Organisering av medisinsk og helsefaglig forskning

Helseforskningsloven § 5 stiller krav til at all forskning skal organiseres og utøves forsvarlig i alle stadier: ved planlegging, gjennomføring og avslutning av prosjektet. Dette er en generell bestemmelse, som omfatter alle som er involvert i et forskningsprosjekt. Forsvarlighetskravet gjelder for forskningsansvarlig, prosjektleder, forskere og annet personell. Kravet gjelder på individnivå for den enkelte forsker og på systemnivå for virksomhetene der forskningen foregår.

Det er av vesentlig betydning for forskningens kvalitet og troverdighet, og for forskningsdeltakernes sikkerhet, at medisinsk og helsefaglig forskning organiseres og utøves forsvarlig.

Hovedhensynet bak kravet om forsvarlighet er å beskytte enkeltmennesker og samfunnet mot handlinger og unnlatelser som innebærer unødvendig skade eller risiko. Forskningen skal være basert på respekt for forskningsdeltakernes menneskerettigheter og menneskeverd. Hensynet til deltakernes velferd og integritet skal gå foran vitenskapens og samfunnets interesser. Dette følger også av Helsinkideklarasjonen og tilleggsprotokollen til biomedisinkonvensjonen. Dersom det er en konflikt mellom samfunnets eller vitenskapens interesser i at forskningen finner sted på den ene siden, og en forskningsdeltakers velferd på den andre siden, må hensynet til forskningsdeltakeren veie tyngst.

Medisinsk og helsefaglig forskning skal ivareta etiske, medisinske, helsefaglige og vitenskapelige forhold. Ivaretakelse av forskningsdeltakernes sikkerhet og personvern er viktig i forskningen og et særlig sentralt aspekt ved forskningsetikken.

Forsvarlighetskravet må sees i forhold til lovens formålsbestemmelse. Et av hovedelementene i kravet er at forskeren eller virksomheten der forskning foregår, ikke skal gå inn i situasjoner de ikke er kvalifisert til å håndtere i tråd med de føringer om god og etisk forsvarlig forskning, som oppstilles i formålsbestemmelsen. Dersom det for eksempel ikke foreligger de rette forutsetninger for at forskeren skal kunne ivareta forskningsdeltakernes sikkerhet eller personvern, eller overholde de lover og regler som gjelder på området, kan ikke forsvarlighetskravet sies å være oppfylt dersom forskning likevel utføres. Forsvarlighetskravet vil i likhet med formålsbestemmelsen kunne være et tolkningsmoment i forhold til hvordan de andre bestemmelsene i loven er å forstå, som for eksempel de andre bestemmelsene om organisering av forskning.

Forsvarlighetskravet er en rettslig standard, hvilket vil si at forventningene og kravene til den enkelte virksomhet og forsker vil variere og må avgjøres konkret, avhengig av blant annet forskningens art og hvilken rolle og kompetanse den enkelte har eller burde ha.

Forsvarlighetskravet er en minstestandard, det vil si et minimumskrav for utøvelsen av forskningen. Forsvarlighetskravet vil kunne begrense forskernes handlefrihet, og gjelder uavhengig av deltakerens samtykke. Forskningsprosjektet må være forsvarlig før deltakere blir spurt om å delta. Et uforsvarlig forskningsprosjekt blir ikke forsvarlig ved at deltakeren samtykker. Se nærmere om krav om samtykke til deltakelse i forskning i rundskrivets kapittel 6.

Personvernforordningen og personopplysningsloven gjelder ved behandling av helseopplysninger i forskning, jf. helseforskningsloven § 2. Forsettlige eller grovt uaktsomme brudd på kravene i helseforskningsloven, også kravet til forsvarlighet, er straffbart, jf. § 54.

Den enkelte forsker sitt ansvar

Den enkelte forsker, prosjektleder eller forskningsmedarbeider skal opptre forsvarlig, jf. helseforskningsloven § 5.

