3. Krav om abort

Første ledd skal tydeliggjøre at krav om abort skal være frivillig og basert på den gravides egne ønsker. Det er derfor den gravide som har kompetanse til å fremme krav om abort. Med mindre det er unntak i loven, er utgangspunktet at alle gravide selv skal fremsette krav om abort uavhengig av alder, evner eller egenskaper.

Den gravide kan sette frem kravet om abort til sin fastlege eller direkte til et sykehus som utfører aborter.

I henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 om pasienters rett til valg av behandlingssted, kan den gravide selv bestemme ved hvilket sykehus aborten skal foretas. Kvinners rett til fritt sykehusvalg ved abort omfatter kun virksomheter som tilbyr abort, og som eies av eller har avtale med et regionalt helseforetak. 

Det er St. Olavs Hospital HF som har nasjonal behandlingstjeneste for avansert fostermedisin og som tilbyr fosterantallsreduksjoner i Norge.

§ 7 må ses i sammenheng med §§ 8 og 9, se kommentarene nedenfor.

Det er utarbeidet et skjema for krav om abort. Legen skal ikke underskrive kravet.

Andre ledd har som formål at de gravide skal ha likeverdig tilgang til aborttjenester. Helsepersonell skal derfor gi den gravide bistand med å fremme krav, dersom den gravide har behov for det. Bistanden skal ta utgangspunkt i den gravides individuelle forutsetninger. Bistanden kan innebære hjelp til å fylle ut og sende krav på grunn av språkutfordringer, rus, fysisk eller sensorisk funksjonsnedsettelse, analfabetisme eller andre lignende forhold.  Helsepersonell som kan bistå kan for eksempel være fastlege, personell på helsestasjon eller sykehus.

Bestemmelsen gjelder både for krav som er satt frem før tidsgrensen for selvbestemt abort, og for krav som må nemndbehandles.

Første ledd gjelder gravide under 16 år som selv krever abort. Hovedregelen i § 7 om at det er den gravide som skal sette frem krav om abort, gjelder også mindreårige. Dette betyr at barn og unge kan kreve abort på egne vegne, uavhengig av alder. Den gravide har rett til informasjon og veiledning etter abortloven § 6 og etter pasient- og brukerrettighetsloven. Dette må tilpasses den enkeltes modenhet og evne, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 og abortloven § 23. Se kommentarene til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5. 

Når en gravid under 16 år krever abort, skal foreldrene eller andre som har foreldreansvaret som hovedregel informeres om kravet. Dette gjelder ikke dersom den gravide er over 12 år og av «grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette» eller «tungtveiende hensyn» til den gravide taler mot det, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 andre og tredje ledd. Et viktig hensyn bak unntakene er at barn og unge skal kunne oppsøke helsetjenesten uten frykt for at foreldrene skal involveres og få informasjon mot barnets vilje. Barnets egen vurdering og beskrivelse av årsakene til at barnet ikke ønsker at foreldrene informeres, skal vektlegges. Alle typer begrunnelser for å holde tilbake opplysninger fra foreldrene må vurderes. Unntakene fra informasjonsplikten gjelder likevel ikke dersom informasjonen er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, jf. § 3-4 fjerde ledd. Se kommentarene til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4.

Relevante hensyn er blant annet barnets forhold til foreldrene og barnets alder og modenhet.  Dersom barnet aktivt motsetter seg at foreldrene eller andre med foreldreansvar skal få informasjon og det er gode grunner for det, bør barnets ønske respekteres. Et eksempel kan være at informasjon til foreldrene eller andre med foreldreansvar vil kunne skape konflikter.

Andre ledd første punktum fastsetter en adgang for foreldre og andre med foreldreansvar til å kreve abort på vegne av det gravide barnet dersom hun ikke er i stand til å forstå valgsituasjonen eller til selv å fremsette krav om abort.

