Bestemmelsen ble endret 1. juli 2026, og erstatter tidligere § 25 og § 45 i helsepersonelloven. Bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av innholdet i selve unntaket fra taushetsplikten slik det fremkom av de tidligere bestemmelsene, men inneholder også endringer på enkelte områder. 

Bestemmelsen er et unntak fra taushetsplikten, og regulerer adgangen til å tilgjengeliggjøre pasientopplysninger for helsepersonell eller annet samarbeidende personell i forbindelse med helsehjelpssituasjoner.

Formålet med bestemmelsen er å tilrettelegge for effektiv kommunikasjon mellom helsepersonell og sikre pasienten god og forsvarlig helsehjelp, samtidig som hensynet til pasientens integritet og personvern ivaretas.

Bestemmelsen korresponderer med pasientjournalloven § 19 som fastsetter en plikt for den dataansvarlige til å tilgjengeliggjøre opplysninger som er relevante og nødvendige for å yte helsehjelp, og gjelder uavhengig av om opplysningene tilgjengeliggjøres internt i virksomheten eller til helsepersonell i andre virksomheter.

Det er en forutsetning for tilgjengeliggjøring at pasienten ikke motsetter seg at opplysningene blir gitt til annet personell. Pasienten har rett til å reservere seg mot at opplysninger gis, selv om opplysningene er nødvendige for å yte helsehjelp. Opplysningene skal heller ikke tilgjengeliggjøres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det. Pasientens rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter bestemmelsen følger av helsepersonelloven § 29. For en nærmere beskrivelse av retten til å motsette seg se kommentar til helsepersonelloven § 29.

Taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21 første til tredje ledd gjelder tilsvarende for personer utenfor helsetjenesten som mottar opplysninger etter paragrafen, jf. helsepersonelloven § 21 fjerde ledd. 

Første ledd

Bestemmelsen slår fast at opplysninger om en pasient kan gjøres tilgjengelige for helsepersonell eller for annet samarbeidende personell, når opplysningene er relevante og nødvendige for å yte helsehjelp til pasienten.

Med tilgjengeliggjøring menes ulike måter og tekniske løsninger for å gjøre opplysningene tilgjengelige for mottakeren. Begrepet er teknologinøytralt. En måte å gjøre opplysningene tilgjengelige på er at vedkommende autoriseres til selv å søke etter relevante opplysninger (tilgang eller oppslag). En annen måte er at vedkommende får opplysningene utlevert, enten ved utskrift på papir eller ved elektronisk oversendelse (meldingsutveksling).

I tillegg til helsepersonell, som omfattes av definisjonen i helsepersonelloven § 3, kan opplysninger også tilgjengeliggjøres til annet samarbeidende personell som involveres når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp til pasienten. Personellet kan være tilknyttet ulike helsevirksomheter i og utenfor Norge, som samarbeider om helsehjelpen til den konkrete pasienten. I praksis vil annet samarbeidende personell være ansatt i helse- og omsorgstjenesten for å bidra i ytelsen av helsehjelp til pasienter, men ikke yte helsehjelp. Dette kan for eksempel være sosionomer på sykehus, som blant annet kan bistå pasientene med økonomisk og praktisk planlegging i forkant av en utskrivelse.

At opplysningene skal være relevante og nødvendige for helsehjelpen som ytes, omtales ofte som et krav om at personellet må ha tjenstlig behov for opplysningene. Dette innebærer både å vurdere om opplysningene er nødvendige og relevante i den konkrete situasjonen, og om personellet som ønsker opplysningene har et tjenstlig behov for dem. Begrepet tjenstlig behov er ikke definert i helselovgivningen, men brukt blant annet i pasientjournalloven § 13 som regulerer tilgang til kjernejournal.

