i den første vurderingen spesialisthelsetjenesten har foretatt. Bakgrunnen for kravet kan være at man er uenig i diagnosen eller vurderingen av sykdommens alvorlighet, eller det kan være uenighet med hensyn til behandlingsopplegget som er skissert. Kravet vil også kunne fremmes dersom pasienten ønsker en fornyet vurdering "for sikkerhets skyld", kanskje på grunn av en fornemmelse av at noe er galt. Pasienten behøver ikke begrunne sitt ønske om fornyet vurdering.  En henvisning til fornyet vurdering trenger ikke besvares av spesialisthelsetjenesten innen fristen på 10 virkedager, jf. § 2-2.

Pasienten må bli henvist fra en allmennlege for at spesialisthelsetjenesten skal gjøre en fornyet vurdering etter denne bestemmelsen. Hvis allmennlegen mener at det ikke er grunner som tilsier at pasienten har noe å vinne på en fornyet vurdering, kan ikke pasienten kreve dette. Det kan for eksempel dreie seg om situasjoner der pasienten allerede er grundig utredet og konklusjonene ut fra faglige vurderinger ikke synes tvilsomme, men hvor pasienten likevel har vanskelig med å forsone seg med diagnosen. På den annen side må legen ha saklig grunn for å la være å henvise en pasient som ønsker det til en fornyet vurdering. Allmennlegen kan altså ikke la være å henvise en pasient til fornyet vurdering ut fra utenforliggende hensyn.

Pasienter har rett til å be om fornyet vurdering hos offentlige virksomheter og hos private virksomheter som har rett til å tildele pasient- og brukerrettigheter, se § 2-4 første ledd jf. 2-1 b åttende ledd (spørsmål om rett til fornyet vurdering er diskutert i forbindelse med innføringen av fritt behandlingsvalg. Prop. 56 L (2014-2015) punkt 8.6).

Fornyet vurdering kan bare kreves en gang for samme tilstand, jf. andre setning. Hva som er samme eller ulike tilstander er langt på vei et faglig spørsmål, og vil måtte avgjøres konkret i forbindelse med anmodningen om fornyet vurdering. For pasienter med kronisk sykdom må dette ikke praktiseres strengere enn at retten til fornyet vurdering blir reell.

Pasienter som er vurdert for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet, kan få en fornyet vurdering etter henvisning fra allmennlege eller etter henvisning fra helse- og omsorgstjenesten i kommunen og sosialtjenesten, jf. tredje setning. Det er presisert i spesialisthelsetjenesteloven § 3-12 at spesialisthelsetjenesten skal vurdere henvisninger til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet når henvisningen kommer fra de kommunale tjenestene. De samme tjenestene kan derfor også henvise til fornyet vurdering etter bestemmelsen her.

Bestemmelsen gir bare pasienten rett til å få en fornyet vurdering fra spesialisthelsetjenesten i Norge. Etter en konkret vurdering kan imidlertid pasientens bostedsregion akseptere å dekke utgiftene ved en fornyet vurdering i utlandet, jf. brev fra Helsedepartementet 25. juli 2003 som viser til Ot.prp. nr. 12(1998-99).

Innholdet i en fornyet vurdering vil svare til innholdet i en vurdering etter § 2-2. Det må altså vurderes om pasienten har behov for helsehjelp i form av utredning og/eller behandling. Legen som foretar den nye vurderingen skal avgjøre om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp og eventuelt fastsette en frist for når medisinsk forsvarlighet krever at helsehjelpen senest må ytes pasienten, jf. § 2-1b andre ledd. Kravet til forsvarlighet avgjør om pasienten må undersøkes klinisk av den nye spesialisten eller om en ny vurdering basert på henvisningen med sakens dokumenter er tilstrekkelig. Bestemmelsen gir ingen rett for pasienten eller plikt for legen til å gjennomføre slike undersøkelser, så lenge det ikke er nødvendig for å foreta en forsvarlig vurdering.

En ny vurdering skal være et selvstendig alternativ til den opprinnelige. Fornyet vurdering er noe annet enn en klage, og den nye vurderingen er ikke nødvendigvis bedre enn den opprinnelige. Den nye vurderingen har ikke forrang fremfor den første vurderingen når det gjelder hva som skal legges til grunn ved senere behandling. Pasienten kan i samråd med henvisende lege velge hvilken av vurderingene som legges til grunn for henvisning til behandling, se pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 om pasientens rett til medvirkning og § 3-2 om pasientens rett til informasjon.

Det vil være naturlig at pasienten velger det behandlingsstedet som har gitt den valgte vurderingen, da behandlingsforløpet som følger av vurderingen ikke vil være bindende for et annet sykehus.

Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 at pasienten, eller dennes representant, kan klage til Fylkesmannen hvis rettigheten til fornyet vurdering ikke blir oppfylt. Pasienten kan klage på at retten til fornyet vurdering ikke er innfridd. Hvis den nye vurderingen er gjennomført på en uforsvarlig måte, kan pasienten klage over dette. Fylkesmannen kan overprøve alle sider av saken. Hvis pasienten får medhold i klagen, skal pasienten få oppfylt sin rett til fornyet vurdering.

Retten til fornyet vurdering er først og fremst knyttet til vurdering og oppstart av helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Pasienter som er under utredning eller behandling for sin tilstand kan også ha ønske om å få en vurdering, en "second opinion", fra en annen behandler i spesialisthelsetjenesten, jf. også retten til medvirkning etter § 3-1. Det er ikke noe i veien for at en lege i spesialisthelsetjenesten henviser en pasient til vurdering hos en annen spesialist. Etter helsepersonelloven § 4 andre ledd har legen plikt til å innhente bistand der dette er nødvendig og mulig, slik at behandlingen blir forsvarlig. På samme måte som ved fornyet vurdering etter § 2-3 vil legen som skal henvise pasienten videre måtte vurdere om pasienten har noe å vinne på en slik "second opinion". Pasienter som ønsker behandling et annet sted i spesialisthelsetjenesten, kan også benytte seg av retten til å velge behandlingssted, jf. § 2-4. I så fall må behandlende enhet eller helsepersonell bistå pasienten.

§ 2-4 Rett til fritt behandlingsvalg

Lovtekst:

Pasienten har rett til å velge ved hvilken offentlig eller privat virksomhet henvisningen skal vurderes, jf. § 2-2. Pasienten kan bare velge virksomheter som har rett til å tildele pasient- og brukerrettigheter etter § 2-1 b.

Pasient som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, jf. § 2-1 b andre ledd, kan velge ved hvilken offentlig eller privat virksomhet helsehjelpen skal ytes. Pasienten kan bare velge privat virksomhet som enten har avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter forskrift med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 4-3.

Pasienten kan ikke velge behandlingsnivå.

For pasienter under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven kapittel 3, gjelder ikke retten etter første og andre ledd dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med det tvungne vernet. Tilsvarende gjelder for pasienter som tas inn på institusjon med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 og 10-3, dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med inntaket. Retten etter første og andre ledd gjelder ikke valg av senter for legemiddelassistert rehabilitering i spesialisthelsetjenesten dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke formålet med behandlingen.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om innholdet og gjennomføringen av valgretten etter bestemmelsen her.

