Endetarmskreft klassifiseres etter TNM stadieinndeling (Brierley et al., 2017). Øvre begrensning av rektum har tradisjonelt blitt definert ved 15 cm ab ano målt på stivt skop. På samme vis har man tradisjonelt definert om tumor ligger i nedre (< 5 cm), midtre (5-10 cm), eller øvre rektum (> 10 cm) (Schmoll et al., 2012). En stor del av forskningen baserer seg på disse definisjonene. Nyere studier definerer imidlertid ofte sigmoid take-off som øvre begrensning av rektum. Denne radiologiske definisjonen baserer seg på MR og CT funn og er det punktet der tarmen bøyer av og fjerner seg fra sakrum og mesorektum går over i mesosigmoideum (D'Souza et al., 2018; DʼSouza et al., 2019).
‘Lokalavansert’ endetarmskreft omfatter svulster med kort avstand til (eller affeksjon av) den mesorektale fascie (MRF) (MRF+), innvekst i den peritoneale omslagsfold (T4a) eller naboorganer (T4b), N2 (≥ 4 regionale lymfeknutemetastaser), tumordepositter (N1c), karinnvekst (EMVI+) og metastasesuspekte lymfeknuter på bekkenvegg (Renehan, 2016). Slike karakteristika gir øket risiko for både lokalt residiv og fjernmetastaser, og betegnes høy-risiko endetarmskreft (Bahadoer et al., 2021; Hofheinz et al., 2025).
Primærvurderingen har til hensikt å kartlegge risikofaktorer og behov for preoperativ behandling, og baseres på klinisk undersøkelse med rektoskopi og biopsi (inkludert MMR-/MSI-status) og radiologisk utredning med CT thorax/abdomen/bekken og MR rektum (se kapittel «Endetarmskreft» og «Vedlegg til kapittel 8.3, avsnitt Preoperativ utredning»). Alle pasienter med endetarmskreft skal deretter diskuteres i et tverrfaglig møte (MDT) som minst må bestå av dedikert radiolog, onkolog og kirurg.