5. Taushetsplikt og tilgjengeliggjøring av opplysninger

Bestemmelsen er endret fra 1. juli 2026, og slår sammen tidligere hovedregel om taushetsplikt og forbudet mot urettmessig tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger ("snoking"). I tillegg er taushetsplikten utvidet til også å gjelde identiteten til personer som tar kontakt med medisinsk nødmeldetjeneste, jf. tredje ledd. I fjerde ledd er det inntatt en samlebestemmelse om taushetsplikt for andre som mottar opplysninger. 

Bestemmelsen er hovedregelen om helsepersonells yrkesmessige taushetsplikt og korresponderer med pasienters rett til vern mot spredning av opplysninger etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6. Taushetsplikten gjelder opplysninger man har fått kjennskap til i egenskap av å være helsepersonell. Taushetsplikten omfatter også opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet, så lenge helsepersonellet mottar disse i egenskap av å være helsepersonell. Dette er i tråd med domstolenes tolkning av taushetsplikten (Rt.1989 s.1363) på et beslektet saksfelt. (tidligere sosialtjenesteloven).

Formålet med helsepersonells taushetsplikt er å sikre befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten slik at personer ikke unnlater å oppsøke hjelp av frykt for at uvedkommende skal få tilgang til opplysninger. Tillitsforholdet er viktig for at pasienten skal føle det trygt å gi fra seg nødvendige opplysninger om seg selv og sin helsetilstand for at helsepersonellet og helse- og omsorgstjenesten skal kunne yte forsvarlig og best mulig helsehjelp. Pasienten skal føle seg trygg på at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke benyttes i andre sammenhenger og utleveres til eller tilkommer uvedkommende.

Taushetsplikten gjelder alt helsepersonell som yter helsehjelp. Helsehjelp er definert i helsepersonelloven § 3. Også personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er å anse for helsehjelp, har taushetsplikt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1.

Alle som behandler helseopplysninger i helse- og omsorgsforvaltningen og i helse- og omsorgstjenesten er underlagt taushetsplikt etter helsepersonelloven, jf. pasientjournalloven § 15 og helseregisterloven § 17. Også personell som kun utfører pasientadministrative oppgaver i helse- og omsorgstjenesten er etter dette underlagt helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt når de behandler helseopplysninger. Eksempler på dette kan være rent merkantilt personell og personell som har til oppgave å motta helseopplysninger for videreformidling eller rådgivning ved for eksempel akuttmottak eller i kommunikasjonssystemer i helse- og omsorgstjenesten.

Det er også gitt bestemmelser om taushetsplikt i spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1. Disse to bestemmelsene om forvaltningsmessig taushetsplikt har først og fremst selvstendig betydning for ansatte innen den offentlige helsetjeneste som ikke har taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21.

Videre er alle som arbeider i den offentlige helsetjenesten er omfattet av taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 og eventuelle egen særlovgivning som i NAV, barnevern og politi. 

Første ledd

Første ledd angir hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt. For at en opplysning skal være underlagt taushetsplikt, er det en forutsetning at den kan knyttes til en bestemt enkeltperson. Bestemmelsen fastsetter at «opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold» er underlagt taushetsplikt. For at en opplysning skal være underlagt taushetsplikt, må den direkte eller indirekte kunne knyttes til en konkret person. Derfor vil ikke taushetsplikt være til hinder for å tilgjengeliggjøre anonyme opplysninger.

Med "legems- eller sykdomsforhold" menes opplysninger om den enkeltes helsesituasjon og sykdomsforhold, enten det er av psykisk eller fysisk karakter. Sivilombudsmannen uttalte i en sak fra 2016 hvor spørsmålet om taushetsplikt kom opp, at «opplysninger om fravær av sykdom, som er basert på opplysninger i journalen, omfattes av helsepersonells taushetsplikt». Spørsmålet var om psykologen hadde brutt taushetsplikten ved å informere barnehagen om at et barn var friskt basert på psykologens kjennskap til sykehusjournalen. En opplysning om at noen som anføres å være syk, likevel skal være frisk, må anses som en opplysning om personens «helsesituasjon».

I tillegg til helserelaterte opplysninger omfattes også opplysninger om andre personlige forhold. Med det menes det opplysninger om forhold som er knyttet til den enkelte person. Det vil typisk være opplysninger om sosiale forhold, sivilstand, økonomiske forhold mv. Som eksempler kan nevnes opplysninger om pasientens fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, bopel og arbeidssted, yrke og økonomisk situasjon, slektskaps-, familie- eller hjemforhold og lignende type opplysninger. Også informasjon om at en pasient er innlagt på sykehus eller har oppsøkt helsepersonell er som utgangspunkt taushetsbelagt. I rettspraksis er det også lagt til grunn at opplysninger om at en pasient har oppsøkt psykolog er å anse som taushetsbelagt informasjon (Rt.1955 s. 191).

Andre ledd

Andre ledd regulerer hva det innebærer at pasientens opplysninger er underlagt taushetsplikt.

Etter bokstav a innebærer taushetsplikten at helsepersonell ikke skal tilgjengeliggjøre opplysninger for andre. Taushetsplikten er i utgangspunktet til hinder for at helsepersonell gir opplysninger videre til annet helsepersonell, andre profesjonsutøvere, etater, pasientens familie eller andre personer.

Helsepersonell kan utveksle taushetsbelagt informasjon i konkrete tilfeller når regelverket åpner for det. Dette kan blant annet være når pasienten samtykker til det, eller når det er nødvendig for behandling og oppfølgning av pasienten, se helsepersonelloven § 25.

Regelverket åpner også for at bestemte personer har rett til opplysninger, som nærmeste pårørende og foreldre med foreldreansvar. Nærmeste pårørende har rett til informasjon etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3. Også uten pasientens samtykke kan nærmeste pårørende ha rett til informasjon dersom forholdene tilsier det og det ikke er grunn til å tro at pasienten ville ha motsatt seg det. Det kan typisk være når pasienten er bevisstløs etter en ulykke. Foreldre med foreldreansvar har som hovedregel rett til informasjon frem til barnet er 16 år. Informasjon som er nødvendig for å kunne oppfylle foreldreansvaret skal gis når barn og ungdom er under 18 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. Helsepersonell har en korresponderende opplysningsplikt etter helsepersonelloven § 10. 

Opplysninger kan også utgis når det foreligger rettslig grunnlag i annen lov, for eksempel helsetilsynsloven § 7.

Helsedirektoratet har lagt til grunn at sykehus i en krise- eller katastrofesituasjon kan utlevere opplysninger om identiteten til en innlagt pasient til politiet, når hensikten er at politiet skal ivareta varsling av pårørende. Er man i tvil om informasjon kan videreformidles, bør helsepersonellet så langt det er mulig avklare dette med pasienten og innhente samtykke. Se også veileder om taushetsplikt og opplysningsplikt: www.helsedirektoratet.no/taushetsplikt.

Etter bokstav b innebærer taushetsplikten at helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysningene. 

Dette omfatter både en passiv plikt for helsepersonellet til å tie og en aktiv plikt til å hindre at opplysninger bringes videre til andre. Forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den lovbestemte taushetsplikten. Deler av helsepersonells taushetsplikt korresponderer med virksomhetens plikt til å sørge for at journal- og informasjonssystemer i virksomheten kan oppfylle lovbestemte krav til taushetsplikt, jf. pasientjournalloven § 7 andre ledd. 

Helsepersonells aktivitetsplikt er vurdert i en sak fra rettspraksis, jf. Rt. 2013 s.1443. En pasient hadde en pose med narkotika på seg da han ble brakt bevisstløs til sykehuset. Sykehusets retningslinjer fastsatte at narkotika skulle overleveres anonymisert til politiet. For å overholde sin taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 hadde en sykehuslege gnidd posen mellom hendene for å fjerne DNA før han overleverte den til politiet. Objektivt sett hadde legen overtrådt strl. § 132 første ledd om bevisforspillelse. Høyesterett kom allikevel til at han hadde handlet innenfor taushetsplikten. Fjerningen av DNA fra posen hadde da et lovlig formål og ble ikke rammet av straffeloven § 132 første ledd.

Etter bokstav c innebærer taushetsplikten at helsepersonell ikke skal lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte taushetsbelagte opplysninger uten at det er begrunnet i helsehjelp eller administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i eller i medhold av lov.

Bestemmelsen tydeliggjør et forbud mot at personer som har tilgang til pasientjournalsystemer tilegner seg pasientopplysninger uten tjenstlig behov, og at ulovlig tilegnelse kan sanksjoneres. Bestemmelsen skal styrke vernet om taushetsbelagte opplysninger, det vil si opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som helsepersonell får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Behovet for et slikt forbud er blitt mer aktuelt som følge av den tekniske utviklingens muligheter og av at behandling av helseopplysninger i stor grad skjer med elektroniske hjelpemidler. Forbudet gjelder enhver som behandler helseopplysninger etter pasientjournalloven, og gjelder derfor også annet personell som IKT-personell. Forbudet er også regulert i pasientjournalloven § 16, med tilhørende bestemmelse om straff for overtredelse i pasientjournalloven § 30 andre ledd bokstav a. 

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i de tilfeller det foreligger særskilt hjemmel i lov eller forskrift for å kunne tilegne seg opplysningene. Det mest aktuelle eksemplet på lovlig tilgang til helseopplysninger, er når tilgangen er nødvendig for å yte helsehjelp til pasienten, eventuelt administrasjon av slik hjelp til en pasient. Relevante lovhjemler vil i slike tilfeller være helsepersonelloven § 25 og helsepersonelloven § 28 første ledd bokstav d. Det sentrale i vurderingen av om det er rettmessig å utveksle, videreformidle eller tilegne seg taushetsbelagte helseopplysninger i en behandlingssituasjon, vil være om opplysningene er nødvendige for at helsepersonellet skal kunne yte forsvarlig helsehjelp til pasienten. Dette vil være en konkret vurdering som blant annet avhenger av helsehjelpens karakter og arten av opplysninger. Innholdet i den konkrete helsehjelpen vil tilsi hvilke opplysninger og av hvilket omfang den enkelte har behov for opplysningene.

Det er i utgangspunktet ikke tillatt å tilegne seg eller lese i journalen til en pasient man ikke har noe ansvar for å yte helsehjelp til, eventuelt administrere slik hjelp til. Bestemmelsen innebærer at helsepersonell ikke kan lese i journalen til en tidligere pasient, hvis helsepersonellet ikke lenger har noe ansvar for helsehjelpen til pasienten, med mindre slik lesing er hjemlet i lov eller forskrift. Pasientens samtykke kan være eksempel på en slik hjemmel, jf. helsepersonelloven § 22. Loven åpner også for at helsepersonell med autorisasjon eller lisens som tidligere har gitt helsehjelp til en pasient i et konkret behandlingsforløp, kan få tilgjengeliggjort opplysninger til egen læring eller kvalitetsforbedring av helsehjelpen, jf. § 28 første ledd bokstav a.