Fotnote:
0 Endret ved lover 12 des 2003 nr. 110 (ikr. 1 sep 2004 iflg. res. 19 mars 2004 nr. 540), 30 juni 2006 nr. 45 (ikr. 1 jan 2007 iflg. res. 15 des 2006 nr. 1422), 21 des 2007 nr. 123 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 21 des 2007 nr. 1574), 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), 14 des 2012 nr. 86 (ikr. 1 jan 2013 iflg. res. 14 des 2012 nr. 1210), 21 juni 2013 nr. 79 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 9 aug 2013 nr. 969), 22 mai 2015 nr. 32 (ikr. 1 nov 2015 iflg. res. 30 okt 2015 nr. 1241), 17 juni 2016 nr. 48 (ikr. 1 juli 2017 iflg. res. 22 mai 2017 nr. 622).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Generelt om retten til fritt behandlingsvalg

Den 1. november 2015 ble ordningen fritt sykehusvalg utvidet, og navnet ble endret til fritt behandlingsvalg. Ordningen gir pasienter rett til å velge mellom behandlingssteder i hele landet.

Formålet med rettigheten er å sikre medbestemmelse for pasienten og bidra til lik tilgang på helsetjenester. Rettigheten skal dessuten bidra til å utjevne ventetiden og optimalisere ressursutnyttelsen i den samlede helse- og omsorgssektoren, også den private delen. 

Bestemmelsen regulerer både pasientenes rett til å velge hvor henvisningen skal vurderes (se første ledd) og hvor helsehjelpen skal finne sted (se andre ledd).

Retten til å velge gjelder alle pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten, og gjelder i utgangspunktet hele landet. Retten skiller ikke på institusjonstype, og i utgangspunktet gjelder rettigheten alle typer virksomheter.

Et grunnleggende vilkår for valgretten er at virksomheten som velges kan gi pasienten det tilbudet som spesialisthelsetjenesten har vurdert at pasienten har behov for. På www.helsenorge.no/velg-behandlingssted ligger informasjon om hvilke virksomheter pasienten kan velge mellom.

Retten til fritt behandlingsvalg gjelder i forbindelse med planlagt undersøkelse og/eller behandling i spesialisthelsetjenesten. Pasienten kan bruke retten på de forskjellige trinnene i helsehjelpen. Vurderingen av pasientens helsetilstand kan skje ved en virksomhet, og behandlingen ved en annen, for eksempel operasjon i ett sykehus og rehabilitering i et annet. Pasienten kan også velge å bytte behandlingssted mens pasienten er i behandling. Pasienten kan også velge mellom ulike behandlingssteder i et helseforetak. Hvis et helseforetak består av flere geografisk atskilte behandlingssteder/sykehus, kan pasienten velge behandlingssted innenfor helseforetaket. Også habiliteringstjenester i sykehus, både til barn og voksne, er omfattet av fritt behandlingsvalg (se brev av 3. mai 2002 fra Helsedepartementet), i den grad den aktuelle bistanden fra spesialisthelsetjenesten er rettet mot pasienten. Direktoratet har lagt til grunn at retten ikke gjelder dersom bistanden fra spesialisthelsetjenesten er rettet mot kommunene ved utforming, gjennomføring og evaluering av vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 95 tredje ledd bokstav b og c (se Helsedirektoratets brev av 1. mars 2013). 

Nærmere omtale av retten til fritt behandlingsvalg i 1.3 i den Fagspesifikk innledningen – særlige juridiske spørsmål ved henvisninger til habiliteringstjenesten i Prioriteringsveileder – habilitering av barn og unge i spesialisthelsetjenesten og Prioriteringsveileder – habilitering av voksne i spesialisthelsetjenesten.

I øyeblikkelig hjelp-situasjoner har pasienten ikke rett til å velge. Når øyeblikkelig hjelpsituasjonen er opphørt, har imidlertid pasienten rett til fritt behandlingsvalg på vanlig måte (Direktoratet har i brev 28. oktober 2014 (ref. 14/6024) pekt på vurderingstema knyttet til pasienters adgang til å velge å bli værende på en intensivavdeling når øyeblikkelig hjelp-fasen er over).

De regionale helseforetakene har ansvar for å sørge for at behandlingskapasiteten for innbyggerne i regionen er tilstrekkelig utbygd, og for at pasientene får oppfylt sin rett til nødvendig helsehjelp. Utgangspunktet og hovedregelen er at pasienter skal prioriteres likt, uavhengig av bosted. Bosted er ikke et tillatt prioriteringskriterium når det gjelder pasienter som velger seg til et behandlingssted i sin bostedsregion.

Helseforetak kan som hovedregel heller ikke avvise henvisninger fra andre regioner, med mindre helseforetaket risikerer å ikke kunne oppfylle sitt sørge-for-ansvar overfor befolkningen i egen region, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a. For å kunne bruke dette unntaket må helseforetaket sannsynliggjøre at det står i fare for ikke å kunne oppfylle sin forpliktelse til å vurdere henvisningen/yte helsehjelp innen fristen til pasienter fra egen region, hvis det tar imot den aktuelle pasienten. Når behandlingsstedet avviser en henvisning skal henvisningen returneres til henvisende instans umiddelbart.

Det er bare adgang til å avvise pasienter frem til pasienten er registrert på venteliste, jf. forskrift om ventelisteregistrering med merknader. Ved å sette en pasient på ventelisten forplikter behandlingsstedet seg til å yte den helsehjelpen vedkommende er henvist for. Et behandlingssted må derfor avgjøre om det har kapasitet til å behandle pasienten før en pasient som benytter fritt behandlingsvalg settes på ventelisten. Avgjørelsen må treffes straks etter at behandlingsstedet har mottatt henvisningen.

Når pasienter er gitt en rett til å velge behandlingssted på hvert trinn av helsehjelpen, innebærer det at også det behandlingsstedet pasienten ønsker seg til må legge den juridiske fristen til grunn. Fristen er fastsatt på et medisinskfaglig grunnlag etter en faglig vurdering av pasientens helsetilstand og uavhengig av kapasitetsvurderinger. Den juridiske fristen er bindende for spesialisthelsetjenesten som sådan, og fristen står fast uavhengig av om en senere faglig vurdering fraviker fra den første med hensyn til hvilken behandling som er nødvendig. I dialog med pasienten må det likevel være anledning til å legge inn helt nødvendig tid for praktisk gjennomføring av bytte av behandlingssted, så lenge forsvarlighetskravet ved dette ivaretas. Se for øvrig kommentarer til § 2-1 b.

Behandlings- og forpleiningsutgifter og utgifter til reise til behandling skal dekkes av det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-2. Pasienter får som hovedregel dekket reise til behandlingssted innenfor bostedsregionen sin, unntatt en egenandel. Pasienter som benytter fritt behandlingsvalg og velger behandlingssted i en annen region, får dekket reiseutgifter, men betaler forhøyet egenandel for reisen, jf. pasientreiseforskriften § 24. Når pasienter reiser til private radiologiske institusjoner som har avtale med regionalt helseforetak, gjelder en særregel (se nærmere informasjon på https://helsenorge.no/rettigheter/pasientreiser).