Den enkelte forsker skal opptre med aktsomhet for å sikre at all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer, jf. forskningsetikkloven § 4. Dette betyr at forskeres aktsomhetsplikt er et personlig ansvar og gjelder alle sider av forskningsaktivitetene forskeren er involvert i. Det er for eksempel av stor betydning at pasienter som deltar i kliniske behandlingsstudier kan stole på at forsker sørger for tett oppfølging av pasienten og iverksetter annen behandling eller tar pasienten ut av prosjektet, når det er nødvendig. Forskeren har akademisk frihet, som skal sikre uavhengighet og kvalitet i kunnskapsproduksjonen. Den akademiske friheten er ikke absolutt og må utøves i samsvar med kravene til forskerens personlige ansvar.

Den enkelte virksomhet sitt ansvar

Virksomheter må sørge for å ha rutiner, infrastruktur og systemer som sikrer at forskningen kan gjennomføres forsvarlig, jf. helseforskningsloven § 5. Virksomheter skal sikre at forskningen i egen virksomhet skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer, jf. forskingsetikkloven § 5. Organiseringen må være slik at forskere, prosjektledere og annet personell som deltar i et forskningsprosjekt settes i stand til å overholde sine lovpålagte plikter etter forskningsetikkloven § 4 (forskers aktsomhetsplikt) og helseforskningsloven § 5 (forsvarlighet).

Hvem er forskningsansvarlig?

En forskningsansvarlig er en eller flere virksomheter eller en annen juridisk eller fysisk person, som har det overordnede ansvaret for forskningsprosjektet. Den forskningsansvarlige må ha nødvendige forutsetninger for å kunne oppfylle pliktene den forskningsansvarlige har etter helseforskningsloven jf. definisjonen i lovens § 4 bokstav e. Dette skal bidra til å sikre at norsk medisinsk og helsefaglig forskning foregår i regi av forskningsansvarlig, som er organisert for og har kapasitet til å ivareta slik forskningsaktivitet.

Som hovedregel vil forskningsansvarlig være en virksomhet, som for eksempel et universitet, et helseforetak eller en kommune. En fysisk eller juridisk person vil kunne være forskningsansvarlig. Dette betyr at en fastlege kan være forskningsansvarlig. Det avgjørende vil være om den forskningsansvarlige har tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å påta seg det overordnede ansvaret for forskningen som skjer i egen virksomhet. Den forskningsansvarlige må være i stand til å sikre at forskningen skjer på en forsvarlig måte i overensstemmelse med lover og regler, herunder at humant biologisk materiale og helseopplysninger forvaltes i tråd med regelverket. Dette fremkommer av forskningsetikkloven § 5 og forskrift om organisering av helseforskning § 3. Den forskningsansvarlige kan få et erstatningansvar etter helseforskningsloven § 50.

Dersom flere virksomheter deltar i et prosjekt, må det klargjøres hvilken virksomhet som er forskningsansvarlig, det vil si hvilken virksomhet som har det overordnede hovedansvaret. I forskningssamarbeid mellom flere virksomheter, kan flere av disse være aktuelle som forskningsansvarlig for et prosjekt. Det kan for eksempel pekes på prosjekter i grenseflaten mellom universitet og universitetssykehus, for eksempel der prosjektleder er ansatt ved et universitet og prosjektet samtidig involverer pasienter, helseopplysninger og/eller biologisk materiale fra et helseforetak. I slike tilfeller bør det inngås avtale mellom virksomhetene med hensyn til hvem som skal være forskningsansvarlig. Et moment i vurderingen av hvem som skal være forskningsansvarlig, er hvor den vesentligste delen av forskningen skal foregå og hva slags type forskningsprosjekt det er.

