9. Besøk i spesialisthelsetjenesten, kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner og omsorgsboliger
Lokale tiltak
Kommuner som innfører strengere tiltak som følge av engelsk virusmutasjon:
- Enebakk, Frogn, Indre Østfold, Moss, Nesodden, Nordre Follo, Oslo, Vestby, Våler og Ås. Se liste over tiltak (helsenorge.no).
- Asker, Aurskog-Høland, Bærum, Drammen, Horten, Lier, Lillestrøm, Lunner, Lørenskog, Marker, Nittedal, Rakkestad, Rælingen, Råde, Skiptvedt. Se liste over tiltak (helsenorge.no).
- Særskilte råd til helsetjenesten i forbindelse med engelsk virusvariant (fhi.no).
Flere andre kommuner har innført strengere tiltak som følge av forhøyet smitte lokalt. Se nettsiden til din kommune (helsenorge.no) for informasjon.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Lokale tiltak
Kommuner som innfører strengere tiltak som følge av engelsk virusmutasjon:
- Enebakk, Frogn, Indre Østfold, Moss, Nesodden, Nordre Follo, Oslo, Vestby, Våler og Ås. Se liste over tiltak (helsenorge.no).
- Asker, Aurskog-Høland, Bærum, Drammen, Horten, Lier, Lillestrøm, Lunner, Lørenskog, Marker, Nittedal, Rakkestad, Rælingen, Råde, Skiptvedt. Se liste over tiltak (helsenorge.no).
- Særskilte råd til helsetjenesten i forbindelse med engelsk virusvariant (fhi.no).
Flere andre kommuner har innført strengere tiltak som følge av forhøyet smitte lokalt. Se nettsiden til din kommune (helsenorge.no) for informasjon.
Nasjonale tiltak
Det må så langt som mulig legges til rette for besøk i helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten under covid-19-pandemien, og disse gjennomføres i tråd med nasjonale smittevernråd. Det er helseinstitusjonens leder som er ansvarlig for å utarbeide og iverksette gode besøksrutiner. Besøk må avklares med avdelingen i forkant. De besøkende må informeres om gjeldende smittevernrutiner og at rådene må følges.
Den enkeltes behov for besøk må vurderes opp mot risiko for smittespredning, risikofaktorer hos den enkelte og smittesituasjonen lokalt. Når besøk gjennomføres, skal det skje i tråd med nasjonale og lokalt utarbeidede smittevernanbefalinger og regler.
Institusjonene bør holde oversikt over hvem som kommer på besøk, slik at smittesporing kan gjennomføres på en effektiv måte dersom smitte påvises hos pasient, besøkende eller ansatte. Institusjonen bør ha rutiner for å innhente personopplysninger fra alle besøkende, men det er frivillig for besøkende å avgi personopplysninger for smitteoppsporingsformål.
Den enkelte helseinstitusjon er ansvarlig for å vurdere hvilke besøk som kan gjennomføres og hvordan smittevernet kan ivaretas. Det bør være beskrevet hvem i institusjonen som har ansvar for å vurdere og eventuelt avtale besøk.
Ved lokale utbrudd / høy forekomst av smitte
Den enkelte pasients behov for besøk bør kartlegges og vurderes opp mot smittesituasjonen lokalt og pasientens sykdom, forventet levetid, kognitivt funksjonsnivå, kommunikasjonsvansker, behov for nærhet og omsorg, samt pårørendes betydning for pasientens tilstand og trygghet. Smitterisiko for medpasienter kan være aktuelt å vurdere. Lengden på institusjonsoppholdet vil også være et tungtveiende vurderingskriterium.
I noen tilfeller vil det være særlig viktig å legge til rette for at pårørende får besøke sine nærmeste i helseinstitusjon. Eksempler på slike tilfeller er pårørende til barn, kritisk syke eller døende pasienter, og tilstedeværelse av partner/nærmeste pårørende (definert av den fødende selv) i forbindelse med fødsel og barselstid.
Innlagt pasient som ønsker å dra på besøk utenfor helseinstitusjonen
Det bør gjøres lokale vurderinger av smitterisiko hvis pasient skal på besøk utenfor institusjonen med påfølgende risiko for å bringe smitte inn i institusjonen. Risikoen må veies opp mot behovet for et slikt besøk. Hvis besøk utenfor institusjonen gjennomføres, må det skje i tråd med gjeldende nasjonale og lokale smittevernråd. Det er viktig at pårørende/den som mottar besøket informeres om dette i forkant.
Anbefalingene over omfatter alle besøkende i institusjoner i spesialisthelsetjenesten, inkludert pårørende, frivillige hjelpere med flere. Informasjon om at besøk vil bli vurdert, bør avtales i forkant og at personopplysninger fra besøkende vil bli etterspurt, men er frivillig å avgi, må formidles til alle ansatte og til potensielle besøkende. Det bør gjøres ved inngangsdører, via nettsider og gjennom andre aktuelle kanaler.
Ved behandling av personopplysninger om besøkende for smitteoppsporingsformål, er virksomheten ansvarlig for at opplysningene behandles i samsvar med personopplysningsloven og GDPR. Behandlingen kan baseres på samtykke. Slike opplysninger kan ikke lagres lenger enn nødvendig for å oppnå formålet med behandlingen; for smitteoppsporingsformål er det 10 dager.
Det følger av forsvarlighetskravet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, samt helsepersonelloven § 4, at alle helse- og omsorgtjenester som tilbys, skal være forsvarlige. Dette gjelder både hvilke tiltak som gjennomføres og tilretteleggingen og gjennomføringen av tjenestene.
