Kapittel 3.1Cynevin-rammeverket

Rammeverket beskriver ulike nivåer av kompleksitet, og sier at hvilken problemløsningsmetode vi bør velge, avhenger av problemets kompleksitet. De opplagte problemene har løsninger som er allment kjente og det er mulig å bruke “beste praksis”-tilnærminger for å løse disse. For å løse de kompliserte problemene vil det finnes flere ulike løsninger, og det er kontekstavhengig hvilken løsning vi bør velge. For komplekse problemer, må vi bruke vårt beste faglige skjønn, eksperimentere og lære underveis for å finne de beste løsningene – det finnes ingen åpenbar beste praksis vi kan benytte. For de kaotiske problemene råder fullstendig ustabilitet, ingen ting er forutsigbart, og det må etableres en ny tilnærming hver gang [36]. I dette utredningsarbeidet kan vi argumentere for at vi jobber med komplekse problemområder og må finne egnet problemløsningsmetode for å håndtere disse. Organiseringen av alkoholområdet går på tvers av departementsområder, omfatter både statlig og kommunal forvaltning, og det er mangel på standardisering på tvers av disse forvaltningsnivåene. De tre regelverkene vi ser på er hver for seg kompliserte, og enkelte deler er utdatert. Når de skal ses i sammenheng, gir dette enda høyere grad av kompleksitet fordi de ikke i tilstrekkelig grad er harmoniserte, se kapittel 1.5 Dagens situasjon.

Det foreligger en del innsiktsarbeid om problemer og forslag til løsninger [37], men det viser seg at det har vært krevende å få gjennomført flere av de ønskede tiltakene i praksis. Noe av forklaringen på dette kan være nettopp at det er komplekse problemområder, det finnes ikke noen beste praksis for problemløsningsmetode eller hvordan utviklingsarbeidet skal styres og samordnes. Det blir derfor en viktig del av denne utredningen å ta stilling til hva som er forutsetningene for en vellykket gjennomføring, se kapittel 6.6 Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?