For å ha tjenstlig behov må helsepersonellet være i en situasjon hvor det er et konkret behov for opplysningene om pasienten for å utføre de arbeidsoppgavene vedkommende er satt til å gjøre. Der det ytes helsehjelp vil dette for eksempel omfatte situasjoner hvor pasienten faktisk mottar helsehjelp, samt de situasjoner hvor helsepersonellet planlegger eller forbereder slik helsehjelp. Videre omfattes etterarbeid knyttet til den helsehjelpen som er gitt. Dette må ofte baseres på vurderinger gjort før helsepersonellet vet hvilke konkrete opplysninger det kan være behov for.

Det er virksomheten der personellet arbeider som bestemmer hvem som skal ha tilgang, jf. pasientjournalforskriften § 13 om tilgangsstyring, autorisering og autentisering mv. Den enkeltes autorisasjon (rolle) for tilgang til pasientjournalene skal gjenspeile det at personellet skal utføre nærmere bestemte oppgaver.

Andre ledd

Andre ledd regulerer hvem som kan tilgjengeliggjøre opplysningene. I tillegg presiseres det at tilgjengeliggjøringen kan skje ved direkte tilgang mellom virksomheter. Med direkte tilgang menes at helsepersonell er gitt adgang til å gjøre oppslag i behandlingsrettede helseregistre i andre virksomheter enn der vedkommende selv arbeider og yter helsehjelp. Dette kan være i hele pasientjournaler eller i nærmere avgrenset informasjon som for eksempel enkelte dokumenter som epikriser eller journalresymé.

Tjenesten Pasientens journaldokumenter (PJD) (dokumentdeling via kjernejournal), hvor helsepersonell gis adgang til å søke frem og lese forhåndsdefinerte journaldokumenter på tvers av virksomheter, er et eksempel på slik direkte tilgang.

Dersom virksomheter avtaler å gi hverandre direkte tilgang til sine respektive pasientjournalsystemer, kan en forhåndsvurdering være at virksomheten vurderer hvilke kategorier av dokumenter som er egnet for tilgjengeliggjøring på tvers av virksomheter. Videre vil det for eksempel være nærliggende å vurdere om pasienten motsetter seg eller det er grunn til å tro at pasienten vil motsette seg tilgjengeliggjøring av helseopplysninger samtidig som opplysningene journalføres.

Tredje ledd

Bestemmelsen fastsetter at det er personellet som skal bruke opplysningene, som har ansvar for å vurdere om opplysningene er relevante og nødvendige. Plikten til å yte forsvarlig helsehjelp påligger den som yter helsehjelp i den konkrete helsehjelpssituasjonen. For å kunne yte forsvarlig helsehjelp vil helseopplysninger fra tidligere behandlingsforløp kunne være relevante og nødvendige.

Om helseopplysningene er relevante og nødvendige, vil måtte baseres på vurderinger gjort før opplysningene er lest og vurdert. Helsepersonellet har derfor et berettiget behov for å avklare om slike opplysninger er relevante og nødvendige for helsehjelpen som ytes. Denne vurderingen må helsepersonellet foreta på bakgrunn av sin helsefaglige kunnskap og sine helsefaglige oppgaver og tjenstlige behov. At personell vil få kjennskap til flere opplysninger enn det som i etterkant viser seg å være relevant og nødvendig må aksepteres og vil ikke i seg selv innebære et brudd på taushetsplikten.

Tilgjengeliggjøringen skal tjene helsehjelpen til pasienten, og skal derfor vurderes i lys av om pasienten er tjent med dette. Helsepersonellet eller virksomheten som gjør helseopplysninger tilgjengelige, vil ikke ha mulighet til å overprøve helsepersonells vurdering av hvilke opplysninger vedkommende har behov for.

