Kartlegging av pasientens bruk av rusmidler i LAR bør gjøres ved observasjon og dialog med pasienten. Om urinprøver er nødvendig i tillegg, vurderes individuelt
Kartlegging av pasientens bruk og påvirkning av rusmidler og vanedannende legemidler i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) gjøres ved:
- legens observasjon og dialog med pasienten
- annet helse- og sosialfaglig personell i tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) sin observasjon og dialog med pasienten
- samarbeidende personell sin observasjon og dialog med pasienten
- pasientens journal
Se "Praktisk" for momenter i observasjon og dialog med pasienten.
Hyppigheten av urinprøver skal begrenses til det som er nødvendig for å sikre en forsvarlig behandling av pasienten, jf. LAR-forskriften § 8 (lovdata.no).
Situasjoner hvor det er aktuelt å vurdere krav om urinprøver som tillegg til dialog og observasjon:
- Ved økning i ta-med-hjem doser, se anbefaling om utleveringsordning
- Ved bekymring for økt bruk av rusmidler hos pasient med ta-med-hjem doser
- Ved bekymring for tilbakefall til skadelig eller avhengighetspreget bruk av rusmidler hos pasient med ta-med-hjem doser, som har vært uten slik bruk av rusmidler over tid
- Ved samtidig behandling med substitusjonslegemiddel og benzodiazepin, sentralstimulerende legemiddel eller annet vanedannende legemiddel
Den individuelle vurderingen av om urinprøver kreves, bør omfatte følgende:
- Om urinprøver er nødvendig for å ha tilstrekkelig oversikt over pasientens bruk av rusmidler og vanedannende legemidler
- Om det er mulighet for andre behandlings- eller kontrolltiltak enn urinprøver som er mindre inngripende enn urinprøver og som kan sikre forsvarlig behandling og oppfølging
- Om nytten av urinprøvene oppveier ulempene for pasienten (forholdsmessighet)
Vurderingen gjøres tverrfaglig av lege og annet helse- og sosialfaglig personell i tverrfaglig spesialisert behandling (TSB), i dialog med pasienten.
Beslutning om urinprøver tas av lege i tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) eller av allmennlege om denne er overlatt ansvaret for beslutning om urinprøver. Lege i TSB konsulteres ved behov. Begrunnelsen for beslutningen nedtegnes i pasientens journal.
Dersom urinprøver kreves bør de avlegges under påsyn av helsepersonell for å sikre tillit til analysesvarene.
Som del av legens beslutning om urinprøver fastsettes:
- hyppighet og varighet av urinprøvene, for eksempel én urinprøve ukentlig i det antall uker som vurderes nødvendig
- tidspunkt for fornyet vurdering av om urinprøver er nødvendig
Pasienten bør gis informasjon om sin rett til å klage på helsehjelpen.
Mulighet for frivillige urinprøver
Pasienter som av terapeutiske grunner ønsker å avlegge urinprøver bør få gjøre det. Terapeutiske grunner kan f. eks. være motivasjon for avhold eller redusert bruk av rusmidler.
Legen som rekvirerer urinprøven er ansvarlig for å følge opp prøvesvaret, både ved krav om urinprøver og ved frivillige prøver.
Samarbeidende personell
Samarbeidende personell gir lege informasjon om pasientens bruk av rusmidler og vanedannende legemidler, innhentet gjennom observasjon og dialog med pasienten. I henhold til Helsedirektoratets rundskriv som utdyper lov om helsepersonell § 25 (lovdata.no), kan samarbeidende personell for eksempel være kommunal helse- og omsorgstjeneste, helsepersonell i apotek, eller helsepersonell i andre velferdstjenester som foretar relevante observasjoner og har dialog med pasienten, som del av samarbeidet om helsehjelpen til pasienten.
Utlevering av substitusjonslegemiddel kan være en god anledning for observasjoner og dialog.
Momenter i kartleggingen av pasientens bruk av rusmidler og vanedannende legemidler:
- Type, mengde, hyppighet og inntaksform (peroralt, injeksjon m.v.)
