5.5. Andre overgripende tiltak

Innholdet i anbefalingen bygger på lov, forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Det er kommunens ansvar å legge til rette for at de kommunale helse- og omsorgstjenestene kan drives forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, og dette innebærer blant annet å sikre at tjenestene bemannes med riktig kompetanse.[7]Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal ha et tverrfaglig tilbud, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 3 andre ledd.[5]

Den type medisinsk kompetanse som en lege innehar er vesentlig for en rekke av ansvarsområdene i skolehelsetjenesten, både i systemrettede og individrettete oppgaver, og kan i en rekke tilfeller være nødvendig for at skolehelsetjenesten skal drives forsvarlig. For eksempel må skolelegen gjennomføre den somatiske delen i skolestartundersøkelsen for å sikre forsvarlighet. Å ha en skolelege knyttet til skolehelsetjenesten vil sikre en god og forsvarlig tjeneste også ellers i skolehelsetjenesten. 

Kommunen kan pålegge fastleger i fulltidspraksis å delta i for eksempel skolehelsetjenesten i inntil 7,5 timer per uke gjennom fastlegeavtalen, jf. forskrift om fastlegeordningen i kommunene § 12.[32]

Helsepersonell har en viktig rolle som bidragsytere og støttespillere i skolens arbeid for å sikre elever et godt fysisk og psykisk lærings- og oppvekstmiljø. For at de skal kunne ivareta denne oppgaven må de ha god kjennskap til og kunnskap om fysiske og psykiske miljøfaktorer på skolen.

Skolelegen har medisinsk kompetanse, og som en del av skolehelsetjenesten bør legen være en samarbeidspartner med skolen i planlegging og gjennomføring av helsefremmende og forebyggende tiltak på system- og individnivå. Dette vil kunne bidra til å sikre systemer som inkluderer og ivaretar elever med helseproblemer og vansker knyttet til skolesituasjonen.

Skolelegen bør som en del av det tverrfaglige teamet vurdere barn og ungdom som skolehelsetjenesten eller skolen er bekymret for, og medvirke til at de får nødvendig hjelp og oppfølging. Kompetanse om diagnostikk og behandling gjør skolelegen sentral i arbeidet med å utelukke sykdom.

Skolelegens kompetanse om diagnostikk og behandling er viktig for å:

• Bidra med rådgivning og som drøftingspartner for helsesykepleier, fysioterapeut, og andre fagpersoner som møter mange enkeltelever
• Vurdere tiltak på den aktuelle skolen, mht. læring, universell utforming og andre forebyggende tiltak
• Sikre systemer som gjør at de riktige elevene blir henvist til fastlege og evt. andre instanser til rett tid
• Bistå kommunelege og andre som har ansvar for helseovervåking, smittevern og samfunnsmedisinske oppgaver i kommunen
• Gi råd og veiledning om legemiddelhåndtering i skolen

Skolelegens kontakt med enkeltelever for kurativ virksomhet er ikke hensiktsmessig eller ønskelig, men skolelegen er svært relevant i tverrfaglig vurdering av tiltak for og oppfølgning av enkeltelever som opplever at de ikke fungerer på skolen eller har sammensatte utfordringer.

Legemiddelhåndtering

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal bidra til at det etableres rutiner for håndtering av legemidler i barnehager, skoler og skolefritidsordninger, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 8.[5]

Skolelegen bør sammen med helsesykepleier bidra til at det etableres rutiner for håndtering av legemidler i skoler og skolefritidsordninger for barn og ungdom som er avhengige av å ta medisiner i løpet av dagen hvis skolen initierer det. Se anbefalingen Systemrettet samarbeid.

Miljørettet helsevern

Tilbudet i skolehelsetjenesten skal blant annet omfatte samarbeid med skole om tiltak som fremmer godt psykososialt og fysisk lærings- og arbeidsmiljø for elever, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav f. Som en del av dette arbeidet, bør skolehelsetjenesten samarbeide med skolen for å sikre at kravene i Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler (lovdata.no) følges.

Miljørettet helsevern omfatter de faktorer i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen, herunder fysisk og sosial miljøfaktorer, smittevern m.v. jf. Folkehelseloven, § 8.[27] Skolelegen bør som en del av skolehelsetjenestens systemrettede arbeid bidra i skolens utarbeidelse av planer eksempelvis for katastrofe/krisehåndtering, oppfølging av langvarige syke elever og oppfølging av elever med lærevansker.

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

En universelt utformet og likeverdig helsetjeneste innebærer at alle brukergrupper skal føle seg trygge og kan være seg selv i møte med helsetjenesten, uavhengig av etnisitet og nasjonal opprinnelse, livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. En viktig forutsetning for god helse er at alle innbyggeres seksuelle rettigheter er respektert og oppfylt. Dette innebærer at den enkelte skal få leve ut sin seksuelle orientering, sin kjønnsidentitet og sitt kjønnsuttrykk uten å oppleve skam og uten å bli utsatt for tabuer og stigmatisering. Den enkelte skal vernes fra seksuell trakassering.

