8. Besøk – pasienter og beboere
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Lokale tiltak
Flere kommuner har innført lokale tiltak. Se nettsiden til din kommune (helsenorge.no).
Nasjonale tiltak
Det må så langt som mulig legges til rette for besøk i helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten under covid-19-pandemien, og disse gjennomføres i tråd med nasjonale smittevernråd (fhi.no). Det er helseinstitusjonens leder som er ansvarlig for å utarbeide og iverksette gode besøksrutiner. Besøk må avklares med avdelingen i forkant. De besøkende må informeres om gjeldende smittevernrutiner og at rådene må følges.
Den enkeltes behov for besøk må vurderes opp mot risiko for smittespredning, risikofaktorer hos den enkelte og smittesituasjonen lokalt. Når besøk gjennomføres, skal det skje i tråd med nasjonale og lokalt utarbeidede smittevernanbefalinger og regler.
Institusjonene bør holde oversikt over hvem som kommer på besøk, slik at smittesporing kan gjennomføres på en effektiv måte dersom smitte påvises hos pasient, besøkende eller ansatte. Institusjonen bør ha rutiner for å innhente personopplysninger fra alle besøkende, men det er frivillig for besøkende å avgi personopplysninger for smitteoppsporingsformål.
Den enkelte helseinstitusjon er ansvarlig for å vurdere hvilke besøk som kan gjennomføres og hvordan smittevernet kan ivaretas. Det bør være beskrevet hvem i institusjonen som har ansvar for å vurdere og eventuelt avtale besøk.
Ved lokale utbrudd / høy forekomst av smitte
Den enkelte pasients behov for besøk bør kartlegges og vurderes opp mot smittesituasjonen lokalt og pasientens sykdom, forventet levetid, kognitivt funksjonsnivå, kommunikasjonsvansker, behov for nærhet og omsorg, samt pårørendes betydning for pasientens tilstand og trygghet. Smitterisiko for medpasienter kan være aktuelt å vurdere. Lengden på institusjonsoppholdet vil også være et tungtveiende vurderingskriterium.
I noen tilfeller vil det være særlig viktig å legge til rette for at pårørende får besøke sine nærmeste i helseinstitusjon. Eksempler på slike tilfeller er pårørende til barn, kritisk syke eller døende pasienter, og tilstedeværelse av partner/nærmeste pårørende (definert av den fødende selv) i forbindelse med fødsel og barselstid.
Innlagt pasient som ønsker å dra på besøk utenfor helseinstitusjonen
Det bør gjøres lokale vurderinger av smitterisiko hvis pasient skal på besøk utenfor institusjonen med påfølgende risiko for å bringe smitte inn i institusjonen. Risikoen må veies opp mot behovet for et slikt besøk. Hvis besøk utenfor institusjonen gjennomføres, må det skje i tråd med gjeldende nasjonale og lokale smittevernråd. Det er viktig at pårørende/den som mottar besøket informeres om dette i forkant.
Anbefalingene over omfatter alle besøkende i institusjoner i spesialisthelsetjenesten, inkludert pårørende, frivillige hjelpere med flere. Informasjon om at besøk vil bli vurdert, bør avtales i forkant og at personopplysninger fra besøkende vil bli etterspurt, men er frivillig å avgi, må formidles til alle ansatte og til potensielle besøkende. Det bør gjøres ved inngangsdører, via nettsider og gjennom andre aktuelle kanaler.
Ved behandling av personopplysninger om besøkende for smitteoppsporingsformål, er virksomheten ansvarlig for at opplysningene behandles i samsvar med personopplysningsloven og GDPR. Behandlingen kan baseres på samtykke. Slike opplysninger kan ikke lagres lenger enn nødvendig for å oppnå formålet med behandlingen; for smitteoppsporingsformål er det 10 dager.
Det følger av forsvarlighetskravet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, samt helsepersonelloven § 4, at alle helse- og omsorgtjenester som tilbys, skal være forsvarlige. Dette gjelder både hvilke tiltak som gjennomføres og tilretteleggingen og gjennomføringen av tjenestene.
Pasienter og brukere innlagt i landets helse- og omsorgsinstitusjoner kan på grunn av sin alder og helse- og sykdomstilstand, ha økt risiko for alvorlige sykdomsforløp hvis de blir smittet av koronavirus (SARS-CoV-2). For å beskytte pasienter mot smitte, er det nødvendig at besøk i helse- institusjonene vurderes i forkant og gjennomføres i tråd med gjeldende nasjonale og lokale smittevernanbefalinger1. For å kunne bidra til nødvendig smitteoppsporing, bør helseinstitusjonene holde oversikt over hvem som besøker institusjonen. Det er også viktig å hindre smitte til ansatte.
Det følger av personvernlovgivningen at når samtykke benyttes som grunnlag for behandling av personopplysninger, skal samtykket være frivillig. Videre følger det at opplysningene ikke skal lagres lengre enn nødvendig for formålet, og at den behandlingsansvarlige er ansvarlig for at behandlingen er i tråd med personopplysningsloven og GDPR. Det vises til GDPR art. 5, art. 6 nr.1 bokstav a, art. 7 og art. 24.