- Rusmidlene og de vanedannende legemidlenes funksjon for pasienten
- Påvirkning på atferd, fysisk og psykisk tilstand (f.eks. glede, oppstemthet, aggresjon, sinne, nedstemthet, suicidalitet, psykose, vrangforestillinger)
- Overdose eller annen alvorlig rusrelatert hendelse
- Endringer siden forrige kartlegging
Dudit-E (rop.no, PDF) kan brukes i kartleggingen.
Momenter ved observasjon av ruspåvirkning:
- sedasjon, respirasjonsdepresjon
- ustø gange, langsomme bevegelser, annen påvirkning av motorikk
- størrelse på pupillene
- ukritisk atferd
- ser ting ikke andre ser, hører stemmer
- kognitiv påvirkning, forvirring, vansker med å føre en sammenhengende samtale
Observasjonsfunnene kan ha andre årsaker enn rus, for eksempel somatisk eller psykisk sykdom, og bør utredes og behandles ved behov i samarbeid med relevante tjenester og aktører.
Gjentatt observasjon over tid gir et bilde av hva som er pasientens vanlige tilstand, og om den er stabil eller endret.
Situasjoner hvor det som oftest ikke er behov for urinprøver:
- Ved inntak av substitusjonslegemiddel under påsyn av helsepersonell 5-7 dager per uke
- Hos pasienter med stabilt fravær av skadelig og avhengighetspreget bruk av rusmidler i over ett år. Urinprøver vurderes ved bekymring for tilbakefall.
Eksempler på behandlings- eller kontrolltiltak som kan vurderes som alternativ til urinprøver
- økt hyppighet av kontakt med helse- og sosialfaglig personell for dialog og observasjon
- økt hyppighet av inntak av substitusjonslegemiddel under påsyn
- ikke iverksette eller avslutte behandlingstiltaket (f.eks. økning i ta-med-hjem doser eller behandling med benzodiazepiner), dersom urinprøver er vurdert som et nødvendig vilkår for tiltaket
- om spyttprøver kan være et alternativ
Eksempler på hvorfor urinprøver kan være nødvendig for å sikre forsvarlig behandling og oppfølging
- når det er konkret grunn til å tro at pasienten tilbakeholder informasjon om sin bruk av rusmidler og vanedannende legemidler (f.eks. at pasienten ikke vil oppgi slik informasjon eller ved misforhold mellom det pasienten sier og atferden som observeres)
- når et behandlingstiltak (f.eks. økning i ta-med-hjem doser) i kombinasjon med rusmiddelbruk kan øke risikoen for alvorlige rusrelaterte hendelser (f.eks. overdose, psykose, ulykker, sykdom som skyldes feilbruk av substitusjonslegemiddelet)
- når det foreligger sykdomstilstand (f.eks. kognitiv svikt, alvorlig psykisk lidelse) eller bruk av rusmidler i et omfang som gjør at pasienten ikke er i stand til å huske hva han eller hun har brukt av rusmidler
Ved avleggelse av urinprøve under påsyn:
- er prøvetaking forhåndsavtalt og forutsigbart
- møter pasienten samme helsepersonell i størst mulig grad
- hensyntas pasientens ønske om mann eller kvinne som prøvetaker
- ivaretar toalettets plassering i lokalet pasientens behov for diskresjon
Rusmiddeltesting
I Helsedirektoratets prosedyrer for rusmiddeltesting beskrives rusmiddeltesting av biologisk materiale. Veilederen beskriver forskjeller mellom medisinske og sanksjonære rusmiddeltester. Det gis beskrivelse av fordeler og ulemper ved ulike prøvematerialer.
Spesialister i klinisk farmakologi har spesialkompetanse på rusmiddeltesting og kan kontaktes ved behov. De fleste universitetssykehusene og noen andre sykehus og laboratorier har kliniske farmakologer ansatt.
Pasientens klageadgang
Pasienten kan klage på helsehjelpen, i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 (lovdata.no), utdypet i Helsedirektoratets rundskriv om pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.