Pasienter og brukere innlagt i landets helse- og omsorgsinstitusjoner kan på grunn av sin alder og helse- og sykdomstilstand, ha økt risiko for alvorlige sykdomsforløp hvis de blir smittet av koronavirus (SARS-CoV-2). For å beskytte pasienter mot smitte, er det nødvendig at besøk i helse- institusjonene vurderes i forkant og gjennomføres i tråd med gjeldende nasjonale og lokale smittevernanbefalinger1. For å kunne bidra til nødvendig smitteoppsporing, bør helseinstitusjonene holde oversikt over hvem som besøker institusjonen. Det er også viktig å hindre smitte til ansatte.
Det følger av personvernlovgivningen at når samtykke benyttes som grunnlag for behandling av personopplysninger, skal samtykket være frivillig. Videre følger det at opplysningene ikke skal lagres lengre enn nødvendig for formålet, og at den behandlingsansvarlige er ansvarlig for at behandlingen er i tråd med personopplysningsloven og GDPR. Det vises til GDPR art. 5, art. 6 nr.1 bokstav a, art. 7 og art. 24.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Lokale tiltak
Kommuner som innfører strengere tiltak som følge av engelsk virusmutasjon:
- Enebakk, Frogn, Indre Østfold, Moss, Nesodden, Nordre Follo, Oslo, Vestby, Våler og Ås. Se liste over tiltak (helsenorge.no).
- Asker, Aurskog-Høland, Bærum, Drammen, Horten, Lier, Lillestrøm, Lunner, Lørenskog, Marker, Nittedal, Rakkestad, Rælingen, Råde, Skiptvedt. Se liste over tiltak (helsenorge.no).
- Særskilte råd til helsetjenesten i forbindelse med engelsk virusvariant (fhi.no).
Flere andre kommuner har innført strengere tiltak som følge av forhøyet smitte lokalt. Se nettsiden til din kommune (helsenorge.no) for informasjon.
Nasjonale tiltak
Generelt om besøk under covid-19-epidemien
Beboere i sykehjem og andre kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner har rett til å motta besøk. Ledelsen ved institusjonen kan bare regulere eller begrense besøk dersom det er strengt nødvendig.
Under covid-19-epidemien må besøk gjennomføres i tråd med nasjonale smittevernråd (fhi.no). Besøk bør avtales i forkant slik at smitterisiko kan kartlegges og nødvendige smitteverntiltak iverksettes i tråd med nasjonale smittevernråd (fhi.no).
Ledelsen ved institusjonen må sørge for at informasjon om gjeldende smitteverntiltak og at besøk avtales i forkant, blir formidlet til alle ansatte og potensielle besøkende ved oppslag ved inngangsdører, via nettsider og gjennom andre aktuelle kanaler.
Helse- og omsorgsinstitusjoner bør holde oversikt over hvem som besøker institusjonen, slik at smittesporing kan gjennomføres på en effektiv måte dersom det blir oppdaget smitte hos en beboer, en besøkende eller ansatt. Institusjonen bør ha rutiner for å hente inn navn og kontaktinformasjon fra besøkende. De som kommer på besøk må få informasjon om at det er frivillig å gi opplysningene, hvorfor institusjonen henter inn opplysningene, hvordan de kan bli brukt, og hvor lenge de vil bli lagret (10 dager). Institusjonen bør be besøkende ta kontakt så snart som mulig hvis de blir syke i løpet av de første dagene etter besøket, slik at mulig smitte blir fanget opp.
Dette gjelder også for helse- og omsorgsinstitusjoner der andre yter tjenester på vegne av kommunen.
Ved lokale smitteutbrudd
Ved lokale smitteutbrudd bør ledelsen ved institusjonen - sammen med kommunelegen - vurdere regulering av besøk for å sørge for forsvarlige tjenester for alle i institusjonen. Begrensing av besøk må begrunnes i forsvarlighetskravet. For enkeltpersoner vil også reglene i smittevernloven om isolasjon eller karantene gjelde. Institusjonen må - sammen med kommunelegen - vurdere risikoen for smitte ved besøk ut fra smittesituasjonen lokalt. Det er særlig ved smitteutbrudd der kommunen ikke kjenner smitteveiene, at det er aktuelt å begrense besøk i sykehjem og eventuelt andre helse- og omsorgsinstitusjoner.
Kommunen kan ikke regulere eller begrense besøk i bofellesskap og omsorgsboliger mv. Dette gjelder også der slike boliger ligger i samme bygg som et sykehjem eller en annen helse- og omsorgsinstitusjon. Se egen anbefaling om tilrettelegging for besøk i omsorgsboliger.
Institusjonen må ha rutiner som sikrer at besøk blir gjennomført på en forsvarlig måte ut fra smittesituasjonen lokalt og i tråd med nasjonale smittevernråd. Det bør være klart hvem i institusjonen som er ansvarlig for å vurdere og eventuelt avtale besøk. Ut fra den lokale smittesituasjonen kan dette være virksomhetsleder, en besøkskomité eller andre, som gjør en vurdering av risiko for smitte, samt hvordan det er forsvarlig å gjennomføre det aktuelle besøket.
Den enkelte beboers behov for nærhet og omsorg fra pårørende kan komme i konflikt med smittevernhensyn. Institusjonen må kartlegge den enkeltes beboers behov og ønsker om besøk og annen sosial kontakt. Dette må veies opp mot eventuelle risikofaktorer hos vedkommende, sannsynlighet for smittespredning i institusjonen, samt hvor alvorlige konsekvensene av smitte i institusjonen kan bli. I en situasjon med lokal smitte, må ledelsen ved institusjonen sørge for at den enkelte beboers rett til medvirkning og selvbestemmelse blir ivaretatt så langt det er mulig. Til slutt må ledelsen ved institusjonen gjøre en vurdering for hver enkelt beboer ut fra smittesituasjonen lokalt.