Fødeinstitusjonene bør legge til rette for tilstedeværelse av partner/ledsager før, under og etter fødsel.
Hurtigtester bør være tilgjengelig i alle helseforetak og benyttes for testing av partnere hvor det foreligger behov for avklaring av smittestatus.
Den gravide og hennes partner/ledsager må informeres godt om lokale rutiner.
Viktigheten av å ha med partner eller en nær pårørende under forberedelser til fødsel, under fødselen og i barselperioden er godt dokumentert (ref. FHI). Det å ha med partner eller andre nære er viktig for pasienter i mange deler av helsetjenesten og er blant annet beskrevet i prioriteringsveilederen.
Smittespredning i sykehus kan raskt få alvorlige konsekvenser. Inneliggende pasienter kan bli smittet og påføres sykdom i tillegg til sin grunnlidelse, og helsepersonellet kan bli smittet eller havne i karantene. Dette vil kunne sette behandlingskjeden under press.
Lokal vurdering
Fødeavdelinger tilstreber å tilrettelegge for at partner kan være med under fødsel innenfor smittevernfaglige rammer. Når det gjelder partners tilstedeværelse før og etter fødsel er det noe ulikt hvordan dette praktiseres, men målsettingen er at partner kan være til stede, forutsatt at dette kan foregå smittevernfaglig forsvarlig. Fysiske forhold som gamle bygg, føde/barsel plasseringer i forhold til andre sårbare pasientkategorier, mangel på enerom, små arealer m.m., er forhold som fører til utfordringer og til ulike lokale rutiner.
Screening med spørreskjema
Screening (spørreskjema) ved innleggelser og besøk benyttes allerede for å kunne avsløre om vedkommende kan ha eller kan ha vært utsatt for smitte av covid-19. Dette har vært et råd ovenfor pasienter og kan også benyttes ovenfor partner og pårørende.
Hurtigtester ved mistenkt eller uavklart smitte
Helsedirektoratet går ikke inn for systematisk bruk av hurtigtester for testing av alle fødende og partnere. I situasjoner, eksempelvis der partners smittestatus er suspekt eller uavklart eller ved høy insidens ved lokale utbrudd, kan det være nyttig å supplere med en hurtigtest. Når det er avklart at partneren ikke utgjør en smitterisiko kan vedkommende få komme inn i sykehuset.
Der det vurderes å være behov for hurtigtest for prøvetaking for SARS CoV-2 anvendes fortrinnsvis PCR hurtigtest (se begrunnelse). Smitteverntiltakene i helseforetakene må uansett ivaretas.
Munnbind ved økt smitterisiko
FHI vurderer at dersom denne screeningen av partner viser økt smitterisiko eller at de kommer fra et område med høyt smittepress (tiltaksnivå 3-5), kan en vurdere å benytte munnbind i situasjoner hvor det ikke er mulig å opprettholde anbefalt avstand, både hos partner og helsepersonell. Helsedirektoratet støtter denne vurderingen.
Hovedregelen etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 fjerde ledd er:
«Ønsker pasient eller bruker at andre personer skal være til stede når helse- og omsorgstjenester gis, skal dette som hovedregel imøtekommes.»
I forarbeidene til bestemmelsen i Ot.prp. nr.12 (1998-1999) lov om pasientrettigheter fremgår det at bestemmelsen blant annet tar sikte på å sikre at far kan delta under fødsel. I tilfeller der man nekter mor å ha far, ev. medmor, tilstede under fødselen må det derfor gis en særskilt begrunnelse. Under forarbeidenes pkt. 5.1.6 er det uttalt at:
«(…) Hovedregelen om at pasienten skal få bestemme hvem som skal delta under behandlingen eller undersøkelsen skal i de langt fleste tilfeller respekteres».
I hovedsak vil fedres/medmødres adgang til fødestuen bare kunne begrenses dersom det ikke er forsvarlig å la han/henne være til stede. I rundskriv IS-2015/8 pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer er avveiningen mellom pasientens rett til å ha med seg følge under helsehjelpen og helsepersonellets plikt til å sørge for et forsvarlig helsetilbud omtalt slik:
«Retten til å være tilstede/medvirke etter tredje og fjerde ledd må imidlertid ikke gå på bekostning av det forsvarlige. Dersom medvirkning i form av tilstedeværelse kan føre til at helsehjelpen ikke kan gjennomføres på forsvarlig måte, vil medvirkningen ikke være i pasientens interesse. Det er helsepersonellets ansvar å påse at behandlingen er forsvarlig. Dette innebærer at det også er helsepersonellet som etter en konkret vurdering må avgjøre om pårørende kan være tilstede når helsehjelp ytes».
Det må på denne bakgrunn gjøres en konkret vurdering av de begrensningene som knyttes til fars/medmors deltakelse før, under og etter fødselen. Dersom fødetilbudet ikke kan gis på en smittevernfaglig forsvarlig måte, er det adgang til å sette begrensninger til fars/medmors deltakelse. Sykehuset må imidlertid søke å tilpasse sitt tilbud på en slik måte at far/medmor kan gis anledning til å delta dersom mor ønsker det, og det kan skje på en smittevernfaglig forsvarlig måte. I denne vurderingen er det en rekke momenter som må inngå som for eksempel lokalenes utforming, antall pasienter og pårørende på avdelingen, og smittetrykk i regionen.