Undervisning er en viktig oppgave i helse- og omsorgstjenesten, særlig for universitetssykehusene. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger gjøres tilgjengelig for helsepersonell med undervisningsansvar som arbeider i virksomheten der pasienten har mottatt helsehjelp, når formålet er å finne opplysninger om pasienter som egner seg i undervisning, jf. helsepersonelloven § 28 første ledd bokstav b. 

Erfaringsoverføring og kvalitetssikring er også en viktig del av det å drive helsetjenestevirksomhet, og et annet eksempel på lovlig tilgang kan være helsepersonelloven § 29 a første ledd som åpner for at opplysninger kan brukes for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Hjemmelen i § 29 a forutsetter at formålet med bruken er ledelsesforankret som en del av virksomhetens kvalitetssikring og/eller internkontroll.

Forbudet mot å besitte opplysninger innebærer at dersom man mottar en feilforsendelse enten i elektronisk form eller i papirform, så plikter man å tilbakelevere eller destruere opplysningene på betryggende måte. Ved klare feilsendinger bør man også gjøre avsender oppmerksom på at opplysningene er blitt sendt til feil person.

Statens helsetilsyn har i sine vurderinger av brudd på bestemmelsen lagt vekt på at pliktbruddet er egnet til å påføre pasienter en betydelig belastning, svekker tilliten til helsepersonellet og helsetjenesten, at det er misbruk av tilgangsrettigheter i elektronisk pasientjournal og et alvorlig brudd på den tillit helsepersonellet er gitt av arbeidsgiver og samfunnet. I de saker Statens helsetilsyn har konkludert med at forbudet er brutt, har helsepersonellet fått en advarsel. Reaksjonen har blitt gitt uavhengig av omfanget av "snokingen", se blant annet Statens helsetilsyns vedtak 4. november 2010.

Det følger av helsepersonelloven § 67 at det kreves forsettlig eller grov uaktsom overtredelse av forbudet for å kunne straffes. Brudd på helsepersonelloven § 21 andre ledd bokstav c vil normalt være forsettlige, og uansett grovt uaktsomme, slik at skyldkravet i helsepersonelloven som regel vil være oppfylt. Se Statens helsetilsyns uttalelse i sak 2015/2105.

Tredje ledd

Taushetsplikten gjelder også for opplysninger som kan røpe identiteten til en person som tar kontakt med den medisinske nødmeldetjenesten. Et typisk tilfelle er der en person ringer til medisinsk nødmeldetjenesten på vegne av den som trenger helsehjelp. Dersom det av samtalen kommer frem helseopplysninger også om innringer i tillegg til den som trenger helsehjelp, vil disse opplysningene omfattes av taushetsplikten etter paragrafens første ledd.

For blant annet å sikre forsvarlige redningsaksjoner er det fastsatt unntak fra denne hovedregelen når tilgjengeliggjøring er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse. Når det ikke lenger er fare for liv eller helse, vil opplysningene igjen være omfattet av taushetsplikten.

Fjerde ledd

Av fjerde ledd følger at taushetsplikten etter første til tredje ledd gjelder tilsvarende for andre som mottar opplysninger etter helsepersonelloven § 25, § 28, § 29 a, § 29 e og § 29 f. Denne bestemmelsen er tatt inn for å klargjøre at også de som ikke omfattes av definisjonen av helsepersonell i helsepersonelloven § 3, men får tilgjengeliggjort opplysninger, er omfattet av bestemmelsene om taushetsplikt. Dette er en videreføring og flytting av tilsvarende presiseringer i tidligere unntaks- og dispensasjonshjemler.

Personell må på forespørsel kunne begrunne tilgjengeliggjøringen av opplysningene. Begrunnelsen for hvorfor et personell har tilgjengeliggjort opplysninger vil i de aller fleste tilfellene komme frem av logg, jf. pasientjournalloven § 22 a. Illegitime oppslag vil kunne påtales av virksomheten, pasienten, tilsynsmyndigheten og påtalemyndigheten.

Bestemmelsen er endret fra 1. juli 2026 med enkelte språklige endringer og flytting av innhold, men viderefører gjeldende rett. 

Bestemmelsen fastslår at taushetsplikten ikke gjelder overfor den personen som opplysningene gjelder. Videre fastslår den at helsepersonell kan gi opplysningene videre til tredjemann dersom personen som opplysningene gjelder, samtykker til dette.

Helsepersonells rett til å gi opplysninger videre til tredjemann ved samtykke korresponderer med pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 andre ledd om rett til å samtykke.

Første ledd

Første ledd første punktum fastslår at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning det foreligger samtykke fra den opplysningene gjelder.

Samtykket skal være gitt av en person med beslutningskompetanse, og det skal være frivillig og informert. Et gyldig samtykke gir helsepersonell rett til å gi opplysninger videre så langt samtykket gjelder. Helsepersonell kan likevel nekte eller avstå fra å gi opplysninger videre uten nærmere begrunnelse for det.

Om pasienten har beslutningskompetanse og dermed adgang til å gi et gyldig samtykke til at taushetsbelagte opplysninger deles, avhenger av en konkret vurdering av om pasienten er i stand til å forstå hva denne beslutningen gjelder og konsekvensene av beslutningen jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd.

At et samtykke er informert, innebærer at den opplysningene gjelder har fått tilstrekkelig informasjon til å forstå rekkevidden av samtykket. Dette innebærer informasjon om hvilke opplysninger det er aktuelt å videreformidle, til hvem opplysningene skal gis, hva som er formålet med videreformidlingen og eventuelle konsekvenser av denne. Kravene til informasjon må også ses i sammenheng med de generelle kravene til informasjon og innsyn som er gitt i pasientjournalloven § 18. Loven gjelder for behandling av helseopplysninger som er nødvendig for å yte, administrere eller kvalitetssikre helsehjelp til enkeltpersoner, og skal bidra til å sikre pasienters og brukeres personvern, pasientsikkerhet og informasjon og medvirkning.

Det gjelder ingen særlige formkrav til at samtykket skal være gyldig, utover at samtykket må være frivillig og informert. Det kan etter omstendighetene legges til grunn et stilltiende samtykke i enkelte situasjoner. Kravene til samtykke etter helsepersonelloven § 22 legger til grunn kravet som gjelder for helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-2: "Samtykke kan gis uttrykkelig eller stilltiende. Stilltiende samtykke anses å foreligge dersom det ut fra pasientens handlemåte og omstendighetene for øvrig er sannsynlig at hun eller han godtar helsehjelpen". 

Også indirekte og underforstått samtykke vil kunne være tilstrekkelig i konkrete situasjoner, som for eksempel hvor pasienten kommer til konsultasjon sammen med sin ektefelle eller annen nær pårørende og pasienten med sin adferd må anses å samtykke til at informasjon utveksles med ektefelle/pårørende til stede.

I en tilsynssak hvor et av forholdene gjaldt en fjernsynskanal som filmet en pasient som var bevisstløs uten at samtykke forelå, men som senere gav sin tilslutning til bruk av anonymisert billedmateriale, uttalte Statens helsetilsyn at taushetsplikten ble brutt i det filmopptaket ble tatt og at et etterfølgende samtykke til publisering av filmopptak ikke kunne reparere et brudd på taushetsplikten. Statens helsetilsyn uttalte videre at et hypotetisk samtykke i utgangspunktet ikke er tilstrekkelig som hjemmel i denne type saker. (Statens helsetilsyns brev jnr. 2008/919, se Del III – andre forhold).

Kravet til samtykke i helsepersonelloven § 22 åpner for at man i visse situasjoner også kan legge til grunn et presumert samtykke. Hvis det åpenbart er i pasientens interesse, men vedkommende av en eller annen grunn ikke er i stand til å gi samtykke, kan slikt samtykke presumeres (forutsettes). Med "åpenbart" menes utvilsomt. Det må vurderes ut fra opplysningenes art og vedkommendes formodede (antatte) vilje. Den mest aktuelle situasjonen er hvor en pasient er bevisstløs og hvor opplysningene er nødvendige for en adekvat medisinsk behandling av vedkommende. Det kan også være opplysninger som er nødvendige av hensyn til etterforskning av en alvorlig forbrytelse begått mot pasienten.

Et samtykke etter helsepersonelloven § 22 vil ikke nødvendigvis oppfylle kravene til gyldig samtykke etter pasientjournalloven § 20 og personvernforordningen artikkel 4 nr. 11. Det at kravene til samtykke er ulikt formulert i ulike lovbestemmelser, begrunnes i at bestemmelsene har ulike funksjoner. Et samtykke etter § 22 som ikke oppfyller kravene etter personvernforordningen, vil ikke gi behandlingsgrunnlag for tilgjengeliggjøringen eller for mottakerens forskning eller annen bruk av opplysningene. Tilgjengeliggjøringen må da ha et annet behandlingsgrunnlag, for eksempel artikkel 6 nr. 1 bokstav d og artikkel 9 nr. 2 bokstav c. I mange situasjoner vil den som mottar opplysningene ikke ha behov for et behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen, da de har egne rettslige grunnlag for behandling av opplysninger til egne formål. Dette gjelder for eksempel for NAV, barnevernstjenesten og politi. Personopplysninger som er gjort tilgjengelig basert på et samtykke etter helsepersonelloven § 22, kan heller ikke benyttes til forskning mv. uten at annet behandlingsgrunnlag, for eksempel artikkel 6 nr. 1 bokstav e og artikkel 9 nr. 2 bokstav j, med dispensasjon fra taushetsplikten eller annet supplerende rettsgrunnlag. 

Andre ledd

Andre ledd første setning viser til reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4  om representasjon på vegne av pasienter under 16 år. Foreldre eller andre som har foreldreansvar har rett til å samtykke til at opplysninger videreformidles på vegne av barn under 16 år. Dette utgangspunktet modifiseres på flere punkter. Barn over 12 år skal ha økende grad av selvbestemmelse i helsespørsmål og det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet. Slik sett kan det oppfattes som en "delt beslutningskompetanse" mellom foreldre og barn mellom 12 og 16 år. Er pasienten et barn mellom 12 og 16 år, skal informasjonen ikke gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette eller det foreligger tungtveiende hensyn, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 andre og tredje ledd. Dette får naturlig nok også betydning for foreldre eller andre som har foreldreansvarets rett til å samtykke på barnets vegne til at samme informasjon videreformidles til andre.

Andre ledd andre setning gir nærmeste pårørende rett til å samtykke i at opplysninger videreformidles på vegne av personer over 16 år som mangler beslutningskompetanse i spørsmålet om videreformidling av opplysninger, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd. Det vil gjelde for pasienter hvor det er overveiende sannsynlig at pasienten ikke er i stand til å forstå hva beslutningen gjelder og konsekvensene av beslutningen. For hvem som kan være nærmeste pårørende vises det til pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.

Det er grunn til å merke seg at mens helsepersonelloven § 22 andre ledd andre setning gir pasientens pårørende myndighet til å samtykke til at opplysninger gis videre på vegne av voksne pasienter som mangler beslutningskompetanse, er det etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 behandlende helsepersonell som kan samtykke til helsehjelp på vegne av den samme pasientgruppen.

