1. Hvem er pårørende og nærmeste pårørende?

En pasient kan ha mange pårørende, men ikke alle har samme rettigheter, selv om flere bidrar på ulike måter. Det er nærmeste pårørende som har rett til å motta informasjon om helsehjelp, klage på vedtak mv.

Hovedregelen er at pasientens nærmeste pårørende er den personen som pasienten selv oppgir som nærmeste pårørende. Pasienten kan fritt velge en person i sin familie eller omgangskrets til å ivareta rollen som sin nærmeste pårørende (pbrl. § 1-3 bokstav b).

Som regel vil det være én person som ivaretar rollen som nærmeste pårørende, men pasienten kan utpeke flere om det er hensiktsmessig. Pasienten kan også endre valg av nærmeste pårørende.

For barn og unge vil nærmeste pårørende være foreldre eller andre som har foreldreansvaret. Barn kan selv velge nærmeste pårørende fra fylte 16 år.

Selv om pasienten mangler beslutningskompetanse knyttet til behandlingen i psykisk helsevern, bestemmer vedkommende selv hvem som skal være nærmeste pårørende. Pasienter som mangler beslutningskompetanse vil som oftest ikke være "ute av stand" til å velge nærmeste pårørende, se neste kap. 1.2.

Den som pasienten oppgir som nærmeste pårørende har ikke plikt til å påta seg oppgaven.

Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal den som yter helsehjelp ta stilling til hvem som er nærmeste pårørende. Helsepersonell må gjøre en konkret vurdering i det enkelte tilfelle av hvem pasienten sannsynligvis ville ha utpekt.
Nærmeste pårørende vil vanligvis være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: Ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, barn over 18 år, foreldre eller andre med foreldreansvaret, søsken over 18 år, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området.

Det fremgår rundskriv til § 1-3 b at det skal mye til før man er "ute av stand til" å velge pårørende: "Det kan være vanskelig å ta stilling til om en pasient er «ute av stand til å oppgi» nærmeste pårørende.  Det å oppgi hvem som er nærmeste pårørende er et personlig valg basert på følelser og tillit, og når pasienten uttrykker et ønske skal det derfor mye til å fravike dette."

Helt irrasjonelle valg av nærmeste pårørende, som for eksempel offentlige personer, kan helsepersonell se bort fra.

Når pasienten er under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, er det gitt særlige regler av hensyn til pårørende. 

Noen ganger velger pasienten som sin nærmeste pårørende, en annen enn den han/hun i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med. Da vil både den som pasienten utpeker som nærmeste pårørende og den pårørende som har varig og løpende kontakt med pasienten, ha rettigheter som nærmeste pårørende.

En pasient kan da for eksempel både ha sin venn (som pasienten selv ønsker) og sin ektefelle (som pasienten ikke ønsker), som sine nærmeste pårørende.

For pårørende til pasienter under tvungent psykisk helsevern vil generelt sett pårørendes behov for informasjon og medvirkning være stort, på grunn av alvorlighetsgraden som preger disse situasjonene. Derfor har den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten tilsvarende rettigheter som pasientens nærmeste etter pasientrettighetsloven og psykisk helsevernloven, med mindre særlige grunner taler mot dette.

Dette gjelder altså "dersom ikke særlige grunner taler imot det". For å klarlegge om det foreligger slike grunner, er det viktig å lytte til pasientens begrunnelse. Det kan tenkes at det er konflikter eller at pårørende har utført handlinger i strid med pasientens beste som innebærer at vedkommende ikke bør ha rettighetene som nærmeste pårørende. I eksempelet over vil da kun vennen, og ikke ektefellen, fått status som nærmeste pårørende.

Under enhver omstendighet vil det være av stor betydning at helsepersonell er bevisst på pasientens forhold til pårørende.