Ved samtidig bruk av substitusjonslegemiddel og rusmidler eller vanedannende legemidler er det økt risiko for overdose (Edvardsen og Clausen, 2020) og andre alvorlige rusrelaterte hendelser. Legen trenger derfor informasjon om pasientens bruk av rusmidler og vanedannende legemidler for å gjøre vurderinger av faglig forsvarlig behandling.
Dialog med pasienten kan gi informasjon om hvilke rusmidler som er brukt, på hvilke tidspunkt, i hvilken dose og inntatt på hvilken måte, samt hvordan pasienten påvirkes av bruken. Dialog gir også informasjon om sosiale forhold, kognitiv funksjon, somatisk sykdom, psykisk sykdom og annet som har betydning for vurderinger av forsvarlig behandling og oppfølging.
Observasjon gir informasjon om hvordan bruk av rusmidler og vanedannende legemidler påvirker pasienten. Observasjonsfunnene kan bringes inn som tema i dialogen med pasienten.
Urinprøver gir objektiv informasjon om hvilke typer rusmidler eller vanedannende legemidler pasienten har brukt i dagene/ukene før prøvetaking. Se Helsedirektoratets prosedyrer for rusmiddeltesting.
Helsepersonell har plikt til å yte pasienten forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp, i henhold til lov om helsepersonell § 4 (lovdata.no). I rundskriv om helsepersonelloven er innholdet i denne regelen utdypet. LAR-forskriften § 8 (lovdata.no) gir lege i spesialisthelsetjenesten adgang til å kreve at pasienten skal avlegge urinprøve, blodprøve eller prøver av annet biologisk materiale dersom det ansees nødvendig for å oppfylle kravet om forsvarlig helsehjelp.
Kontrollordninger kan fra behandlers perspektiv vurderes å være en nødvendig del av å kunne gi trygg og forsvarlig behandling, samtidig kan det bidra til mistillit og være skadelig for relasjonen mellom pasient og behandler (Steiro et al., 2020). Kontrollordningene kan få pasienter til å føle seg fanget og umyndiggjort, og pasientene kan i samtale med behandlere tilbakeholde informasjon av frykt for sanksjoner (Steiro et al., 2020). Klinisk erfaring og brukererfaring er at krav om urinprøver for mange pasienter oppleves inngripende og kan virke negativt på relasjonen mellom pasient og behandler. Erfaringen er at kartlegging av bruk av rusmidler og vanedannende legemidler ved observasjon og dialog kan understøtte brukermedvirkning og kan oppleves som mindre inngripende enn å avlegge urinprøver.
Behandlingseffekten av bruk av urinprøver som kontrolltiltak i LAR er lite undersøkt (Hov et. al., 2016). Forfatterne identifiserte ingen studier som rapporterte på retensjon i behandling ved bruk av urinprøver, eller på bruk av andre biologiske tester som kontrolltiltak i LAR.
Av de som i proLAR Nett sin brukerundersøkelse (Welle-Strand et al., 2021) oppga å avlegge urinprøver, svarte 22% at de "ikke så noen hensikt i å avlegge urinprøver". I proLARs brukerundersøkelse fra 2013 (Brun et al., 2016) svarte en tredjedel av pasientene at de opplevde at hensynet til verdighet og diskresjon ved avleggelse av urinprøver ikke var ivaretatt.
I de tilfeller det kreves urinprøver er prøvene vurdert å være nødvendige for å sikre forsvarlig behandling og oppfølging. For å sikre tilstrekkelig tillit til analysesvarene kan det kreves at urinprøvene avlegges under påsyn av helsepersonell (LAR-forskriften § 8). Forskriftens formulering om at "hyppigheten av prøvetakingen skal begrenses til det som er nødvendig for å sikre en faglig forsvarlig oppfølging av pasienten" beskriver sentrale vilkår for normeringen av faglig praksis ved vurdering av urinprøver. Legen må gjøre en individuell helhetsvurdering av om vilkåret om at urinprøver er "nødvendig for å sikre en faglig forsvarlig oppfølging av pasienten" er innfridd. Siden urinprøver kan være inngripende må begrunnelsen for en beslutning om urinprøver stå i et rimelig forhold til hvor inngripende tiltaket oppleves av den enkelte pasient, og alternativ til urinprøver for å sikre forsvarlig behandling må vurderes.