Helse- og omsorgsinstitusjoner må i særlig grad legge til rette for besøk når pasienten, beboeren eller pårørende er barn. Institusjonen må også sørge for særlig tilrettelegging for besøk når pasienten er alvorlig syk eller døende, samt ved langvarig opphold i institusjon og i andre spesielle situasjoner. For utfyllende beskrivelse og detaljer om spesielle grupper, se "praktisk/veiledning" til denne anbefalingen, samt Folkehelseinstituttets «Håndbok for overvåking, vurdering og håndtering av covid-19-epidemien i kommunen».
Vurderingskriterier ved besøk, herunder hvordan besøk bør gjennomføres, bør omfatte følgende:
- Smittesituasjonen/påvist covid-19-smitte:
- i institusjonen
- lokalt i den aktuelle kommunen/regionen
- i områder der den besøkende nylig har opphold seg. Pårørende eller andre som har vært på reise til eller oppholdt seg i områder utenfor Norge, bør ikke komme på besøk før 10 dager etter at de har kommet hjem.
- Mulighet for å begrense smitte blant pasienter/beboere dersom covid-19 kommer inn i institusjonen
- Kjent sårbarhet for smitte og risiko for alvorlig sykdomsforløp ved covid-19-sykdom:
- hos den aktuelle pasienten/beboeren
- hos øvrige pasienter/beboere
- hos den besøkende
- Lokale forhold ved institusjonen, herunder:
- den fysiske utformingen av institusjonen og mulighetene for å tilrettelegge for forsvarlig smittevern ved gjennomføring av besøk ved lokal smitte, for eksempel om det er etablert eget besøksrom og om arealet har egen inngang
- om værforhold og helsetilstand gjør det aktuelt å gjennomføre besøket utendørs eller i en egen besøkspaviljong eller lignende når smittesituasjonen lokalt gjør det utilrådelig med besøk innendørs
- eventuelle konsekvenser av ekstra forbruk av smittevernutstyr dersom det er behov for å benytte slikt utstyr i en situasjon med smitteutbrudd lokalt
- Pasient/beboer og pårørendes ønsker og individuelle behov for besøk, herunder:
- om pasient/beboer eller pårørende er barn, som innebærer at de har særlige rettigheter til samvær
- ønsker og behov for besøk på grunn av sykdommens alvorlighetsgrad, kort forventet levetid og liknende
- lengden på institusjonsoppholdet og den enkeltes behov for besøk av sine nærmeste
- eventuell kognitiv svikt og/eller kommunikasjonsvansker
- behov for nærhet og omsorg, herunder pårørendes betydning for pasientens/beboerens trivsel og trygghet, i hvilken grad besøk av pårørende kan ha en vesentlig positiv påvirkning på tilstanden, eller om pårørende kan bidra til at pasienten/beboeren overholder nødvendige smittevernrutiner
- viktigheten av at samvær med pårørende eller andre skjer fysisk i en situasjon med lokalt smitteutbrudd, eller om behov for kontakt kan ivaretas tilfredsstillende ved alternative samværsmåter, som videosamtaler
Anbefalingen omfatter alle besøkende i helse- og omsorgsinstitusjoner som drives av eller på vegne av kommunen, inkludert pårørende til beboere og pasienter, frivillige hjelpere med flere.
Medvirkning og selvbestemmelse
Retten til medvirkning og selvbestemmelse står sterkt i helse- og omsorgstjenesten. Besøksrestriksjoner utfordrer disse rettighetene for svært mange pasienter og brukere. Ledelsen ved institusjonen må sørge for at pasienters og brukeres rett til medvirkning og selvbestemmelse blir ivaretatt så langt det er mulig, også i en situasjon med lokalt smitteutbrudd.
Pasienten/brukeren, og nærmeste pårørende hvis pasienten/brukeren mangler samtykkekompetanse, har rett til å medvirke ved avgjørelse av om hun eller han skal ha besøk, av hvem og om hvordan besøket skal gjennomføres. Medvirkningen og tilretteleggingen for besøk må skje innenfor rammene av forsvarlighetskravet, herunder hensynet til nødvendig smittevern ut ifra situasjonen lokalt.
Prinsipper som legges til grunn for vurdering ved besøk, bør drøftes med og kommuniseres til både pasienter/beboere og pårørende.
Ledelsen ved institusjonen må sørge for at ansatte får grunnleggende opplæring og instruksjon om tiltak for å hindre smitte i forbindelse med besøk under covid-19-epidemien. Se Helsedirektoratets samling av opplæringsressurser for covid-19.
Beboere har rett til å motta besøk, og denne retten må ikke begrenses uten at det er strengt nødvendig. Pasienter eller brukere som bekymrer seg for hvordan deres nære har det, har kanskje ikke evne til å forstå hvorfor besøk begrenses ved lokale smitteutbrudd. Samvær kan da berolige og bidra til å øke trygghet for både pasienter og pårørende. Pasienter med demens eller annen kognitiv svikt eller psykisk sykdom, kan være særlig utsatt for forverring av symptomer som følge av sosial isolering.
Det vil kunne være vanskelige vurderinger som må foretas knyttet til besøk ved lokale smitteutbrudd. En besøkskomité kan da være en støtte når krevende avveininger skal foretas basert på vurderingskriteriene. Besøkskomitéen bør tilpasses lokale forhold, være tverrfaglig sammensatt og besitte medisinsk og annen helsefaglig og etisk kompetanse, hvis mulig. Komitéen bør ikke være større enn at den raskt kan samles og gi råd i de konkrete sakene. Prinsipper som legges til grunn bør drøftes med og kommuniseres til pasienter og pårørende. Der det er etablert kliniske etikkomitéer, er det naturlig at disse bidrar i utarbeidelsen av lokale retningslinjer for besøk ved smitteutbrudd.