Fra 1. juli 2017 omfatter retten til fritt behandlingsvalg også private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med regionale helseforetak. Det innebærer at pasienter fritt kan velge mellom både offentlige og private/ideelle rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med helseregioner (se Prop. 61L (2015-2016)).

Ytterligere kommentarer til bestemmelsen

I første ledd gis pasienter rett til å velge til hvilken offentlig eller privat virksomhet henvisningen skal sendes og vurderes. Valgretten omfatter bare virksomheter som har rett til å tildele pasient- og brukerrettigheter. Det vil si at virksomheten kan vurdere henvisningen og gi pasienten rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste og en individuell juridisk frist dersom en helsefaglig vurdering tilsier at pasienten har behov for spesialisthelsetjeneste og vilkårene for dette er oppfylt, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre ledd.

Dersom virksomheten pasienten ønsker å få behandling hos, ikke har kompetanse til å tildele pasientrettigheter, kan ikke henvisningen sendes dit. Alle offentlige virksomheter har i utgangspunktet denne kompetansen. For private virksomheter må kompetansen til å tildele pasientrettigheter være delegert fra et regionalt helseforetak, eller virksomheten må være gitt slik kompetanse i forskrift, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b åttende og niende ledd. Se kommentarer til disse. Det innebærer at en pasient først får rett til å velge en privat virksomhet uten vurderingskompetanse etter at pasienten er rettighetsvurdert, jf. andre ledd.

I forarbeidene til bestemmelsen er det nevnt et unntak fra hovedregelen i § 2-4 første ledd om at virksomheten som velges må ha vurderingskompetanse for at pasienter som ikke er vurdert skal kunne velge seg dit. Private radiologiske virksomheter gir svar på prøver, bildediagnostikk osv. som skal brukes for å vurdere videre forløp. For dem vil det ikke være aktuelt å vurdere pasientens behov for spesialisthelsetjeneste og gi individuell juridisk frist. Pasienter blir ofte henvist til radiologiske undersøkelser som ledd i utredningen av om pasienten skal henvises til spesialisthelsetjenesten. Forarbeidene presiserer at pasientens rett til å velge behandlingssted også omfatter private radiologiske virksomheter, selv om de ikke har vurderingskompetanse. Det er en forutsetning at pasienten har en henvisning til radiologiske tjenester. Forarbeidene nevner bare private radiologiske virksomheter. Også enkelte andre private virksomheter som utfører spesifikke diagnostiske tjenester etter avtale med de regionale helseforetakene kan være aktuelle. Ett eksempel kan være søvnlaboratorier som foretar søvnregistreringer. For at slike virksomheter skal komme inn under unntaket, må det regionale helseforetaket i sin avtale med den enkelte virksomheten ha åpnet for at virksomheten kan undersøke alle pasienter som har en henvisning til den aktuelle undersøkelsen, og det må dreie seg om undersøkelser som rekvireres for å vurdere om pasienter skal henvises til spesialisthelsetjenesten.

Ved henvisning til spesialisthelsetjenesten skal fastlegen informere pasienten om retten til fritt behandlingsvalg. Fastlegen vil være pasientens viktigste rådgiver ved valg av behandlingssted, og kan bistå slik at pasienten treffer fornuftige valg. Fastlegens henvisninger til spesialisthelsetjenesten skal også støtte faglig riktig oppgavefordeling og god samhandling mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Fastlegene skal være kjent med hvilken oppgavefordeling som fremgår av lover og forskrifter, samt hva som er avtalt lokalt mellom kommunen og helseforetaket, og må alltid gjøre en medisinsk vurdering i det enkelte tilfelle av hvor henvisning skal rettes (se forskrift 29. august 2012 nr. 842 om fastlegeordning i kommunene § 24).

Når pasienter får veiledning i forbindelse med valg av behandlingssted kan det også være aktuelt å vurdere hensiktsmessighet, for eksempel i hvor stor grad det er nødvendig med tett samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og pasientens bostedskommune og om stor avstand vil gjøre nødvendig samhandling vanskelig. 

Henvisende fastlege har en rolle som medisinskfaglig koordinator, og skal derfor bidra til at henvisning kun sendes til ett sykehus av gangen, slik at pasientene kun står i én kø av gangen. 

Også andre som henviser pasienter til spesialisthelsetjenesten må gi pasienten den informasjon han eller hun trenger for å ivareta sin rett, jf. § 2-1b tredje ledd.

I andre ledd gis pasienter med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten rett til å velge ved hvilken offentlig eller privat virksomhet helsehjelpen skal ytes. Retten gjelder alle offentlige virksomheter, og private virksomheter som enten har avtale med et regionalt helseforetak eller som er godkjent av Helfo etter forskrift om private virksomheters adgang til å yte spesialisthelsetjenester mot betaling fra staten som er gitt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 4-3. Etter at pasienten er vurdert å ha rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste og har fått tildelt en individuell juridisk frist, kan pasienten dermed velge blant flere private virksomheter enn på henvisningstidspunktet, jf. første ledd. Pasienten kan velge å motta helsehjelpen hos virksomheter som har avtale med et RHF om å levere den typen helsehjelp pasienten har behov for. I tillegg kan pasienten velge virksomheter som er godkjent av Helfo for å levere den typen helsehjelp pasienten har behov for. Det er bestemt i forskriften om private virksomheter (se over) hvilke typer helsehjelp en virksomhet kan få godkjenning av Helfo til å levere. Oversikt over hvilke behandlingssteder som tilbyr hvilken type helsehjelp finnes på nettsiden helsenorge.no/velgbehandlingssted. Veiledning gis også på telefon 23 32 70 00.

I tredje ledd fastslås det at pasienten ikke kan velge behandlingsnivå. Retten til fritt behandlingsvalg innebærer altså ikke en rett til å velge mer spesialisert behandling enn det pasienten har behov for. Det er virksomheten som vurderer henvisningen som avgjør hvilket behandlingsnivå pasienten har behov for, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1 b og 2-2. Det avgjørende for om pasienten kan velge et behandlingssted er ikke hvor i spesialisthelsetjenesten tilbudet er plassert, men hvilken funksjon det ivaretar. En sykehusavdeling som ivaretar lokalsykehusfunksjoner i sitt opptaksområde i tillegg til et spesialisert behandlingstilbud for et større område, kan ikke avvise pasienter som velger seg til lokalsykehustilbudet med begrunnelsen at pasienten ikke kan velge behandlingsnivå.

I fjerde ledd gis det kriterier for å nekte pasienter under tvungent psykisk helsevern rett til valg av fritt behandlingssted etter første og andre ledd. Retten gjelder tilsvarende som for andre pasienter, unntatt i tilfeller hvor dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med det tvungne vernet jf. første setning. Eksempler på slike tilfeller vil være hvor pasienten med stor sannsynlighet vil bli sykere av en flytting eller hvor pasientens tilstand tilsier et særskilt sikkerhetsnivå som ikke kan tilbys på den institusjon pasienten henvender seg til. Pasienten selv skal i utgangspunktet ikke behøve å grunngi sitt valg. Retten til fritt behandlingsvalg gjelder heller ikke når en rusmiddelavhengig tilbakeholdes i institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 eller 10-3, hvis det vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med inntaket, jf. andre setning. Samme begrensning gjelder for valg av senter for legemiddelassistert rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, jf. tredje setning.