Det foreligger mer klinisk erfaring og brukererfaring med urinprøver enn spyttprøver og andre biologiske prøver. Spyttprøver kan være dyrere å analysere, og analysemuligheter er mindre tilgjengelig sammenlignet med urinprøver. En norsk undersøkelse (Vindenes et al., 2011) så på grad av samsvar mellom analyse av rusmidler i spytt og urin fra 45 pasienter i LAR i Norge. De største avvikene fant man for cannabis, benzodiazepiner og morfin, hvor det var lavere grad av påvisning i spytt enn i urin. Motsatt var det høyere grad av påvisning av heroinmetabolitten 6-MAM og amfetamin i spytt enn i urin. Konsentrasjonsnivåer i spytt er foreløpig mindre studert enn blod/urin, slik at fortolkning av analyseresultater kan være vanskeligere (Helsedirektoratets prosedyre for rusmiddeltesting, s 9).
Spyttprøver kan imidlertid oppleves mindre inngripende og kan også gi den nødvendige informasjonen om pasientens bruk av rusmidler og vanedannende legemidler. I likhet med avleggelse av urinprøver, kan spyttprøver kun kreves når det regnes som en nødvendig del av å sikre forsvarlig oppfølging (LAR-forskriften § 8 (lovdata.no) ).
Begrunnelse for hvorfor det er aktuelt å vurdere krav om urinprøver ved ta-med-hjem doser og ved samtidig behandling med andre vanedannende legemidler
Ved økning i ta-med-hjem doser av pasientens substitusjonslegemiddel reduseres hyppighet av observasjon og dialog med pasienten. Legens kontroll over substitusjonslegemiddelet reduseres og mer ansvar legges på pasienten for forsvarlig oppbevaring, håndtering og bruk. Risikoen for feil bruk av substitusjonslegemiddelet og for at samtidig bruk av substitusjonslegemidler og rusmidler kan forårsake alvorlige rusrelaterte hendelser som overdose, psykose eller ulykker, kan øke.
Ved tilbakefall til skadelig eller avhengighetspreget bruk av rusmidler hos pasient som har vært uten slik bruk over tid, er det erfaringsmessig også risiko for andre alvorlige konsekvenser, som skade på relasjoner til nære andre, for arbeid og utdanning med mer.
Oppsummert forskning antyder at det kan være økt risiko for død hos pasienter i LAR som rekvireres benzodiazepiner sammenliknet med pasienter som ikke rekvireres benzodiazepiner, men funnene er usikre (Hestevik et al., 2021). Hos pasienter i LAR som behandles med benzodiazepiner kan bruk av rusmidler eller andre vanedannende legemidler enn de rekvirerte øke risikoen for overdose (Edvardsen og Clausen, 2020).
Vurderinger av forsvarlighet ved samtidig bruk av substitusjonslegemiddel i LAR og sentralstimulerende legemiddel ved ADHD er gitt i nasjonal faglig retningslinje om ADHD.
Frivillige urinprøver
Pasienten kan samtykke til urinprøver og prøver av annet biologisk materiale, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1 (lovdata.no).
Klinisk erfaring og brukererfaring tilsier at for noen pasienter kan rusmiddeltesting brukes som del av det terapeutiske arbeidet og gi motivasjon for avhold eller redusert bruk av rusmidler. Tilgjengelig forskning viser ingen forskjell i bruk av rusmidler eller i pasienttilfredshet hos pasienter som avlegger urinprøver i behandling, sammenlignet med pasienter som ikke avlegger urinprøver (Hov et. al., 2016).
Fordeler og ulemper
Fordeler:
- Økt vektlegging av dialog og observasjon i kartlegging av bruk av rusmidler og vanedannende legemidler, gir økt brukermedvirkning og redusert bruk av urinprøver
- Styrket ivaretakelse av pasientens preferanser når det gjelder rammene rundt prøvetaking
Ulemper:
- Redusert bruk av urinprøver gir færre prøveresultater med objektiv informasjon, noe som kan øke risikoen for feilaktig informasjon om pasientens rusmiddelbruk
Verdier og preferanser
Det varierer hvor åpen pasienter er i dialog om sin bruk av rusmidler. Frykt for sanksjoner i behandlingen kan hos noen gi redusert åpenhet (Steiro et al., 2020).
