Mål: Barn og unge som henvises til psykisk helsevern (PHBU) får tilbud om en vurderingssamtale for avklaring av videre oppfølging i spesialisthelsetjenesten eller den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Nedenfor er rapportering relatert til dette målet i opptrappingsplanen for psykisk helse.

Sammendrag
Tidlig avklaring av barn og unge i psykisk helsevern løses på mange ulike måter i spesialisthelsetjenesten. Godt samarbeid med kommunene er uansett viktig for at barn og unge raskt skal få riktig hjelp. Årets rapportering viser at samarbeidet varierer betydelig, både i hvordan det er organisert, og i hvor godt tjenestene kjenner til hverandres tilbud:
- 41 prosent av kommunene oppgir at de har en etablert samarbeidsmodell med psykisk helsevern for barn og unge for å avklare henvisninger til spesialisthelsetjenesten.
- Det er store regionale forskjeller. Andelen kommuner med en samarbeidsmodell varierer fra 52 prosent i Helse Sør-Øst til 21 prosent i Helse Nord.
- Kommuner som ikke har samarbeidsmodell kan også ha andre relevante samarbeidsformer med spesialisthelsetjenesten, som faste møter på systemnivå eller faglig samarbeid om barn og unge gjennom helsefellesskapet.
- Likevel, mange kommuner (35 prosent) oppgir ikke om de har noen av disse tre samarbeidsformene
- Intervjuene med ledere i psykisk helsevern viser at god kjennskap til kommunale tilbud, faste samarbeidsarenaer og tydelige samarbeidsmodeller kan gjøre det lettere å finne riktig oppfølging for barn og unge.
- Mangelfulle henvisninger, uklare ansvarsforhold og manglende oversikt over kommunale tilbud kan gjøre avklaringsarbeidet vanskeligere.
Bakgrunn
Et av målene i Opptrappingsplan for psykisk helse er at barn og unge som henvises til psykisk helsevern, skal få tilbud om en vurderingssamtale. Samtalen skal bidra til å avklare om barnet eller ungdommen skal følges opp i spesialisthelsetjenesten eller i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Fjorårets rapportering viste at de fleste poliklinikkene i psykisk helsevern for barn og unge hadde etablert en form for vurderingssamtale for tidlig avklaring. Samtidig varierte innholdet i og gjennomføringen av samtalene.
I årets rapportering har Helsedirektoratet sett nærmere på samarbeidet mellom poliklinikkene og kommunene. Formålet har vært å få mer kunnskap om hva som bidrar til at barn og unge får riktig og sammenhengende oppfølging.
Rapporteringen bygger på to ulike datagrunnlag:
- intervjuer med ledere i psykisk helsevern for barn og unge fra de fire helseregionene
- kommunenes rapportering om psykisk helse- og rusarbeid i IS-24/8 for 2025
Resultater
Samarbeidet er ulikt organisert
Intervjuene viser at tidlig avklaring av hjelpebehov organiseres på ulike måter. Noen poliklinikker legger stor vekt på dialog med den som henviser, og på samarbeid med kommunale tjenester før eller i forbindelse med henvisningen. Andre tilbyr de fleste som blir henvist, en tidlig samtale i spesialisthelsetjenesten. Graden av samarbeid med kommunen varierer også mellom disse modellene.
Flere av de intervjuede lederne beskriver gode erfaringer med tidlig avklaring. Barn, unge og familier kan oppleve det som positivt å få rask kontakt med spesialisthelsetjenesten, også når konklusjonen er at den videre oppfølgingen bør skje et annet sted. Samtidig peker informantene på at vurderingssamtalene kan kreve mye kapasitet fra erfarne fagpersoner. Noen uttrykker bekymring for om dette kan redusere kapasiteten til å følge opp barn og unge med alvorlige eller sammensatte behov.
Kjennskap til lokale tilbud gir tryggere overganger
God oversikt over kommunale tilbud framstår som en viktig forutsetning for å finne riktig oppfølging. Når poliklinikkene kjenner tilbudene i kommunene, opplever de større trygghet for at barn, unge og familier får forsvarlig hjelp videre.
Samtidig kan det være krevende å holde oversikten oppdatert. Tilbudene varierer mellom kommuner og kan endre seg over tid. Kunnskapen om tilbudene varierer også blant dem som henviser til spesialisthelsetjenesten. Informantene peker på at henvisere med liten kjennskap til lokale tilbud kan ha lavere terskel for å henvise til psykisk helsevern, også når kommunen kan ha et relevant tilbud.
Intervjuene tyder på at gode kommunale tilbud ikke bare handler om kommunens størrelse eller beliggenhet. God samordning mellom tjenester, og i noen tilfeller samarbeid på tvers av kommuner, trekkes også fram som viktig.
Faste møtepunkter kan gi bedre samarbeid
Faste og regelmessige møter mellom kommunene og poliklinikkene trekkes fram som særlig nyttige. I slike møter kan tjenestene drøfte mulige og allerede sendte henvisninger, avklare ansvar og dele kompetanse og erfaringer.
Ifølge informantene kan faste møtepunkter også bidra til større forståelse for hverandres roller og ansvar og til et bedre samarbeidsklima mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten.
Kommunenes egen rapportering viser likevel at slike strukturer ikke er etablert overalt:
- 41 prosent oppgir at de har en samarbeidsmodell for å avklare henvisninger.
- 51 prosent oppgir at de har faste samarbeidsmøter med psykisk helsevern for barn og unge på systemnivå.
- 41 prosent oppgir at de har faglig samarbeid om barn og unge i helsefellesskap
- 35 prosent oppgir ikke om de har noen av de undersøkte samarbeidsformene.
Mangelfulle henvisninger skaper merarbeid
Intervjuene viser at ufullstendige henvisninger kan gjøre det vanskeligere å vurdere hvilken hjelp barnet eller ungdommen trenger. Henvisningene kan blant annet mangle relevante opplysninger, vedlegg, samtykke eller informasjon om hvilke tilbud som allerede er vurdert eller prøvd.
Når nødvendige opplysninger mangler, må poliklinikkene bruke tid på å hente inn informasjon. Det kan gjøre avklaringsarbeidet mindre effektivt og i verste fall gi et svakere grunnlag for vurdering og prioritering. Manglende samtykke til å dele informasjon kan også gjøre overgangen mellom tjenestene vanskeligere, selv der kommunen og poliklinikken ellers samarbeider godt.
Deler av arbeidet blir ikke synlig
Informantene opplever at mye av arbeidet med tidlig avklaring ikke kommer fram i dagens aktivitets- og styringsdata. Dette gjelder blant annet tid brukt på å vurdere mangelfulle henvisninger, hente inn opplysninger, ha dialog eller møter med kommunale tjenester eller pasientsamtaler som ikke kan journalføres eller takstes.