Det regionale helseforetaket har etter smittevernloven § 7-3 et ansvar for å «(…) utarbeide en plan om det regionale helseforetakets tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført». Dette innebærer at det regionale helseforetaket må legge en plan for gjennomføring av fødselsomsorgen på en smittevernfaglig måte. I dette planarbeidet bør det inngå en vurdering av hvordan fødetilbudet skal utformes på en slik måte at medvirkningsretten i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 fjerde ledd kan ivaretas på en smittevernfaglig forsvarlig måte.
Ordinær PCR-test er «gullstandard» og betyr at en nese og/eller halsprøve analyseres med PCR-metoden i et mikrobiologisk laboratorium og har svartid i gjennomsnitt opp mot 1 døgn.
Hurtigtester er ikke like sikre som en ordinær PCR-test. Det finnes to typer hurtigtester, PCR hurtigtest og antigen hurtigtest, med kort svartid (fra 15 min til 1 time). PCR hurtigtester har en høyere sensitivitet enn antigen hurtigtester. Ved PCR hurtigtest er det mindre risiko for at testen er falsk negativ og følgelig mindre risiko for at noen slippes inn i sykehus med en covid-19-infeksjon som ikke fanges opp ved testing.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Nasjonale tiltak
Beboere i sykehjem og andre kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner har rett til å motta besøk.
Anbefalingen omfatter alle besøkende i helse- og omsorgsinstitusjoner som drives av eller på vegne av kommunen, inkludert pårørende til beboere og pasienter, frivillige hjelpere med flere.
Besøk i tråd med smittevernråd
Under covid-19-epidemien må besøk i helse- og omsorgsinstitusjoner gjennomføres i tråd med nasjonale smittevernråd (fhi.no). For øvrig gjelder nasjonale og ev. lokale regler og anbefalinger om håndhygiene, å holde seg hjemme når man er syk, avstand til andre i offentlige rom, antall besøkende og lignende. Institusjonen må ha rutiner som sikrer at besøk blir gjennomført i henhold til smittevernrutinene. Personer som er i isolasjon, skal ikke besøke institusjonen. Det samme gjelder i hovedsak for personer som er i karantene. Covid-19-forskriften § 6j gir unntak fra karantene for personer som samme dag har testet negativt, slik at de kan besøke nærstående som er alvorlig syk eller døende.
De generelle smittevernrådene for besøk gjelder uavhengig av vaksinasjonsdekning i institusjonen. I tillegg omfatter FHIs smittevernråd ulike tiltak for kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner der en betydelig andel av beboerne fortsatt er ubeskyttet.
Når pårørende/besøkende har reist fra et område med høy lokal smitterisiko til et område med lavere smitterisiko, følges smittevernrådene for området med høyest smitterisiko – både ved besøk/samvær i og utenfor institusjonen.
Institusjonen bør eventuelt avklare smittestatus for de besøkende ved besøk. Ledelsen ved institusjonen må informere ansatte og besøkende om gjeldende smitteverntiltak gjennom for eksempel oppslag ved inngangsdører, via nettsider og gjennom andre aktuelle kanaler.
Oversikt over besøkende
Helse- og omsorgsinstitusjoner bør holde oversikt over hvem som besøker institusjonen, slik at smittesporing kan gjennomføres på en effektiv måte dersom det blir oppdaget smitte.
Institusjonen bør ha rutiner for å hente inn navn og kontaktinformasjon fra besøkende.
De som kommer på besøk må få informasjon om at det er frivillig å gi opplysningene, hvorfor institusjonen henter inn opplysningene, hvordan de kan bli brukt, og at de blir lagret i 10 dager.
Institusjonen bør be besøkende ta kontakt så snart som mulig hvis de blir syke i løpet av de første dagene etter besøket, slik at mulig smitte blir fanget opp.
Kan kun begrense besøk hvis strengt nødvendig
Beboere har rett til å motta besøk. Ledelsen ved institusjonen kan bare regulere eller begrense besøk dersom det er strengt nødvendig ut fra smitterisiko. Institusjonen må kunne begrunne beslutningen ut fra forsvarlighetskravet. Ved behov for besøksrestriksjoner må individuelle forhold hos beboer vurderes.
Institusjonen må i særlig grad legge til rette for besøk når beboeren eller pårørende er barn. Institusjonen må også sørge for særlig tilrettelegging for besøk når beboeren er alvorlig syk eller døende, samt ved langvarig opphold i institusjon og i andre spesielle situasjoner. For utfyllende beskrivelse og detaljer om spesielle grupper, se "praktisk/veiledning" til denne anbefalingen, samt Folkehelseinstituttets anbefaling.
Ledelsen ved institusjonen må sørge for at den enkelte beboers rett til medvirkning og selvbestemmelse blir ivaretatt så langt det er mulig.
Ved smitteutbrudd eller uavklart situasjon i institusjonen
- Ved smitteutbrudd bør behovet for besøksstans vurderes uavhengig av vaksinasjonsstatus hos beboerne, inntil oversikt foreligger.