Den såkalte "Kontrollundersøkelsen" fra 2018, publisert i SERAFs statusrapport 1/2019 (uio.no, PDF) (Waal et al. 2019) fant gjennomsnittlig samsvar på 89% mellom det pasienter svarte anonymt om sin bruk av rusmidler, og det de formidlet til sin behandler i LAR. 74 % av pasientene som besvarte undersøkelsen svarte nei på spørsmål om åpenhet om rusmiddelbruk kunne gi negative konsekvenser for behandlingen, mens 10 % svarte ja.
Det kan oppleves vanskelig for behandlere å utøve nødvendig kontroll av behandlingen og samtidig etablere tillitsfulle relasjoner til pasientene. Noen kan oppleve det vanskelig å snakke med pasienter om deres bruk av rusmidler (Steiro et al., 2020). En tillitsfull og god relasjon kan minske behovet for kontroll fordi det gir pasienter trygghet til å fortelle sannheten (Steiro et al., 2020).
Hvordan pasienter opplever å avlegge urinprøver varierer. I proLARs brukerundersøkelse (Brun et al., 2016) svarte 62% at det ble tatt nok hensyn til og utøvd diskresjon og verdighet når de avga urinprøver, mens 33% var uenige i dette og 5% visste ikke.
Pasienter kan ha ønske om å avlegge urinprøver. I proLARs brukerundersøkelsen (Brun et al., 2016) svarte om lag halvparten av de som avla urinprøver at årsaken var "å vise andre at de var rusfrie", mens en tredjedel begrunnet det med "selvmestring og for å nå fordeler i LAR".
Ressurshensyn
Avleggelse av urinprøver under påsyn av helsepersonell innebærer at personalressurser prioriteres til gjennomføring av påsynet. Analysene av urinprøvene er kostnadskrevende.
Det forventes at anbefalingen vil kunne bidra til redusert antall urinprøver og dermed til kostnadsbesparelser.
Analyse av spyttprøver kan være mer kostnadskrevende enn analyse av urinprøver.
Beskrivelse av inkluderte studier
Hov et al., 2016 er en systematisk oversikt utarbeidet av Folkehelseinstituttet, på bestilling fra Helsedirektoratet Bruk av biologiske tester i oppfølging av pasienter som mottar legemiddelassistert rehabilitering for opioidavhengighet ble undersøkt. Hov et al. fant én eldre studie som oppsummerte effekter av å bruke urintester i oppfølgingen av pasienter som mottar substitusjonsbehandling for opioidavhengighet. Folkehelseinstituttet fant ingen studier som undersøkte effekter av å bruke spytt- eller hårprøver. Tilliten til resultatene ble vurdert som svært lav på grunn av begrenset utvalgsstørrelse, svakheter ved studiedesign og metode.
Resultatene viste at (Hov et al., 2016):
Retensjon
- Den identifiserte studien hadde ikke vurdert om tiltaket førte til endringer i retensjon (antall pasienter som ble værende i behandling).
Bruk av rusmidler
- Det var ingen forskjeller mellom gruppene på bruk av rusmidler, verken ved fire måneder (RR 1,08 KI 95 %; 0,89 – 1,31) eller ved åtte måneder (RR 1,00 KI 95 %; 0,81 – 1,24). (svært lav tillit til resultatene).
Tilfredshet med behandlingen, etter seks måneder, vurdert ved spørreskjema ("Client Satisfaction Questionnaire")
- Det ble ikke funnet signifikant forskjell i total skår (svært lav tillit til resultatene).