Der det er hensiktsmessig kan en fast frivillig hjelpe til ved besøk. Institusjonen har ansvar for å gi den frivillige tilstrekkelig opplæring i rutiner for smittevern. Institusjonen må også sørge for å verne taushetsbelagte opplysninger, herunder å innhente samtykke til bruk av en frivillig, jf. helsepersonelloven § 22, samt å inngå avtale om taushetsplikt med den frivillige.
I en situasjon med lokalt smitteutbrudd vil forhold som smittesituasjonen og om smitteveier er kjente, samt institusjonens fysiske utforming og kapasitet til å overholde smittevernrådene, ha betydning for hvor hyppig beboeren kan få besøk og hvor mange besøkende som kan være tilstede samtidig. Institusjonen eller kommunen bør ha en plan for hvordan dette skal håndteres.
Forventet levetid for eldre og alvorlig syke pasienter i sykehjem, er ofte kort. Livskvalitet er viktig i siste livsfase, og derfor bør pasienten ha sine nærmeste rundt seg i livets sluttfase. Det er også viktig at pasient og pårørende får tatt farvel. For de eldste og skrøpeligste som har høyest risiko for død ved covid-19-sykdom, kan epidemien vare det aller meste av tiden de har igjen å leve.
Ved vurdering av individuelle forhold hos pasient/beboer og pårørende i en situasjon med lokalt smitteutbrudd, vurderes følgende spesielt:
Barn
Institusjonen må legge til rette slik at barns rett til familieliv etter den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8, blir ivaretatt. Dette gjelder både når barnet er pasient/bruker og når barnet er pårørende. Det må også legges til rette for at barn kan ledsages av pårørende under behandling.
Institusjonen må legge til rette for at barn får nødvendig oppfølging av skole, helsestasjon, habilitering, PP-tjenesten mv.
For barn som bor i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner (hovedsakelig barneboliger), bør det institusjonen så langt som mulig også legges til rette for besøk av venner. Ved fysiske besøk bør institusjonen vurdere om møter med venner kan gjennomføres utenfor institusjonen, eller må skje innendørs.
Pasienter i livets sluttfase
Når pasienter er døende, skal helseinstitusjonen legge til rette for at nære pårørende får være til stede i livets sluttfase, også flere sammen, så langt det er mulig. Selv om pårørende har luftveissymptomer eller er i karantene, må det så langt som mulig legges til rette for at nære pårørende kan komme på besøk i livets sluttfase dersom det kan gjennomføres forsvarlig.
I tilfeller hvor det er behov for fast vakt hos døende pasient, kan pårørende etter eget ønske bidra sammen med helsepersonell, dersom det er mulig å ivareta smittevernet.
Alvorlig syke pasienter
Ved spørsmål om besøk av nære pårørende ved alvorlig sykdom og uavklarte tilstander, må institusjonen gjøre en samlet vurdering av pasientens og pårørendes behov. Dette må veies opp mot smittesituasjonen lokalt og hensynet til smittevernet.
Pasienter med langtidsopphold i institusjon
Flertallet av pasienter i sykehjem har demens eller annen kognitiv svikt. Det innebærer blant annet at pasienten kan være urolig og kan ha problemer med å forstå og følge smittevernråd. For noen pasienter, for eksempel ved delir, kan pårørende ha vesentlig positiv påvirkning på tilstanden eller prognosen. Pårørende som får følge beboeren tett over tid, kan bidra til at pasienten overholder nødvendige smittevernrutiner. Dette gjelder særlig pasienter med langtidsopphold, men vil også kunne gjelde noen med opphold av kortere varighet.
Problemstillingene kan også være relevante i andre kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner og overfor andre pasientgrupper, som personer med nevrologisk sykdom, alvorlige psykiske lidelser med flere.
Hvor lenge pasienten oppholder seg i institusjonen bør inngå som en selvstendig faktor i vurderingen av besøk, uavhengig av andre forhold. Det kan oppleves svært belastende å ikke få møte sine nærmeste over lengre tid. Spesielt ved langtidsopphold i sykehjem, der pasientene har forholdsvis kort forventet levetid, kan lite kontakt med nære pårørende oppleves ekstra vanskelig. Det rettslige utgangspunktet om at pasienter og beboere i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner har rett til å motta besøk, må så langt som mulig etterleves.
Pårørende
Sårbare pårørende kan utsettes for helsebelastninger dersom de ikke får ha kontakt med sin ektefelle/partner, barn, foreldre, søsken eller nære slektninger. Pårørendes behov for å være sammen med sine nære kan være vel så stort som pasient behov. Dette gjelder særlig ved alvorlig sykdom og ved langvarige institusjonsopphold. Pårørendes behov må derfor også – så langt som mulig - tas med i vurderinger om besøk.
Pårørende kan selv være i risikogruppe for utvikling av alvorlig covid-19-sykdom ved smitte, noe institusjonen bør ta hensyn til ved vurdering av besøk i en situasjon med smitteutbrudd lokalt. Ektefelle eller partner til eldre i sykehjem vil ofte selv være i risikogruppen. I slike tilfeller må institusjonen informere pårørende om at de kan bli utsatt for smitte ved å oppholde seg i institusjonen.
Pårørende må få opplæring i smittevernrutiner.
Oversikt over besøkende for smittesporingsformål
Ved behandling av personopplysninger om besøkende for smittesporingsformål, er virksomheten ansvarlig for at opplysningene behandles i samsvar med personopplysningsloven og GDPR. Behandlingen kan baseres på samtykke. Slike opplysninger kan ikke lagres lenger enn nødvendig for å oppnå formålet med behandlingen; for smitteoppsporingsformål er det 10 dager.