Nærmeste pårørende kan ikke gi samtykke til fotografering eller filmopptak og etterfølgende publisering på vegne av en myndig person som mangler samtykkekompetanse. Samtykket må oppfylle kravene i GDPR artikkel 7, se mer i veileder om bilder, film- og lydopptak i helse- og omsorgstjenesten punkt 3.

Tredje ledd

Tredje ledd begrenser forsikringsselskapers adgang til å få utlevert opplysninger på grunnlag av samtykke. Opplysninger forsikringstakeren/pasienten selv nektes innsyn i etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd kan heller ikke utleveres til et forsikringsselskap. Dette gjelder opplysninger som det anses påtrengende nødvendig å nekte pasienten innsyn i for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade på pasienten selv, eller hvor innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær. Dette innebærer en viss begrensning i forsikringsselskapers tilgang til informasjon, men vil trolig gjelde i ganske få tilfeller. I avveiningen mellom selskapenes behov for informasjon og behovet for å beskytte liv og helse, må sistnevnte hensyn veie tyngst.

Bestemmelsen er endret fra 1. juli 2026. Med opplysninger uten individualiserende kjennetegn i bokstav c menes ikke anonyme opplysninger, men at opplysninger er avidentifisert ved at opplysninger som navn, fødselsnummer eller adresse ikke gis videre. Unntaket fra taushetsplikt om adgang til å gi opplysninger videre i forbindelse med sviktende dyrehold er flyttet til egen bestemmelse i helsepersonelloven § 34 b.

Bestemmelsen regulerer unntak fra hovedregelen om taushetsplikt i helsepersonelloven § 21. Den gir en oppregning av situasjoner hvor taushetsplikten ikke er til hinder for utlevering av pasientopplysninger. I disse situasjonene inntrer en opplysningsrett for helsepersonellet. I noen tilfeller vil det foreligge en opplysningsplikt etter bokstav e, se nedenfor. Opplysningsrett innebærer at helsepersonell selv kan avgjøre om de vil gi opplysninger eller ikke. Loven gir i slike tilfeller anvisning på to handlingsalternativer; rett til å tie og rett til å tale. Hvilket alternativ man velger vil bero på en faglig og skjønnsmessig vurdering. For at det skal foreligge opplysningsplikt må plikten være hjemlet i lov, jf. for eksempel helsepersonelloven §§ 30-34 a.

Det gis ytterligere unntak fra taushetsplikten i de følgende bestemmelsene i kapittelet, som for eksempel unntak fra taushetsplikt for tilgjengeliggjøring av opplysninger til helsehjelp etter helsepersonelloven § 25.

Når loven i gitte situasjoner fritar helsepersonell fra taushetsplikten, skyldes det at andre hensyn i disse tilfellene må veie tyngre enn de hensyn som begrunner taushetsplikten. Det presiseres at det, så langt det er mulig, må tas hensyn til pasienten også når taushetsplikten fravikes.

Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som i utgangspunktet er undergitt lovbestemt taushetsplikt, skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det, informeres om hvilke opplysninger som er gitt. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6.

Bokstav a.

Taushetsplikten gjelder ikke i forhold til den som fra før av er kjent med opplysningene. Dette unntaket fra taushetsplikten begrenser seg til å gjelde konkrete opplysninger som er kjent fra før. Taushetsplikten vil fortsatt gjelde for opplysninger og informasjon som ikke er gjort kjent. Det er imidlertid ikke helsepersonells oppgave å bekrefte andres kunnskaper om pasienten.

Bokstav b.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold. Et eksempel kan være opplysning om at en person har en funksjonshemming som vanskelig lar seg skjule. Unntakets rekkevidde vil være begrenset. Momenter i vurderingen vil være opplysningenes karakter, hensynet til pasientens integritet og hensyn til vern av pasientens privatliv. Videre vil det være et moment hvordan vedkommende pasient selv vurderer opplysningene.

Bokstav c.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse er betryggende ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt.

Loven skiller ikke mellom direkte og indirekte individualiserende kjennetegn. I forståelsen av ordlyden må det ses hen til innstillingen til Stortinget, der flertallet i helse- og omsorgskomiteen uttaler at "avidentifiserte opplysninger er ikke det samme som anonyme opplysninger. Dagens unntak har gjort det mulig å dele taushetspliktig informasjon når «behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt». Dette unntaket har vært nødvendig og til god nytte i helsetjenesten over mange år, og formuleringen bør ikke endres".

Flertallet viser til høringsuttalelsen til komiteen fra Den norske legeforening, som mener at forslaget om å fjerne unntaket vil hindre daglig sparring og kvalitetsforbedring utenfor formelle forhåndsdefinerte situasjoner og føre til at et viktig unntak fra taushetsplikten blir fjernet og erstattet av mer spesifikke, situasjonsbestemte unntak. Dette mener Legeforeningen vil kunne føre til flere gråsoner og større usikkerhet, noe flertallet støtter.

Helsepersonellet som skal dele opplysninger med hjemmel i dette unntaket fra taushetsplikt må selv besitte de taushetsbelagte opplysningene. Helsepersonellet må sørge for at opplysningene som gis ut ikke kan knyttes til en enkeltperson, og det skal ikke deles flere opplysninger enn det som er nødvendig for formålet.

Det vises også til helsepersonelloven § 27, som gir adgang til å gi opplysninger videre til annet helsepersonell, også når det er mulig å knytte opplysningene til enkeltpersoner.

Bokstav d.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Unntaket er en videreføring av tidligere rett og angir den interesseavveining som skal foretas før videreformidling av opplysninger kan skje. Hensynene og interessene som taler for å sette taushetsplikten til side, må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Begrunnelsen for å videreformidle informasjon vil være at det skal motvirke risiko for skader av et visst omfang. Bestemmelsens unntak omfatter i hovedsak truende farer eller situasjoner der det er fare for en skadevoldende handling, og vil i utgangspunktet gjelde fare for menneskeliv og helse. Vurderingstemaet "tungtveiende private eller offentlige interesser" vil imidlertid også kunne omfatte interesser utover menneskeliv og helse.

I alminnelighet vil de vurderinger helsepersonell må foreta langt på vei være sammenfallende med de vurderinger som foretas i nødretts- og nødvergesituasjoner.

Dersom helsepersonell har grunn til å tro at pasienten har utført eller er i ferd med å utføre kriminelle handlinger og på denne bakgrunn vurderes å være til fare for sine omgivelser, vil det være aktuelt å vurdere unntak etter bestemmelsen. Det kreves ikke at helsepersonellet skal ha sikker kunnskap, men det må foreligge mer enn en anelse. Det kan for eksempel dreie seg om situasjoner hvor en psykisk syk pasient er i besittelse av våpen eller hvor en pasient er i ferd med å kjøre i ruspåvirket tilstand. Hvor stor risikoen er for at en skadevoldende handling vil inntre, må vurderes opp mot hensynene som taushetsplikten er ment å ivareta. Det må baseres på en konkret vurdering av påregneligheten for at handlingen skal skje, og alvorligheten av faren og det potensielle skadeomfanget. Ikke ethvert brudd på straffelovgivningen og vegtrafikkloven er tilstrekkelig for å tilsidesette taushetsplikten. Hensynene bak taushetsplikten tilsier at helsepersonell har taushetsplikt til tross for fare for at pasienten vil kjøre ulovlig. I en situasjon der en pasient er ruspåvirket og sannsynligheten for at kjøringen vil medføre stor risiko for skade, vil imidlertid unntaket kunne komme til anvendelse.

Helsepersonell bør så langt det er mulig informere pasienten om at opplysningsretten vil bli benyttet, for eksempel dersom helsepersonellet observerer at pasienten setter seg bak rattet for å kjøre til tross for ruspåvirkning.

Bestemmelsen i helsepersonelloven § 23 bokstav d vil også kunne komme til anvendelse i situasjoner hvor helsepersonellet selv har behov for den beskyttelse som ligger i at andre er orientert om pasientens tilstand og oppholdssted, for eksempel ved et hjemmebesøk hos en truende person. Tilsvarende vil unntaket også kunne komme til anvendelse dersom helsepersonell, i kraft av å yte helsehjelp til et annet helsepersonell, blir kjent med forhold hos helsepersonellet som representerer en fare for pasienters sikkerhet. Se også helsepersonelloven § 17 om selvstendig plikt til å varsle tilsynsmyndighetene om forhold som kan medføre fare for pasienter eller brukere. 

Opplysningsplikten til barnevernet etter helsepersonelloven § 33 gjelder bare for fødte barn. Helsedirektoratet legger til grunn at § 23 bokstav d noen tilfeller kan gi helsepersonell hjemmel for å melde fra om bekymringsfulle forhold under svangerskapet. Det må da foretas en konkret vurdering av om det foreligger tungtveiende private eller offentlige interesser som gjør det rettmessig å gi opplysningene videre.

I en konkret sak ble det reist spørsmål om lege og ambulansesjåførs rett til å forklare seg om hvem av pasientene som satt bak rattet etter en utforkjøring med bil, hvor begge som var med i bilen var alkoholpåvirket. Justisdepartementets lovavdeling (Uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 9. august 1982) la til grunn at det ikke forelå "særlige grunner", jf. tidligere legelov § 31, som gjorde det rettmessig å videreformidle opplysningene.

Helsepersonelloven § 31 pålegger helsepersonell en plikt til å varsle politi og brannvesen dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Retten til å gi opplysninger etter § 23 bokstav d er imidlertid ikke begrenset til politi og brannvesen, men åpner for å gi opplysninger også til andre for eksempel barnevernet. Bestemmelsen går lenger enn den generelle avvergingsplikten etter straffeloven § 196 som gjelder enhver borger, fordi den ikke er begrenset til de forbrytelser som er oppregnet i straffeloven § 196. Både helsepersonelloven § 31 og straffeloven § 196 innebærer en presisering av nødrett og i likhet med § 23 bokstav d vil det være nødrettsbetraktninger som i hovedsak ligger til grunn for vurderingen av om opplysninger skal videreformidles, eller ikke. Plikten til å varsle etter § 31 vil inntre i situasjoner der dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på liv og helse, eller for å hindre store materielle skader. I stor grad vil det dreie seg om samme type skadevoldende situasjoner som beskrevet i forhold til § 23 bokstav d. Retten etter § 23 bokstav d vil imidlertid inntre noe før plikten til å gi opplysninger foreligger. Det vil stilles større krav til påregnelighet for at den skadevoldende hendelsen er i ferd med å skje, før plikten etter § 31 inntrer, selv om det ikke heller etter denne bestemmelsen kan kreves visshet eller sikker kunnskap om at situasjonen kommer til å medføre alvorlig skade på liv og helse, eller store materielle skader.

