Pasienten kan som utgangspunkt selv bestemme om og i hvilken utstrekning informasjon skal gis nærmeste pårørende og andre (pbrl. § 3-6). Vern om helseopplysninger og andre personlige opplysninger er en grunnleggende pasientrettighet, og helsepersonell har taushetsplikt om slike opplysninger (helsepersonelloven § 21 flg.).
Pasientens rett til vern om personlige opplysninger går som hovedregel foran pårørendes ønske om og behov for å bli informert dersom pasienten er over 16 år.
Helsetjenesten har en generell veiledningsplikt som innebærer at pårørende som henvender seg skal gis generell informasjon om rettigheter, vanlig praksis på området, saksbehandling, mulighet for opplæring og vanlig informasjon om psykiske lidelser og vanlig behandling.
Se også mer om generell informasjon og støtte til pårørende i Pårørendeveilederen kap. 4.1.
Utover den generelle veiledningsplikten nevnt ovenfor har pårørende og nærmeste pårørende ikke rett til konkret informasjon om pasienten uten at pasienten samtykker til det eller det fremgår av særlige lovbestemmelser at informasjon skal eller kan gis, se nedenfor.
Er pasienten under 16 år, skal som hovedregel både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret gis informasjon om pasientens helsetilstand og om helsehjelpen (pbrl. § 3-4).
Unntaksvis kan helsepersonell etter en konkret vurdering la være å gi informasjon til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten er mellom 12 og 16 år og ikke ønsker at opplysninger skal gis til foreldrene av grunner som helsepersonell mener bør respekteres. Det kan for eksempel være ved lettere psykiske problemer.
Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal likevel gis foreldre eller andre med foreldreansvaret frem til pasienten er 18 år. Dette kan være informasjon om mer alvorlige psykiske lidelser, fare for selvskading, omgang med ulovlige rusmidler, opplysninger om selvmordsfare og innleggelse i døgnavdeling, samt opplysninger om hvor ungdommen befinner seg. Slik informasjon skal gis foreldre uavhengig av taushetsplikten.
Det mest praktiske er at pasienten samtykker til at nærmeste pårørende gis informasjon om helsetilstanden og den helsehjelp som ytes (pbrl. § 3-3). Pasienten kan bestemme at pårørende bare skal gis enkelte opplysninger, og har også anledning til å trekke samtykket tilbake.
Pasientens rett til å bestemme om informasjon om helsehjelp skal gis til pårørende forutsetter at pasienten kan avgi et gyldig samtykke. Dette vurderes ut fra de samme reglene som avgjør om en pasient har beslutningskompetanse. Det betyr at dersom pasienten ikke er i stand til å avgi et gyldig samtykke til at pårørende skal gis informasjon, vil vedkommende antagelig også mangle beslutningskompetanse knyttet til helsehjelpen, slik at informasjon til nærmeste uansett skal gis (se nedenfor).
Helsepersonell bør vurdere å gjenta spørsmålet om å få informere pårørende om helsehjelpen. Pasientens innstilling til pårørende kan endre seg i løpet av en behandlingsperiode, for eksempel der pasienten i en krisesituasjon ved innleggelsen sa nei. Se Pårørendeveilederen kap. 3.4.
I noen tilfeller vil nærmeste pårørende ha krav på informasjon uavhengig av pasientens samtykke (pbrl. 3-3 første ledd).
Uavhengig av samtykke har pårørende rett til informasjon når "forholdene tilsier det”. Det kan være i situasjoner hvor det ikke er mulig å få pasientens samtykke på grunn av bevisstløshet eller psykiske forstyrrelser av ulik karakter, og av mer eller mindre forbigående art, for eksempel der en bevisstløs eller alvorlig forstyrret person blir innlagt på sykehus.
Dersom det ikke foreligger opplysninger om motsetninger mellom pasientens og nærmeste pårørendes interesser, vil hensynet til både pasienten og pårørende tilsi at informasjon i slike tilfeller blir gitt. Det legges til grunn at pasienten ville ha ønsket at informasjon ble formidlet til nærmeste pårørende. Jo mer alvorlig pasientens tilstand er, desto større anstrengelser kan kreves av helsepersonellet for å informere de pårørende.
Videre har nærmeste pårørende rett til informasjon om pasientens helsetilstand og om helsehjelpen der pasient over 16 år ikke kan ivareta sine interesser på grunn av manglende beslutningskompetanse (pbrl. § 3-3 andre ledd).
Pårørende skal i slike tilfeller ha informasjon i samme utstrekning som pasienten selv. Det vil si informasjon som er nødvendig for å få innsikt i pasientens helsetilstand og i innholdet i helsehjelpen. Dette vil for eksempel være opplysninger om diagnose, behandling, bivirkninger og prognoser.
Nærmeste pårørendes rett til informasjon gjelder da uavhengig av om pasienten motsetter seg dette.
Beslutningskompetanse skal vurderes forhold til den aktuelle helsehjelpen. Nærmeste pårørendes rett til informasjon gjelder den helsehjelpen som pasienten vurderes å mangle beslutningskompetanse til. En pasient kan for eksempel vurderes å ha beslutningskompetanse knyttet til innleggelse i psykisk helsevern, og samtidig mangle beslutningskompetanse i forhold til den medikamentelle behandlingen. I en slik situasjon kan pasienten motsette seg at nærmeste pårørende informeres om forhold knyttet til innleggelsen, men ikke om forhold knyttet til den medikamentelle behandlingen.
Dersom pasienten har beslutningskompetanse, har pasientens nærmeste pårørende rett til informasjon om helsehjelpen, uavhengig av pasientens syn på dette, i følgende to situasjoner (pbrl. § 3-3 tredje ledd):
Se nærmere om dette i rundskriv til pbrl. § 3-3 tredje ledd.
Helt unntaksvis har helsepersonell rett til å gi opplysninger til nærmeste pårørende uavhengig av samtykke når "tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig». (helsepersonelloven § 23. nr. 4. Fra 1 juli 2026 § 23 bokstav c) Nærmeste pårørende vil ikke ha krav på informasjon på dette grunnlaget.
Helsepersonell må foreta en interesseavveining. Hensynene som taler for å fravike taushetsplikten, må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Det må gjøres en konkret vurdering av om det av hensyn til pasienten og/eller pårørende foreligger sterke nok grunner til å gi informasjonen. Vanligvis vil det være i situasjoner der det er fare for skade på liv og helse hos pasienten selv, pårørende eller andre personer. Men også fare for skadevoldende handlinger på andre interesser kan tenkes å gi helsepersonell rett til å informere pårørende.
Dersom en pasient med en psykisk tilstand som krever særlig årvåkenhet, for eksempel spiseforstyrrelser eller selvskading/selvmordsrisiko, skriver seg ut fra døgnopphold til hjemmet, kan det være rett å gi informasjon til nærmeste pårørende selv om pasienten ikke samtykker.
Nærmeste pårørende har som nevnt uansett en rett til informasjon om pasientens helsetilstand dersom pasienten vurderes å utgjøre en fare for andre, jf. pbrl. § 3-3 tredje ledd, se forrige avsnitt.
Siste faglige endring: 29. mai 2026