Årlig er det mellom 200 og 250 nye tilfeller av akutt myelogen leukemi (AML) i Norge. Medianalderen for diagnose er mellom 65 til 70 år og forekommer noe hyppigere hos menn enn hos kvinner (Larsen et al., 2026).
Vi skiller mellom de novo AML; akutt myelogen leukemi uten påvist årsak, sekundær AML; som oppstår etter tidligere blodsykdom eller cellegift-/strålebehandling, og kimbane-AML med bakgrunn i en medfødt mutasjon.
Hos flertallet av pasientene er sykdommen nært knyttet til aldring, og oppstår etter en periode med klonal hematopoese og/eller myelodysplastisk syndrom grunnet akkumulering av somatiske mutasjoner i myeloide stamceller. Tidligere stråleterapi og cytostatikabehandling øker risikoen for AML, og ved sekundær AML etter påvises ofte bestemte genetiske avvik i AML-cellene, noe som indikerer en slik årsakssammenheng.
Omtrent 10–15 % av pasientene har en medfødt genetisk predisposisjon for AML. Diagnostikk med NGS-sekvensering av genvarianter assosiert med myeloide sykdommer gjør det mulig å identifisere pasienter med genetisk predisposisjon i større grad enn tidligere.
På grunn av behandlingsmessige konsekvenser inndeles AML i to hovedgrupper: akutt promyelocyttleukemi (APL) og andre former for AML (ikke-APL). APL krever spesifikk håndtering og omtales i egne kapitler.
Det presiseres at anbefalingene og retningslinjene som gis i denne gjennomgangen, kun er veiledende og må tilpasses en individuell vurdering for hver enkelt pasient.