Femte ledd gir adgang til å fastsette nærmere regler om gjennomføringen av retten til å velge behandlingssted. Den gir adgang til å presisere nærmere hva som ligger i retten etter § 2-4, herunder de begrensningene som følger av lovbestemmelsen. Den gir ikke adgang til i forskrift å fastsette andre begrensninger i valgretten (se forarbeider Ot.prp. nr. 53 (2006-2007)). Forskriftshjemmelen er ikke benyttet.

§ 2-5 Rett til individuell plan

Lovtekst:

Pasient og bruker som har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan i samsvar med bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.


Fotnote:
0 Ikr. 1 juli 2001 iflg. res. 8 juni 2001 nr. 595, endret ved lov 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen gir pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester rett til å få utarbeidet en individuell plan. Nærmere regler om hvem som skal utarbeide planen for pasienten og hvordan ulike deler av helse- og omsorgstjenesten skal samarbeide er tatt inn i blant annet helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1spesialisthelsetjenesteloven § 2-5psykisk helsevernloven § 4-1. Helsepersonelloven § 38 a har regler om plikt for helsepersonell til snarest mulig å gi melding om pasienters og brukeres behov for individuell plan og koordinator.

I tillegg til disse lovbestemmelsene er det gitt nærmere bestemmelser i forskrift 16. desember 2011 nr. 1256 om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Det er også gitt ut en veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator. Veilederen skal hjelpe ledere og fagfolk til å arbeide bedre sammen om rehabilitering, habilitering, læring og mestring og koordinering. 

I forbindelse med samhandlingsreformen er det gjort endringer i helselovgivningen som blant annet tydeliggjør plikten til å oppnevne koordinator. Ansvaret for å sørge for utarbeidelse av individuell plan er lagt til kommunen når det er behov for tjenester fra begge nivåer, men helseforetaket har da plikt til å medvirke. Når det bare er behov for tjenester fra spesialisthelsetjenesten, er det helseforetaket som har ansvar for at det blir utarbeidet individuell plan. Det er også lovfestet at alle kommuner og helseforetak skal ha en koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering. Denne enheten er gitt et overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator, utarbeidelse av prosedyrer med mer.

Pasienten og brukeren har rett til å delta i arbeidet med sin individuelle plan, og det skal legges til rette for dette. Det skal ikke utarbeides individuell plan uten at pasienten har samtykket til dette. Hvis pasienten ikke har samtykkekompetanse, må samtykke innhentes fra den som har kompetanse til å samtykke på vegne av pasienten.

§ 2-5a Rett til kontaktlege

Lovtekst:

Pasient som har alvorlig sykdom, skade eller lidelse, og som har behov for behandling eller oppfølging av spesialisthelsetjenesten av en viss varighet, har rett til å få oppnevnt kontaktlege i samsvar med spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke pasientgrupper rettigheten omfatter.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 11 des 2015 nr. 97 (ikr. 15 sep 2016 iflg. res. 17 juni 2016 nr. 727).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen ble vedtatt ved lov 11. desember 2015 nr. 97, og gjelder fra 15. september 2016. Den gir pasienter som har alvorlig sykdom, skade eller lidelse, og som har behov for behandling eller oppfølgning av spesialisthelsetjenesten i en viss tidsperiode rett til å få oppnevnt kontaktlege i samsvar med spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c. Se forarbeidene Prop. 125 L (2014–2015) og Innst. 49 L (2015–2016).

Oppnevnelse av kontaktlege er en plikt for helseforetaket og en rett for pasienten.

Både vilkåret om at tilstanden (sykdommen, skaden eller lidelsen) må være alvorlig og vilkåret om «en viss varighet» må være oppfylt for at pasienten skal få rett til kontaktlege. Det innebærer at det må skje en helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle.

Om tilstanden (sykdom, skade eller lidelse) er «alvorlig» må som utgangspunkt avgjøres ut fra en objektiv faglig vurdering, og det må legges vekt på om tilstanden vil føre til risiko for alvorlig funksjonsnedsetting, invaliditet, tap av viktige kroppsfunksjoner eller sanser. Videre bør det også legges vekt på både på fysiske og psykiske følger av tilstanden. Det må også legges vekt på om pasienten i tillegg har en annen sykdom, skade eller lidelse. Etter en totalvurdering kan det gjøre at pasientens tilstand blir regnet som alvorlig.

Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at terskelen for å oppnevne kontaktlege til barn skal være lav. Det innebærer at vurderingen av tilstanden og kravet til alvorlighet skal være mildere enn vurderingen av en tilsvarende tilstand hos voksne. Det blir vist til at barn som er syke er i en særlig sårbar situasjon og et godt forhold til en kontaktlege eller kontaktpsykolog er derfor ekstra viktig. En kontaktlege eller kontaktpsykolog som kan gi barnet og foreldrene god informasjon om hva som skal skje i forløpet, kan være med på å skape trygghet for barnet og foreldrene. Det kan igjen være med på å gjøre foreldrene bedre rustet til å ta seg av barnet på en god måte.

Det andre vilkåret for å få oppnevnt kontaktlege er at pasienten har behov for behandling eller oppfølgning av en viss varighet.

Vilkåret om at pasienten skal ha «behov for behandling» av spesialisthelsetjenesten «av en viss varighet» skal forstås slik at det som utgangspunkt omfatter tilfeller der det er behov for behandling over et tidsrom på mer enn 3–4 dager. 

«Behov for oppfølging» av spesialisthelsetjenesten «av en viss varighet» skal forstås slik at det som utgangspunkt omfatter tilfeller der det er behov for mer enn en enkel avtale om oppfølging. «Oppfølging» skal forstås slik at det omfatter mer enn det som kan regnes som «behandling». For at vilkåret skal være oppfylt må det være behov for oppfølgning fra spesialisthelsetjenesten. Behov for oppfølgning fra helse- og omsorgstjenesten i kommunen gir ikke pasienten krav på kontaktlege i spesialisthelsetjenesten.

Det fremgår av andre ledd at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om hvilke pasientgrupper retten til kontaktlege omfatter. Det er ikke gitt slik forskrift, men det er utarbeidet en veileder som beskriver ordningen med kontaktlege nærmere. Veileder IS-2466 Kontaktlege i spesialisthelsetjenesten er publisert på Helsedirektoratets nettsider.

Nærmere om helseforetakets plikt til å oppnevne kontaktlege følger av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c som også ble vedtatt ved lov 11. desember 2015 nr. 97 og som gjelder fra 15. september 2016.

§ 2-6 Dekning av utgifter til pasientreiser

Lovtekst:

Pasienten og ledsageren har rett til dekning av nødvendige utgifter når pasienten må reise i forbindelse med en helsetjeneste som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven og som dekkes av et foretak etter helseforetaksloven eller som omfattes av fritt behandlingsvalg etter spesialisthelsetjenesteloven § 4-3. Det samme gjelder helsetjenester som omfattes av folketrygdloven kapittel 5 og helsetjenester som ytes ved familievernkontor og helsestasjon. Departementet kan i forskrift bestemme at retten til dekning av nødvendige utgifter også skal gjelde når pasienten må reise til og fra en annen helsetjeneste som omfattes av helse- og omsorgstjenesteloven.