Dersom det foreligger en plikt til å utlevere opplysninger til politiet, er ikke det til hinder for at helsepersonellet i tillegg har opplysningsrett og kan melde ifra til andre etter § 23 bokstav d. Det kan tenkes tilfeller hvor situasjonens hastegrad tilsier at andre står nærmere til å avverge en alvorlig situasjon og derfor bør få informasjon før eller samtidig med politi og brannvesen. Det kan for eksempel dreie seg om informasjon til pårørende, skole, barnehage, den kommunale omsorgstjenesten, tilsynsmyndigheter eller personer i sivil beredskap. Et eksempel kan være en pasient som truer med å dra til barnehagen for å drepe barna sine og situasjonen tilsier at det er grunn til å ta truslene alvorlig. Også i situasjoner som ikke vil innebære en plikt til å varsle politiet, vil det kunne være mulig å ha opplysningsrett til andre, dersom vilkårene for dette er til stede.

Det understrekes at hvorvidt en situasjon tilsier at taushetsplikten kan settes til side etter § 23 bokstav d må baseres på en konkret vurdering av den aktuelle situasjon.

Det er bare anledning til å utlevere de opplysninger som er nødvendige for å avverge en skade. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å videreformidle informasjon der formålet er politiets etterforskning av straffbare forhold.

I tilfeller hvor helsepersonellet utsettes for lovbrudd, som for eksempel alvorlige trusler eller vold fra pasient, kan helsepersonelloven § 23 bokstav d gi adgang til å utgi taushetsbelagt informasjon som er nødvendig for å anmelde forholdet. Se mer om dette i kapittel 11 i Utveksling av helse- og personopplysninger mellom helsetjenesten og politiet - Helsedirektoratet.

Bokstav e.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre hvis det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt i lov eller i medhold av lov at taushetsplikten ikke skal gjelde. En rekke bestemmelser gjør innskrenkninger i helsepersonells taushetsplikt. Det gjelder blant annet meldepliktbestemmelser, se for eksempel bestemmelser i helsepersonelloven kapittel 6 og smittevernloven § 2-3, bestemmelser om å gi opplysning til trygden i folketrygdloven § 21-4 eller bestemmelser om å gi opplysninger til andre offentlige formål, som for eksempel unntaket i legemiddelloven § 25. Plikten til å utgi opplysninger til Statens havarikommisjon er et annet eksempel på innskrenkinger i helsepersonells taushetsplikt. Plikten til å dele nærmere angitte opplysninger er hjemlet i luftfartsloven § 12-6, jf. EU-forordning 2010/996 artikkel 11 nr. 2.

De lovbestemmelser som gjør innskrenkning i taushetsplikten har ulik rekkevidde. De gir sjelden rett til å gi alle opplysninger om pasienten helsepersonell sitter inne med, og taushetsplikten blir regelmessig bare opphevet for bestemte formål og i relasjon til bestemte grupper eller organer, som for eksempel for Statens helsetilsyn og folketrygdens organer.

Bestemmelsen er endret fra 1. juli 2026 ved at henvisningen til § 21 er fjernet, da unntaket etter § 24 gjelder all taushetsplikt og ikke bare etter helsepersonelloven. 

Bestemmelsen regulerer unntak fra taushetsplikten etter en persons død.

Hensynene som begrunner taushetsplikten gjør seg også gjeldende etter en persons død. Avdøde personer har i utgangspunktet samme krav på personvern som de hadde mens de levde. Etter en persons død kan imidlertid andre hensyn og interesser veie vel så tungt og tilsi at opplysninger kan videreformidles. I situasjoner hvor det er behov for å gi helseopplysninger videre om døde og samtykke ikke lenger er praktisk mulig, gir bestemmelsen adgang til å gi opplysninger videre dersom "vektige grunner" taler for det. Bestemmelsen nevner hvilke hensyn som skal legges til grunn i vurderingen.

Bestemmelsen åpner for at opplysninger kan gis til andre enn pårørende, som for eksempel til politi, påtalemyndighet eller domstolene.

Første ledd

Første ledd fastslår at opplysninger om en avdød person kan gis videre dersom vektige grunner taler for det. I vurderingen skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser.

Avdødes antatte vilje innebærer en hypotetisk konstruksjon av hva pasienten ville ha ment i situasjoner hvor vedkommende ikke har gitt uttrykk for dette. Har avdøde etterlatt seg en viljeserklæring eller på annen måte uttrykt ønske om håndteringen av helseopplysninger etter sin død, skal det gode grunner til for å handle mot et slikt ønske. I de tilfeller det ikke foreligger noen holdepunkter for hva avdøde mente, må man legge alminnelige oppfatninger til grunn for vurderingen.

Opplysningenes art skal også legges til grunn i vurderingen. Omhandler utleveringen sensitive opplysninger det er grunn til å tro at pasienten ville holdt for seg selv, skal hensynene for utlevering være tunge.

Pårørendes interesser er også et vurderingstema før utlevering. Det vises til definisjonen av pårørende i pasient og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b. Det er ofte grunn til å tro at pårørendes interesser sammenfaller med avdødes ønske. Det er imidlertid ikke alltid tilfelle, og i enkelte tilfelle opplever man at det er interessemotsetninger pårørende imellom.

Med "samfunnets interesser" menes det ikke bare offentlige interesser, men også private interesser som er av en slik art at vår rettsorden og vårt samfunn støtter dem. Det kan for eksempel dreie seg om opplysninger om feilbehandling, straffbare forhold, smittsomme sykdommer, testasjonsrettslig handleevne eller annet som av hensyn til allmenn samfunns-interesse bør undersøkes eller følges opp.

For at opplysninger skal kunne utleveres må hensynene som taler for å utgi informasjonen veie tyngre enn hensynet til å bevare taushet. Det er helsepersonellet som sitter med opplysningene, som skal foreta vurderingen om utlevering.

Andre ledd

Andre ledd regulerer journalinnsyn for nærmeste pårørende etter en pasients død. Hvem som anses som "nærmeste pårørende" er fastsatt i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b. Hovedregelen er at nærmeste pårørende har rett til innsyn, med mindre særlige grunner foreligger. "Særlige grunner" kan være hvor pasienten har gitt uttrykk for at pårørende ikke skal gis innsyn i konkrete opplysninger, eller det er grunn til å anta at pasienten hadde motsatt seg at nærmeste pårørende får kjennskap til opplysninger. Bestemmelsen korresponderer med pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 femte ledd.

Helse- og omsorgsdepartementet har i brev 13. september 2017 uttalt at pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 femte ledd også gjelder når pårørende ber om innsyn i deler av en død pasients journal som er skrevet før pasient- og brukerrettighetsloven trådte i kraft (dvs. før 1. januar 2001). Tilsvarende gjelder for nærmeste pårørendes innsynsrett etter helsepersonelloven § 24 andre ledd.

Bestemmelsen ble endret 1. juli 2026, og erstatter tidligere § 25 og § 45 i helsepersonelloven. Bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av innholdet i selve unntaket fra taushetsplikten slik det fremkom av de tidligere bestemmelsene, men inneholder også endringer på enkelte områder. 

Bestemmelsen er et unntak fra taushetsplikten, og regulerer adgangen til å tilgjengeliggjøre pasientopplysninger for helsepersonell eller annet samarbeidende personell i forbindelse med helsehjelpssituasjoner.

Formålet med bestemmelsen er å tilrettelegge for effektiv kommunikasjon mellom helsepersonell og sikre pasienten god og forsvarlig helsehjelp, samtidig som hensynet til pasientens integritet og personvern ivaretas.

Bestemmelsen korresponderer med pasientjournalloven § 19 som fastsetter en plikt for den dataansvarlige til å tilgjengeliggjøre opplysninger som er relevante og nødvendige for å yte helsehjelp, og gjelder uavhengig av om opplysningene tilgjengeliggjøres internt i virksomheten eller til helsepersonell i andre virksomheter.

Det er en forutsetning for tilgjengeliggjøring at pasienten ikke motsetter seg at opplysningene blir gitt til annet personell. Pasienten har rett til å reservere seg mot at opplysninger gis, selv om opplysningene er nødvendige for å yte helsehjelp. Opplysningene skal heller ikke tilgjengeliggjøres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det. Pasientens rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter bestemmelsen følger av helsepersonelloven § 29. For en nærmere beskrivelse av retten til å motsette seg se kommentar til helsepersonelloven § 29.

Taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21 første til tredje ledd gjelder tilsvarende for personer utenfor helsetjenesten som mottar opplysninger etter paragrafen, jf. helsepersonelloven § 21 fjerde ledd. 

Første ledd

Bestemmelsen slår fast at opplysninger om en pasient kan gjøres tilgjengelige for helsepersonell eller for annet samarbeidende personell, når opplysningene er relevante og nødvendige for å yte helsehjelp til pasienten.

Med tilgjengeliggjøring menes ulike måter og tekniske løsninger for å gjøre opplysningene tilgjengelige for mottakeren. Begrepet er teknologinøytralt. En måte å gjøre opplysningene tilgjengelige på er at vedkommende autoriseres til selv å søke etter relevante opplysninger (tilgang eller oppslag). En annen måte er at vedkommende får opplysningene utlevert, enten ved utskrift på papir eller ved elektronisk oversendelse (meldingsutveksling).

I tillegg til helsepersonell, som omfattes av definisjonen i helsepersonelloven § 3, kan opplysninger også tilgjengeliggjøres til annet samarbeidende personell som involveres når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp til pasienten. Personellet kan være tilknyttet ulike helsevirksomheter i og utenfor Norge, som samarbeider om helsehjelpen til den konkrete pasienten. I praksis vil annet samarbeidende personell være ansatt i helse- og omsorgstjenesten for å bidra i ytelsen av helsehjelp til pasienter, men ikke yte helsehjelp. Dette kan for eksempel være sosionomer på sykehus, som blant annet kan bistå pasientene med økonomisk og praktisk planlegging i forkant av en utskrivelse.

At opplysningene skal være relevante og nødvendige for helsehjelpen som ytes, omtales ofte som et krav om at personellet må ha tjenstlig behov for opplysningene. Dette innebærer både å vurdere om opplysningene er nødvendige og relevante i den konkrete situasjonen, og om personellet som ønsker opplysningene har et tjenstlig behov for dem. Begrepet tjenstlig behov er ikke definert i helselovgivningen, men brukt blant annet i pasientjournalloven § 13 som regulerer tilgang til kjernejournal.

For å ha tjenstlig behov må helsepersonellet være i en situasjon hvor det er et konkret behov for opplysningene om pasienten for å utføre de arbeidsoppgavene vedkommende er satt til å gjøre. Der det ytes helsehjelp vil dette for eksempel omfatte situasjoner hvor pasienten faktisk mottar helsehjelp, samt de situasjoner hvor helsepersonellet planlegger eller forbereder slik helsehjelp. Videre omfattes etterarbeid knyttet til den helsehjelpen som er gitt. Dette må ofte baseres på vurderinger gjort før helsepersonellet vet hvilke konkrete opplysninger det kan være behov for.

