Spørreundersøkelser, der respondenter blir bedt om å anslå egen tidsbruk eller endringer i tidsbruk, gir mindre presise målinger enn direkte observasjon eller faktiske tidsregistreringer. Måling av opplevd brukskvalitet gjennom spørreundersøkelser kan gi indikasjoner på forhold som påvirker tidsbruk og effektivitet. Høyere skårer vil normalt være forbundet med at brukerne opplever systemet som enklere å bruke og bedre tilpasset arbeidsoppgavene, noe som kan redusere tid brukt på leting, feilretting, omveier og behov for støtte. Indikatoren måler imidlertid ikke tidsgevinst direkte, og resultatene kan derfor ikke uten videre omregnes til spart tid.
Dersom en økning i opplevd brukskvalitet samtidig er ledsaget av målte reduksjoner i tidsbruk, kan dette styrke antakelsen om at forbedret brukskvalitet bidrar til mer effektive arbeidsprosesser. Opplevd brukskvalitet bør derfor primært brukes som en indikator på sannsynlige drivere for tidsgevinst, mens faktiske tidsmålinger bør benyttes for å dokumentere hvor store gevinstene er.
Det vil være krevende å etablere en standardisert tilnærming til tidsmålinger og målepunkter som skal kunne benyttes på tvers av ulike virksomheter. Arbeidsprosesser, organisering, oppgaveinnhold og bruk av digitale løsninger varierer betydelig, noe som gjør det vanskelig å definere på generelt grunnlag hva som skal måles, hvordan målingene skal gjennomføres og hvilket omfang de bør ha.
Vi anbefaler derfor at virksomhetene, ved behov, gjennomfører egne tidsmålinger lokalt i tjenesten for å belyse effekter av digitale løsninger. Utforming og gjennomføring av slike målinger bør tilpasses lokale forhold, og vi legger derfor ikke opp til én felles metode eller standard for hvordan målingene skal utføres. Helsedirektoratet vil heller anbefale virksomheter av lik type å samarbeide om erfaringer med objektive tidsmålinger, og gjennom slike samarbeid etablere en beste praksis.