Etter andre ledd andre punktum gjelder pasient- og brukerettighetsloven § 4-4 om samtykke på vegne av barn tilsvarende. Dette betyr blant annet at begge foreldre som hovedregel må kreve abort. Unntak gjelder dersom helsepersonell mener at abort er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade, jf. § 4-4 tredje ledd. Er foreldrene uenige i slike tilfeller kan en beslutning påklages til statsforvalteren. Se kommentarene til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4.

Det gravide barnet har rett til medbestemmelse og til å bli hørt når foreldrene krever abort på barnets vegne. Barnet skal få informasjon, veiledning og støtte i likhet med dem som krever abort selv, jf. tredje punktum. Informasjonen og veiledningen må tilpasses den enkeltes modenhet og evne. Det skal legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. fjerde punktum. Dette samme følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 første ledd, og bestemmelsen skal forstås på samme måte. Disse kravene retter seg mot alle som er involvert i beslutningen, både foreldre og helsepersonell.

Andre ledd femte punktum setter en tydelig skranke mot å tvinge barn til å ta abort når foreldre eller andre med foreldreansvar krever abort på barnets vegne. Dette skal sikre at dersom den gravide etter informasjon og veiledning ønsker å beholde barnet, så skal abortinngrepet bare kunne tvinges gjennom dersom den gravide risikerer vesentlig helseskade, jf. sjette punktum. Selv om den gravide er svært ung og kanskje ikke er moden nok til å forstå situasjonen og konsekvensene av å gjennomføre svangerskapet og å få et barn, skal et abortinngrep ikke gjennomføres mot hennes vilje. Begrepet «inngrepet» omfatter både medikamentell og kirurgisk abort og gjennomføring av fosterantallsreduksjon.

Dersom den gravide ikke har fått tilbud om informasjon og veiledning eller motsetter seg abortinngrepet, kan aborten bare gjennomføres dersom den gravide risikerer vesentlig helseskade om svangerskapet fullføres, jf. sjette punktum. Bestemmelsen skal tolkes på samme måte som pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-3. Se kommentarene til pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-3. Helseskade omfatter både fysisk og psykisk skade. Begrepet «motsetter seg» skal tolkes på samme måte som etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 og 4A. Se Samtykke til helsehjelp.

Bestemmelsen gjelder gravide over 16 år som mangler samtykkekompetanse, jf. henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre til fjerde ledd om manglende samtykkekompetanse for personer som «på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter». Se Kommentarene til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Om gravide under 16 år, se § 8.

Hovedregelen er at den gravide selv skal kreve abort, jf. § 7. Alle kan selv kreve abort etter loven. Dette gjelder uavhengig av om man vurderes å ha samtykkekompetanse, eller om rettslig handleevne er i behold. Verge, pårørende, helsepersonell eller andre kan ikke begrense den gravides selvbestemmelsesrett i spørsmålet om abort.

Det er ikke adgang til å frata noen deres rettslige handleevne i spørsmål knyttet til abort. Abortloven § 9 gir bare hjemmel til alminnelig vergemål i slike spørsmål.

Det følger av første ledd første punktum at vergen kan kreve abort på vegne av den gravide dersom hun ikke har samtykkekompetanse, se pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 og kommentarene til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Det er tre kriterier som rettslig sett er avgjørende for om en person har samtykkekompetanse: et sykdoms- eller diagnosevilkår, et krav om årsakssammenheng og et krav om manglende forståelsesevne. Uttrykket «fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming», sikter til ulike typer funksjonsnedsettelser, samt andre mer midlertidige svekkelser som påvirker forståelsen og vurderingsevnen.

Adgangen for en verge til å kreve abort på vegne av den gravide gjelder bare dersom det omfattes av vergens mandat å bistå i spørsmålet om abort, jf. første ledd første punktum. Se tredje ledd om oppnevning av verge eller justering av vergens mandat.

Det at en person har en verge, betyr ikke at hun mangler samtykkekompetanse. Vergemål er et frivillig støttetiltak. Det presiseres i bestemmelsen at vergen skal legge den gravides ønske til grunn, jf. første ledd tredje punktum. Den gravide kan uansett kreve abort selv og kan heller ikke tvinges til å ta en abort. Vergen kan med andre ord ikke overstyre den gravide.