Stønad ytes til dekning av reiseutgifter til det nærmeste stedet der helsetjenesten kan gis, når ikke annet følger av forskrift gitt i medhold av femte ledd.

Ved beregning av stønaden skal en sats per kilometer fastsatt av departementet legges til grunn, uavhengig av om pasienten eller ledsageren har hatt faktiske utgifter. Reiser pasienten lenger enn 300 kilometer én vei, skal taksten for den billigste reisemåten med rutegående transportmiddel legges til grunn. Gjør pasientens helsetilstand det nødvendig å bruke drosje eller bil, eller går det ikke rutegående transport, skal nødvendige faktiske utgifter til drosje og tilleggsutgifter ved å bruke bil legges til grunn.

Retten til dekning av utgifter etter første ledd faller bort dersom pasienten får tilbud om transport med transportør som har avtale med regionalt helseforetak eller tilbud om gratis offentlig transport. Retten til dekning av utgifter faller også bort i den utstrekning utgiftene dekkes etter annen lovgivning.

Departementet kan gi forskrifter om dekning av reise- og oppholdsutgifter for pasienter og pårørende og utgifter til nødvendig ledsager, herunder dekning av utgifter til andre steder enn det geografisk nærmeste stedet, egenbetaling, minste reiseavstand, kjøregodtgjørelse, rett til dekning av faktiske reiseutgifter i særlige tilfeller, utbetaling av refusjon og frister for fremsetting av krav.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 28 nov 2003 nr. 96 (ikr. 1 jan 2004), endret ved lover 11 feb 2005 nr. 8 (ikr. 1 mars 2005 iflg. res. 11 feb 2005 nr. 126), 19 juni 2009 nr. 70 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 11 des 2009 nr. 1501), 22 mai 2015 nr. 32 (ikr. 1 nov 2015 iflg. res. 30 okt 2015 nr. 1241), 19 juni 2015 nr. 62 (ikr. 1 okt 2016 iflg. res. 16 sep 2016 nr. 1069).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Pasienter og ledsagere har rett til å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med reise for å motta bestemte helsetjenester. Forskrift om pasienters, ledsageres og pårørendes rett til dekning av utgifter ved reise til helsetjenester, pasientreiseforskriften, trådte i kraft 1. oktober 2016 og erstattet den tidligere syketransportforskriften. Formålet med den nye forskriften er at pasientreiseordningen skulle bli enklere med standardsats, færre dokumentasjonskrav og elektronisk innsending av refusjonskrav.

Administreringen av pasientreiser i Norge er organisert gjennom 18 pasientreisekontor som er underlagt sine respektive helseforetak og et nasjonalt selskap, Pasientreiser HF, som er et nasjonalt foretak eid av de fire regionale helseforetakene. Pasientreiseforskriften kapittel 1 regulerer pasientens rett til dekning av utgifter, mens kapittel 2 gir nærmere regler om rett til dekning av reiseutgifter for ledsager og nære pårørende. Det fremgår av pasientreiseforskriften § 25 at pasienten som hovedregel må sette fram krav om dekning av utgifter senest seks måneder etter at kravet tidligst kunne vært satt fram. De nærmere beregningsreglene for refusjon av reiseutgiftene fremgår av kapittel 3 i pasientreiseforskriften.

Første ledd:

Av første ledd første punktum fremgår det at pasienten og ledsageren har rett til dekning av nødvendige utgifter når pasienten må reise i forbindelse med en helsetjeneste som omfattes av spesialhelsetjenesteloven og som dekkes av et foretak etter helseforetaksloven eller som omfattes av fritt behandlingsvalg etter spesialisthelsetjenesteloven § 4-3.

Pasientreiseforskriften § 1 regulerer dette nærmere. I forskriftens § 1 første ledd slås det fast at en pasient har rett til å få dekket utgifter ved å reise til og fra spesialisthelsetjenester ved sykehus, distriktspsykiatrisk senter eller institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. Institusjonen skal eies av et regionalt helseforetak eller ha avtale med regionalt helseforetak.

Etter pasientreiseforskriften § 1 andre ledd fremgår det at en pasient i tillegg har rett til å få dekket reise til og fra andre spesialisthelsetjenester som finansieres av et regionalt helseforetatak og er

  1. det geografisk nærmeste stedet helsetjenesten kan gis, 
  2. opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner, legespesialister, psykologspesialister, laboratorier og røntgeninstitutter i den helseregionen pasienten er bosatt, 
  3. legespesialister, psykologspesialister, laboratorier og røntgeninstitutter utenfor pasientens bostedsregion når de har avtale om å tilby helsehjelp med det regionale helseforetaket i den helseregionen pasienten er bosatt, eller 
  4. en godkjent nasjonal eller flerregional behandlingstjeneste eller en nasjonal kompetansetjeneste for det tilbudet som oppsøkes, jf. forskrift 17. desember 2010 nr. 1706 om godkjenning av sykehus, bruk av betegnelsen universitetssykehus og nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenesten.          

I forskriftens § 1 tredje ledd er det regulert at rettighetene etter første og andre ledd også gjelder når pasienten benytter retten til fritt sykehusvalg m.m. etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4, med unntak av reise til private radiologiske virksomheter som kun dekkes til nærmeste sted.

Det følger av pasientreiseforskriften § 24 første ledd at pasienten ved hver enkelt reise skal betale en egenandel på kr 146 hver vei (kr 292 tur/retur).  Når pasienten benytter retten til å velge behandlingssted etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 utenfor egen bostedsregion, skal pasienten betale en egenandel på kr 400 hver vei (kr 800 tur/retur). Pasienten skal likevel bare betale egenandel på kr 146 hver vei hvis helsetjenesten gis på det nærmeste stedet den kan gis, eller det regionale helseforetaket ikke tilbyr helsehjelpen i pasientens bostedsregion.

Det fremgår av pasientreiseforskriften § 24 annet ledd at det ikke skal betales egenandel for ledsager, barn under 16 år, ved reise for å undersøke eller behandle yrkesskade eller krigsskade, ved reise for å undersøke, behandle og kontrollere en allmennfarlig smittsom sykdom, ved reiser for å legges inn i tvungent psykisk helsevern, ved reise for tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon, ved pårørendes reise til psykiatrisk poliklinikk for barn og ungdom som oppfyller vilkårene i § 19 bokstav b, ved reise for donor ved transplantasjon, ved overføring mellom institusjoner innad i et helseforetak og ved reise for å delta ved behandling av begjæring av svangerskapsbrudd i primærnemnd eller sentral klagenemnd.