Det er virksomheten der personellet arbeider som bestemmer hvem som skal ha tilgang, jf. pasientjournalforskriften § 13 om tilgangsstyring, autorisering og autentisering mv. Den enkeltes autorisasjon (rolle) for tilgang til pasientjournalene skal gjenspeile det at personellet skal utføre nærmere bestemte oppgaver.

Andre ledd

Andre ledd regulerer hvem som kan tilgjengeliggjøre opplysningene. I tillegg presiseres det at tilgjengeliggjøringen kan skje ved direkte tilgang mellom virksomheter. Med direkte tilgang menes at helsepersonell er gitt adgang til å gjøre oppslag i behandlingsrettede helseregistre i andre virksomheter enn der vedkommende selv arbeider og yter helsehjelp. Dette kan være i hele pasientjournaler eller i nærmere avgrenset informasjon som for eksempel enkelte dokumenter som epikriser eller journalresymé.

Tjenesten Pasientens journaldokumenter (PJD) (dokumentdeling via kjernejournal), hvor helsepersonell gis adgang til å søke frem og lese forhåndsdefinerte journaldokumenter på tvers av virksomheter, er et eksempel på slik direkte tilgang.

Dersom virksomheter avtaler å gi hverandre direkte tilgang til sine respektive pasientjournalsystemer, kan en forhåndsvurdering være at virksomheten vurderer hvilke kategorier av dokumenter som er egnet for tilgjengeliggjøring på tvers av virksomheter. Videre vil det for eksempel være nærliggende å vurdere om pasienten motsetter seg eller det er grunn til å tro at pasienten vil motsette seg tilgjengeliggjøring av helseopplysninger samtidig som opplysningene journalføres.

Tredje ledd

Bestemmelsen fastsetter at det er personellet som skal bruke opplysningene, som har ansvar for å vurdere om opplysningene er relevante og nødvendige. Plikten til å yte forsvarlig helsehjelp påligger den som yter helsehjelp i den konkrete helsehjelpssituasjonen. For å kunne yte forsvarlig helsehjelp vil helseopplysninger fra tidligere behandlingsforløp kunne være relevante og nødvendige.

Om helseopplysningene er relevante og nødvendige, vil måtte baseres på vurderinger gjort før opplysningene er lest og vurdert. Helsepersonellet har derfor et berettiget behov for å avklare om slike opplysninger er relevante og nødvendige for helsehjelpen som ytes. Denne vurderingen må helsepersonellet foreta på bakgrunn av sin helsefaglige kunnskap og sine helsefaglige oppgaver og tjenstlige behov. At personell vil få kjennskap til flere opplysninger enn det som i etterkant viser seg å være relevant og nødvendig må aksepteres og vil ikke i seg selv innebære et brudd på taushetsplikten.

Tilgjengeliggjøringen skal tjene helsehjelpen til pasienten, og skal derfor vurderes i lys av om pasienten er tjent med dette. Helsepersonellet eller virksomheten som gjør helseopplysninger tilgjengelige, vil ikke ha mulighet til å overprøve helsepersonells vurdering av hvilke opplysninger vedkommende har behov for.

Vurderingen som den enkelte gjør, skal være innenfor rammene av det den enkelte er autorisert for (rolle) og i henhold til rutinene i virksomheten der vedkommende yter helsehjelp. At personellet som skal bruke opplysningene har ansvar for å vurdere om opplysningene er relevante og nødvendige, betyr ikke at personell med tjenstlig behov kan kreve digital tilgang til journalsystemene der informasjonen er nedtegnet. Dette må i tilfelle avtales mellom virksomhetene. Det er virksomheten hvor opplysningene er nedtegnet som bestemmer på hvilken måte opplysningene skal gjøres tilgjengelige, jf. pasientjournalloven § 19 andre ledd.

At det er helsepersonellet som skal behandle pasienten som har ansvaret for å vurdere om opplysningene er relevante og nødvendige for helsehjelpen, innebærer at det formelle ansvaret for hvorvidt det konkrete oppslaget er rettmessig, påhviler virksomheten der helsepersonellet yter helsehjelp. Det er denne virksomheten som skal autorisere eget personell og være ansvarlig for tilgangsstyring i egen virksomhet, noe som også skal gjenspeile det tjenstlige behovet for å kunne gjøre oppslag i opplysninger hos andre virksomheter.

Tilgjengeliggjøring skal dokumenteres i logg eller i pasientens journal, jf. pasientjournalloven 22 a. Hvor det dokumenteres er avhengig av måten opplysningene gjøres tilgjengelige på. 

Bestemmelsen oppstiller minimumskrav til hvilke opplysninger som skal logges. Minimumskravet til hva som skal dokumenteres gjelder kun for automatisk logg. I tilfeller der helsepersonell i én virksomhet gis tilgang til opplysninger i en annen virksomhet, omfatter kravet begge virksomhetene.

Selv om virksomheten som tilgjengeliggjør opplysningene ikke vil ha ansvaret for den konkrete vurderingen av om en tilgjengeliggjøring er rettmessig, er det en forutsetning at det følges opp og kontrolleres hvilke opplysninger det er foretatt oppslag i, selv om oppslaget er foretatt fra andre virksomheter. Det må for det første kontrolleres hvilke oppslag egne ansatte har foretatt, også i andre virksomheters journalsystemer. For det andre må det også føres kontroll med hvilke oppslag som er foretatt i virksomhetens journalsystemer fra personell i andre virksomheter. Loggkontroll ut fra disse to perspektivene skal utfylle hverandre og være egnet til å avdekke urettmessige oppslag.

Tilliten til et system der journalopplysninger deles på tvers av virksomheter forutsetter at den enkelte virksomhet har systemer for etterfølgende kontroll av loggene. Dersom den enkelte virksomhet ikke har et systematisk forhold til etterfølgende kontroll av loggene, bør virksomheten heller ikke legge til rette for økt digital tilgjengeliggjøring av helseopplysninger. 

Ikke alle former for tilgjengeliggjøring skjer digitalt og dokumenteres automatisk i logg. Opplysninger om pasienten kan eksempelvis også deles på papir (utskrift) eller muntlig. Annen tilgjengeliggjøring enn oppslag i pasientens journal som ikke automatisk logges, skal dokumenteres i pasientens journal. Dette kan for eksempel være tilfeller der opplysningene tilgjengeliggjøres muntlig i et arbeidsfellesskap. Muntlig videreformidling under morgenmøter, visitt, rapporter, i akutt-team e.l. omfattes av bestemmelsens krav, men det vil ofte være upraktisk å dokumentere like detaljert i logg eller i journal. For muntlig videreformidling kan derfor virksomhetene finne hensiktsmessige rutiner som lar seg gjennomføre i praksis. I den grad det gjøres oppslag i pasientjournal for å videreformidle informasjon om pasientene under morgenmøter, visitt, i akutt-team e.l., er det tilstrekkelig at det loggføres hvem som har gjort oppslaget, ikke hvem informasjonen deles med.

Fjerde ledd

I fjerde ledd er departementet gitt hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om tilgjengeliggjøring av opplysninger til helsehjelp og om adgangen til å motsette seg slik tilgjengeliggjøring.

Bestemmelsen ble endret 1. juli 2026. Paragrafen erstatter tidligere § 45 a i helsepersonelloven. Det er gjort språklige og redaksjonelle endringer i paragrafens ordlyd.

Bestemmelsen oppstiller en plikt til å sende epikrise ved utskrivning fra helseinstitusjoner, etter poliklinisk behandling eller etter behandling hos spesialist.

Formålet er å sikre pasienten forsvarlig helsehjelp etter utskrivning, og å bidra til læring og kvalitetssikring hos innleggende/henvisende personell.

Pasientens rett til å motsette seg oversendelse av epikrise, følger av helsepersonelloven § 29. For en nærmere beskrivelse av retten til å motsette seg se kommentar til § 29.

Første ledd

Av første ledd første punktum går det fram at epikrisen som hovedregel skal sendes til innleggende eller henvisende helsepersonell, til det helsepersonellet som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølging og til pasientens faste lege. I mange tilfeller er det én og samme person som utgjør alle disse tre kategoriene. I de tilfellene der innleggende/henvisende helsepersonell ikke er den faste legen til pasienten, men for eksempel legevaktslege, fastlege i vikarordning eller sykehjemslege, må epikrisen i tillegg sendes til pasientens faste lege, eventuelt også til det helsepersonellet som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølging.

I og med at pasientens faste lege og innleggende/henvisende helsepersonell som hovedregel skal få utlevert epikrisen, er det for disse bare i mindre utstrekning behov for å be om ytterligere opplysninger. I de tilfellene der pasientens faste lege eller innleggende/henvisende helsepersonell også skal stå for den videre behandlingen av pasienten, kan ytterligere utlevering av opplysninger uansett skje med hjemmel i helsepersonelloven § 25.

Begrepene «oversendelse» og «sende» er brukt for å få frem at det er tale om en plikt til å sende epikrisen av eget tiltak, på en måte som gjør at epikrisen kan tas inn i pasientens journal hos mottakeren. Det følger av forskrift om standarder og nasjonale e-helseløsninger § 6 nr. 3 at helseinstitusjoner skal benytte «epikrisemelding».

Etter bestemmelsen er det ikke krav om samtykke fra pasienten før epikrisen blir sendt. Pasienten bør gis anledning til å opplyse hvem epikrise skal sendes til. Dette må ses i sammenheng med første ledd første punktum, der det er opplistet hvem epikrisen som hovedregel skal sendes til. Pasienten kan be om at epikrisen blir sendt til annet helsepersonell enn de som er nevnt der. Pasientens rett til å motsette seg oversendelse av epikrise, følger av helsepersonelloven § 29.

Av første ledd første punktum fremgår det at epikrisen skal sendes når pasienten blir utskrevet fra helseinstitusjon, se nærmere om dette i kommentarene til andre ledd. «Helseinstitusjon» definert som institusjon som hører inn under spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven, jf. helsepersonelloven § 3 fjerde ledd.

Forskrift 16. desember 2011 nr. 1254 om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon fastsetter hva som skal være å regne som helseinstitusjon i den kommunale helse- og omsorgstjenesten etter helsepersonelloven § 3. Av § 2 i forskriften går det fram at sykehjem og døgnplasser som kommunene oppretter for å sørge for tilbud om døgnopphold for akutt hjelp, er å regne som helseinstitusjon. Det innebærer for eksempel at når en pasient blir utskrevet fra et sykehjem, skal det sendes epikrise. Dette kan være aktuelt når pasienten blir utskrevet fra et korttidsopphold på et sykehjem og tilbake til hjemmet.

Det er ikke fastsatt egen forskrift om hva som er å regne som helseinstitusjon etter spesialisthelsetjenesteloven. Typiske eksempel på helseinstitusjoner er sykehus, sykehjem, opptreningsinstitusjoner og poliklinikker. Momenter i vurderingen av om en virksomhet er en institusjon, kan være størrelsen på virksomheten, om helsehjelp blir ytt av flere grupper helsepersonell, og om pasientene har tilbud om heldøgnsopphold. At det skal sendes epikrise når pasienten blir utskrevet fra sykehus, går også fram av forskrift 18. november 2011 nr. 1115 om kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter, jf. § 12 andre ledd.

