Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

§ 3-4 Informasjon når pasienten eller brukeren er under 18 år

Lovtekst med kommentar

Helsedirektoratets kommentarer

Bestemmelsen regulerer retten til informasjon når pasienten er mindreårig, det vil si under 18 år. Bestemmelsen gjelder både når barnet er pasient, og når barnet er bruker. Bestemmelsen ble endret fra 1. januar 2018 (se forarbeidene Prop. 75 L (2016-2017) og Innst. 361 L (2016-2017) og Helsedirektoratets brev med informasjon om lovendringene).

Hovedregelen om at både pasienten eller brukeren under 16 år og foreldrene eller andre som har foreldreansvaret skal informeres går fram av første ledd. Unntaket som gjelder for pasienter eller brukere mellom 12 og 16 år framgår av andre ledd. Unntaket som gjelder for pasient eller bruker under 16 år uavhengig av alder går fram av tredje ledd. Regelen om at informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret likevel skal gis til foreldre eller andre som har foreldreansvaret når pasienten eller brukeren er under 18 år går fram av fjerde ledd. For pasienter og brukere mellom 16 og 18 år følger det av første og fjerde ledd at foreldre eller andre som har foreldreansvaret bare skal gis informasjon om det som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret.

Første ledd regulerer informasjon til barn og foreldre eller andre med foreldreansvaret.

Barnet selv har uavhengig av alder krav på informasjon om sin tilstand og om behandlingen, se § 3-2 og merknaden til den. Opplysningene må gis i samarbeid med foreldre eller andre med foreldreansvar og i en form som er tilpasset barnets alder og utvikling, se merknadene til § 3-5.

Videre er hovedregelen at foreldre eller andre som har foreldreansvaret skal gis informasjon når pasienten eller brukeren er under 16 år, det er med andre ord en opplysningsplikt for helsepersonell. Det å ha foreldreansvar for barn og ungdom innebærer å ha ansvar for å gi de omsorg og omtanke. De som har foreldreansvar, har både rett og plikt til å ta avgjørelser på vegne av barn og unge når det gjelder personlige forhold, men de må trekke inn barn og unge selv etter hvert som de utvikler seg. I de aller fleste tilfeller er det foreldrene eller andre som har foreldreansvaret som er barn og unge sine nærmeste og som har de beste forutsetningene til å ta vare på dem. For barn og unge vil det vanligvis være helt naturlig og ønskelig at foreldrene blir informerte. Dess yngre barna er, dess viktigere er det at omsorgspersonene får grundig og god informasjon om den hjelpen som blir gitt til barna, for å kunne bidra til å ta vare på og følge de opp på best mulig måte.

Hovedregelen er altså at både pasienten eller brukeren under 16 år og foreldrene eller andre som har foreldreansvaret skal informeres. 

Bestemmelsen innebærer at helsepersonell som hovedregel har taushetsplikt overfor foreldrene når det gjelder barn over 16 år, med mindre barnet samtykker i at opplysninger gis.  Se imidlertid bestemmelsens fjerde ledd.

Etter barnelova § 47 har også den av foreldrene som ikke har foreldreansvaret rett til å få visse opplysninger om barnet, herunder opplysning fra helsetjenesten. Dette gjelder opplysninger som ikke på andre grunnlag er undergitt taushetsplikt. Informasjonsplikten inntrer på anmodning i det enkelte tilfellet.

Nærmere om foreldreansvaret

Gifte foreldre har felles foreldreansvar for barna de har sammen. Fra 1. januar 2006 har samboende foreldre automatisk felles foreldreansvar for barn født etter nevnte tidspunkt.

Dersom foreldrene ikke er gift eller bor sammen, har mor i utgangspunktet foreldreansvaret alene for barn som er født før 1. januar 2020. Foreldrene kan avtale at de skal ha felles foreldreansvar, eller at far skal ha foreldreansvaret alene. Avtalen må sendes folkeregisteret for å være gyldig. Dersom foreldre som har felles foreldreansvar flytter fra hverandre, vil de fortsette å ha felles foreldreansvar med mindre de avtaler noe annet.