Flere virksomheter kan være forskningsansvarlig i samme forskningsprosjekt, etter samme forskningsprotokoll. Dette betyr at hver virksomhet er ansvarlig for den forskning som skjer i egen virksomhet. Se nærmere beskrivelse under "Multisenterstudier og krav til koordinerende forskningsansvarlig virksomhet (§ 4)" om krav som stilles i helseforskningsloven § 6 tredje ledd. Forskningsansvarlig virksomhet for kliniske behandlingsstudier er den virksomheten der pasienten mottar helsehjelpen, se nærmere beskrivelse under "Forskningsansvarlig virksomhet i kliniske behandlingsstudier (§ 6 a)".

Forskningsansvarliges ansvar

Den forskningsansvarlige har det overordnede ansvaret for forskningsprosjektet. Dette innebærer et overordnet kvalitetssikrings- og ansvarsnivå, med systemansvar for organiseringen og gjennomføringen av det aktuelle forskningsprosjektet.

Et virkemiddel for at den forskningsansvarlige skal kunne oppfylle sitt systemansvar for forskningen, vil være at det føres en god internkontroll. Forskningsansvarlig har et overordnet ansvar for at det føres internkontroll tilpasset virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold, jf. helseforskningsloven § 6 andre ledd. I forskrift om organisering av helseforskning § 4 står kravene til internkontroll. Den forskningsansvarlige må blant annet ha rutiner og systemer som sikrer at forskningen planlegges, gjennomføres og avsluttes i samsvar med helseforskningsloven og annet regelverk som gjelder for forskningen. Forskningsansvarlig har ansvar for at det føres en løpende oversikt over alle medisinske og helsefaglige forskningsprosjekter som involverer mennesker, humant biologisk materiale eller helseopplysninger innenfor eget ansvarsområde. Det må utarbeides og dokumenteres rutiner for å motta meldinger om avvik og sikre at avvik rettes. Det skal foretas systematisk overvåking og gjennomgang av virksomhetens internkontroll, som sikrer at den fungerer og bidrar til kontinuerlig forbedring i virksomheten. Det vises til Helsetilsynets rapport 6/2021 som omhandler forskningsansvarlig sitt ansvar for at forskningen er forsvarlig. Se Forskningsansvarlig har ansvar for at forskningen er forsvarlig | Helsetilsynet.

Forskningsansvarliges plikter og oppgaver

Hvilke krav som stilles til forskningsansvarlig vil kunne variere alt etter omfang på forskningsprosjektet, og vil måtte vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Den forskningsansvarlige kan delegere oppgaver til andre, men ikke ansvar. Forskningsansvarlig må sørge for å opparbeide seg eller innhente den kompetansen som er nødvendig for å ivareta sitt ansvar for at forskningen blir lovlig og forskningsetisk forsvarlig. Det kan for eksempel være hensiktsmessig at det er instituttet ved et universitet, eller ledelsen ved den faglige enheten i et helseforetak, som får delegert oppgaven med å vurdere om prosjekter som ligger under dem er gjennomførbare. Videre vil antageligvis instituttet eller ledelsen ved den faglige enheten være nærmere til å vurdere om prosjektleder har de tilstrekkelige kvalifikasjoner til å lede det konkrete forskningsprosjektet.

Forskrift om organisering av medisinsk og helsefaglig forskning § 3 har detaljerte regler om den forskningsansvarliges oppgaver

Å tilrettelegge for at medisinsk og helsefaglig forskning blir utført på en måte som ivaretar etiske, medisinske, helsefaglige, vitenskapelige, personvern- og informasjonssikkerhetsmessige forhold
Å tilrettelegge for forsvarlig organisering, igangsetting, gjennomføring, formidling, avslutning og etterforvaltning av forskningsprosjektet
At forskningsdata og humant biologisk materiale behandles forsvarlig
Det skal foreligge nødvendig forsikring av forskningsdeltakere i samsvar med helseforskningsloven § 50
Å føre internkontroll i samsvar med forskriften § 4 tilpasset virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold.

