Brukervennlighet og brukskvalitet brukes ofte synonymt som oversettelser av det engelske begrepet usability. I denne rapporten benyttes hovedsakelig begrepet brukskvalitet, i tråd med terminologien i gjeldende standarder og fagmiljøer. Begrepet er definert i NS-EN ISO 9241-11 som «anvendbarhet, effektivitet og brukertilfredshet for bestemte brukere til å oppnå bestemte mål i bestemte omgivelser» [6]. Definisjonen understreker at brukskvalitet ikke er en iboende eller objektiv egenskap ved et system eller produkt, men et resultat av samspillet mellom brukeren, oppgaven og konteksten systemet brukes i. Brukskvalitet handler dermed om hvordan et system fungerer i praksis for de som skal bruke det, og i hvilken grad det støtter dem i å nå sine mål.
Et sentralt poeng i ISO 9241-11 er at brukskvalitet alltid må vurderes i lys av en konkret brukskontekst. Vurderingen avhenger blant annet av hvem brukerne er, hvilke oppgaver de skal utføre, hvilke mål de har, og hvilke organisatoriske og tekniske rammebetingelser de arbeider innenfor. Dette innebærer at brukskvalitet i ett og samme system, kan oppleves forskjellig av ulike brukergrupper og i ulike situasjoner. Samtidig gjør det måling og evaluering av brukskvalitet krevende, fordi mange faktorer påvirker brukeropplevelsen og i hvilken grad brukerne lykkes med å utføre oppgavene sine.
Arbeidsprosesser, organisering og bruk av digitale løsninger varierer betydelig mellom virksomheter. Dette gjør det krevende å etablere standardiserte og sammenlignbare metoder for objektive målinger av brukskvalitet på tvers av kontekster.
Standardiserte spørreundersøkelser kan gi systematisk informasjon om helsepersonells erfaringer med forhold som påvirker effektiv og hensiktsmessig systembruk, det vil si brukertilfredshet. Slike målinger egner seg derfor godt for sammenligning mellom virksomheter og for å følge utvikling over tid. Denne type spørreundersøkelser er imidlertid ikke egnet til å måle de andre dimensjonene av brukskvalitetsbegrepet; dvs. effektivitet eller anvendbarhet. Disse dimensjonene må måles med andre metoder, som brukertester, tidsstudier og observasjoner. Siden slike målinger ofte må tilpasses lokale forhold, omfatter arbeidet med å vurdere og utvikle en nasjonal indikator kun standardiserte modeller for måling av opplevd brukskvalitet.