For barn født fra og med 1. januar 2020 er utgangspunktet felles foreldreansvar for alle, også for foreldre som ikke er gift eller bor sammen når barnet blir født. Dersom foreldrene ikke bor sammen og mor ønsker foreldreansvaret alene kan hun gi melding til folkeregisteret innen ett år fra den datoen farskap ble fastsatt. Tilsvarende gjelder der far ikke ønsker felles foreldreansvar. Når en av foreldrene har gitt slik melding får mor foreldreansvaret alene. Se Prop 161 L (2015-2016) Endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap) og Innst. 195 L (2016-2017)

De nærmere reglene om foreldreansvaret følger særlig av barneloven kapittel 5. Det finnes også informasjon om foreldreansvar på regjeringen.no/bld.

En forelder kan ha samværsrett selv om vedkommende ikke har del i foreldreansvaret, og en forelder kan ha del i foreldreansvaret uten å ha samværsrett.

Dersom fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker har truffet vedtak om omsorgsovertakelse for et barn går ansvaret for den daglige omsorgen for barnet over på barneverntjenesten. Etter omsorgsovertakelsen vil foreldrene ha en begrenset innflytelse på hvordan den daglige omsorgen for barnet skal utøves. Foreldrene vil imidlertid fortsatt ha et restansvar for barnet dersom de ikke er fratatt foreldreansvaret etter barnevernloven § 4-20. Blir foreldreansvaret fratatt foreldrene slik at barnet blir uten verge, skal fylkesnemnda snarest ta skritt til å få oppnevnt ny verge for barnet, jf. 4-20 første ledd. Dersom det blir gitt samtykke til adopsjon av et barn, går foreldreansvaret over på den som adopterer barnet.

Foreldres rett til informasjon om barnet reguleres i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4.

I andre ledd er det et unntak fra hovedregelen om at foreldre eller andre som har foreldreansvaret skal ha informasjon når barnet er under 16 år. Dette gjelder når pasienten eller brukeren er mellom 12 og 16 år, og av grunner som bør respekteres ikke ønsker at foreldrene skal informeres.

Det kan være flere årsaker til at foreldrene ikke bør informeres om barnets kontakt med helsetjenesten, både rent personlige (for eksempel mishandlingssaker) og ulike overbevisningsgrunner. Et viktig hensyn bak bestemmelsen er å sikre at barn og unge oppsøker helsetjenesten, for eksempel helsesykepleier på skolen, når de har behov for det uten frykt for at foreldrene skal kobles inn. Dette kan være særlig aktuelt der det er et motsetningsforhold mellom barnet og foreldrene, eller der barnet har grunn til å frykte sterke represalier eller fordømmelse dersom foreldrene blir kjent med at barnet har vært i kontakt med helsetjenesten for eksempel for å få prevensjon eller behandling for kjønnssykdommer. Eksempler på grunner som bør respekteres kan være prevensjonsveiledning, råd om svangerskapsavbrudd eller lettere psykiske problemer på grunn av mobbing. Dette er også et unntak fra hovedregelen om at foreldrene har full samtykkekompetanse på vegne av barn under 16 år. Når foreldrene eller andre med samtykkekompetanse ikke får informasjon, kan de heller ikke samtykke. Se mer i kommentaren til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Barnets selvbestemmelsesrett vil altså i visse tilfeller kunne gå foran foreldrenes rett til å samtykke på barnets vegne før fylte 16 år. Begrunnelsen for foreldrenes bestemmelsesrett og informasjonsrett er å ivareta barnets interesser når barnet ikke selv er i stand til det. I den utstrekning barnet selv er i stand til å ivareta sine egne interesser på en fornuftig måte, og det kan stilles spørsmål ved om foreldrene opptrer til barnets beste, faller begrunnelsen for foreldrenes rettigheter bort.

Helsepersonell kan ikke unnlate å informere foreldrene eller andre med foreldreansvaret om alvorlige psykiske lidelser. Dette gjelder særlig ved fare for selvskading eller redusert utvikling, omgang med ulovlige rusmidler eller større fysiske skader på grunn av kriminelle handlinger. Det kan være grunn til å journalføre at slik informasjon er gitt.