Skolehelsetjenestens tilbud til barn og unge skal blant annet omfatte helsefremmende og forebyggende psykososialt arbeid og samarbeid med skole om tiltak som fremmer godt psykososialt og fysisk lærings- og arbeidsmiljø, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav a og f.[5] I merknadene til forskriften er det utdypet at tjenesten bør rette særlig oppmerksomhet mot barn og ungdom med spesielle behov, for eksempel barn og ungdommer med problemer knyttet til kjønnsidentitet og seksualitet. En måte å legge til rette for denne gruppen på er å bruke et kjønnsnøytralt språk.

Ifølge brukerorganisasjonen Skeiv Ungdom, er den største utfordringen blant unge som ikke har en heterofil seksuell legning, psykisk stress knyttet til egen identitet og møte med fordommer i samfunnet. Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er særlig utsatt for mobbing og trakassering i skolen. Dette kan delvis tilskrives at skolen og samfunnet generelt tar for gitt at alle er heterofile.[172]

I norsk språk benyttes personlig pronomen «han» og «hun». I møte med ungdom som har en annen kjønnsidentitet enn majoriteten eller er forelsket i en av samme kjønn, kan bruken av disse personlige pronomen føre til misforståelser mellom tjenesteyter og bruker. Ved å bytte til nøytrale pronomen, eksempelvis «den du er forelsket i», eller substantiv, som «kjæresten», kan flere oppleve et respektfullt møte med helsetjenestene. Ved bevisst å bruke et kjønnsnøytralt språk kan skolehelsetjenesten bidra til at alle barn og ungdom opplever at undervisning, samtalen eller veiledningen er relevant, og at de føler seg inkludert uten nødvendigvis å måtte identifisere sin seksuelle orientering eller sin kjønnsidentitet.

Samarbeid med skolen om felles praksis på dette området kan bidra til å skape et godt oppvekstmiljø og psykososialt skolemiljø for barn og ungdom uavhengig av kjønnsidentitet og seksuell legning, samt bidra til å skape en helsefremmende skole i tråd med skolehelsetjenestens formål, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 1.[5]

Innholdet i anbefalingen bygger på lov og konsensus i arbeidsgruppa.

Det er et overordnet politisk mål at alle skal ha likeverdige helse- og omsorgstjenester uavhengig av diagnose, bosted, kjønn, fødeland, etnisitet og livssituasjon. Et av formålene til helse- og omsorgstjenesteloven er å sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tilbud, jf. lovens § 1-1, se anbefalingen Lavterskeltilbud og anbefalingen Tilpasset tilbud.[7]

Bruken av helsetjenestene varierer med kjønn, alder og sosiale bakgrunnsfaktorer, og ulikhetene vedvarer over tid. Særlig menn med lavere sosioøkonomisk status bruker helsetjenester mindre enn de med høy sosioøkonomisk status. Kjønnsforskjellene i bruk av helsetjenester starter tidlig. Noen undersøkelser viser at gutter har mindre kjennskap til skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom[309]  og det er påvist betydelige kjønnsforskjeller i bruken av helsesykepleier og skolelege. Nær 40 % av jentene har brukt disse tjenestene, mens det tilsvarende tallet for guttene var 25 %.[181]

For at skolehelsetjenesten skal være et reelt tilbud for alle kjønn, bør tjenesten iverksette tiltak, herunder kjønnsspesifikke virkemidler for å utjevne forskjeller og for å sikre at også gutter føler at skolehelsetjenestens tilbud er relevant og tilgjengelig for dem.

Det er påpekt at initiativ for å utjevne forskjeller i helse og helsetjenestebruk kan medvirke til bedre helse i befolkningen og bedre kvalitet på helse- og omsorgstjenestene.[173]

Sentrale elementer i arbeidet er:

• Formidling av helseinformasjon som når alle kjønn
• En skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom som er like attraktiv for gutter som jenter
• Et innarbeidet kjønnsperspektiv i helse- og omsorgstjenestene og i forskning om helse
• Økt kunnskap om kjønnsforskjeller i bruken av helsetjenester
• Målrettete tiltak for å redusere forekomsten av seksuelt overførbare infeksjoner

Når eventuelle type tiltak vurderes, bør brukerne involveres gjennom brukermedvirkning. Dette er nærmere beskrevet i anbefalingen Brukermedvirkning.

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift.

Barnevaksinasjonsprogrammet skal tilbys alle barn og ungdommer i førskole- og grunnskolealder og vaksinasjonsprogrammet skal gjennomføres i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, jf. forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram § 4.[56] Vaksinene skal tilbys gratis. Skolehelsetjenesten skal gi informasjon og tilbud om Barnevaksinasjonsprogrammet, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 7.[5]

Det anbefalte barnevaksinasjonsprogrammet fastsettes av Helse- og omsorgsdepartementet.

Folkehelseinstituttet gir faglige retningslinjer for gjennomføring av barnevaksinasjonsprogrammet, herunder målgrupper, hyppighet og den tekniske sammensetningen av vaksinene. Folkehelseinstituttet kjøper inn og distribuerer vaksinene til programmet.

Vaksinene som tilbys i barnevaksinasjonsprogrammet i dag, fører til god beskyttelse for hver enkelt som er vaksinert. Når de aller fleste i befolkningen er vaksinert mot en sykdom, blir det få personer igjen som kan bli smittet og smitte videre. Dette kalles «flokkbeskyttelse» og gjør det mulig å holde sykdommer borte, noe som også beskytter de som ikke er vaksinert.