- Ved påvist eller mistanke om smitte hos aktuelle beboer, hos andre beboere, hos den besøkende, eller hos ansatte, vil reglene i smittevernloven om isolasjon eller karantene gjelde.
Medvirkning og selvbestemmelse
Retten til medvirkning og selvbestemmelse står sterkt i helse- og omsorgstjenesten. Ledelsen ved institusjonen må sørge for at beboeres rett til medvirkning og selvbestemmelse blir ivaretatt så langt det er mulig.
Beboeren, og nærmeste pårørende hvis beboeren mangler samtykkekompetanse, har rett til å medvirke ved avgjørelser om hvordan besøket skal gjennomføres. For beboere som ikke er koronavaksinerte, vil medvirkningen også kunne omfatte om han eller hun skal ha besøk eller i hvilket omfang. Medvirkningen og tilretteleggingen for besøk må skje innenfor rammene av forsvarlighetskravet, herunder hensynet til nødvendig smittevern.
Kan ikke begrense besøk i bofellesskap og omsorgsboliger mv.
Kommunen kan ikke regulere eller begrense besøk i bofellesskap og omsorgsboliger mv. Dette gjelder også der slike boliger ligger i samme bygg som et sykehjem eller en annen helse- og omsorgsinstitusjon. Se egen anbefaling om tilrettelegging for besøk i omsorgsboliger.
Ledelsen ved institusjonen må sørge for at ansatte har lært smitteverntiltak for å hindre smittespredning når beboere får besøk. Se Helsedirektoratets samling av opplæringsressurser for covid-19.
Beboere har rett til å motta besøk, og denne retten må ikke begrenses uten at det er strengt nødvendig. Samvær kan berolige og bidra til å øke trygghet for både pasienter og pårørende. Pasienter med demens eller annen kognitiv svikt eller psykisk sykdom, kan være særlig utsatt for forverring av symptomer som følge av sosial isolering.
Forventet levetid for eldre og alvorlig syke pasienter i sykehjem, er ofte kort. Livskvalitet er viktig i siste livsfase, og derfor bør pasienten ha sine nærmeste rundt seg i livets sluttfase. Det er også viktig at pasient og pårørende får tatt farvel. For de eldste og skrøpeligste som har høyest risiko for død ved covid-19, kan epidemien vare det aller meste av tiden de har igjen å leve.
Kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner bør legge til rette for at pårørende kan gi gaver med mer til beboere under covid-19-epidemien.
Ved behov for besøksrestriksjoner må individuelle forhold hos beboer vurderes, herunder:
Barn
Institusjonen må legge til rette slik at barns rett til familieliv etter den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8, blir ivaretatt. Dette gjelder både når barnet er beboer/bruker og når barnet er pårørende. Det må også legges til rette for at barn kan ledsages av pårørende under behandling.
Institusjonen må legge til rette for at barn får nødvendig oppfølging av skole, helsestasjon, habilitering, PP-tjenesten mv.
For barn som bor i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner (hovedsakelig barneboliger), bør institusjonen så langt som mulig, også legge til rette for besøk av venner.
Pasienter i livets sluttfase
Når pasienter er døende, skal helseinstitusjonen legge til rette for at nære pårørende får være til stede i livets sluttfase, også flere sammen.
I tilfeller hvor det er behov for fast vakt hos døende pasient, kan pårørende etter eget ønske bidra sammen med helsepersonell, dersom det er mulig å ivareta smittevernet.
Alvorlig syke pasienter
Ved spørsmål om besøk av nære pårørende ved alvorlig sykdom og uavklarte tilstander, må institusjonen gjøre en samlet vurdering av beboerens og pårørendes behov. Dette må veies opp mot hensynet til smittevernet.
Beboere med langtidsopphold i institusjon
Flertallet av beboere i sykehjem har demens eller annen kognitiv svikt. Det innebærer blant annet at beboeren kan være urolig og kan ha problemer med å forstå og følge smittevernråd. For noen beboere, for eksempel ved delir, kan pårørende ha vesentlig positiv påvirkning på tilstanden eller prognosen.
Problemstillingene kan også være relevante i andre kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner og overfor andre pasientgrupper, som personer med nevrologisk sykdom, alvorlige psykiske lidelser med flere.
Hvor lenge beboeren oppholder seg i institusjonen bør inngå som en selvstendig faktor i vurderingen av besøk, uavhengig av andre forhold. Spesielt ved langtidsopphold i sykehjem, der beboerne har forholdsvis kort forventet levetid, kan lite kontakt med nære pårørende oppleves ekstra vanskelig. Det rettslige utgangspunktet om at beboere i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner har rett til å motta besøk, må så langt som mulig etterleves.
Pårørende
Sårbare pårørende kan utsettes for helsebelastninger dersom de ikke får ha kontakt med sin ektefelle/partner, barn, foreldre, søsken eller nære slektninger. Pårørendes behov for å være sammen med sine nære kan være vel så stort som beboerens behov. Dette gjelder særlig ved alvorlig sykdom og ved langvarige institusjonsopphold. Pårørendes behov må derfor også – så langt som mulig - tas med i vurderinger om besøk.