Første ledd første punktum bestemmer at epikrise også skal sendes etter poliklinisk behandling eller etter behandling hos spesialist.

I første ledd annet punktum er det tatt inn en definisjon av hva som menes med epikrise. En epikrise er en kort skriftlig og sammenfattende framstilling av gjennomført undersøkelse eller behandling av en pasient, basert på tilgjengelige journalopplysninger.

Hvilke opplysninger en epikrise skal inneholde, vil måtte avgjøres etter en konkret vurdering av hvilke opplysninger som er nødvendige for at videre behandling eller oppfølging av pasienten annet sted i helse- og omsorgstjenesten kan skje på en forsvarlig måte. I mange tilfeller vil det i epikriser blant annet bli gjort rede for forhistorien eller foranledningen til ytelsen av helsehjelp, hvordan sykdommen eller skaden har oppstått eller utviklet seg, hvilke undersøkelser som er gjort, diagnostisering og hvilken behandling som er gjort eller anbefalt. En epikrise kan også inneholde faglige råd om videre oppfølging og behandling eller opplysninger om komplikasjoner som kan inntreffe etter behandlingen.

Andre ledd

Andre ledd åpner for at det kan gjøres unntak fra hovedregelen om når epikrise skal sendes, se første ledd første punktum hvor det fremgår at epikrise skal sendes «ved utskriving» eller “etter poliklinisk behandling eller etter behandling hos spesialist”.

At epikrise eller tilsvarende informasjon skal sendes når pasienten blir utskrevet fra sykehus er som nevnt også presisert i forskrift om kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter, jf. § 12 andre ledd. I forskriften er det presisert at dersom epikrise ikke foreligger på utskrivningstidspunktet, så skal «tilsvarende informasjon» sendes det helsepersonellet som skal følge opp den utskrivningsklare pasienten. Dette er begrunnet med at epikrise i en del tilfelle ikke vil være ferdig på utskrivningstidspunktet, for eksempel fordi det mangler noen prøvesvar.

Som hovedregel skal epikrisen altså sendes samtidig med utskrivningen fra helseinstitusjonen eller etter at utredningen/behandlingen er avsluttet. I enkelte tilfelle er dette likevel ikke mulig, for eksempel fordi en er avhengig av svar på gjennomførte undersøkelser eller uttalelser fra annet involvert helsepersonell før en kan ferdigstille epikrisen. I andre tilfeller kan det være slik at helsepersonellet på grunn av andre arbeidsoppgaver ikke greier å ferdigstille epikrisen samtidig med at pasienten blir utskrevet. Dersom det av slike grunner ikke er mulig å etterleve hovedregelen om å sende epikrisen ved utskrivningen eller etter avslutning av behandlingen, åpnes det for at epikrise kan sendes noe senere. Som det framgår skal epikrise uansett sendes innen forsvarlig tid etter at helsehjelpen er avsluttet.

Hva som skal anses å være forsvarlig tid i de tilfellene der epikrisen ikke blir sendt samtidig med utskrivningen eller utredningen/behandlingen er avsluttet, må vurderes konkret. Hensynet til annet helsepersonell som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølging, vil her være et sentralt vurderingstema. Det kan være variasjoner i hvor rask oppfølging en pasient har behov for. I noen tilfeller kan dette være straks etter utskrivningen eller utredningen/behandlingen er avsluttet, for eksempel der pasienten skrives ut fra sykehus til sykehjem for videre oppfølging og behandling, og epikrisen må ikke sendes senere enn at nødvendig oppfølging kan settes i verk. Det må som nevnt vurderes konkret i hver enkelt situasjon hva som er forsvarlig, men i alle fall bør epikrisen sendes innen rimelig tid etter utskrivningen, normalt innen en uke.

I situasjoner der det ikke er mulig å ferdigstille epikrisen ved utskrivningen eller utredningen/behandlingen er avsluttet, vil krav om forsvarlig behandling ofte tilsi at en alt ved utskrivningen må gi nødvendig og tilstrekkelig informasjon til helsepersonell som skal stå for den videre helsehjelpen. I slike situasjoner kan helsepersonellet ikke vente med å gi informasjon til epikrisen er skrevet og sendt.

Tredje ledd

I tredje ledd er departementet gitt hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om plikten etter første og andre ledd, blant annet hvem epikrisen skal sendes til, hvilke opplysninger epikrisen skal inneholde, og når epikrisen skal være sendt.

Bestemmelsen er endret fra 1. juli 2026, og erstatter tidligere § 25 a og § 25 b i helsepersonelloven, om helsefaglige arbeidsfellesskap og opplysninger for å yte helsehjelp til en annen pasient. Adgangen til tilgjengeliggjøring er utvidet på flere punkter.

Bestemmelsen gjelder tilgjengeliggjøring av opplysninger om pasienter som ikke er i en behandlerrelasjon med det aktuelle helsepersonellet. Bestemmelsen regulerer helsefaglige arbeidsfellesskap og opplysninger for å yte helse hjelp til en annen pasient.

Bestemmelsen gjelder alle former for tilgjengeliggjøring. Med tilgjengeliggjøring menes ulike måter og tekniske løsninger for å gjøre opplysningene tilgjengelige for mottakeren. Dette betyr at tilgjengeliggjøring også vil kunne gjøres for eksempel ved oppslag i journal. Se kommentar til helsepersonelloven § 25 for en nærmere beskrivelse av begrepet “tilgjengeliggjøring”.  

Tilgjengeliggjøring av opplysninger etter paragrafen skal dokumenteres i logg eller i pasientens journal jf. pasientjournalloven § 22 a. Den enkelte vil ha rett til innsyn i denne oversikten. For en nærmere omtale av krav til dokumentasjon se kommentar til helsepersonelloven § 25.

Pasienten har rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysninger, jf. helsepersonelloven § 29.  For en nærmere beskrivelse av retten til å motsette seg se kommentar til helsepersonelloven § 29.

Første ledd

Det følger av første ledd bokstav a at opplysninger kan gjøres tilgjengelige for helsepersonell i helsefaglige arbeidsfellesskap, når formålet er å støtte helsepersonellet i å treffe beslutninger om helsehjelp, å sikre forsvarlig opplæring av helsepersonell eller å gjennomføre helsehjelp.

Ett av formålene er å kunne støtte helsepersonell i å treffe beslutninger om helsehjelp til en pasient. Helsepersonell har etter helsepersonelloven § 4 annet ledd en plikt til å innhente bistand fra kolleger der dette er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp. Bestemmelsen sikrer at kolleger som gir bistand vil kunne dele opplysninger om tidligere pasienter for å yte forsvarlig helsehjelp til den aktuelle pasienten. 

For det andre kan formålet være å sikre forsvarlig opplæring av helsepersonell. Dette kan for eksempel omfatte læringssituasjoner hvor uønskede hendelser gjennomgås, hvor det deles helseopplysninger knyttet til de uønskede hendelsene, og opplæring av leger i spesialisering. Bestemmelsen tydeliggjør også at taushetsplikten ikke er til hinder for at studenter er til stede på for eksempel morgenmøter og i andre vaktskifter, hvor ulike pasientsituasjoner diskuteres. Videre vil det også være klart at taushetsplikten ikke er til hinder for at studenter diskuterer og reflekterer rundt vanskelige tilfeller med for eksempel en veileder uten behandlingsansvar for den aktuelle pasienten. Informasjonsdeling kan kun skje i helsefaglige arbeidsfellesskap, slik at undervisning av studenter i klasserom eller lignende ikke er omfattet.

For det tredje kan formålet være å gjennomføre helsehjelp i virksomheten. Det vil være anledning til å tilgjengeliggjøre opplysninger selv om helsepersonellet som mottar opplysningene ikke har behov for opplysningene for selv å yte helsehjelp eller selv å lære, for eksempel under morgenmøter og vaktskifte. Deling av opplysninger skal bidra til å sikre forsvarlige prosesser i helsetjenesten.

Det er ikke kun opplysninger som helsepersonell allerede kjenner til, uten å måtte slå opp i pasientens journal, som kan tilgjengeliggjøres i helsefaglig arbeidsfellesskap. Bestemmelsen åpner for at relevante og nødvendige opplysninger kan gjøres tilgjengelig i helsefaglig arbeidsfellesskap. Dette innebærer blant annet at det vil være adgang til å gjøre oppslag i pasientjournaler når dette er nødvendig for erfaringsutveksling.

Første ledd bokstav a er begrenset til å gjelde i helsefaglig arbeidsfellesskap. Begrepet skal ikke tolkes snevert og hvilke fellesskap som inngår vil kunne variere over tid. Det er ikke krav om at man samarbeider om samme pasient. Det er tilstrekkelig at man arbeider med samme grupper eller typer pasienter eller helsefaglig oppgaver. Helsefaglige arbeidsfellesskap vil kunne omfatte ulike typer arbeidsfellesskap og ulike typer organisasjonsstrukturer. Ofte vil det være innen samme virksomhet, men det kan også være på tvers av virksomheter, på tvers av nivåene i helse- og omsorgstjenesten eller på tvers av offentlige og private virksomheter. Personell som arbeider i for eksempel tverrfaglige team vil også kunne anses som et helsefaglig arbeidsfellesskap.

Eksempler på helsefaglige arbeidsfellesskap er morgenmøter og andre vaktskiftesituasjoner. Andre eksempler er fellesmøte mellom en gruppe helsepersonell fra flere virksomheter hvor oppgaven kan være å tolke røntgenbilder av bestemte organer eller fellesmøte mellom en gruppe hjemmesykepleiere som skal diskutere behandling av vanskelige sår.

Det følger av første ledd bokstav b at helsepersonell også kan få tilgjengeliggjort opplysninger om pasienter de ikke har en behandlerrelasjon til, for å yte helsehjelp til en annen pasient.  Etter bestemmelsen gjelder dette alt helsepersonell med autorisasjon eller lisens. Dette er en snevrere krets personer enn dem som omfattes av bokstav a.

Bestemmelsen er relevant i de tilfeller hvor helsepersonell har behov for pasientopplysninger fra et annet helsepersonells behandling av andre pasienter. Det vil si i de tilfellene helsepersonellet ikke tidligere har ytt helsehjelp til en pasient, men har behov for opplysninger om pasienten, for å lære av lignende tilfelle ved behandling av egne pasienter.  Dette gjelder uavhengig av behandlingsnivå og av hvilke helsepersonell som er ansvarlig for den aktuelle behandling. For eksempel vil en sykepleier som behandler en pasient med diabetes og kompliserte brannsår som ikke vil gro kunne ha stor nytte av å få tilgang til opplysninger om liknende tilfeller fra en spesialisert sykehusavdeling. Videre vil helsehjelpsytelse ofte skje i form av et teamarbeid, hvor helsepersonell har ulike roller.

Det er et vilkår at helsepersonellet er i en konkret behandlingssituasjon med en pasient, og at opplysningene anses som relevante og nødvendige for å kunne yte helsehjelp til denne pasienten. Dette må kunne godtgjøres ved en etterfølgende kontroll.