Når det gjelder dekning av utgifter for ledsager og nære pårørende er deres rettigheter regulert nærmere i pasientreiseforskriften § 17 flg. I første ledd annet punktum er det regulert at utgifter til pasientreiser også dekkes ved helsetjenester som omfattes av folketrygdloven kapittel 5 og helsetjenester som ytes ved familiekontor og helsestasjon.  Etter første ledd tredje punktum kan departementet i forskrift bestemme at retten til dekning av nødvendige utgifter også skal gjelde når pasienten må reise til og fra en annen helsetjeneste som omfattes av helse- og omsorgstjenesteloven. Pasientreiseforskriften § 2 regulerer nærmere dekning av reiseutgifter for helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5, mens forskriftens § 3 regulerer dekning av reiseutgifter familievernkontor, kommunale tilbud mv.

Andre ledd:

I andre ledd er det presisert at stønad ytes til dekning av reiseutgifter til det nærmeste stedet der helsetjenesten kan gis, med mindre annet følger av forskrift gitt i medhold av femte ledd. Etter pasientreiseforskriften § 20 første ledd dekkes reiseutgiftene fra oppholdsstedet til behandlingsstedet. Etter at helsehjelpen er gitt, dekkes reiseutgiftene fra behandlingsstedet til oppholdsstedet. Av forskriften § 20 andre ledd fremgår det at dersom pasienten reiser fra et annet oppholdssted enn bostedet, dekkes utgiftene likevel ikke utover kostnadene ved å reise fra eller til bostedet. Som bosted regnes også nødvendig midlertidig oppholdssted på grunn arbeid, studier, militærtjeneste og opphold på institusjon.  I forskriften § 20 tredje ledd er det gitt unntaksbestemmelser dersom dekning fra bostedet ville påføre pasienten urimelig store reiseutgifter, helsehjelpen av hensyn til oppfølgningen ikke kunne ytes andre steder og behovet for helsehjelpen var uventet og oppstod på stedet.

Tredje ledd:

Av tredje ledd fremgår det at det ved beregningen av stønaden skal en sats per kilometer fastsatt av departementet legges til grunn, uavhengig av om pasienten eller ledsageren har hatt faktiske utgifter og uansett hvilket transportmiddel som er brukt. Etter pasientreiseforskriften § 21 er det fastsatt at dersom pasienten reiser kortere enn 300 kilometer hver vei, dekkes reiseutgiftene med kr 2,30 per kilometer. Kan pasienten dokumentere at det ble benyttet passasjerbåt eller hurtigrute på strekningen, dekkes kostnaden til båt istedenfor sats per kilometer. Hvis pasienten kan dokumentere at det var nødvendig å benytte båt, snøscooter eller ATV, dekkes reiseutgiftene etter satsene i Statens reiseregulativ.

For reiser over 300 kilometer dekkes utgifter tilsvarende den billigste reisemåten med rutegående transportmiddel på strekningen, i stedet for standardsats per kilometer. Det fremgår av pasientreiseforskriften § 21 tredje ledd annet punktum at dersom pasienten oppfyller vilkårene for å få dekket nødvendige dokumenterte utgifter etter § 22, dekkes reiseutgiftene likevel med standardsats per kilometer etter første ledd. Ved beregningen av om reisestrekningen er lenger enn 300 kilometer, omfattes ikke deler av reisen som er bestilt eller rekvirert av helseforetaket.

Av forskriftens § 21 femte ledd fremgår det at når pasienten ledsages på reisen etter forskriften § 17, har enten ledsageren eller pasienten rett til å få dekket reiseutgifter. Både pasienten og ledsageren har likevel rett til dekning med standardsats etter første ledd eller faktiske kostnader etter andre og fjerde ledd hvis det dokumenteres at rutegående transport er benyttet på strekningen.

Det følger av pasientreiseforskriften § 22 at pasienten har rett til å få dekket nødvendige dokumenterte utgifter til drosje eller dokumenterte utgifter til bilferge, bomvei, parkering og piggdekkavgift ved bruk av bil dekkes dersom reisen gjelder øyeblikkelig hjelp eller dersom pasientens behandler, oversykepleier, avdelingssykepleier og faglig ansvarlig på røntgenavdeling eller laboratorium på sykehus kan attestere et behov for drosje eller bil. Ansatte i helse- og omsorgstjenesten kan attestere et slikt behov ved reise til institusjon som yter tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.

Pasienten har etter pasientreiseforskriften § 22 også rett til å få dekket nødvendige utgifter til drosje eller dokumenterte utgifter til bilferge, bomvei, parkering og piggdekkavgift ved bruk av bil dersom pasientreisekontor eller en annen som har myndighet til det attesterer at manglende rutegående transport gjør det nødvendig å bruke drosje eller bil.

Fjerde ledd:

Det følger av fjerde ledd at retten til dekning av utgifter etter første ledd faller bort dersom pasienten får tilbud om transport med transportør som har avtale med regionalt helseforetak eller tilbud om transport eller tilbud om gratis offentlig transport. I tillegg faller retten til dekning av utgifter bort i den utstrekning utgiftene dekkes etter annen lovgivning.

Femte ledd:

Det fremgår av femte ledd at departementet kan gi forskrifter om blant annet dekning av reise- og oppholdsutgifter for pasienter og pårørende og utgifter til nødvendig ledsager, herunder dekning av utgifter til fritt behandlingsvalg og regler om utbetaling av refusjon. Slike regler er gitt i pasientreiseforskriften.

Nærmere informasjon om ordningen finnes på www.pasientreiser.no. Pasienter som mener de ikke får oppfylt sine rettigheter etter bestemmelsen kan klage på vedtaket til Fylkesmannen.

 

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 2-6:

2010-11-22 nr.1466 Forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land

25.06.2015 nr. 793 (Helse- og omsorgsdepartementet) Pasientreiseforskriften

2004-02-17 nr. 408 Forskrift om samordning av ambulansebåttjenesten med syketransport og transport av helsepersonell med båt

§ 2-6a Tilbakekreving etter feilaktig utbetaling

Lovtekst:

Er stønad etter § 2-6 utbetalt til noen som ikke hadde krav på den, kan stønaden kreves tilbake dersom mottakeren eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren, forsto eller burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil. Det samme gjelder dersom vedkommende har forårsaket utbetalingen ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger.

Krav etter første ledd skal rettes mot mottakeren av feilutbetalingen. Dekkes ikke kravet hos mottakeren, kan det rettes mot noen som har opptrådt på vegne av mottakeren og som har utvist forsett eller uaktsomhet etter første ledd.

Det skal settes fram krav om tilbakebetaling etter første og andre ledd, med mindre særlige grunner taler mot det. Det legges blant annet vekt på graden av uaktsomhet hos den som kravet retter seg mot, størrelsen av det feilutbetalte beløpet, hvor lang tid det er gått siden utbetalingen og om feilen helt eller delvis kan tilskrives et regionalt helseforetak eller en underliggende virksomhet. Tilbakebetalingskravet kan settes til en del av det feilutbetalte beløpet. Har den som kravet retter seg mot opptrådt forsettlig, skal krav alltid fremmes, og beløpet kan ikke settes ned.

Feilutbetalte beløp som er mottatt i aktsom god tro, kan kreves tilbake, begrenset til det beløpet som er i behold når mottakeren blir kjent med feilen. Ved vurderingen av om dette beløpet helt eller delvis skal kreves tilbake, legges det blant annet vekt på størrelsen av det feilutbetalte beløpet, hvor lang tid det er gått siden feilutbetalingen og om mottakeren har innrettet seg i tillit til den.