Beskrivelse av inkluderte studier
Norske brukerundersøkelser
Brun et al., 2016 er en norsk brukerundersøkelse (prolarnett.no, PDF), gjennomført i regi av brukerorganisasjonen proLAR i samarbeid med Senter for rus- og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo (SERAF), som undersøkte hvordan folk i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) opplever LAR-systemet til daglig. Undersøkelsen ble sendt ut til 6000 pasienter i LAR som hadde fast bopels adresse i Norge. 1032 pasienter svarte innen fristen. Hensikten var blant annet å beskrive utfordringer i hverdagen, se nærmere på meldte bivirkninger av legemiddelbruk, og hvordan brukermedvirkning fungerer i praksis.
Resultater (Brun et al., 2016):
- Hyppighet på avleggelse av urinprøve: 37 prosent avla urinprøver ukentlig eller to ganger i uken. 41 prosent avla urinprøver mellom annenhver uke og 4-5 ganger i året. Syv prosent avla urinprøver sjeldnere og 15 prosent avla ikke urinprøve. Pasienter i gruppen som ikke avla urinprøve var oftere eldre sammenlignet med de som avla urinprøve oftere, og de hadde vært i LAR lenger enn 12 år. Gruppen som avla urinprøve sjelden, rapporterte mindre problemer med heroin, amfetaminer og benzodiazepiner.
- Pasientens hensikt med å avlegge urinprøve: 55 prosent av kvinnene og 43 prosent av mennene oppgav at hensikten med å avgi urinprøver var å vise andre at de var rusfrie (flere årsaker var mulig). 12 prosent av kvinnene og 4 prosent av mennene så på urinprøver som en måte å få eller beholde foreldreansvar på. En tredjedel av både menn og kvinner oppgav mestring som begrunnelse for å avgi urinprøver, og like mange oppgav det å få fordeler i LAR.
- Pasientens opplevelse av ivaretakelse/diskresjon under prøvetaking: 62 prosent rapporterte at de ble tatt hensyn til, opplevde verdighet og at det ble utøvd diskresjon under urinprøvetaking. 33 prosent var uenige i dette og fem prosent svarte «vet ikke».
Welle-Strand et al., 2021 er en norsk brukerundersøkelse, gjennomført i regi av brukerorganisasjonen proLAR Nett, i perioden 02/2021 til 09/2021. Deltakerne ble rekruttert via sosiale medier, utleveringssteder og lavterskel væresteder og via andre samarbeidspartnere inklusive apotek. Undersøkelsen måtte besvares i et digitalt spørreskjema. Undersøkelsen ble besvart av 861 personer. Hensikten var å få inn brukerstemmene og deres erfaring med hvordan de opplever behandlingen de får i legemiddelassistert rehabilitering (LAR).
Resultater (Welle-Strand et al. 2021):
- Hyppighet på avleggelse av urinprøve: 66 % rapporterte at de avla urinprøve, mens 33 % rapporterte at de ikke avla urinprøve. Blant de 66 % som avla urinprøve; avla 36 % ukentlig, 36 % 1-2 ganger per måned og 28 % avla 4 ganger per år eller sjeldnere.
- Pasientens hensikt med å avlegge urinprøve (åpent svarfelt-kategorisert av forfatter-flere svaralternativer mulig): For 24 prosent var hensikten et krav fra LAR/fastlege/andre, 22 prosent så ingen hensikt, mens for 20 prosent var hensikten å få/beholde førerkort.
- 14 prosent ønsket selv å avlegge urinprøve, for 6 prosent var hensikten med å avlegge urinprøve at de har barn/samvær med barn, få/beholde henteordning (5 %), få/beholde vanedannende (4 %).
- Opplevelse av ivaretakelse/diskresjon under prøvetaking: Spørreskjemaet undersøkte ikke dette.
Brun, L. M., Vestergaard, T. M., Holum, G., Bjørnestad, R. (2016). 1032 brukere - Om LAR i Norge Søgne: ProLAR - Nasjonalt forbund for folk i LAR. Hentet fra https://prolarnett.no/wp-content/uploads/2019/11/proLAR_rapport_brukerunders%C3%B8kelse_.pdf
Dalsbø, T. K., Steiro, A., Strømme, H., Reiner, L. M. (2017). Effekt av nedtrapping av metadon eller buprenorfin for personer med opioidavhengighet i legemiddelassistert rehabilitering: systematisk oversikt Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2017/effekt-av-nedtrapping-av-metadon-eller-buprenorfin-rapport-2017.pdf
Edvardsen, H. M. E., Clausen, T. (2020). Opioidrelaterte dødsfall 2000-2017 Oslo: Oslo Universitetssykehus. SERAFOpioidrelaterte dødsfall 2000-2017.