Pårørende kan selv være i risikogruppe for utvikling av alvorlig covid-19 ved smitte.
Pårørende må få opplæring i smittevernrutiner.
Oversikt over besøkende for smittesporingsformål
Ved behandling av personopplysninger om besøkende for smittesporingsformål, er virksomheten ansvarlig for at opplysningene behandles i samsvar med personopplysningsloven og GDPR. Behandlingen kan baseres på samtykke. Slike opplysninger kan ikke lagres lenger enn nødvendig for å oppnå formålet med behandlingen; for smitteoppsporingsformål er det 10 dager.
Om private hjem i omsorgsbolig, bofellesskap og tilsvarende
Leilighet/rom som tjenestemottakeren betaler husleie for, f.eks. i omsorgsbolig/bofellesskap eller tilsvarende, er tjenestemottakerens private hjem. Eventuell regulering av besøk og sosial kontakt kan da i utgangspunktet bare besluttes av tjenestemottakeren selv.
Det er betydelig mindre risiko for covid-19 etter vaksinasjon, men covid-19 kan likevel ikke forhindres i alle tilfeller, da vaksinen ikke alltid gir fullstendig beskyttelse.
Beboere som ikke er vaksinerte, skal ikke utsettes for unødig smitterisiko, men beboere bør heller ikke utsettes for inngripende tiltak.
Det følger av forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, samt helsepersonelloven § 4, at alle helse- og omsorgtjenester som tilbys skal være forsvarlige. Dette gjelder også tilretteleggingen og gjennomføringen av tjenestene.
Ifølge forskrift for sykehjem mv. § 4-5, skal beboerne i kommunale sykehjem fritt kunne motta besøk.
Forsvarlighetskravet er hjemmel for regulering av besøk i helse- og omsorgsinstitusjoner i forbindelse med covid-19-epidemien, ved at reguleringene er nødvendige for å sikre sårbare pasienter og brukere i helse- og omsorgsinstitusjoner mot smitte. Samtidig innebærer forsvarlighetskravet også at det må tas hensyn det behovet pasienter og brukere i institusjon har for kontakt med sine nærmeste. Dette gjelder særlig når beboer/bruker ikke er koronavaksinert.
Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 første ledd at beboer eller bruker har rett til å medvirke ved gjennomføringen av helse- og omsorgstjenester. Dersom beboeren ikke har samtykkekompetanse, har beboerens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten, jf. tredje ledd. For at medvirkningsretten skal bli reell, er det viktig at den tilpasses hver enkelt pasient eller brukers individuelle forutsetninger og behov. Det er derfor understreket i første ledd tredje setning at det skal tas utgangspunkt i den enkeltes evne til å motta og gi informasjon.
Det følger av personvernlovgivningen at når samtykke benyttes som grunnlag for behandling av personopplysninger, skal samtykket være frivillig. Videre følger det at opplysningene ikke skal lagres lengre enn nødvendig for formålet, og at den behandlingsansvarlige er ansvarlig for at behandlingen er i tråd med personopplysningsloven og GDPR. Det vises til GDPR art. 5, art. 6 nr.1 bokstav a, art. 7 og art. 24.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Kommunen må sørge for at hver enkelt tjenestemottaker som bor i samlokaliserte omsorgsboliger mv. får tilpasset informasjon og nødvendig bistand til å vurdere omfang av besøk og sosial kontakt i og utenfor hjemmet i tråd med nasjonale og lokale føringer under covid-19-epidemien. Tjenestemottakeren må også få bistand til å forstå og gjennomføre anbefalte smitteverntiltak og andre anbefalte risikoreduserende tiltak i forbindelse med besøk og annen sosial kontakt jf. Folkehelseinstituttets:
- råd ved helse- og omsorgstjenester i privat bolig og private hjem i samlokaliserte omsorgsboliger, bofellesskap og tilsvarende (fhi.no)
- råd til risikogrupper og deres pårørende (fhi.no)
Begrensning av besøk
Kommunen bør ta initiativ til at beboeren begrenser besøk når dette er anbefalt og evt. bistå med gjennomføringen, men kan ikke ensidig beslutte adgang til eller fra leilighet eller rom som beboeren betaler husleie for, da dette er personens private hjem. Kommunen kan heller ikke ensidig pålegge smitteverntiltak i forbindelse med besøk, men må veilede og oppmuntre til å følge anbefalte smitteverntiltak. Kommunen kan ikke hindre adkomst til en beboers private hjem gjennom felles gang eller korridor. I dette ligger at det i utgangspunktet bare er tjenestemottakeren selv, ev. sammen med nærmeste pårørende/verge, som kan beslutte iverksettelse av besøksbegrensninger eller lignende.
Rådene som kommunen gir tjenestemottakeren må være i tråd med nasjonale og lokale smittevernanbefalinger, føringer om antall besøkende i eget hjem, og være tilpasset den lokale smittesituasjonen og vaksinasjonsstatus hos involverte. Kommunen må tilstrebe at rådene gis på en enkel og forståelig måte for tjenestemottakeren.