Om private hjem i omsorgsbolig, bofellesskap og tilsvarende
Leilighet/rom som tjenestemottakeren betaler husleie for, f.eks. i omsorgsbolig/bofellesskap eller tilsvarende, er tjenestemottakerens private hjem. Eventuell regulering av besøk og sosial kontakt kan da i utgangspunktet bare besluttes av tjenestemottakeren selv.
Sårbare pasienter/beboere skal ikke utsettes for unødig smitterisiko i en situasjon med smitte lokalt, men pasienter bør heller ikke utsettes for inngripende tiltak som gjør symptomtrykket fra kronisk og alvorlig sykdom høyere enn det allerede er.
Det følger av forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, samt helsepersonelloven § 4, at alle helse- og omsorgtjenester som tilbys skal være forsvarlige. Dette gjelder også tilretteleggingen og gjennomføringen av tjenestene.
Ifølge forskrift for sykehjem mv. § 4-5, skal beboerne i kommunale sykehjem fritt kunne motta besøk. Ved lokale smitteutbrudd kan det imidlertid være nødvendig å regulere besøk.
Forsvarlighetskravet er hjemmel for regulering av besøk i helse- og omsorgsinstitusjoner i forbindelse med covid-19-epidemien, ved at reguleringene er nødvendige for å sikre sårbare pasienter og brukere i helse- og omsorgsinstitusjoner mot smitte. Samtidig innebærer forsvarlighetskravet også at det må tas hensyn det behovet pasienter og brukere i institusjon har for kontakt med sine nærmeste. Det må vurderes konkret hvilke reguleringer for fysisk besøk til pasienter og brukere i helse- og omsorgsinstitusjoner som er nødvendige og forsvarlig.
Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 første ledd at pasient eller bruker har rett til å medvirke ved gjennomføringen av helse- og omsorgstjenester. Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, har pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten, jf. tredje ledd. For at medvirkningsretten skal bli reell, er det viktig at den tilpasses hver enkelt pasient eller brukers individuelle forutsetninger og behov. Det er derfor understreket i første ledd tredje setning at det skal tas utgangspunkt i den enkeltes evne til å motta og gi informasjon.
Det følger av personvernlovgivningen at når samtykke benyttes som grunnlag for behandling av personopplysninger, skal samtykket være frivillig. Videre følger det at opplysningene ikke skal lagres lengre enn nødvendig for formålet, og at den behandlingsansvarlige er ansvarlig for at behandlingen er i tråd med personopplysningsloven og GDPR. Det vises til GDPR art. 5, art. 6 nr.1 bokstav a, art. 7 og art. 24.
Kommunen kan ikke nekte eller begrense besøk i – eller adgang til og fra – leilighet eller rom som beboeren betaler husleie for, da dette er personens private hjem. Kommunen kan ikke pålegge smitteverntiltak i forbindelse med besøk. Kommunen kan ikke hindre adkomst til en beboers private hjem gjennom felles gang eller korridor. Det er i utgangspunktet bare tjenestemottakeren selv som kan beslutte iverksettelse av slike tiltak, eventuelt i samråd med tjenesteyterne, pårørende og verge. I dette ligger at slike tiltak skal være frivillige.
Kommunen må sørge for at hver enkelt tjenestemottaker som bor i samlokaliserte omsorgsboliger mv., får tilpasset informasjon og nødvendig bistand til å vurdere omfang av besøk og sosial kontakt i og utenfor hjemmet under covid-19-epidemien. Tjenestemottakeren må også få bistand til å forstå og gjennomføre frivillige smitteverntiltak og andre frivillige risikoreduserende tiltak i forbindelse med besøk og annen sosial kontakt.
Rådene som kommunen gir tjenestemottakeren må være i tråd med smittevernanbefalinger fra Folkehelseinstituttet og være tilpasset den lokale smittesituasjonen. Kommunen må tilstrebe at rådene gis på en enkel og forståelig måte for tjenestemottakeren
Kommunen må sammen med hver enkelt tjenestemottaker, lage en plan for frivillige smitteverntiltak i samlokaliserte omsorgsboliger, som kan settes i verk raskt ved lokale smitteutbrudd, jf. anbefaling om at kommunen må ha en plan for hjemmeboende tjenestemottakere og deres pårørende i ulike faser av covid-19-epidemien og frivillige og tvungne smitteverntiltak (covid-19). Virksomhetene bør konsultere kommunelegen om tidspunkt for iverksettelse av planen, og hvilke deler som eventuelt bør iverksettes. Det er særlig ved smitteutbrudd der kommunen ikke har kontroll på smitteveiene, at det er aktuelt å gi beboer råd om å begrense besøk og sosial kontakt. Se Råd ved helse- og omsorgstjenester i privat bolig og private hjem i samlokaliserte omsorgsboliger, bofellesskap og tilsvarende under covid-19-pandemien. Når smittesituasjonen igjen er under kontroll, bør forsterkede smitteverntiltak oppheves.
Ved et lokalt smitteutbrudd kan kommunen beslutte å innføre besøks- og oppholdsrestriksjoner i kommunale fellesarealer i tilknytning til omsorgsboliger. Kommunen bør i så fall primært vurdere å begrense opphold for besøkende i slike arealer, slik at fellesarealene blir forbeholdet beboerne.
Kommunen må sørge for at tjenesteyterne følger nasjonale smittevernråd, jf. Råd ved helse- og omsorgstjenester i privat bolig og private hjem i samlokaliserte omsorgsboliger, bofellesskap og tilsvarende under covid-19-pandemien.
