Som alternativ til disse mer generelle tilnærmingene finnes det mer omfattende og analytiske metoder. Et eksempel er Post‑Study System Usability Questionnaire (PSSUQ), utviklet av IBM på 1980-tallet [29]. Metoden baseres på et standardisert spørreskjema med 16 spørsmål som måler brukskvalitet langs flere dimensjoner, blant annet systemnytte, informasjonskvalitet og grensesnittkvalitet, og er fortsatt mye i bruk i studier av helseteknologi [30]. PSSUQ gir dermed et mer differensiert bilde av brukeropplevelsen enn SUS, og er særlig egnet i studier der man ønsker å identifisere konkrete forbedringsområder. Samtidig innebærer den økte detaljrikdommen at verktøyet er mer tidkrevende å administrere og analysere.
En annen mer omfattende metode er Software Usability Measurement Inventory (SUMI), som består av 50 spørsmål og måler fem dimensjoner: effektivitet, affekt, kontroll, lærbarhet og hjelpsomhet. SUMI er basert på en omfattende referansedatabase og gir resultater som kan sammenlignes mot etablerte normer [31]. Dette gjør det særlig egnet til benchmarking og langsiktig oppfølging av programvarekvalitet. Samtidig er lengden og kompleksiteten en praktisk begrensning, spesielt i kliniske miljøer hvor svarbelastning er en utfordring.
Innenfor mer detaljerte målinger av brukeropplevelse finnes også Questionnaire for User Interaction Satisfaction (QUIS). Dette er et modulært tilnærming som vurderer spesifikke aspekter ved brukergrensesnittet, som lærbarhet, terminologi, systemrespons og visuell utforming [32]. QUIS gir svært detaljert informasjon om brukeropplevelsen og har dokumentert høy reliabilitet [33], men forutsetter en mer avansert analyse og brukes derfor ofte i forsknings- eller designkontekster snarere enn i rutinemessig evaluering.
I tillegg til disse klassiske metodene for å kartlegge brukskvalitet finnes det en gruppe kvantitative måleinstrumenter som retter seg mot mer spesifikke aspekter av brukeropplevelsen. Ett eksempel er NASA Task Load Index (NASA‑TLX), som måler opplevd arbeidsbelastning gjennom seks dimensjoner: mental, fysisk og tidsmessig belastning, samt innsats, frustrasjon og opplevd ytelse [34]. Selv om NASA‑TLX ikke måler brukskvalitet direkte, er arbeidsbelastning en sentral indikator på systemers brukskvalitet, særlig i helsetjenesten hvor høy belastning kan påvirke både effektivitet og pasientsikkerhet [35].
Andre kvantitative tilnærminger fokuserer på mer avgrensede evalueringer. Single Ease Question (SEQ) og After‑Scenario Questionnaire (ASQ) er korte undersøkelser som brukes for å evaluere hvor vanskelig det er å utføre spesifikke oppgaver i et system [36]. Disse gir ikke en totalvurdering av systemet, men kan gi presise målinger av konkrete interaksjoner og brukes ofte i kombinasjon med mer overordnede tilnærminger.
En videre kategori av kvantitative metoder omfatter modeller som fokuserer på teknologiaksept og bruk. Technology Acceptance Model (TAM) er et sentralt eksempel, der opplevd brukskvalitet og opplevd nytte inngår som forklaringsvariabler for faktisk bruk av teknologi [37]. TAM brukes ofte i helseforskning for å analysere hvordan opplevd nytte og opplevd enkelthet i bruk påvirker akseptering, adopsjon og implementering av digitale løsninger.