En prosjektleder er en fysisk person som skal lede prosessen med planlegging og den faktiske gjennomføringen av forskningsprosjektet, og som har de nødvendige forskningskvalifikasjonene og erfaringen for å kunne gjennomføre prosjektlederens oppgaver etter helseforskningsloven, jf. definisjonen i § 4 bokstav f. Prosjektleder skal utføre oppgaver på vegne av den enkelte forskningsansvarlige virksomhet. Det er de forskningsansvarlige virksomhetene som har det overordnede ansvaret for forskningen som skjer i egen virksomhet. Det er virksomheten som har systemansvaret, som betyr at virksomheten er organisert på en slik måte at prosjektleder har en reell mulighet til å ivareta sine oppgaver. Prosjektleder får ikke et personlig rettslig ansvar etter denne bestemmelsen.

Prosjektlederen og prosjektmedarbeidere har imidlertid et personlig rettslig ansvar for planlegging og gjennomføring av studien i samsvar med det som følger av forskeres aktsomhetsplikt, alminnelig arbeidsrett og helsepersonells individuelle plikter etter helsepersonelloven dersom forskeren er helsepersonell. Prosjektleder har et personlig ansvar og en aktsomhetsplikt etter forskningsetikkloven § 4 og har plikt til å opptre forsvarlig jf. helseforskningsloven § 5. Prosjektledere har et særlig ansvar i kraft av sin stilling og de oppgavene hen skal utføre. Kravet til forsvarlig utøvelse av forskning vil derfor kunne være strengere for prosjektleder enn øvrige forskere eller medarbeidere involvert i prosjektet. Det er for eksempel av stor betydning at pasienter som deltar i kliniske behandlingsstudier kan stole på at prosjektlederen velger å ikke gjennomføre prosjektet når et prosjekt medfører for høy risiko. En prosjektleder kan nekte å følge instruksjoner fra ledelsen som vil kunne være i strid med hva som anses som forsvarlig i det enkelte prosjektet.

Selv om prosjektleder har akademisk frihet, må denne utøves i samsvar med kravene til forskerens personlige ansvar og anerkjente etiske regler. Det vises til forskrift om organisering av medisinsk og helsefaglig forskning § 5 om prosjektleders oppgaver som i all hovedsak gjelder den daglige driften av forskningsprosjektet. Den tydeliggjør hvem som har ansvar for å ivareta ulike oppgaver knyttet til organisering og gjennomføring av forskningsprosjektet.

Dersom forskningsansvarlig virksomhet har oppfylt alle sine plikter etter helseforskningsloven og en prosjektleder likevel handler i strid med bestemmelser i helseforskningsloven, som for eksempel forsvarlighetskravet i § 5, vil dette kunne få konsekvenser for prosjektlederen, men ikke den forskningsansvarlige virksomheten.

En multisenterstudie er et forskningsprosjekt som finner sted ved flere virksomheter samtidig og etter samme forskningsprotokoll, jf. definisjonen i helseforskningsloven § 4 bokstav g. En multisenterstudie kan være nasjonal eller internasjonal. Forskningsprosjekter organiseres som multisenterstudier for å få tilstrekkelig mange forskningsdeltakere med i studien og for å sikre god nok representativitet, for å kunne gi et best mulig svar på forskningsspørsmålet. Flere typer forskningsprosjekter kan organiseres som en multisenterstudie, som kliniske behandlingsstudier, observasjonsstudier og helseregisterforskning.

Ved multisenterstudier er hver deltakende virksomhet forskningsansvarlig for forskningen som skjer i egen virksomhet, jf. § 6 tredje ledd. Dette innebærer at den enkelte virksomhet har plikt til å følge lovens bestemmelser, som krav til internkontroll av egen forskningsaktivitet og plikt til å sørge for at forskningen er forsvarlig. Virksomhetene må blant annet vurdere om de har tilstrekkelig ressurser og kompetanse til å kunne delta i forskningsprosjektet.