Ved bruk av kommunale fellesarealer i tilknytning til boenheter i samlokaliserte omsorgsbolig, bofellesskap og tilsvarende, må gjeldende smittevernråd følges. Besøks- og oppholdsrestriksjoner i slikt kommunalt fellesareal kan gjennomføres ved behov. Ved lokale smitteutbrudd eller ved økt smitterisiko, bør kommunen vurdere behov for å begrense hyppighet av besøk og antall besøkende i kommunale fellesarealer. Ved vurderinger av besøk i fellesareal er vaksinasjonsstatus også av betydning, jf. Folkehelseinstituttets råd ved helse- og omsorgstjenester i privat bolig og private hjem i samlokaliserte omsorgsboliger mv.
Kommunen bør være varsom med å anbefale omfattende eller langvarige restriksjoner på for eksempel besøk. Personer med svekket kognitiv funksjon, for eksempel personer med utviklingshemming eller demens, samt personer med alvorlig rusproblem eller alvorlig psykisk lidelse, kan ha vansker med å forstå konsekvensene av slike tiltak. Besøksrestriksjoner er i utgangspunktet frivillig og personen kan når som helst ombestemme seg. Det bør derfor være en jevnlig dialog mellom kommunens tjenesteytere og personen og eventuelt pårørende for å sikre at tiltaket er frivillig.
Se Råd ved helse- og omsorgstjenester i privat bolig og private hjem i samlokaliserte omsorgsboliger mv. for råd om smittereduserende tiltak som kommunen kan gjennomføre for egne ansatte, og som det kan gis råd til tjenestemottakere om å gjennomføre.
Personer som bor i samlokaliserte omsorgsboliger omgås hverandre i varierende grad. På grunn av dette er det viktig at alle som bor i samlokaliserte omsorgsboliger får tilpasset informasjon og bistand til å gjennomføre tiltak, ikke bare de som har en økt risiko for alvorlig forløp ved covid-19-sykdom.
Hva som menes med "samlokaliserte omsorgsboliger"
I anbefalingen er begrepet "samlokaliserte omsorgsboliger mv." benyttet. Samlokaliserte omsorgsboliger som bofellesskap, bokollektiv, omsorgs-leiligheter, trygdeboliger og andre tilpassede kommunale boliger, er ikke institusjoner selv om de eventuelt har fellesareal, heller ikke om de ansatte som yter tjenester til beboerne har fast vaktbase i fellesarealet. Dette gjelder også boliger som i bl.a. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e første ledd, er benevnt som «tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester».
En gruppe omsorgsboliger kan i noen tilfeller være plassert inne i, eller i tilknytning til institusjoner som for eksempel i en egen fløy eller en etasje i et sykehjem, i en ordinær boligblokk, eller som oftest som samlokaliserte boliger i nærheten av annen type bebyggelse.
Felles for omsorgsboliger som er eid av kommune/borettslag eller lignende, er at beboere i slike boliger betaler husleie, og at det derfor er deres private bolig. Personer som bor i omsorgsboliger kan være eldre generelt eller personer med demens spesielt, personer med funksjonsnedsettelser, personer med utviklingshemming, eller personer med psykiske lidelser og/eller rusproblematikk.
Anbefalingen gjelder også i tilfeller hvor kommunen kjøper tjenester av private eller ideelle aktører o.l.
Ved nedstengningen av samfunnet i vår ble det i brev fra Helsedirektoratet 14. mars 2020 lagt til grunn at forsvarlighetskravet i helselovgivningen inntil videre gjorde det nødvendig med adgangskontroll og alminnelig besøksstans i alle landets offentlige og private helse- og omsorgsinstitusjoner og i fellesarealer i omsorgsboliger. Det ble imidlertid understreket at tiltakene ikke omfattet beboernes leiligheter omsorgsboliger og andre samlokaliserte boliger, som er deres private hjem.
Pasienter og brukere som får kommunale helse- og omsorgstjenester, kan ha en sykdom eller helsetilstand som medfører økt risiko for alvorlig sykdomsforløp hvis de blir smittet av SARS-CoV-2. Det følger av plikten til å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3, at kommunen må sørge for opplysning, råd og veiledning til personer som bor i omsorgsboliger om viktigheten av å følge de nasjonale smittevernrådene.
Det følger av forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og helsepersonelloven § 4, at alle helse- og omsorgtjenester som tilbys skal være forsvarlige. Dette gjelder også tilretteleggingen og gjennomføringen av tjenestene.
Restriksjoner på besøk til eget hjem eller retten til å komme og gå som en vil, er beskyttet av den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og kan bare besluttes av personen selv. Denne retten gjelder også for personer som bor i omsorgsboliger, bofellesskap og likende. Bestemmelsene i EMK kan også innebære positive forpliktelser til å sikre muligheten til en viss grad av sosial kontakt. Retten til privatliv etter EMK artikkel 8, kan også omfatte mulighet til å ha kontakt med nære venner. Restriksjoner som kun rammer enkelte grupper på grunnlag av f.eks. alder eller nedsatt funksjonsevne, kan også rammes av forbudet mot diskriminering.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Det bør så langt det er mulig legges til rette for avlastningsopphold og rullerende opphold i sykehjem eller annen kommunal helse- og omsorgsinstitusjon under covid-19-epidemien.