Kommunen bør være varsom med å anbefale omfattende eller langvarige restriksjoner på for eksempel besøk. Personer med svekket kognitiv funksjon, for eksempel personer med utviklingshemming eller demens, samt personer med alvorlig rusproblem eller alvorlig psykisk lidelse, kan ha vansker med å forstå konsekvensene av slike tiltak. Besøksrestriksjoner er i utgangspunktet frivillig og personen kan når som helst ombestemme seg. Det bør derfor være en jevnlig dialog mellom kommunens tjenesteytere og personen og eventuelt pårørende for å sikre at tiltaket er frivillig.
Se Råd ved helse- og omsorgstjenester i privat bolig og private hjem i samlokaliserte omsorgsboliger, bofellesskap og tilsvarende under covid-19-pandemien for råd om smittereduserende tiltak som kommunen kan gjennomføre for egne ansatte, og som det kan gis råd til tjenestemottakere om å gjennomføre.
Personer som bor i samlokaliserte omsorgsboliger omgås hverandre i varierende grad. På grunn av dette er det viktig at alle som bor i samlokaliserte omsorgsboliger få tilpasset informasjon og bistand til å gjennomføre tiltak, ikke bare de som har en økt risiko for alvorlig forløp ved covid-19-sykdom.
I anbefalingen er begrepet "samlokaliserte omsorgsboliger mv." benyttet. Samlokaliserte omsorgsboliger som bofellesskap, bokollektiv, omsorgs-leiligheter, trygdeboliger og andre tilpassede kommunale boliger, er ikke institusjoner selv om de eventuelt har fellesareal, heller ikke om de ansatte som yter tjenester til beboerne har fast vaktbase i fellesarealet. Dette gjelder også boliger som i bl.a. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e første ledd, er benevnt som «tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester». En gruppe omsorgsboliger kan i noen tilfeller være plassert inne i, eller i tilknytning til institusjoner som for eksempel i en egen fløy eller en etasje i et sykehjem, i en ordinær boligblokk, eller som oftest som samlokaliserte boliger i nærheten av annen type bebyggelse. Felles for omsorgsboliger som er eid av kommune/borettslag eller lignende, er at beboere i slike boliger betaler husleie, og at det derfor er deres private bolig. Personer som bor i omsorgsboliger kan være eldre generelt eller personer med demens spesielt, personer med funksjonsnedsettelser, personer med utviklingshemming, eller personer med psykiske lidelser og/eller rusproblematikk.
Anbefalingen gjelder også i tilfeller hvor kommunen kjøper tjenester av private eller ideelle aktører ol.
Ved nedstengningen av samfunnet i vår ble det i brev fra Helsedirektoratet 14. mars 2020 lagt til grunn at forsvarlighetskravet i helselovgivningen inntil videre gjorde det nødvendig med adgangskontroll og alminnelig besøksstans i alle landets offentlige og private helse- og omsorgsinstitusjoner og i fellesarealer i omsorgsboliger. Det ble imidlertid understreket at tiltakene ikke omfattet beboernes leiligheter omsorgsboliger og andre samlokaliserte boliger, som er deres private hjem.
Pasienter og brukere som får kommunale helse- og omsorgstjenester, kan ha en sykdom eller helsetilstand som medfører økt risiko for alvorlig sykdomsforløp hvis de blir smittet av SARS-CoV-2. Det følger av plikten til å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3, at kommunen må sørge for opplysning, råd og veiledning til personer som bor i omsorgsboliger om viktigheten av å følge de nasjonale smittevernrådene.
Det følger av forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og helsepersonelloven § 4, at alle helse- og omsorgtjenester som tilbys skal være forsvarlige. Dette gjelder også tilretteleggingen og gjennomføringen av tjenestene.
Restriksjoner på besøk til eget hjem eller retten til å komme og gå som en vil, er beskyttet av den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og kan bare besluttes av personen selv. Denne retten gjelder også for personer som bor i omsorgsboliger, bofellesskap og likende. Bestemmelsene i EMK kan også innebære positive forpliktelser til å sikre muligheten til en viss grad av sosial kontakt. Retten til privatliv etter EMK artikkel 8, kan også omfatte mulighet til å ha kontakt med nære venner. Restriksjoner som kun rammer enkelte grupper på grunnlag av f. eks. alder eller nedsatt funksjonsevne, kan også rammes av forbudet mot diskriminering.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Det bør så langt det er mulig legges til rette for avlastningsopphold og rullerende opphold i sykehjem eller annen kommunal helse- og omsorgsinstitusjon under covid-19-epidemien.
Dersom det ikke er mulig å forsvarlig gjennomføre avlastningsopphold eller rullerende opphold ved lokalt smitteutbrudd, må kommunen sørge for at pasient/bruker og eventuelt pårørende får oppfylt retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester på annen måte, f.eks. i hjemmet eller ved innleggelse i sykehjem.
Tjenestemottakere med rullerende opphold i sykehjem eller annen institusjon har som regel et betydelig behov for helse- og omsorgstjenester. Avlastningsopphold i institusjon tilbys gjerne når pårørende har særlig tyngende omsorgsoppgaver. Bortfall av slike tjenester ved lokale smitteutbrudd vil derfor kunne ha store konsekvenser for pasient/bruker og pårørende.