Abortloven setter ingen nedre aldersgrense for å begjære abort. Av abortloven § 4 første ledd fremgår det imidlertid at dersom jenta er under 16 år skal den eller de som har foreldreansvaret gis anledning til å uttale seg, med mindre «særlige grunner» taler mot det. Det antas at dette er en strengere regel med hensyn til å kunne la være å orientere foreldrene sammenlignet med pbrl. § 3-4 tredje ledd (grunner som bør respekteres). Abortloven går foran pasient- og brukerrettighetsloven som særlov på feltet. Adgangen til å unnlate å informere foreldrene er videre etter pasient- og brukerrettighetsloven enn etter abortloven.

Hovedregelen er at både barn og foreldre eller andre som har foreldreansvaret skal informeres når det blir gitt helse- og omsorgstjenester til barn og unge under 16 år. Tredje ledd er også et unntak fra denne plikten. Den gjelder pasient og bruker under 16 år uavhengig av alder, det vil si også når en pasient eller bruker er under 12 år. Det er et snevert unntak avgrenset til at informasjon ikke skal gis til foreldre eller andre som har foreldreansvaret «dersom tungtveiende hensyn til pasienten eller brukeren taler mot det». Helsepersonell har en selvstendig plikt til å ta stilling til om det foreligger tungtveiende hensyn til barnet som gjør at foreldrene eller andre som har foreldreansvaret ikke skal informeres. Barnet trenger altså ikke å ha bedt om det.

For pasienter og brukere mellom 12 og 16 år følger det av andre ledd at informasjon ikke skal gis til foreldre eller andre som har foreldreansvar når barnet av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette. Selv om et barn i denne aldersgruppen ikke har oppgitt noen slike grunner, må likevel helsepersonell vurdere om det foreligger tungtveiende hensyn til barnet som gjør at foreldrene eller andre med foreldreansvaret ikke skal informeres.

For at det skal foreligge tungtveiende hensyn, må pasienten eller brukeren være i, eller antas å være i, en situasjon som er alvorlig, eller som blir oppfattet som alvorlig av pasienten eller brukeren. Dette kan for eksempel være en alvorlig omsorgssviktsituasjon eller annen situasjon med alvorlig uro eller belastning, for eksempel knyttet til kjønnsidentitet, seksualitet eller psykososiale forhold.

Situasjonen må i tillegg være av en slik karakter at personellet vurderer det som best for pasienten eller brukeren at informasjonen ikke blir videreformidlet til foreldre eller andre som har foreldreansvaret. Det er vurderingen av hva som vil være til beste for barnet som skal være avgjørende. Å unnlate å gi informasjon videre vil kunne være best for barnet dersom slik videreformidling vil kunne sette barnet i en svært vanskelig og noen ganger farlig situasjon. Det samme gjelder dersom videreformidlingen vil kunne skade barnets tillit og hindre at barnet kommer fram med informasjon som kan føre til at barnet får hjelp.

Avgjørelsen av om det vil være best for barnet å ikke videreformidle informasjonen vil kunne være vanskelig å ta. Kommer det fram informasjon om alvorlig omsorgssvikt vil det som regel være klart at informasjon ikke skal gis videre. I andre tilfeller kan det være mer krevende å avgjøre om det å unnlate å informere foreldrene eller andre som har foreldreansvaret faktisk vil være det beste for barnet. Viktige hensyn vil kunne trekke i hver sin retning, og det må gjøres en avveiing for å fastslå hvilke hensyn som skal tillegges avgjørende vekt for å sikre barnets behov på best mulig måte.

Hensynet til å få barnet til å åpne seg og fortelle om alvorlig uro eller belastning vil måtte veies mot hensynet til å trekke inn foreldrene for at de skal kunne hjelpe barnet. I de tilfeller der foreldre i utgangspunktet ikke blir trukket inn, og barn åpner seg, vil kjennskapen personellet har til barnet sin uro eller belastning føre til at barnet kan få hjelp til å forstå og håndtere situasjonen. Noen ganger vil personellet kunne hjelpe barnet med å avdramatisere situasjonen og dermed fjerne uroen eller belastningen. Andre ganger vil personellet kunne hjelpe ved å lytte, oppklare og gi barnet råd. I tilfeller der personell får kjennskap til en uro eller belastning et barn har, og ut fra situasjonen mener at det vil være best for barnet å trekke inn foreldrene, må personellet prøve å forklare barnet hvorfor dette er nødvendig.