Koordinerende forskningsansvarlig virksomhet

En multisenterstudie må ha en koordinerende forskningsansvarlig virksomhet, som har det nasjonale overordnede ansvaret for koordinering, jf. helseforskningsloven § 4 bokstav h. I forskningsprosjekter som finner sted ved flere virksomheter samtidig er det behov for at noen har i oppgave å koordinere studien under planlegging, gjennomføring og avslutning. Ordlyden i bestemmelsen viser til at koordinerende forskningsansvarlig virksomhet skal ha “det nasjonale overordnede ansvaret for koordinering”. Kravet til å ha en koordinerende forskningsansvarlig virksomhet omfatter også multisenterstudier som gjennomføres i et mindre geografisk område, som for eksempel innenfor en helseregion. Hvilken forskningsansvarlig virksomhet som tar på seg denne oppgaven i en multisenterstudie, avgjøres i fellesskap og er en del av planleggingen av studien.

Koordinerende forskningsansvarlig virksomhet skal være studiens kontaktpunkt og har ansvar for nødvendige godkjenninger og at studien koordineres nasjonalt, jf. helseforskningsloven § 6 tredje ledd. Forskningskoordinerende virksomhet kan ikke ha ansvar for forskning som gjennomføres i andre deltakende forskningsansvarlige virksomheter, og har derfor bare ansvar for forskning i egen virksomhet. Det viktigste ansvaret for forskningskoordinerende virksomhet vil være av organisatorisk karakter, slik som å sikre at forhåndsgodkjenning fra REK, personvernkonsekvensvurdering og at risiko- og sårbarhetsanalyser gjennomføres, sluttmelding sendes og resultater publiseres.

Prosjektleders oppgave ved koordinerende forskningsansvarlig virksomhet vil være å lede prosessen ved planlegging, gjennomføring og avslutning av studien, som gjør at virksomhetens plikter som koordinator oppfylles. Lokale prosjektlederes oppgaver ved deltakende forskningsansvarlige virksomheter i en multisenterstudie vil rette seg mot forskningen som skal utføres i virksomheten. Det vil si at lokal prosjektleder har ansvar for den daglige driften i sin virksomhet. Arbeidsfordelingen mellom prosjektleder ved koordinerende forskningsansvarlig virksomhet og lokale prosjektledere bør fremgå av forskningsprosjektets protokoll.

For at et universitet kan være koordinerende forskningsansvarlig i kliniske behandlingsstudier, må de delta i forskningsprosjektet som forskningsansvarlig. Universiteter i kliniske behandlingsstudier kan bare være forskningsansvarlige og dermed koordinerende forskningsansvarlig, dersom de yter helsehjelp. Eksempel på dette er egne universitetsklinikker, slik som ved odontologisk fakultet og psykologisk institutt. Universitetet vil da være ansvarlig for forskningen som skjer i egen virksomhet i det kliniske behandlingsstudiet, som også innebærer at det ytes helsehjelp.

Kliniske behandlingsstudier er forskningsprosjekter som kan påvirke pasientforløpet og som inngår i helsehjelpen, jf. § 4 bokstav i. Forskningsansvarlig virksomhet for kliniske behandlingsstudier er den virksomheten der pasienten mottar helsehjelpen, se helseforskningsloven § 6 a. Bestemmelsen fastsetter hvilke roller og ansvar de ulike aktørene har når forskningen også innebærer at det ytes helsehjelp til forskningsdeltakerne. Viktige hensyn er å bidra til å ivareta pasientsikkerheten og pasientenes tillit til helsetjenesten.