Tjenestemottakere med rullerende opphold eller avlastningsopphold i sykehjem eller annen institusjon, tilhører ofte en gruppe med risiko for alvorlig sykdom og død av covid-19 på grunn av høy alder og andre kroniske sykdommer. Risikoen ved smittespredning på sykehjem er særskilt høy. Det kreves derfor grundige vurderinger av hvordan avlastningsoppholdet bør gjennomføres.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Beboere i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner kan selv bestemme om de vil gå på tur, dra på besøk og lignende, med mindre det er fattet et tvangsvedtak med restriksjoner på å gå ut. Kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner må legge til rette for at beboere kan gå ut under covid-19-epidemien eller dra på besøk i tråd med nasjonale anbefalinger om private sammenkomster. Virksomheten bør opprette dialog med beboere og pårørende om turer og besøk ut, og informere og gi opplæring om gjeldende smitteverntiltak til beboer og til eventuelle pårørende eller andre som skal være sammen med personen, slik at smittevernhensyn ivaretas.
Virksomheten bør videre gi råd om hvilke besøk ut som vurderes som forsvarlige ut ifra smittesituasjonen lokalt og evnen til å følge nasjonale og lokale smitteverntiltak. Kommunelegen med ansvar for smittevern, som har oversikt over smittesituasjonen lokalt, bør gi føringer til institusjonene om hvilke råd om besøk som til enhver tid skal gis til pasienter og pårørende. Ved lokale smitteutbrudd, eller der pårørende kommer fra områder med høy smitte, må nødvendigheten av turer og besøk ut vurderes grundig i samråd med beboer og eventuelt pårørende. Virksomheten må sørge for en bemanningssituasjon som gjør slik dialog mulig. Ved høy smitte lokalt bør det gis råd om at antallet personer tilstede, så langt det er mulig, bør være færre enn de nasjonale anbefalingene for besøk, samt at det bør tas hensyn til andre beboere etter retur til institusjonen
Se for øvrig FHIs råd om forsterkede smitteverntiltak i helsetjenesten ved økt smitterisiko og råd om besøk, om blant annet testing.
Ledelsen ved institusjonen bør i god tid før høytider og andre anledninger der det forventes at mange vil ønske å besøke pårørende og andre kjente, opprette dialog med beboere og pårørende om smittesituasjonen lokalt, og hva som vurderes som forsvarlig. Dersom det vurderes at besøk utenfor institusjonen innebærer betydelig smitterisiko, men at besøk av pårørende inne i institusjonen kan gjennomføres forsvarlig, bør det legges til rette for at spesielt ektefelle/partner, eventuelt andre som er nære, får feire høytider og andre spesielle anledninger sammen med beboer i institusjonen.
Helse- og omsorgsinstitusjoner må i særlig grad legge til rette for besøk når pasienten, beboeren eller pårørende er barn, slik at barns rett til familieliv etter den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8, blir ivaretatt.
Det er viktig med god og persontilpasset veiledning til pasienter/brukere, pårørende og evt. andre som skal være sammen utenfor institusjonen. Informasjon og tilrettelegging må ta hensyn til forhold som språk, kognitiv fungering og evnen til å følge smitteverntiltak med mer.
Dersom personen selv ikke har evne til å ivareta smittevernet, må institusjonen så langt som mulig legge til rette for at pasienten/beboeren ikke er alene utendørs.
Besøk innendørs, som i private hjem, krever mer omfattende tiltak enn opphold utendørs. Når slike besøk skal gjennomføres, bør virksomheten sammen med beboer og pårørende lage en plan for gjennomføringen, som sikrer at Folkehelseinstituttets smittevernråd blir fulgt.
Det følger av legalitetsprinsippet i norsk rett at offentlige myndigheter ikke kan gjøre inngrep overfor privatpersoner uten hjemmel i lov, og forsvarlighetskravet i helselovgivningen er ikke tilstrekkelig hjemmel for å nekte pasienter/beboere å gå utendørs på eller utenfor institusjonsområdet, herunder på tur eller besøk hjem til pårørende eller kjente.
Forsvarlighetskravet innebærer at institusjonen må ivareta forsvarlig smittevern også i disse situasjonene, samt gi råd om hvilke turer og besøk ut som vurderes som forsvarlige/uforsvarlige.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Ansatte i kommunal helse- og omsorgstjeneste bør i særlig grad ha dialog og gi god og forståelig informasjon til pasienter og pårørende under covid-19-epidemien, slik at de forstår bakgrunnen for reguleringer av besøk og hvilke individuelle vurderinger som er lagt til grunn. Dette gjelder spesielt ved lokale smitteutbrudd, hvor strenge smittevernrutiner, reduserte tilbud eller annet kan forårsake belastning og usikkerhet. Dialogen bør inkludere hvordan man har tenkt å ivareta den enkelte pasients trygghet, verdighet og livskvalitet når besøk reguleres.
Informasjonen må være tilrettelagt og i samsvar med reglene om informasjon og taushetsplikt.
Helse- og omsorgspersonell har ansvar for å bruke tolk når pasienter og pårørende har begrensede norskkunnskaper.
Regulering av besøk skaper et informasjonsbehov hos pasienter og pårørende. Ved mangel på besøk vil mange pårørende ha et ekstra behov for å trygges i at deres nære blir godt tatt vare på. Pasienter vil lure på om pårørende har det bra, og hvorfor de ikke kommer. Hvis pårørende ikke får komme på besøk i en smittesituasjon, må institusjonen ta seg tid til å gi en god individuell begrunnelse. Pårørende bør samtidig få informasjon om pasientens trivsel og sosiale liv i institusjonen under epidemien, og hvordan behovet for sosial kontakt og aktivitet blir ivaretatt. Det bør legges til rette for kontakt i tråd med anbefaling om tiltak som bidrar til å redusere de negative konsekvensene av sosial isolasjon for tjenestemottakerne.