Vurderingen som den enkelte gjør, skal være innenfor rammene av det den enkelte er autorisert for (rolle) og i henhold til rutinene i virksomheten der vedkommende yter helsehjelp. At personellet som skal bruke opplysningene har ansvar for å vurdere om opplysningene er relevante og nødvendige, betyr ikke at personell med tjenstlig behov kan kreve digital tilgang til journalsystemene der informasjonen er nedtegnet. Dette må i tilfelle avtales mellom virksomhetene. Det er virksomheten hvor opplysningene er nedtegnet som bestemmer på hvilken måte opplysningene skal gjøres tilgjengelige, jf. pasientjournalloven § 19 andre ledd.

At det er helsepersonellet som skal behandle pasienten som har ansvaret for å vurdere om opplysningene er relevante og nødvendige for helsehjelpen, innebærer at det formelle ansvaret for hvorvidt det konkrete oppslaget er rettmessig, påhviler virksomheten der helsepersonellet yter helsehjelp. Det er denne virksomheten som skal autorisere eget personell og være ansvarlig for tilgangsstyring i egen virksomhet, noe som også skal gjenspeile det tjenstlige behovet for å kunne gjøre oppslag i opplysninger hos andre virksomheter.

Tilgjengeliggjøring skal dokumenteres i logg eller i pasientens journal, jf. pasientjournalloven 22 a. Hvor det dokumenteres er avhengig av måten opplysningene gjøres tilgjengelige på. 

Bestemmelsen oppstiller minimumskrav til hvilke opplysninger som skal logges. Minimumskravet til hva som skal dokumenteres gjelder kun for automatisk logg. I tilfeller der helsepersonell i én virksomhet gis tilgang til opplysninger i en annen virksomhet, omfatter kravet begge virksomhetene.

Selv om virksomheten som tilgjengeliggjør opplysningene ikke vil ha ansvaret for den konkrete vurderingen av om en tilgjengeliggjøring er rettmessig, er det en forutsetning at det følges opp og kontrolleres hvilke opplysninger det er foretatt oppslag i, selv om oppslaget er foretatt fra andre virksomheter. Det må for det første kontrolleres hvilke oppslag egne ansatte har foretatt, også i andre virksomheters journalsystemer. For det andre må det også føres kontroll med hvilke oppslag som er foretatt i virksomhetens journalsystemer fra personell i andre virksomheter. Loggkontroll ut fra disse to perspektivene skal utfylle hverandre og være egnet til å avdekke urettmessige oppslag.

Tilliten til et system der journalopplysninger deles på tvers av virksomheter forutsetter at den enkelte virksomhet har systemer for etterfølgende kontroll av loggene. Dersom den enkelte virksomhet ikke har et systematisk forhold til etterfølgende kontroll av loggene, bør virksomheten heller ikke legge til rette for økt digital tilgjengeliggjøring av helseopplysninger. 

Ikke alle former for tilgjengeliggjøring skjer digitalt og dokumenteres automatisk i logg. Opplysninger om pasienten kan eksempelvis også deles på papir (utskrift) eller muntlig. Annen tilgjengeliggjøring enn oppslag i pasientens journal som ikke automatisk logges, skal dokumenteres i pasientens journal. Dette kan for eksempel være tilfeller der opplysningene tilgjengeliggjøres muntlig i et arbeidsfellesskap. Muntlig videreformidling under morgenmøter, visitt, rapporter, i akutt-team e.l. omfattes av bestemmelsens krav, men det vil ofte være upraktisk å dokumentere like detaljert i logg eller i journal. For muntlig videreformidling kan derfor virksomhetene finne hensiktsmessige rutiner som lar seg gjennomføre i praksis. I den grad det gjøres oppslag i pasientjournal for å videreformidle informasjon om pasientene under morgenmøter, visitt, i akutt-team e.l., er det tilstrekkelig at det loggføres hvem som har gjort oppslaget, ikke hvem informasjonen deles med.

Fjerde ledd

I fjerde ledd er departementet gitt hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om tilgjengeliggjøring av opplysninger til helsehjelp og om adgangen til å motsette seg slik tilgjengeliggjøring.