Den som sitter på informasjon om en alvorlig situasjon for et barn kan imidlertid ikke la være å gjøre noe mer i saken. Dersom det foreligger opplysningsplikt til barnevernet skal opplysningene videreformidles, slik at barnevernet kan undersøke saken og sørge for at barnets interesser ivaretas, jf. helsepersonelloven § 33. Dersom vilkårene for meldeplikt/opplysningsplikt til barnevernet er oppfylt, har helsepersonell plikt til å videreformidle opplysningen til barneverntjenesten uavhengig av om barnet samtykker eller ikke.

Videre kan det foreligge plikt til å varsle politiet for å avverge skaden dersom opplysningene tilsier at barnet står i fare for å bli alvorlig skadet, jf. helsepersonellova § 31. Helsepersonell vil også etter denne bestemmelsen kunne ha en plikt til å videreformidle opplysningene uavhengig av om barnet samtykker eller ikke.

Dersom informasjonen mer vagt har ført til at det oppstår en mistanke om at barnet kan være i en alvorlig situasjon bør den som sitter på informasjonen, så langt det er mulig sørge for at barnet blir fulgt opp videre, slik at mistanken enten blir styrket eller avkreftet. Også der barnet ikke er i en mulig situasjon med alvorlig omsorgssvikt, men i en annen situasjon som blir oppfattet som alvorlig for barnet, bør den som sitter på informasjonen, så langt det er mulig sørge for at barnet blir fulgt opp videre. Den videre oppfølgingen kan bidra til at mistanken enten blir styrket eller avkreftet, og til at barnet får den hjelpen det eventuelt har behov for.

Dersom personell mener at det oppstår en situasjon der barnet kan ha behov for å snakke med helsepersonellet alene, må det legges til rette for at dette kan skje.

Etter hovedregelen har helsepersonell taushetsplikt overfor pårørende til pasienter og brukere som er over 16 år. For å unngå motstrid mellom denne regelen og pliktene knyttet til foreldreansvaret etter barneloven, er det tatt inn et unntak i fjerde ledd. Regelen er at informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret skal gis til foreldre eller andre som har foreldreansvaret når pasienten eller brukeren er under 18 år.  Det er viktig å sikre at foreldrene eller andre som har foreldreansvaret får den nødvendige informasjon slik at de settes i stand til å oppfylle foreldreansvaret. Noe annet kan føre til at foreldrene fratas omsorgsansvaret for barna sine. Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, er avgrenset til informasjon som er nødvendig for at foreldre eller andre som har foreldreansvaret skal kunne sikre foreldreomsorgen. Forhold som kan omfattes av unntaket kan for eksempel være opplysninger om selvmordsfare, hvor pasienten befinner seg og innleggelse på sykehus på grunn av livstruende tilstander. Det må vurderes konkret hvilken informasjon som i så fall skal gis, men informasjonsplikten vil normalt ikke omfatte en full redegjørelse for den generelle helsetilstanden, hvilke undersøkelser som er foretatt mv.

Fjerde ledd går foran tredje ledd og gjelder for alle pasienter og brukere under 18 år. Det innebærer at helsepersonell alltid skal gi foreldrene eller andre som har foreldreansvaret informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret.

Dersom helsepersonell i en situasjon som er omfattet av tredje ledd, altså at det foreligger tungtveiende hensyn, vurderer at situasjonen er slik at heller ikke denne begrensede informasjonen kan gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, må helsepersonellet vurdere om det foreligger opplysningsplikt til barneverntjenesten. Barneverntjenesten får da anledning til å vurdere omsorgssituasjonen til barnet og behovet for å sette i verk tiltak etter barnevernloven.

Av siste setning i fjerde ledd følger at pasienten eller brukeren skal orienteres i de tilfellene foreldre eller andre som har foreldreansvaret får informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret. Dette er viktig av hensyn til barn og unges tillit til helse- og omsorgstjenesten. 

