De fleste residiv oppstår innen 1–2 år etter avsluttet primærbehandling.
Hematologisk residiv defineres som ≥ 5 % blaster i beinmarg, påvisning av blaster i perifert blod i minst to prøver med én ukes mellomrom, eller tegn til ekstramedullær sykdom. Molekylært residiv defineres som ny MRD-positivitet hos tidligere MRD-negativ pasient, eller >1 log10 økning i MRD i blod/beinmarg, bekreftet i oppfølgingsprøve.
Allogen stamcelletransplantasjon er som regel den eneste kurative behandlingen. Før ny behandling bør cytogenetisk og molekylær diagnostikk gjentas for å kartlegge klonal evolusjon og eventuelle nye mutasjoner, som for eksempel FLT3 eller TP53. Før ny intensiv behandling eller transplantasjon bør det gjennomføres en komorbiditetsvurdering, inkludert ekkokardiografi og spirometri hvis mulig. Pasienter med kort remisjonsvarighet, høyrisiko cytogenetikk eller betydelig komorbiditet bør vurderes for palliativ behandling.
Molekylært residiv uten morfologisk residiv etter kjemoterapi-konsolidering
Dette gjelder hovedsakelig pasienter med NPM1-mutasjon og CBF-leukemiene. Det er noe motstridende data om hvorvidt tidlig intervensjon (pre-emptiv behandling før morfologisk residiv) gir overlevelsesgevinst for denne gruppen, men bør likevel tilstrebes. Venetoklaks + HMA 1-2 sykluser som bro til allogen stamcelletransplantasjon har vist god effekt og toleranse i retrospektive studier. Pasienter med bekreftet molekylært residiv uten morfologisk residiv bør vurderes for direkte allogen stamcelletransplantasjon uten annen forutgående preemptiv behandling dersom det allerede er identifisert en potensiell donor og antatt tid til transplantasjon er kort (innen 4-8 uker etter bekreftet molekylært residiv) (Higué et al., 2025; Orvain et al., 2024; Potter et al., 2025).
Morfologisk residiv etter kjemoterapi-konsolidering
Pasienter med kurativt siktemål og lav komorbiditet bør tilbys reinduksjonsbehandling eller lav/semi-intensivt regime etterfulgt av konsolidering med allogen stamcelletransplantasjon. Forslag til aktuelle re-induksjonsregimer er oppgitt i tabell 4.13–4.16. Dersom det har gått mer enn 9–12 måneder siden avsluttet kjemoterapi, kan reinduksjon med samme regime som ved primærbehandlingen vurderes.
Intensiv kjemoterapi
De høyeste remisjonsratene er rapportert for FLAG-IDA-Ven-regimet, men dette er ikke direkte sammenlignet med andre re-induksjonsregimer ved residiv da medianalder er lav i de rapporterte kohortene (DiNardo et al., 2025). Total kumulativ antrasyklindose og alder må tas hensyn til ved valg av re-induksjonsregime.
Lav/semi-intensiv behandling
Pasienter med redusert toleranse for intensiv antrasyklin- og cytarabinbasert re-induksjonsbehandling eller like god forventet respons på semi-intensivt regime kan tilbys azacitidin kombinert med venetoklaks. Denne kombinasjonen har vist evne til å indusere komplett remisjon (CR/CRi) og MRD-negativitet hos pasienter med refraktær AML eller residiv etter avsluttet behandling. Ved oppnådd CR/CRi bør behandlingen følges av allogen stamcelletransplantasjon. Særlig gode resultater er rapportert hos pasienter med NPM1-mutert AML (Sartor et al., 2023).
Et semi-intensivt regime med gode responsrater er alternerende kladribin/ lavdose cytarabin/venetoklaks (CAV), og) og ven-aza (2 sykluser av hver er vanlig). Regimet er også egnet som bro til transplantasjon. Pasienter med residiv etter HMA+ ven kan vurderes for CAV-delen av regimet.
FLT3-positiv AML
Ved påvist FLT3-ITD eller FLT3-TKD ved residiv er gilteritinib monoterapi å foretrekke fremfor intensiv kjemoterapi grunnet høyere responsrater og lavere risiko for toksisitet. FLT3 negativt residiv forekommer hyppig hos pasienter som var positive i primærsituasjonen, og det er helt nødvendig å gjenta molekylærpatologisk undersøkelse og påvisning av FLT3 før denne behandlingen settes inn. Dosering og håndtering av bivirkninger er beskrevet i kapittel «Behandling med FLT3-hemmer».
Pasienter med FLT3-ITD har generelt dårlig respons på venetoklaksbasert behandling.
Vi vet ikke i hvilken grad pasienter som er eksponert for FLT3 hemmer i primærbehandling har nytte av gilteritinib monoterapi ved residiv.
IDH mutert AML
Ivosidenib ved IDH1 mutasjon og enasidenib ved IDH2 mutasjon har vist effekt som behandling i monoterapi ved residivert AML (CR rater på rundt 20% og ORR på om lag 40%). Legemidlene har FDA godkjenning for R/R AML med hhv IDH1 mutasjon og IDH2 mutasjon. Ivosidenib har ikke indikasjon residivert IDH1-mutert AML i Norge, og fikk nei til offentlig refusjon i Nye Metoder i primærbehandlingen. Enasidenib er ikke godkjent av EMA. Studier med kombinasjonsbehandling for pasienter med residiv pågår. 2.generasjons, mer selektiv IDH1 hemmer olutasenib har nylig fått FDA-godkjenning.