Figur 2 illustrerer sammenhengen mellom ordinering og rekvirering, og gir en generell oversikt over nødvendige trinn for at et legemiddel skal kunne tas av en pasient eller gis til en pasient.
Iverksettelse, videreføring eller endring av legemiddelbehandling starter med at helsepersonell med rekvireringsrett ordinerer legemiddelbehandlingen til en bestemt pasient. Dette skal dokumenteres i pasientjournal jf. pasientjournalforskriften (lovdata.no). Når pasienten befinner seg på en institusjon i helse- og omsorgstjenesten, for eksempel på sykehus eller sykehjem, kan helsepersonell ta legemiddel ut fra lokalt legemiddellager, i henhold til dokumentert ordinering i pasientjournal. Dersom legemiddel ordinert til pasient skal hentes ut fra apotek, må helsepersonell med rekvireringsrett rekvirere resept til pasienten. Dette gjelder for pasienter som håndterer legemidlene sine selv og for pasienter med hjemmebaserte tjenester, herunder omsorgsboliger. Rekvirering ved resept kreves også for legemidler som er tilpasset den enkelte pasient i sykehus eller sykehjem (for eksempel cytostatika, endose eller magistrelt fremstilte legemidler). Rekvirering av legemidler til lokalt legemiddellager eller direkte til pasient via resept gjøres i henhold til forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. (lovdata.no) og tilhørende veileder.
Ordinering skal gjøres med utgangspunkt i en faglig vurdering og må ivareta krav til forsvarlighet. Vurderingen bør blant annet inkludere (listen er ikke uttømmende):
- om legemiddelbehandling er mest hensiktsmessige behandlingsform
- indikasjon/bruksområde
- mulige kontraindikasjoner
- mulige interaksjoner
- tidligere legemiddelreaksjoner
- dosering
- behandlingsvarighet
- pasientønsker
Bruk av nasjonale faglige anbefalinger, kunnskaps- og beslutningsstøtte kan være nyttig ved ordinering av legemidler. Helsepersonellet bør være ekstra oppmerksom ved ordinering av risikolegemidler eller legemidler til pasientgrupper som er særlig utsatt for skader ved legemiddelbruk.
Det er ikke regulert formkrav til hvordan ordineringen skal gjøres. Dette innebærer at en ordinering kan være muntlig eller skriftlig. Selv om annet helsepersonell står for utdeling av legemiddel som er ordinert muntlig, er det helsepersonellet med rekvireringsrett som er ansvarlig for ordineringen, og at ordineringen er forsvarlig. Muntlig ordinering er forbundet med økt risiko for feil som følge av kommunikasjonssvikt og utilstrekkelig dokumentasjon. Risikovurdering i virksomheten og innføring av egnede risikoreduserende tiltak kan bidra til å redusere dette. Ordineringen skal dokumenteres i pasientjournal i henhold til krav i pasientjournalforskriften § 6 første ledd bokstav e (lovdata.no) av helsepersonellet som har ordinert legemiddelbehandlingen. Det er helsepersonellet som har ordinert legemiddelbehandlingen som videre bør sørge for at helsepersonell med tjenstlig ansvar for pasienten får tilgang til nødvendig informasjon om ordinert legemiddelbehandling slik at legemiddelhåndtering kan utføres faglig forsvarlig. Se også veiledning om oppfølging av legemiddelbehandling.
I spesielle tilfeller kan helsepersonell uten rekvireringsrett iverksette legemiddelbehandling gjennom ordinering etter prosedyre.