Ved eventuell regulering av besøk bør nærmeste pårørende få informasjon om blant annet:
- Begrunnelse for reguleringen
- Avtale om tidspunkt for besøk og hvem som deltar
- Pasientens form og trivsel
- Kompenserende tiltak for ivaretakelse av sosial kontakt for pasienten
- Gjennomføring av smitteverntiltak
Pårørendeutvalg kan bidra til styrket samarbeid og deling av informasjon. Faste frivillige vil kunne bidra med generell informasjon til pårørende. Dette fordrer imidlertid gode rutiner knyttet til deling av informasjon om den enkelte pasient og ivaretakelse av taushetsplikt.
Pasienter og pårørende kan utsettes for fysiske og psykiske belastninger dersom de ikke får ha kontakt med sin ektefelle/partner, foreldre, barn, søsken eller nære slektninger. For å ivareta tilliten hos pasienter og pårørende er det derfor særlig viktig med åpenhet om tiltak og tilstrekkelig informasjon under covid-19-epidemien.
Reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 og 4 om medvirkning, informasjon og samtykke for pasienter/brukere og nærmeste pårørende, gjelder også i en krisesituasjon. Dersom nærmeste pårørende har rett til informasjon og medvirkning fordi pasienten er mindreårig eller mangler samtykkekompetanse, eller pasienten ønsker at nærmeste pårørende involveres, og medvirkningen vanskeliggjøres som følge av smittevernrestriksjoner, må virksomheter og helsepersonell ta aktivt initiativ til å gi informasjon til pårørende, og gi pårørende mulighet til å medvirke sammen med pasienten på telefon eller via digitale medier.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner må i samarbeid med kommunelegen, vurdere smitterisikoen ved tjenester og tilbud som ytes av eksterne aktører, frivillige og andre. Når slike tjenester eller andre tilbud gjennomføres, må det skje i tråd med gjeldende føringer for smittevern (fhi.no). Ved lokale smitteutbrudd bør smitterisiko veies opp mot nødvendigheten av tjenestene eller tilbudene, og det kan da være nødvendig med begrensninger av tilbud.
Eksterne aktører kan være:
- Eksterne tjenesteytere som fotterapeuter, fysioterapeuter, støttekontakter og andre som, etter avtale med institusjonen/kommunen, yter helse- og omsorgstjenester til pasienter/beboere i institusjon. Slike tjenester vil ofte anses som nødvendige helse- og omsorgstjenester, men behovet for den aktuelle tjenesten bør likevel vurderes opp mot den aktuelle smittesituasjonen lokalt, mulighetene for å gjennomføre gjeldende smittevernråd og risiko for smittespredning.
For fotterapeuter, fysioterapeuter og lignende gjelder smittevernfaglige føringer for helsevirksomheter med én-til-én-kontakt, i tillegg til institusjonens egne smittevernrutiner.
For støttekontakter og lignende må tjenester gjennomføres i tråd med institusjonens smittevernrutiner og gjeldende nasjonale føringer om avstand, håndhygiene, at alle må være friske med mer. Tilbudet kan med fordel gjennomføres utendørs hvis helsetilstand og værforhold tillater det
- Frisører og andre som yter tjenester inne i institusjonen, men der tjenestene ikke er helse- og omsorgstjenester, kan i utgangspunktet ikke anses som nødvendige tjenester i en situasjon med lokalt smitteutbrudd, men her må tidsperspektivet tas med i vurderingen av hva som kan tillates gjennomført ut fra smittesituasjonen lokalt, mulighetene for å gjennomføre gjeldende smittevernråd, risiko for smittespredning og individuelle behov.
Frisørvirksomhet og lignende må gjennomføres i tråd med smittevernfaglige føringer for virksomheter med én-til-én-kontakt, i tillegg til institusjonens gjeldende smittevernrutiner.
- Frivillige hjelpere og andre som bidrar med aktiviteter i institusjonen, vurderes i tråd med vurderingskriterier og rutiner for øvrige besøkende, og aktivitetene må gjennomføres i tråd med nasjonale smittevernråd og institusjonens gjeldende smittevernrutiner.
Besøk av pårørende bør som hovedregel prioriteres foran besøk av frivillige.
Besøk av frivillige kan være særlig viktig for pasienter/beboere med lite sosialt nettverk og som ikke får besøk av pårørende eller venner. Varighet av og nærhet i relasjonen til den frivillige er forhold som kan ha betydning for vurderingen.
Få og faste frivillige som bidrar i institusjonen eller overfor faste beboere, kan bidra til å redusere smittefaren.
Det er behov for å beskytte sårbare pasienter/beboere i sykehjem og andre helse- og omsorgsinstitusjoner i primærhelsetjenesten mot smitte, spesielt i situasjoner med lokale smitteutbrudd. Helse- og omsorgstjenesten må være forberedt på fortsatt å følge anbefalte nasjonale smitteverntiltak, da epidemien i lengre tid vil være normalsituasjonen. Ved lokale smitteutbrudd, må ytterligere tiltak vurderes i samråd med kommunelegen.
Smittesituasjonen vil kunne variere lokalt og by på ulike utfordringer til ulik tid. Denne situasjonen stiller krav til at det foretas grundige og trygge vurderinger som ivaretar pasienter/brukere og sikrer godt smittevern, men samtidig legger til rette for et så normalt dagligliv som mulig i institusjonen.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner bør legge til rette for at pårørende kan gi gaver med mer til pasienter/brukere under covid-19-epidemien.
Det er ikke behov for spesielle forhåndsregler, utover å følge generelle råd for håndhygiene (fhi.no)
Ved regulering av besøk kan det være ekstra viktig for pasienter og pårørende og vise hverandre oppmerksomhet på andre måter. Gaver med mer er symboler på at vi bryr oss om hverandre. Ved regulering av besøk i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner under covid-19-epidemien, vil gaver fra pårørende være en måte å vise omsorg overfor pasienter/brukere.
Sist faglig oppdatert: 14. desember 2020