Et forskningsprosjekt kan ha flere forskningsansvarlige virksomheter hvor studien skjer etter samme protokoll, og vil da være en multisenterstudie. Ansvarsforholdene skal være de samme for kliniske behandlingsstudier og multisenterstudier. Dette betyr at hver deltakende virksomhet vil være forskningsansvarlig for forskning som gjennomføres i egen virksomhet, jf. § 6 tredje ledd. Virksomheter som ikke driver med /yter pasientbehandling kan derfor ikke være forskningsansvarlig i kliniske behandlingsstudier.

Virksomheten vil være ansvarlig for både helsehjelpen og forskningen i det kliniske behandlingsstudiet. All helsehjelp skal være forsvarlig, og kravene i helsepersonelloven med videre må følges, se omtale av helsepersonelloven i rundskrivets kapittel 2. Virksomheten er nærmest til å vurdere om forskningen som inngår i helsehjelpen er forsvarlig. For å bidra til å ivareta pasientsikkerheten og pasientenes tillit til helsetjenesten er det viktig at virksomheten har ansvar for forskningen hos seg, og er forskningsansvarlig. Beslutning om at virksomheten skal delta i studiet må forankres i virksomheten, blant annet vurdere om de har tilstrekkelig ressurser til å gjennomføre prosjektet på en forsvarlig måte.

Når pasienter deltar i kliniske behandlingsstudier, må informasjonen være tydelig på at dette er deltakelse i et forskningsprosjekt og at man følgelig ikke har kunnskap om behandlingen hen får er bedre eller dårligere enn standardbehandlingen. Dette ligger i forskningens natur.

Kliniske behandlingsstudier i kommunale helse- og omsorgstjenester

I kliniske behandlingsstudier i primærhelsetjenesten, vil virksomheten også her være forskningsansvarlig for sine oppgaver, som for eksempel en multisenterstudie som gjennomføres ved flere fastlegekontorer. I kliniske behandlingsstudier som skjer hos fastlegen, vil fastlegen yte helsehjelp til pasienten i studien. Fastlegevirksomheten vil da være ansvarlig for sin del av helsehjelpen og forskningen i det kliniske behandlingsstudiet.

Eksempler på kliniske behandlingsstudier i primærhelsetjenesten er bruk av diagnostiske ultralydundersøkelser, samtaleterapi, demenstester eller hjerteinfarktmarkører hos fastlegen.

Kravene til internkontroll må være tilpasset det som er nødvendig på bakgrunn av virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold. Forskningsansvarlig virksomhet må sørge for å opparbeide seg eller innhente den kompetansen som er nødvendig, for å kunne ivareta sitt ansvar for at forskningen blir lovlig og forskningsetisk forsvarlig. Dette kan gjennomføres ved at studien blir organisert på en slik måte at det etableres et samarbeid med en virksomhet som deltar som forskningsansvarlig i prosjektet, som også kan være forskningsansvarlige koordinerende virksomhet. Denne virksomheten kan påta seg oppgaver på vegne av fastleger og kan bidra med kompetanse som er nødvendig i prosjektet. Den forskningsansvarlige kan delegere oppgaver til andre, men ikke ansvaret. Se forskrift om organisering av medisinsk og helsefaglig forskning §§ 3 og 4.

Virksomheter som kun bistår med praktiske oppgaver

Forskningsansvarlig virksomhet kan inngå avtaler med virksomheter som kun bistår med praktisk gjennomføring av kliniske behandlingsstudier. Det vil si at virksomheter som bistår med praktisk gjennomføring, ikke regnes som forskningsansvarlig virksomhet, se helseforskningsloven § 6 a første ledd andre punktum. Dette legger til rette for at deler av nødvendige undersøkelser eller oppfølging som ledd i studien kan gjennomføres lokalt, slik at pasienter for eksempel slipper lang reisevei. Virksomheter som kun bidrar med praktisk bistand etter avtale, er ikke forskningsansvarlige virksomheter. Eksempler på aktuelle oppgaver kan være praktiske oppgaver som prøvetaking eller enklere undersøkelser.