I femte ledd er det et krav om at pasienten eller brukeren så tidlig som mulig orienteres om retten foreldrene eller andre som har foreldreansvaret har til å få informasjon, og unntak fra dette. Dette kravet gjelder når det kan bli aktuelt å unnta informasjon fra foreldrene eller andre som har foreldreansvaret etter andre eller tredje ledd. For at barn skal åpne seg og fortelle om forhold som er vonde, kan det være en forutsetning at de får vite at det de forteller, ikke automatisk blir videreformidlet til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret. Det kan dessuten være viktig at de får vite dette så tidlig som mulig, slik at de kan få opparbeidet seg den tilliten og tryggheten som kan gjøre at de våger å åpne seg og fortelle om forholdet. Et eksempel kan være når en 10- åring kommer til helsesykepleier og det oppstår mistanke om at barnet ikke har det bra hjemme. Dersom helsesykepleier kan trygge 10- åringen på at det hun eller han sier ikke automatisk vil bli videreformidlet til foreldrene, vil det kunne bidra til at barnet lettere tør å åpne seg. Det vil igjen kunne føre til at mistanken avkreftes eller forsterkes og at barnet får den hjelpen det trenger.

Sjette ledd: Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker kan vedta at omsorgen skal fratas foreldrene, jf. bl.a. barnevernloven §§ 4-8 og 4-12. I tillegg kan fylkesnemnda i noen tilfeller vedta at også foreldreansvaret skal fratas foreldrene, jf. barnevernloven § 4-20. Når fylkesnemnda vedtar at omsorgen skal fratas foreldrene går ikke foreldreansvaret i juridisk forstand over til barneverntjenesten. Det samme gjelder i de tilfeller hvor foreldrene også er fratatt foreldreansvaret. Barneverntjenesten vil likevel måtte ivareta en rekke funksjoner som ligger til foreldreansvaret, når enten omsorgen eller omsorgen og foreldreansvaret er fratatt foreldrene. Barneverntjenesten vil blant annet ha plikt til å sørge for at barnet får nødvendig medisinsk behandling. For å kunne ivareta dette ansvaret må også barneverntjenesten, herunder fosterforeldre eller institusjon, få nødvendig kunnskap om barnets helse og medisinske behandling. Av sjette ledd fremgår derfor at barneverntjenesten skal ha informasjon som omhandlet i første og tredje ledd når omsorgen for barnet er overtatt etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12.  Det samme gjelder når det er truffet midlertidig vedtak om å plassere et barn utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4-6 andre ledd. Slik vil man i disse tilfellene sikre at så vel barnet selv som foreldrene eller andre som har foreldreansvaret og barneverntjenesten blir informert. Barneverntjenestens rett til å få informasjon gjelder de tilfeller hvor tjenesten overtar omsorgen for barn under 18 år.

Informasjonsplikten til barneverntjenesten kommer i tillegg til – ikke i stedet for – informasjonsplikten overfor foreldrene så sant de ikke også er fratatt foreldreansvaret etter barnevernloven § 4-20 (det følger av barnevernloven § 4-20 at dersom fylkesnemnda har vedtatt å overta omsorgen for et barn, så kan også fylkesnemnda vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene). Når det gjelder unntakene i andre og tredje ledd så må de også gjelde overfor barneverntjenesten. Så langt som mulig skal bestemmelsen tolkes i samsvar med barneloven og barnevernloven.

Reglene i § 3-4 om andres rett til informasjon gjelder tilsvarende for innsyn i journal, jf. § 5-1 fjerde ledd. Dette betyr at for barn under 16 år har foreldrene rett til innsyn i journalen, med unntak av situasjoner hvor et barn over 12 år av grunn er som etter helsepersonells vurdering må respekteres ikke ønsker at foreldre skal få tilgang. Det samme gjelder for barn under 12 år dersom tungtveiende hensyn til pasienten eller brukeren taler mot at informasjon gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, jf. tredje ledd. Det er ikke noe krav om at begge foreldrene med felles foreldreansvar samtykker for å få innsyn i barnets journal hos for eksempel fastlegen.

Sist faglig oppdatert: 16.11.2021 Se tidligere versjoner