Vedtak om tilbakekreving etter denne paragrafen er tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet kan innkreves ved trekk i senere dekning av utgifter etter § 2-6 med forskrifter, eller inndrives etter reglene i lov 11. januar 2013 nr. 3 om Statens innkrevingssentral. Krav inndrives av Statens innkrevingssentral, med mindre departementet bestemmer noe annet.

Ved tilbakekreving etter første og andre ledd på grunnlag av forsett eller grov uaktsomhet hos den som kravet retter seg mot, beregnes et rentetillegg på 10 prosent av det beløpet som kreves tilbake.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 19 juni 2015 nr. 62 (ikr. 1 okt 2016 iflg. res. 16 sep 2016 nr. 1069).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Denne bestemmelsen trådte i kraft 1. oktober 2016. Bestemmelsen gir pasientreisekontorene adgang til å fatte vedtak om tilbakekreving ved feilutbetalte refusjoner. Bestemmelsen er utformet etter tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven § 2215, men inneholder likevel ikke en særregel for små beløp, slik som folketrygdloven § 22-15 sjette ledd. Beløpets størrelse skal likevel vektlegges i vurderingen av om det foreligger særlige grunner etter tredje ledd andre punktum. Videre skal beløpets størrelse vektlegges i vurderingen av krav etter fjerde ledd andre punktum.

Forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder for vedtak om tilbakekreving etter nye § 2- 6 a. I tillegg er vedtak etter § 2-6a omfattet av de samme klagereglene som andre vedtak og avgjørelser etter pasient- og brukerrettighetsloven og kan påklages til fylkesmannen etter lovens kapittel 7.

Første ledd:

Etter § 2-6 kan pasientreiser innhente opplysninger elektronisk og ikke alltid før utbetalingen. Opplysningene vil være basert på pasientens egenerklæring og det vil ikke alltid foreligge registerinformasjon. Dette gjelder blant annet bekreftelse på at pasienten faktisk har møtt til behandling.

Utbetalingene vil i mange tilfeller være basert på stikkprøver og kontroller i etterkant, og en mer effektiv adgang til å kreve tilbake feilutbetalinger er en naturlig del av dette. Av allmennpreventive hensyn er det viktig at tilbakesøkingen gjelder alle beløp som ikke er mottatt i aktsom god tro.

Bestemmelsen er utformet på en måte som gir pasientreisekontorene adgang til å foreta en bred og skjønnsmessig vurdering før de eventuelt vedtar hel eller delvis tilbakekreving.

Annet ledd:

Tilbakebetaling av feilutbetalte refusjoner kan også rettes mot noen som har opptrådt på vegne av mottakeren og som har opptrådt forsettlig eller uaktsomhet, tilsvarende som i folktrygdloven § 22-15 andre ledd.

Tredje ledd:

Krav om tilbakebetaling etter første og andre ledd, kan bare frafalles når det foreligger særlige grunner.  Av allmennpreventive hensyn er det viktig at tilbakesøkingen gjelder alle beløp som ikke er mottatt i aktsom god tro. Har den som kravet retter seg mot opptrådt forsettlig, bør krav aldri kunne frafalles.

Fjerde ledd:

Dersom feilutbetalte beløp er mottatt i aktsom god tro er tilbakekrevingsadgangen begrenset til det beløp som er i behold når mottakeren blir kjent med feilen. Denne bestemmelsen tilsvarer folketrygdloven § 22-15 femte ledd.

Pasientreisekontorene er gitt adgang til å foreta en bred og skjønnsmessig vurdering før de eventuelt vedtar hel eller delvis tilbakekreving. Det skal blant annet legges vekt på beløpets størrelse, hvor lang tid det er gått siden utbetalingen og om feilen helt eller delvis kan tilskrives et regionalt helseforetak eller en underliggende virksomhet.

Femte ledd:

Det er inntatt en bestemmelse om at vedtak om tilbakekreving er tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet kan innkreves ved at trekk i senere dekning av utgifter etter § 2-6 (motregning i senere refusjonsbeløp).

Sjette ledd:

Denne bestemmelsen tilsvarer folketrygdloven § 22-17a første ledd. Ved forsett eller grov uaktsomhet mot den kravet retter seg mot, skal det beregnes et rentetillegg på 10 prosent av det beløpet som kreves tilbake.

§ 2-7 Forvaltningslovens anvendelse

Lovtekst:

Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder for vedtak som treffes etter § 2-6 a, men ikke for andre vedtak etter kapitlet her.

For vedtak om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-2 første ledd nr. 6 bokstavene a til c, 3-6 og 3-8, som forventes å vare lenger enn to uker, gjelder likevel reglene i forvaltningsloven kapittel IV og V med de særlige bestemmelsene som følger av loven her. Tilsvarende gjelder for vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 a.

Er det flere som samtidig søker en tjeneste det er knapphet på, regnes de ikke som parter i samme sak. En søker som mener seg forbigått, kan ikke klage over at en annen har fått ytelsen.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 12 des 2003 nr. 110 (ikr. 1 sep 2004 iflg. res. 19 mars 2004 nr. 540), endret ved lover 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), 19 juni 2015 nr. 62 (ikr. 1 okt 2016 iflg. res. 16 sep 2016 nr. 1069), 17 juni 2016 nr. 45 (ikr. 1 juli 2017 iflg. res. 16 juni 2017 nr. 745), 2 juni 2017 nr. 34 (ikr. 1 okt 2017), 21 juni 2019 nr. 43 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 793).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Hovedregelen i norsk rett er at tildeling av rettigheter fra det offentlige til private skal følge reglene i forvaltningsloven og skje i form av enkeltvedtak. Forvaltningsloven regulerer saksbehandlingen i forvaltningssaker og inneholder viktige rettssikkerhetsgarantier for den enkelte i møte med den offentlige forvaltning. Unntak fra forvaltningsloven må derfor ha begrunnelse.

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er først og fremst beregnet på tradisjonell forvaltningsvirksomhet. Det fremgår av forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven at det kan føre til feil bruk av ressurser og unødig byråkratisering som ikke er til beste for pasienten, hvis helsepersonell må arbeide innenfor rettslige rammer som både er krevende og uklare. Etter alminnelig rettsoppfatning anses ikke konsultasjoner, diagnostisering, behandling og henvisninger som enkeltvedtak, men som faktiske, eventuelt prosessuelle handlinger. Dette betyr at reglene om enkeltvedtak ikke gjelder for disse handlingene. Pasienten er best tjent med at helsepersonells ressurser benyttes til medisinskfaglig arbeid. Helselovgivningen har dessuten særlige regler som er bedre tilpasset den kliniske situasjonen, og som sikrer at pasientenes interesser blir ivaretatt i forhold til bl.a. informasjon, medvirkning og rett til å klage.