Hestevik, C. H., Evensen, L. H. (2021). Dødelighet ved forskrivning av benzodiazepiner til personer i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2021/dodelighet-ved-forskrivning-av-benzodiazepiner-til-personer-i-legemiddelassistert-rehabilitering-lar-rapport-2021.pdf
Hov, L., Mosdøl, A., Ding, Y., Strømme, H., Vist, G. E. (2016). Bruk av biologiske tester i oppfølgingen av personer som mottar legemiddelassistert rehabilitering for opioidavhengighet: en systematisk oversikt Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/publ/2016/bruk-av-biologiske-tester-i-oppfolgingen-av-personer-som-mottar-legemiddela/
Macleod, J., Steer, C., Tilling, K., Cornish, R., Marsden, J., Millar, T., ... Hickman, M. (2019). Prescription of benzodiazepines, z-drugs, and gabapentinoids and mortality risk in people receiving opioid agonist treatment: Observational study based on the UK Clinical Practice Research Datalink and Office for National Statistics death records. PLoS Med, 16(11), e1002965.
Park, T. W., Larochelle, M. R., Saitz, R., Wang, N., Bernson, D., & Walley, A. Y. (2020). Associations between prescribed benzodiazepines, overdose death and buprenorphine discontinuation among people receiving buprenorphine. Addiction, 115(5), 924-932.
Steiro, A. ,. H. C. ,. S. M. ,. M. A. (2020). Erfaringer blant pasienter og helsepersonell med legemiddelassistert rehabilitering (LAR): En systematisk oversikt over kvalitative studier Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/bilder/rapporter-og-trykksaker/2020/erfaringer-blant-pasienter-og-helsepersonell-med-legemiddelassistert-rehabilitering-lar-rapport-2020.pdf
Vindenes, V., Yttredal, B., Oiestad, E. L., Waal, H., Bernard, J. P., Morland, J. G., & Christophersen, A. S. (2011). Oral fluid is a viable alternative for monitoring drug abuse: detection of drugs in oral fluid by liquid chromatography-tandem mass spectrometry and comparison to the results from urine samples from patients treated with Methadone or Buprenorphine. J Anal Toxicol, 35(1), 32-9.
Waal, H., Bussesund, K., Clausen, T., Haaseth, A., Lillevold, P., Skeie, I. (2019). LAR i rusreformenes tid Oslo: Senter for rus- og avhengighet (SERAF). Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Hentet fra https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/seraf/publikasjoner/rapporter/2019/seraf-rapport-nr-1-2019-statusrapport-2018.pdf
Waal, H., Clausen, T., Skeie, I. (2018). Exit LAR. En kunnskapsoppsummering Oslo: Senter for rus- og avhengighetsforskning, SERAF. Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Hentet fra https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/seraf/publikasjoner/rapporter/2018/seraf-rapport-2-2018-exit-lar-en-kunnskapsoppsummering.pdf
Welle-Strand, G., Bjørnestad, R., Olsen, I. K., Pierron, M. (2021). 861 brukere - om LAR i Norge Søgne: ProLAR Nett - Nasjonalt forbund for follk i LAR.
Sist faglig oppdatert: 23. mai 2022 Se tidligere versjoner
Helsedirektoratet (2022). Kartlegging av pasientens bruk av rusmidler i LAR bør gjøres ved observasjon og dialog med pasienten. Om urinprøver er nødvendig i tillegg, vurderes individuelt [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (sist faglig oppdatert 23. mai 2022, lest 30. mars 2023). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/behandling-ved-opioidavhengighet/behandling-ved-opioidavhengighet/kartlegging-av-pasientens-bruk-av-rusmidler-i-lar-bor-gjores-ved-observasjon-og-dialog-med-pasienten.om-urinprover-er-nodvendig-i-tillegg-vurderes-individuelt