Et typisk eksempel på hvor adgangen kan benyttes, er ved tolkning av genetiske varianter. Etter å ha sett hvordan en genetisk variant har blitt tolket ved et annet helseforetak i for eksempel registeret for genetiske varianter jf. pasientjournalloven § 9 a, kan det være nødvendig å kjenne til flere opplysninger om pasienten(e) som har denne varianten for å kunne yte forsvarlig helsehjelp til egen pasient. Oppslag i journal om egne tidligere pasienter reguleres av helsepersonelloven § 28 første ledd bokstav a. 

Bokstav b hjemler også situasjoner der helsepersonellet som yter helsehjelpen, fremfor å gjøre oppslag selv, konfererer med helsepersonellet som har hatt omspurte til behandling, og det er sistnevnte som gjør oppslag i pasientjournalen og formidler relevante og nødvendige opplysninger til helsepersonellet som har tjenstlig behov for opplysningene.

Tilgjengeliggjøring av opplysninger etter bokstav a og b skal være avgrenset til de tilganger (autorisering) det enkelte helsepersonell har i forbindelse med behandling av pasienter i de aktuelle virksomhetene. Dette kan for eksempel innebære at virksomheten organiserer seg på en slik måte at tilgjengeliggjøringen avhenger av at personellet har en spesifikk rolle eller oppgave og at det er utarbeidet rutiner i virksomheten for når tilgjengeliggjøring kan finne sted. I dette ligger et krav til tjenstlig behov. Hva som vil anses som tjenstlige behov vil variere etter hvilken helsehjelp som utøves og etter helsepersonellets kompetanse, ansvar og rolle i pasientbehandlingen. For eksempel så vil en sykepleier normalt ikke ha behov for de samme opplysningene som en lege, for å yte helsehjelp. Det skal kun tilgjengeliggjøres opplysninger som er relevante og nødvendige for å understøtte pasientbehandling som det enkelte helsepersonellet gir. Se kommentaren til helsepersonelloven § 25 for en nærmere beskrivelse av “tjenstlig behov”. 

Andre ledd

Andre ledd fastslår at opplysninger som tilgjengeliggjøres må være relevante og nødvendige for formålet. At opplysningene skal være relevante og nødvendige, omtales ofte som et krav om at personellet må ha tjenstlig behov for opplysningene. Dette innebærer både å vurdere om opplysningene er nødvendige og relevante i den konkrete situasjonen, og om personellet som ønsker opplysningene har et tjenstlig behov for dem. Se kommentar til helsepersonelloven § 25 for en nærmere beskrivelse av “tjenstlig behov”

Opplysningene skal så langt det er mulig gis uten at pasientens navn og fødselsnummer fremgår. Det samme følger av prinsippet om dataminiminering i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c.

Det vil være pasientens helsetilstand og tilhørende medisinske problemstillinger som det er nyttig å dele erfaringer om. I hvilken utstrekning det i konkrete tilfeller må gis direkte identifiserbare opplysninger, som navn, må i stor grad bli opp til helsepersonellets faglige skjønn å vurdere. Identifiserende opplysninger kan ikke deles dersom formålet med informasjonsdelingen kan oppnås ved å la være å dele individualiserende kjennetegn. 

Tredje ledd

Etter tredje ledd er departementet gitt myndighet til i forskrift å bestemme at enkelte personellgrupper uten autorisasjon eller lisens med særskilte oppgaver i konkrete behandlingsforløp kan få tilgjengeliggjort opplysninger etter første ledd bokstav b på samme vilkår som helsepersonell med autorisasjon eller lisens.

Bestemmelsen er endret fra 1. juli 2026, og samler og erstatter tidligere unntak fra taushetsplikten der opplysningene skal brukes til undervisning, digital bistand, internkontroll mv. Bestemmelsene er hovedsakelig en videreføring av tidligere unntaksregler, men unntakene er også utvidet på enkelte områder. I tillegg er bokstav c og g nye bestemmelser.

Første ledd fastsetter flere unntak fra taushetsplikten for tilgjengeliggjøring av opplysninger. Med tilgjengeliggjøring menes ulike måter og tekniske løsninger for å gjøre opplysningene tilgjengelig for mottaker. En måte å gjøre opplysningene tilgjengelige på er at vedkommende autoriseres til selv å søke etter relevante opplysninger (tilgang eller oppslag). En annen måte er at vedkommende får opplysningene utlevert, enten ved utskrift på papir eller ved elektronisk oversendelse.

Unntakene fra taushetsplikten er «kan» bestemmelser. Dette innebærer at det ikke er en plikt til å tilgjengeliggjøre opplysninger selv om vilkårene er oppfylt. Dersom tilgjengeliggjøringen er arbeidskrevende og personellet av kapasitetshensyn ikke kan prioritere dette, kan virksomheten avvise forespørselen. Dette gjelder allikevel ikke for unntaket i bokstav e. Denne bestemmelsen er en videreføring av tidligere helsepersonelloven § 26 tredje ledd, og skal forstås på samme måte (Prop. 154 L (2024-2025)). Dette innebærer at helsepersonell har plikt til å utlevere opplysninger til virksomhetens pasientadministrative system.

Tilgjengeliggjøring av opplysninger etter paragrafen skal dokumenteres i logg eller i pasientens journal jf. pasientjournalloven § 22 a. Den enkelte vil ha rett til innsyn i denne oversikten. For en nærmere omtale av krav til dokumentasjon se kommentar til helsepersonelloven § 25.

Taushetsplikten etter § 21 første til tredje ledd gjelder tilsvarende for personer utenfor helsetjenesten som mottar opplysninger etter paragrafen, jf. helsepersonelloven § 21 fjerde ledd.

Pasienten har rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysningene etter første ledd bokstavene a, b, c og h, jf. helsepersonelloven § 29. For en nærmere beskrivelse av retten til å motsette seg se kommentar til helsepersonelloven § 29. 

Tilgjengeliggjøring etter bestemmelsen vil gi supplerende rettsgrunnlag for behandling av opplysningene i samsvar med personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 og unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger i artikkel 9 nr. 1. 

Bokstav a

Etter bokstav a kan opplysninger gjøres tilgjengelige for helsepersonell med autorisasjon eller lisens etter § 48 og § 49 som tidligere har ytt helsehjelp til pasienten i et konkret behandlingsforløp, og som skal bruke opplysningene til egen læring eller for kvalitetsforbedring av helsehjelpen. Det at en i andre sammenhenger har ytt helsehjelp til pasienten, vil ikke åpne for tilgjengeliggjøring av opplysninger knyttet til behandlingsforløp som en selv ikke har deltatt i. 

Bestemmelsen må ses i sammenheng med helsepersonelloven §§ 29a og 29e, som åpner for at en på systemnivå kan samle inn opplysninger til bruk i læringsarbeid og kvalitetsforbedring, og da særlig tilgang til opplysninger «oppover» i egen virksomhet, og «på tvers» av virksomheter. Bestemmelsen i bokstav b åpner for tilgjengeliggjøring av opplysninger «nedover» i systemet, til helsepersonell som tidligere har gitt helsehjelp til pasienten, når formålet er å bruke opplysningene til kvalitetssikring og læringsarbeid. 

Det er ikke et vilkår for tilgjengeliggjøring av opplysninger at det er innhentet et eksplisitt samtykke fra pasienten, men dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det ved forespørsel, skal opplysningene ikke tilgjengeliggjøres. Pasientens antatte samtykke vil være sentralt, og ved tvil bør pasienten spørres. Hensynene bak dette er blant annet at opplysningene gis til personell som har vært med før innleggelse i sykehus, eller personell som har vært med på den innledende undersøkelsen eller behandlingen av pasienten på sykehuset. Dette helsepersonellet er allerede kjent med pasienten og pasientens sykehistorie ved at det tidligere er gitt helsehjelp til pasienten. De tilleggsopplysningene som det vil være aktuelt å innhente, vil som hovedregel bare være opplysninger som skal avkrefte eller bekrefte om de helsefaglige undersøkelsene, vurderingene og behandlingstiltakene som ble gjort, var korrekte.

Bestemmelsen vil blant annet gi hjemmel for tilgjengeliggjøring av opplysninger om faktisk diagnose. Dette er opplysninger som i mange sammenhenger vil være relevante ut fra lærings- og kvalitetsforbedrings hensyn. Det kan her for eksempel dreie seg om differensialdiagnoser som det er viktig at helsepersonellet har kunnskap om, og som kan være avgjørende ved fremtidig ytelse av helsehjelp. Dersom det for eksempel er snakk om helt nye opplysninger som kommer fram etter en behandlingsperiode, for eksempel dersom det viser seg at pasienten i tillegg til det som i utgangspunktet var årsak til innleggelsen, også har en tilleggsdiagnose, vil dette i mange tilfelle være opplysninger som ikke kan tilgjengeliggjøres. 

Det er ikke noe krav om at helsepersonell særskilt må anmode om tilgjengeliggjøring. Det innebærer at helsepersonellet selv må vurdere om vilkårene for tilgjengeliggjøring etter bestemmelsen er oppfylte. Det forutsetter også at helsepersonellet har nødvendig tilgang til journalsystemet. Dersom helsepersonellet ikke har direkte tilgang til pasientjournalen, er det nødvendig med anmodning til annet helsepersonell om å få utlevert opplysningene. I et slikt tilfelle er det den som utleverer opplysningene som må ta stilling til om vilkårene er oppfylte. Helsepersonellet kan også slå opp kjernejournal til dette formålet.

Det aksepteres at helsepersonellet søker etter relevante og nødvendige opplysninger i journal, og slik sett får tilgang til opplysninger som strengt talt ikke er relevante og nødvendige for læringsarbeid eller kvalitetssikring av helsehjelpen, såkalt overskuddsinformasjon. 

Dersom det fremsettes anmodning om utlevering av opplysninger, kan denne fremsettes muntlig eller skriftlig, og en må gjøre rede for den tilknytningen helsepersonellet tidligere har hatt til pasienten, eller den tidligere ytelsen av helsehjelp. Forespørselen må også inneholde tilstrekkelig med opplysninger til at den som får forespørselen, kan identifisere den aktuelle pasienten som forespørselen gjelder, og ta stilling til om vedkommende har tatt del i behandlingsforløpet. Forespørselen må også forklare hvilke opplysninger en ønsker utlevert. Forespørselen må videre inneholde nok opplysninger til at den som tar imot den, kan ta stilling til om vilkårene for utlevering er oppfylt. 

I mange tilfeller vil det bare være ønskelig med en tilbakemelding på om de helsefaglige undersøkelsene, vurderingene og behandlingstiltakene som ble utført, var korrekte. I slike tilfeller vil muntlig forespørsel og tilbakemelding både være hensiktsmessig og spare tid og arbeid. I andre tilfeller kan det være behov for en noe mer detaljert eller omfattende orientering om undersøkelser, vurderinger, behandlingstiltakene eller effekten av behandlingstiltakene. Her kan det i mange tilfelle være mest hensiktsmessig med skriftlig forespørsel og/eller tilbakemelding. 