Det fremgår av første ledd at forvaltningsloven kapittel IV (om saksforberedelse ved enkeltvedtak) og forvaltningsloven kapittel V (om vedtak) gjelder for vedtak om tilbakekreving etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 a. Vedtak etter § 2-6 a er omfattet av de samme klagereglene som andre vedtak og avgjørelser etter pasient- og brukerrettighetsloven. Vedtakene skal således kunne påklages til fylkesmannen etter kapittel 7 i pasient- og brukerrettighetsloven.

For andre vedtak som treffes etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2 gjelder ikke forvaltningsloven kapittel IV og V om saksforberedelse ved enkeltvedtak og om enkeltvedtak. Dette omfatter de særlige saksbehandlingsreglene som gjelder for enkeltvedtaket og kravene til utformingen av vedtakene, herunder begrunnelsesplikten. I forarbeidene er det lagt avgjørende vekt på at disse bestemmelsene ikke passer for beslutninger som treffes i den kliniske virksomheten. Beslutninger om tildeling av helsehjelp vil ofte ikke være tidsmessig eller saklig atskilt fra helsepersonells øvrige virksomhet og vil i hovedsak ikke være slike avgjørelser som forvaltningsloven kapittel IV og V er ment å regulere.

Reglene i forvaltningsloven kapittel II om habilitet og III om alminnelige saksbehandlingsregler skal imidlertid gjelde både for kommunale helse- og omsorgstjenester og for spesialisthelsetjenesten. Forvaltningsloven fikk utvidet anvendelse etter ikrafttredelse av helse- og omsorgstjenesteloven 1. januar 2012, da det før det var gjort unntak fra hele forvaltningsloven for vedtak som treffes etter pasientrettighetsloven kapittel 2.

I andre ledd er det gjort unntak fra unntaket for enkelte typer tjenester, dvs. at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak likevel gjelder for disse. Det dreier seg om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 (bokstavene a til c)§ 3-6 og § 3-8, dersom disse tjenestene skal gis i 14 dager eller mer. Disse bestemmelsene gjelder helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, plass i institusjon, avlastningstiltak, omsorgslønn og brukerstyrt personlig assistanse. Dette innebærer at forvaltningsloven kapittel IV og V om enkeltvedtak skal komme til anvendelse ved tildeling og bortfall av slike tjenester hvis de forventes å vare lenger enn to uker. Som begrunnelse er det i forarbeidene framhevet at tildeling av slike tjenester som regel ikke skjer under klinisk virksomhet, men via en egen enhet eller et tildelingskontor i kommunen, og derfor har mer til felles med tradisjonell forvaltningsvirksomhet.

Hensikten med bestemmelsen i andre ledd er å videreføre ordningen som tidligere fulgte av sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

Ved tildeling av tjenester som skal dekke akutte eller kortvarige behov som forventes å vare kortere enn to uker er det behov for fleksible og smidige ordninger. I slike tilfeller vil ikke reglene om enkeltvedtak komme til anvendelse, men de øvrige reglene i forvaltningsloven samt reglene i pasient- og brukerrettighetsloven om rett til informasjon, medvirkning, klage mv. vil gjelde. Det kan være en risiko for at en to-ukers regel kan virke som et insentiv til å innvilge ytelser for en kortere periode enn det andre hensyn tilsier, eventuelt innvilge hjelp over en periode på to uker, som blir avløst av en ny kort periode. Av den grunn er det presisert i lovteksten at for vedtak om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6§ 3-6 og § 3-8 «som forventes å vare lenger enn to uker», skal forvaltningslovens regler om enkeltvedtak følges. Det skal ikke være mulig å omgå toukersgrensen ved å treffe flere korttidsvedtak etter hverandre. Dersom det er grunn til å tro at behovet for tjenester regulert i de nevnte bestemmelsene vil gjelde for et tidsrom på over to uker, skal reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven følges. Tjenester som isolert sett er kortvarige hver gang de ytes, men som skal ytes regelmessig over et lengre tidsrom, omfattes ikke av to-ukers regelen. For slike tjenester skal det treffes vedtak. Dette vil for eksempel være aktuelt ved avlastning og støttekontakt.

Vedtak om tildeling av tjenester skal iverksettes straks med mindre annet følger av vedtaket.

Helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder helsetjeneste i skoler og helsestasjonstjeneste, svangerskaps- og barselomsorgstjenester, hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder legevakt, heldøgns medisinsk akuttberedskap og medisinsk nødmeldetjeneste, utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning og sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 1-5 er ikke omfattet av unntaksbestemmelsen. For disse tjenestene gjelder dermed ikke reglene i forvaltningsloven kapittel IV og V uansett hvor lenge tjenesten forventes å vare.

Ved lov 17. juni 2016 nr. 45 ble andre ledd endret og det fremgår av andre ledd ny andre setning at kommunens vedtak om hvorvidt en pasient eller bruker oppfyller kommunens kriterier for langtidsopphold i sykehjem, skal følge forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak skal gjelde både vedtak om umiddelbar tildeling av sykehjemsplass og vedtak om oppføring på venteliste. Bestemmelsen er ikke trådt i kraft ennå. 

I tredje ledd er det unntak fra forvaltningsloven som er gitt av personvernhensyn (dette var tidligere lovfestet i kommunehelsetjenesteloven § 2-1 femte ledd og sosialtjenesteloven § 8-1 andre ledd andre punktum). Dersom det er flere søkere for eksempel til en sykehjemsplass, vil søker ha krav på begrunnelse for hvorfor vedkommende ikke fikk plassen, men ikke innsyn i dokumenter og begrunnelser for andre søkere. Av samme grunn er vedkommende heller ikke gitt klagerett over at en annen søker er gitt rett til en knapphetstjeneste som vedkommende selv ikke har fått tilgang til.

§ 2-8 Tiltak ved særlig tyngende omsorgsoppgaver

Lovtekst:

De som har særlig tyngende omsorgsarbeid, kan kreve at den kommunale helse- og omsorgstjenesten treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden og hva tiltakene i tilfelle skal bestå i.


Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen kom inn i pasient- og brukerrettighetsloven i forbindelse med vedtagelsen av helse- og omsorgstjenesteloven og den samtidige opphevelsen av sosialtjenesteloven, som hadde en tilsvarende bestemmelse i § 4-4. Innholdet i bestemmelsen fremgår av forarbeidene til sosialtjenesteloven (Ot. prp. nr. 29 (1990-91)).

Etter bestemmelsen kan de som har særlig tyngende omsorgsarbeid kreve at kommunens helse- og omsorgstjeneste treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden, og i tilfelle hva tiltakene skal bestå i. Bestemmelsen gir i seg selv ingen rett til tjenester fra kommunen, men gir en rett til vedtak som gir svar på om det skal settes inn hjelp og i tilfelle hvilke tiltak. Tiltakene skal ha som formål å lette omsorgsarbeidet, men de vil også påvirke kvaliteten og innholdet av den omsorg som gis.

Bestemmelsen skal bidra til økt rettssikkerhet for familier eller personer som har særlig tyngende omsorgsarbeid, ved å sikre at kommunen ikke lar en søknad om hjelp bli liggende, for eksempel fordi kommunen ikke har et egnet tilbud. Et vedtak etter bestemmelsen kan påklages etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.

Først publisert: 01. april 2015 Sist faglig oppdatert: 01. januar 2018