Dersom det ikke er forsvarlig å gjennomføre avlastningsopphold eller rullerende opphold ved smitte i institusjonen, må kommunen sørge for at pasient/bruker og eventuelt pårørende får oppfylt retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester på annen måte, for eksempel i hjemmet eller ved innleggelse i sykehjem.
Tjenestemottakere med rullerende opphold i sykehjem eller annen institusjon har som regel et betydelig behov for helse- og omsorgstjenester. Avlastningsopphold i institusjon tilbys gjerne når pårørende har særlig tyngende omsorgsoppgaver. Bortfall av slike tjenester ved smitteutbrudd i institusjonen vil derfor kunne ha store konsekvenser for pasient/bruker og pårørende.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Beboere i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner kan selv bestemme om de vil gå på tur, dra på besøk og lignende, med mindre det er fattet et tvangsvedtak med restriksjoner på å gå ut. Kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner må legge til rette for at beboere kan gå ut under covid-19-epidemien eller dra på besøk i tråd med nasjonale anbefalinger om private sammenkomster. Virksomheten bør opprette dialog med beboere og pårørende om turer og besøk ut, og informere og gi opplæring om gjeldende smitteverntiltak til beboer og til eventuelle pårørende eller andre som skal være sammen med personen, slik at smittevernhensyn ivaretas.
For beboere som ikke er vaksinerte bør virksomheten gi råd om hvilke besøk ut som vurderes som forsvarlige ut ifra smittesituasjonen lokalt, og evnen til å følge nasjonale og lokale smitteverntiltak. Kommunelegen med ansvar for smittevern, som har oversikt over smittesituasjonen lokalt, bør gi føringer til institusjonene om hvilke råd om besøk som til enhver tid skal gis til uvaksinerte beboere og pårørende. Virksomheten må sørge for en bemanningssituasjon som gjør slik dialog mulig. Ved høy smitte lokalt bør det gis råd om at lokale og nasjonale råd om sosial kontakt og sammenkomster bør følges.
Helse- og omsorgsinstitusjoner må i særlig grad legge til rette for besøk når pasienten, beboeren eller pårørende er barn, slik at barns rett til familieliv etter den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8, blir ivaretatt.
Det er viktig med god og persontilpasset veiledning til beboere/brukere, pårørende og ev. andre som skal være sammen utenfor institusjonen. Informasjon og tilrettelegging må ta hensyn til forhold som språk, kognitiv fungering og evnen til å følge smitteverntiltak med mer.
Dersom personen selv ikke har evne til å ivareta smittevernet, må institusjonen så langt som mulig legge til rette for at beboeren ikke er alene utendørs.
Besøk innendørs, som i private hjem, krever mer omfattende tiltak enn opphold utendørs. Når slike besøk skal gjennomføres for uvaksinerte beboere, bør virksomheten sammen med beboer og pårørende lage en plan for gjennomføringen, som sikrer at Folkehelseinstituttets smittevernråd blir fulgt.
Det følger av legalitetsprinsippet i norsk rett at offentlige myndigheter ikke kan gjøre inngrep overfor privatpersoner uten hjemmel i lov, og forsvarlighetskravet i helselovgivningen er ikke tilstrekkelig hjemmel for å nekte pasienter/beboere å gå utendørs på eller utenfor institusjonsområdet, herunder på tur eller besøk hjem til pårørende eller kjente.
Forsvarlighetskravet innebærer at institusjonen må ivareta forsvarlig smittevern også i disse situasjonene, samt gi råd om hvilke turer og besøk ut som vurderes som forsvarlige/uforsvarlige.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Ansatte i kommunal helse- og omsorgstjeneste bør i særlig grad ha dialog og gi god og forståelig informasjon til pasienter og pårørende under covid-19-epidemien, slik at de forstår bakgrunnen for smitteverntiltak og hvilke individuelle vurderinger som er lagt til grunn. Dette gjelder spesielt ved smitteutbrudd og når beboer er uvaksinert, hvor strenge smittevernrutiner, reduserte tilbud eller annet kan forårsake belastning og usikkerhet. Dialogen bør inkludere hvordan man har tenkt å ivareta den enkelte pasients trygghet, verdighet og livskvalitet når besøk reguleres.
Informasjonen må være tilrettelagt og i samsvar med reglene om informasjon og taushetsplikt.
Helse- og omsorgspersonell har ansvar for å bruke tolk når pasienter og pårørende har begrensede norskkunnskaper.
Hvis pårørende ikke får komme på besøk i en smittesituasjon, må institusjonen ta seg tid til å gi en god individuell begrunnelse. Pårørende bør samtidig få informasjon om beboerens trivsel og sosiale liv i institusjonen under epidemien, og hvordan behovet for sosial kontakt og aktivitet blir ivaretatt. Det bør legges til rette for kontakt i tråd med anbefaling om tiltak som bidrar til å redusere de negative konsekvensene av sosial isolasjon for tjenestemottakerne.