Før vergen kan fremme krav om abort, skal den gravide ha fått (tilbud om) informasjon og veiledning etter § 6, slik at hun selv gis mulighet til å vurdere om hun ønsker å beholde barnet, jf. § 9 første ledd andre punktum. Informasjon om retten til å kreve abort selv, jf. § 7, og til å motsette seg inngrepet, jf. § 9 andre ledd, må inngå som en del av veiledningen. Det vil være helsepersonellets oppgave å sørge for informasjon og veiledning, jf. § 23. En verge som har mandat til å bistå i spørsmål om abort skal også gi veiledning til den gravide, jf. vergemålsloven § 33 som sier at vergen skal «gi støtte til personens utøvelse av den rettslige handleevnen i samsvar med personens ønsker». Støtten skal respektere den gravides vilje og preferanser, og interessekonflikter og utilbørlig påvirkning må unngås, jf. konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter artikkel 12 nr. 4. Informasjonen må være tilrettelagt for kvinnens individuelle forutsetninger for å kunne forstå informasjonen, jf. § 23 og pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5. Opplysning om den informasjonen som er gitt og helsepersonellets vurdering av samtykkekompetansen, skal nedtegnes i kvinnens journal, jf. § 3-5 tredje ledd og pasientjournalforskriften § 7 bokstav c. Se Rett til medvirkning og informasjon.

Ved vurderingen av om abort skal kreves, skal vergen legge til grunn den gravides ønsker ut fra den beste tolkningen av hennes vilje og preferanser. Dette i motsetning til å legge avgjørende vekt på hva vergen selv mener er i den gravides beste interesse. Det samme følger av vergemålsloven § 33, som sier at vergen så vidt mulig skal høre personen, og ikke kan foreta handlingen dersom det etter en samlet vurdering må legges til grunn at den er i strid med personens ønsker.

Dersom den gravide har opprettet en fremtidsfullmakt som gir fremtidsfullmektigen kompetanse til det, jf. vergemålsloven kapittel 10, kan fremtidsfullmektigen kreve abort på vegne av den gravide. Fullmektigens mandat vil da være angitt i fullmakten, som er et uttrykk for den gravides ønsker.

I andre ledd første punktum er det fastsatt en tydelig skranke mot å tvinge noen til å ta abort når vergen krever abort på den gravides vegne. Dette skal sikre at dersom den gravide etter informasjon og veiledning ønsker å beholde barnet, så kan abortinngrepet ikke gjennomføres. Dette gjelder likevel ikke dersom den gravide risikerer vesentlig helseskade, jf. andre ledd andre punktum.

Dersom den gravide ikke har fått tilbud om informasjon eller veiledning eller motsetter seg abortinngrepet, kan aborten bare gjennomføres dersom den gravide risikerer vesentlig helseskade om svangerskapet fullføres. Bestemmelsen skal tolkes på samme måte som pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-3. Helseskade omfatter både fysisk og psykisk skade. Begrepet «motsetter seg» skal tolkes på samme måte som etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 og 4A. Se Samtykke til helsehjelp. Begrepet «inngrepet» omfatter både medikamentell og kirurgisk abort og gjennomføring av fosterantallsreduksjon.

Det følger av tredje ledd at dersom den gravide mangler samtykkekompetanse, og ikke har verge eller fremtidsfullmektig som har et mandat som omfatter bistand i spørsmålet om abort, kan statsforvalteren oppnevne verge eller eventuelt justere vergemandatet så fremt vilkårene for dette etter vergemålsloven ellers er oppfylt. Hvem som kan begjære opprettelse av vergemål følger av vergemålsloven § 56. Dette kan være blant annet den gravide selv, partner, søsken eller behandlende lege. Oppnevning av verge eller endring av vergemandat til å omfatte abort skal behandles som hastesak av statsforvalteren.

Reglene i § 9 gjelder både ved krav før tidsgrensen for selvbestemt abort og ved krav som må nemndbehandles.