Forskningsgrunnlaget er basert på retningslinjen Pit and fissure sealants, utarbeidet av Irish Oral Health Services Guideline Initiative 2010, samt en systematisk oversikt Bisfenol A i dentala material utarbeidet av Socialstyrelsen i 2015 (oppdatering av oversikten fra 2012). I forbindelse med kostnadsanalyser ble det gjort et søk på primærstudier i 2016, og en av studiene er relevant i denne sammenhengen (Swendicke et al 2015).
Det er begrenset men konsekvent evidens for at fissurforseglinger lagt over fissurer med initialkaries kan stanse progresjon av lesjonen hvis forseglingen forblir intakt. En systematisk oversikt som studerte effekt av fissurforsegling for å stanse kariesprogresjonen i fissurer i permanente tenner inkluderte seks studier og viste at fissurforsegling lagt over initial karies reduserte andelen lesjoner som utviklet seg med 71 % opptil fem år etter fissurforsegling ble lagt (Griffin et al. 2008).
En annen oversikt (Bader & Shugars 2006) identifiserte syv studier hvor fissurforsegling var lagt over begynnende okklusale karieslesjoner uten kavitetsdannelse. Det ble rapportert lav kariesprogresjon i studiene som hadde oppfølgingstiden fra ett til fem år.
Oong et al 2008 laget en systematisk oversikt av studier som så på effekten av fissurforsegling for å stabilisere eller redusere bakteriemengde i karieslesjoner og fant ingen økning av bakteriemengde under forseglede karieslesjoner. Fissurforsegling over karies reduserte antallet vitale bakterier med 100 ganger i oppfølgingstiden. I gjennomsnitt hadde 47 % av forseglede lesjoner vitale bakterier sammenliknet med 89 % av ikke forseglede lesjoner etter oppfølging fra to uker til fem år.
Swendicke et al 2015 undersøkte kombinasjonen av metoder for kariesdiagnostikk og behandling av okklusalkaries i ulike populasjoner. Kombinasjoner av diagnostiske metoder (visuell-taktil, røntgenologisk, fluoresens) og behandlinger (ingen, fissurforsegling, operativ) ble sammenlignet i populasjoner med høy og lav kariesprevalens. En Markov modell ble konstruert for å følge en okklusalflate i en permanent molar hos en 12-åring livet ut. I populasjoner med lav kariesprevalens var kombinasjonen av visuell-taktil eller radiografisk diagnostikk og fissurforsegling, det som medførte lengst levetid for tanna. I populasjoner med høy kariesprevalens var røntgenologisk diagnostikk og fissurforsegling den mest kostnadseffektive. Kostnadseffektiviteten var i høy grad influert av hvilken behandling som ble utført.
Bivirkninger?
Det har vært bekymringer i forbindelse med mulig eksponering for bisphenol A (BPA) fra resinbaserte fyllingsmaterialer, inkludert fissurforsegling. BPA har vært beskrevet som «svakt østrogen» og selv om man ikke har direkte evidens for at eksponering av BPA for mennesker kan påvirke reproduksjon og utvikling, har slike effekter vært påvist i laboratoriestudier med gnagere.
BPA er ikke en aktiv ingrediens i fissurforsegling, men derivater av BPA som brukes i odontologisk sammenheng er bis-glycidyl dimethacrylate (bis-GMA) og BPA-dimethyl acrylate (bis-DMA). BPA kan forekomme som urenhet i disse produktene eller dannes som et resultat av bis-DMA nedbryting. De fleste fissurforseglingsmaterialer inneholder kun bis-GMA. Per i dag finnes det ingen studier som viser at Bis-GMA kan bli omdannet til BPA. Effekten av BPA og Bis-DMA fra dentale materialer på helse kan ikke bedømmes på grunn av manglende forskingsdokumentasjon, men studier viser kortvarig forhøyede nivåer av BPA-derivater i saliva noen timer etter behandling med fissurforsegling eller kompositt.
En systematisk oversikt som inkluderte 11 studier så på skader eller toksiske effekter av fissurforsegling. Oversikten konkluderte med at faren for BPA eksponering fra fissurforsegling er liten, men anbefalte forholdsregler for å redusere mulig eksponering: fjerne uherdet monomer fra overflaten med pimpsten på en bomullspellet eller pussekopp, spyle forseglingen med vann og effektivt sug eller få pasienten til å skylle munnen i 30 sekunder og spytte etter prosedyren (Azarpazhooh & Main 2008).
Socialstyrelsen publiserte i 2015 rapporten «Bisfenol A i dentala material» [184] som er oppdatering av en systematisk kartlegging publisert i 2012. Det konkluderes med at noen få studier viser at puss og vannspyling kan minske mengden BPA eller BisDMA som frigjøres fra nylagte fyllinger og fissurforseglinger. Det er ikke mulig å bedømme hvor mye en slik etterbehandling kan påvirke den sammenlagte mengden som pasientene eksponeres for etter behandlingen. Ingen studier i kartleggingen viste at innhold eller frigjøring av BPA fra dentale materialer ga negative helseeffekter på mennesker, men studier av barn var begrenset til de to siste år.
NIOM – Nordisk Institutt for Odontologiske Materialer, ved professor Jon Dahl anbefaler å pusse nylagte fissurforseglinger med pimpsten og refererer til studien Lee MJ et al 2017 som har utført laboratoriestudier og funnet at puss med sandpapir reduserte celletoksisiteten betydelig. I klinikken vil ikke sandpapirskiver komme til overalt på grunn av tenners anatomi, men puss med pimpsten på gummikopp antas å gi samme effekt og kommer lettere til. Risikoen for bivirkninger er knyttet til det som frigis fra materialet. Aalto-Korte et al 2007 har påvist allergi mot en rekke monomerer. Dersom det upolymeriserte laget fjernes, gjenstår lekkasje fra det herdete materialet. De få studiene som har sette på frigivelse over lengre tid, viser at den er svært lav og avtar over tid.
Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer har i perioden 1993-2017 mottatt totalt 2456 rapporter, og fissurforseglingsmateriale er nevnt i tre av rapportene. En rapport gjaldt et barn (fikk utslett på huden), mens de to andre dreide seg om voksne som også hadde fått behandling med andre materialer. Forskningsleder Lars Björkman vurderer at det kan være en mulig årsakssammenheng, men en provokasjonstest (ny eksponering) er nødvendig for å sannsynliggjøre sammenhengen.
Dokumentasjon av søk – Ikke-operativ kariesbehandling (PDF)
Dokumentasjon av søk etter retningslinjer (PDF)