Samarbeid i kliniske behandlingsstudier kan skje gjennom oppgavedeling på tvers av virksomheter. Ett eksempel er ved bruk av “satellitter” i studien. Dette er en form for desentralisering, slik at en studie kan gjennomføres lokalt for at pasienter skal slippe lang reisevei. Deler av studiens oppgaver kan legges til for eksempel et lokalt sykehus eller fastlegekontor. Satellittsentre har ansvar for at helsehjelpen som ytes er forsvarlig, men virksomhetene regnes likevel ikke som forskningsansvarlig virksomhet. Det er forskningsansvarlig virksomhet som er ansvarlig for å inngå avtaler med virksomheter som skal bidra med gjennomføring av slike oppgaver i prosjektet.

Monitorering

Forskningsansvarlig virksomhet skal vurdere om en klinisk behandlingsstudie, som ikke har plikt til monitorering etter annet regelverk, skal monitoreres, se helseforskningsloven § 6 a andre ledd. Med begrepet monitorering menes det som på engelsk omtales som «monitoring». Det er en lovfestet plikt til monitorering av forskningsprosjekter som omfattes av forordningene om klinisk utprøving av legemidler eller medisinsk utstyr. Kravene til monitorering i helseforskningsloven er ikke det samme som for klinisk utprøving av legemidler eller medisinsk utstyr.

Det er ikke et krav om at alle kliniske behandlingsstudier skal monitoreres

Forskningsansvarlig skal vurdere om studien skal monitoreres eller ikke, ut fra totalvurdering av risikoen for pasientsikkerheten og studiekvaliteten. I vurderingen skal det legges vekt på graden av intervensjon, studiens formål og metoder og graden av avvik fra etablert behandling.

Monitorering retter seg mot en spesifikk klinisk behandlingsstudie og er et kvalitetssikringstiltak som skal sikre at gjennomføringen er i overensstemmelse med protokoll og gjeldende regelverk. Monitorering kan være ett av flere virkemiddel til å ha internkontroll i planlegging, gjennomføring og avslutning av kliniske behandlingsstudier.

Ett av formålene med monitorering er at en person eller uavhengig instans utenfor studien skal påse at studien gjennomføres i tråd med protokollen og relevant regelverk for å bedre pasientsikkerheten og studiekvaliteten. Monitorering vil, i likhet med intern kvalitetssikring i forskning og helsehjelp, bidra blant annet til god pasientsikkerhet.

Monitorering vil særlig kunne være aktuelt i kliniske behandlingsstudier som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for forskningsdeltakerne. Å sikre forskningsdeltakernes velferd og integritet er viktig for befolkningens tillit til at forskningen gjennomføres forsvarlig.

Kliniske behandlingsstudier kan variere i omfang og risiko for den enkelte forskningsdeltaker. En studie som avviker i stor grad fra standard behandling vil kunne utsette forskningsdeltaker for stor risiko, mens andre studier vil kunne være behandling som kommer i tillegg til standard behandling og som kanskje ikke vil endre behandlingsforløpet. Studier med mange deltakende virksomheter kan i seg selv utgjøre en risiko for at ikke alle virksomheter gjennomfører studien likt.

Innholdet i monitoreringen

Forskningsansvarlig virksomhet skal også vurdere hvordan monitoreringen skal gjennomføres. Ett særlig spørsmål er om det er behov for monitorering fra egen virksomhet eller annen virksomhet. For å sikre at monitor er uhildet bør hen ikke være tilknyttet studien. Monitor kan være tilknyttet forskningsansvarlig virksomhet.