Ved eventuell regulering av besøk bør nærmeste pårørende få informasjon om blant annet:
- Begrunnelse for reguleringen
- Avtale om tidspunkt for besøk og hvem som deltar
- Pasientens form og trivsel
- Kompenserende tiltak for ivaretakelse av sosial kontakt for beboeren
- Gjennomføring av smitteverntiltak
Pårørendeutvalg kan bidra til styrket samarbeid og deling av informasjon. Faste frivillige vil kunne bidra med generell informasjon til pårørende. Dette fordrer imidlertid gode rutiner knyttet til deling av informasjon om den enkelte beboer og ivaretakelse av taushetsplikt.
Beboere og pårørende kan utsettes for fysiske og psykiske belastninger dersom de ikke får ha kontakt med sin ektefelle/partner, foreldre, barn, søsken eller nære slektninger. For å ivareta tilliten hos pasienter og pårørende er det derfor særlig viktig med åpenhet om tiltak og tilstrekkelig informasjon under covid-19-epidemien.
Reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 og 4 om medvirkning, informasjon og samtykke for pasienter/brukere og nærmeste pårørende, gjelder også i en krisesituasjon. Dersom nærmeste pårørende har rett til informasjon og medvirkning fordi beboeren er mindreårig eller mangler samtykkekompetanse, eller beboeren ønsker at nærmeste pårørende involveres, og medvirkningen vanskeliggjøres som følge av smittevernrestriksjoner, må virksomheter og helsepersonell ta aktivt initiativ til å gi informasjon til pårørende, og gi pårørende mulighet til å medvirke sammen med pasienten på telefon eller via digitale medier.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner må i samarbeid med kommunelegen, vurdere smitterisikoen ved tjenester og tilbud som ytes av eksterne aktører, frivillige og andre. Når slike tjenester eller andre tilbud gjennomføres, må det skje i tråd med gjeldende føringer for smittevern (fhi.no). Der beboer ikke er vaksinert bør smitterisiko veies opp mot nødvendigheten av tjenestene eller tilbudene, og det kan da være nødvendig med begrensninger av tilbud. Dersom den aktuelle beboeren er vaksinert, men det er andre beboere som ikke er vaksinerte, bør det foretas en vurdering av hvor den aktuelle tjenesten eller tilbudet bør foregå.
Eksterne aktører kan være:
- Eksterne tjenesteytere som fotterapeuter, fysioterapeuter, støttekontakter og andre som, etter avtale med institusjonen/kommunen, yter helse- og omsorgstjenester til pasienter/beboere i institusjon. Slike tjenester vil ofte anses som nødvendige helse- og omsorgstjenester, men behovet for den aktuelle tjenesten bør likevel vurderes opp mot mulighetene for å gjennomføre gjeldende smittevernråd.
For fotterapeuter, fysioterapeuter og lignende gjelder smittevernfaglige føringer for helsevirksomheter med én-til-én-kontakt, i tillegg til institusjonens egne smittevernrutiner.
For støttekontakter og lignende må tjenester gjennomføres i tråd med institusjonens smittevernrutiner og gjeldende nasjonale smittevernanbefalinger. Tilbudet kan med fordel gjennomføres utendørs hvis helsetilstand og værforhold tillater det - Frisører og andre som yter tjenester inne i institusjonen, men der tjenestene ikke er helse- og omsorgstjenester, kan i utgangspunktet ikke anses som nødvendige tjenester, men her må tidsperspektivet og mulighetene for å gjennomføre gjeldende smittevernråd tas med i vurderingen.
Frisørvirksomhet og lignende må gjennomføres i tråd med smittevernfaglige føringer for virksomheter med én-til-én-kontakt, i tillegg til institusjonens gjeldende smittevernrutiner.
- Frivillige hjelpere og andre som bidrar med aktiviteter i institusjonen, vurderes i tråd med vurderingskriterier og rutiner for øvrige besøkende, og aktivitetene må gjennomføres i tråd med nasjonale smittevernråd og institusjonens gjeldende smittevernrutiner.
Dersom det må prioriteres, bør besøk av pårørende som hovedregel prioriteres foran besøk av frivillige.
Besøk av frivillige kan være særlig viktig for beboere med lite sosialt nettverk og som ikke får besøk av pårørende eller venner. Varighet av og nærhet i relasjonen til den frivillige er forhold som kan ha betydning for vurderingen.
Få og faste frivillige som bidrar i institusjonen eller overfor faste beboere, kan bidra til å redusere smittefaren når det finnes beboere som ikke er koronavaksinerte.
Det er behov for å beskytte beboere som ikke er koronavaksinerte i sykehjem og andre helse- og omsorgsinstitusjoner mot smitte. Helse- og omsorgstjenesten må være forberedt på fortsatt å følge anbefalte nasjonale smitteverntiltak, da epidemien i lengre tid vil være normalsituasjonen. Tiltak vurderes i samråd med kommunelegen.
Smittesituasjonen vil kunne variere lokalt og by på ulike utfordringer til ulik tid. Denne situasjonen stiller krav til at det foretas grundige og trygge vurderinger som ivaretar beboere/brukere og sikrer godt smittevern, men samtidig legger til rette for et så normalt dagligliv som mulig i institusjonen.
Sist faglig oppdatert: 24. juni 2021