I vurderingen av innholdet av en eventuell monitorering bør det tas hensyn til den til enhver tid gjeldende Guideline for good clinical practice E6, som forordning om klinisk utprøving av legemidler artikkel 48 viser til. Det vises også til ISO 14155 Clinical investigation of medical devices for human subjects — Good clinical practice og ISO 20916 In vitro diagnostic medical devices — Clinical performance studies using specimens from human subjects — Good study practice, som også omtaler monitorering. ISO standardene for klinisk utprøving etter MDR og ytelsesstudier etter IVDR er ikke nevnt i forordningene, men nevnes konkret i fortalene, henholdsvis punkt 64 og 66. Selv om monitorering etter helseforskningsloven vil skille seg noe fra monitoreringen som er omtalt her, vil det likevel kunne være nyttig.

I og med at monitorering er nytt i helseforskningsloven, er det opp til den enkelte forskningsansvarlige og REK å etablere en praksis for hvor nivået for hvilke kliniske behandlingsstudier som skal monitoreres og hva innholdet i monitoreringen skal være. Innholdet i monitoreringen bør vurderes ut fra tre ulike faktorer, som graden av intervensjon, studiens mål og metoder og graden av avvik fra etablert behandling.

Monitorering kan gjennomføres ved at studien har en uavhengig sikkerhetskomite i kliniske behandlingsstudier med forhøyet risiko. I nesten alle land kreves det nå en vitenskapelig sikkerhetskomité ved intervensjonsstudier. En vitenskapelig sikkerhetskomité er en uavhengig gruppe eksperter som kan ha flere funksjoner, de vil alltid følge opp sikkerheten i studien med tanke på dødsfall, sykehusinnleggelser (hvis aktuelt) og alvorlige bivirkninger. De vil ofte også ha mandat til å stoppe studien etter stoppkriterier, som ofte er omtalt i forskningsprotokollen, hvis risikoen utvikler seg til å være for stor for pasientene, eller hvis forskjellene mellom gruppene er så store at alle burde få intervensjonen. Det finnes en del maler for mandat for sikkerhetskomiteer, ofte kalt Data Safety and Monitoring Committee (DSMC) eller -Board (DSMB). EN DSMC er obligatorisk i legemiddelstudier, men kan også være aktuelt, og anbefalt, i andre typer intervensjoner. Eksempler på dette er kirurgiske intervensjoner eller andre tiltak i en gruppe og ikke i en kontrollgruppe, eller randomisering til en gitt type diagnostikk som resten ikke får. DSMC gjennomfører ofte interimanalyser etter forhåndsbestemte kriterier, der analysene er blindet for forskerne. Ved alvorlige hendelser kan de også be om avblinding av behandling for enkeltpasienter. Se omtale i lenken: https://toolbox.eupati.eu/resources/clinical-trial-data-safety-monitoring-board-dsmb/

I multisenterstudier bør det være en felles monitoreringsplan. Så langt det er mulig bør monitor være den samme for alle deltakende virksomheter i en multisenterstudie for å sikre enhetlige vurderinger. I tilfeller der det er behov for mer enn én monitor, skal koordinerende forskningsansvarlig virksomhet sørge for at monitorene har fått lik opplæring og følger samme monitoreringsplan for multisenterstudien. De ulike forskningsansvarlige kan gjennomføre behandlingsstudier med ulik grad av risiko, noe som bør gjenspeiles i monitoreringsplanen.

Vurderingen skal fremkomme av forskningsprotokollen

Vurderingen skal dokumenteres og plan for monitorering skal fremkomme av forskningsprotokollen. Vurderingen skal forelegges REK ved søknad om forhåndsgodkjenning av studien. REK kan stille krav til monitorering som vilkår for å gi forhåndsgodkjenning, jf. helseforskningsloven § 10 andre ledd andre punktum. REK vil kunne stille krav om at et prosjekt skal monitoreres og krav til monitoreringens art og omfang. REK kan dermed overprøve forskningsansvarlig sin vurdering. Forskningsansvarlig er likevel nærmest til å vurdere innhold og omfang av monitorering og REK bør være tilbakeholden med å stille detaljerte krav.

4. Organisering av medisinsk og helsefaglig forskning