Helsepersonell som får en muntlig forespørsel om å utlevere helseopplysninger, må som nevnt forsikre seg om at den som spør etter opplysninger, virkelig har vært involvert i tidligere ytelse av helsehjelp til pasienten. I mange tilfeller vil dette gå klart fram av omstendighetene, fordi vedkommende er kjent med opplysninger som bare involvert helsepersonell kunne ha vært kjent med. Dersom en likevel er i tvil, vil en i mange tilfeller kunne avkrefte slik tvil ved å ringe tilbake, for på den måten å få bekreftet rett identitet. I de tilfellene der en fremdeles er i tvil om den personen som tar kontakt, virkelig er den han eller hun utgir seg for å være, bør utlevering av opplysninger enten avslås eller skje skriftlig og ikke muntlig. 

Bestemmelsen åpner videre opp for at nåværende behandler av pasient på eget initiativ gjør opplysninger tilgjengelige for tidligere behandler. Dette kan for eksempel være tilfellet der helsepersonell overtar behandlingen av en pasient og oppdager forbedringspotensialet i tidligere behandling. Nåværende behandler kan gi opplysninger som er nødvendige og relevante for den tidligere behandlerens egen læring eller kvalitetssikring av helsehjelpen. 

Når det gjelder spørsmål om eventuell dokumentasjonsplikt for det helsepersonellet som mottar opplysningene etter bestemmelsen, vil ikke helsepersonelloven § 40 gi hjemmel for mottakeren av opplysningene til å behandle opplysninger om pasienten og helsehjelpen. Dette tilsier at opplysningene ikke kan lagres i personidentifiserbar form, og at mottatte opplysninger i personidentifiserbar form må slettes fortløpende. Formålet med å få utlevert opplysninger er læring og kvalitetssikring, og etter at kunnskapen er mottatt, vil opplysningene ikke lenger være relevante for formålet, jf. pasientjournalloven § 6. Mottatte opplysninger skal heller ikke kunne danne grunnlag for et register der det inngår opplysninger om flere pasienter vedkommende helsepersonell tidligere har ytt helsehjelp til. 

Pasienten har rett til å motsette seg tilgjengelig gjøring av opplysningene etter bokstav a, jf. helsepersonelloven § 29.

Bokstav b

Etter bokstav b kan opplysninger gjøres tilgjengelige for helsepersonell som har undervisningsansvar, og som arbeider i virksomheten der pasientene har mottatt helsehjelp, for å finne opplysninger om pasienter som egner seg i undervisning for å sikre forsvarlig utdanning av helsepersonell eller helsefaglige studenter.

Bestemmelsen gir ikke unntak fra taushetsplikten for at personellet kan dele opplysningene videre. Opplysninger som brukes i undervisningen må være anonymisert eller pasienten må ha gitt samtykke.  

Unntakshjemmelen gjelder alle grupper av helsepersonell. Dette vil først og fremst være personell med autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven § 48 a eller § 49. Det vil imidlertid også kunne være annet personell som yter helsehjelp eller elever og studenter som i forbindelse med helsefaglig opplæring gir helsehjelp, jf. definisjonen av helsepersonell i helsepersonelloven § 3 første ledd.

Det kan ikke gjøres journaloppslag i andre virksomheter. Bestemmelsen gjelder bare opplysninger om pasienter som har vært til behandling i den virksomheten der det aktuelle helsepersonellet arbeider.  Det er imidlertid ikke et krav at den som skal undervise tidligere har gitt helsehjelp til pasienten. Dette kan etter omstendighetene bety at helsepersonellet også får tilgjengeliggjort opplysninger fra andre avdelinger eller fagområder.

Det er kun tillatt med oppslag i journalen for å finne relevante og nødvendige opplysninger for undervisningssituasjonen. Opplysningene må være egnet til å brukes i undervisningen. Og bestemmelsen åpner kun for at personell med undervisningsansvar kan gjøre oppslag i journalen.

Det er virksomheten der helsepersonellet utfører sine arbeidsoppgaver som må autorisere personellet og gi de tilgangene som er nødvendige for at disse kan utføre sine arbeidsoppgaver. Virksomheten har gjennom krav til internkontroll og informasjonssikkerhet, som styring gjennom rutiner og prosedyrer og logging av oppslag som gjøres i journalsystemene, et ansvar for å forebygge urettmessige oppslag i journal.

Det er en forutsetning at helsepersonellet har et tjenstlig behov for å få opplysningene. Hva som anses som tjenstlig behov må i denne sammenheng knyttes til det enkelte helsepersonellets undervisningsansvar. Det vil være naturlig at helsepersonell har undervisningsansvar for personell og helsefaglige studenter i samme profesjon eller som utfører samme type helsehjelp, som helsepersonellet selv. Muligheten til å søke i pasientjournaler etter opplysninger som er egnet for undervisning, bør i utgangspunktet være avgrenset til de tilgangene det enkelte helsepersonellet har i forbindelse med behandling av pasienter. Dersom tilgangen skal utvides, må dette begrunnes konkret i den enkeltes undervisningsansvar.

Muligheten til å søke i pasientjournalen etter opplysninger som er egnet for undervisning, skal i utgangspunktet følge de tilgangsrettighetene helsepersonellet ellers har i sitt arbeid. Dersom tilgangen skal utvides, må dette begrunnes konkret i den enkeltes undervisningsansvar.

Tilgang til journalen etter denne bestemmelsen må, på samme måte som annen tilgang til journalen, fremgå av det aktuelle helsepersonellets autorisasjon/tilgangs rettigheter, jf. pasientjournalforskriften § 13. Helsepersonell som ikke har en slik tilgangsrett vil heller ikke ha rett til å tilgjengeliggjøre seg opplysninger etter bestemmelsen.

Pasienten har rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysningene etter bokstav b, jf. helsepersonelloven § 29.

Bokstav c

I de tilfellene der det brukes en ekstern veileder for å følge opp vedtak om faglig pålegg eller begrenset autorisasjon etter helsepersonelloven § 56 eller § 59, kan helseopplysninger som er nødvendige for gjennomføringen av det faglige pålegget eller vilkår for begrenset autorisasjon, tilgjengeliggjøres uten hinder av taushetsplikt.

Tilsynsmyndigheten kan gi pålegg til helsepersonell om å gjennomføre tiltak for å heve sin kompetanse, jf. helsepersonelloven § 56. Formålet med pålegg er å legge til rette for at helsepersonell kan forbedre yrkesutøvelsen. Slike faglige pålegg kan være relevante i saker der pliktbruddet dreier seg om faglig svikt, og det er usikkert om helsepersonellet har eller vil sørge for å inneha faglig gode nok kvalifikasjoner, men hvor en begrensning av autorisasjonen vil være for inngripende. I dette ligger også å få en vurdering av om helsehjelpen som er ytt har vært adekvat. Et faglig pålegg, kan være å få veiledning eller å delta på kurs. Der det faglige pålegget omhandler utøvelsen av helsehjelpen og personellets faglige kvalifikasjoner, vil veiledningen også kunne inkludere en gjennomgang av den helsehjelpen som personellet har ytt. I disse tilfellene vil det følgelig ikke være samarbeid om helsehjelpen, men snarere en etterfølgende kontroll eller kvalitetssikring av arbeidet og videre veiledning av helsepersonellet ved behov. For at tilsynsmyndighetens reaksjon skal kunne oppfylles, må helsepersonellet kunne utlevere helseopplysninger og veileder motta dem.

Veiledning vil også være aktuelt ved en begrenset autorisasjon, jf. helsepersonelloven § 59. Et vedtak om begrenset autorisasjon kan gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår. For personell i en større virksomhet, vil veiledning kunne løses ved bruk av interne veiledningsressurser. For en stor gruppe helsepersonell som fastleger og avtalespesialister, vil veiledning fra en ekstern veileder være eneste mulighet for at helsepersonellet skal kunne heve sin kompetanse.

En ekstern veileder vil ha en sentral rolle i helsepersonellets forbedringsarbeid. I mange tilfeller kan det være nødvendig for veilederen å gjennomgå konkrete behandlingsforløp eller journalnotater. For at veiledningen skal være effektiv, er det en forutsetning at den eksterne veilederen kan lese journalnotater som det aktuelle helsepersonellet har skrevet. Når veiledning skal gis over en viss tid, kan det bli snakk om et stort antall pasienter. Veiledere vil alltid være helsepersonell, og vil derfor ha taushetsplikt om opplysningene de blir gjort kjent med i kraft av å være veileder, men de behandler ikke pasienten.

Helsepersonell og annet personell i helse- og omsorgstjenesten plikter å utlevere helseopplysninger til tilsynsmyndighetene jf. helsepersonelloven § 30 og helsetilsynsloven § 7. Opplysninger som er utlevert til tilsynsmyndighetene, kan gis videre til sakkyndig i saken jf. helsetilsynsloven § 7 tredje ledd. Dette vil være en fagperson som ikke nødvendigvis er ansatt hos enten statsforvalter eller Statens helsetilsyn. Formålet med denne bestemmelsen, er å sikre forsvarlige vurderinger hos tilsynsmyndighetene. Rollen til en sakkyndig som vurderer en tilsynssak og en ekstern veileder er ikke den samme, men er tilgrensende. Den eksterne veilederen er en forutsetning for å sikre at vedtaket fra tilsynsmyndighetene blir oppfylt. Og i likhet med sakkyndiges vurderinger i en tilsynssak, skal den faglige veilederen også vurdere de faglige handlingene til et helsepersonell i et konkret tilfelle, men som i oppfølgingen av en tilsynssak og ikke i tilsynssaken som sådan. Det følger av helsetilsynsloven § 8 tredje ledd at tilsynsmyndigheten kan pålegge henholdsvis arbeidsgiver og kommunen å sørge for at faglige pålegg blir iverksatt og fulgt opp.

Pasienten har rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysninger etter bokstav c, jf. helsepersonelloven § 29.

Bokstav d

Bestemmelsen i bokstav d slår fast at opplysninger kan tilgjengeliggjøres for personell som bistår med elektronisk bearbeiding av opplysningene, eller som bistår med service og vedlikehold av utstyr, når dette er nødvendig for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon.

Dette tilsier at det både må være nødvendig med teknisk bistand og at den tekniske bistanden forutsetter at taushetsbelagt informasjon må gis. Det vil m.a.o. ikke anses nødvendig hvis opplysningene kan anonymiseres. I denne sammenheng har lovgiver funnet det nødvendig å nevne IT-personell særskilt. Dette er begrunnet i at helsepersonell i praksis vil være avhengig av hjelp fra IT-personell til bl.a. vedlikehold og oppgradering av systemene og til gjenfinning av tapte data.

Opplysninger til bruk i forskning faller utenfor denne bestemmelsen, se regulering av dette i helsepersonelloven §§ 29 e og 29 f.

Pasienten har ikke rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter bokstav b.

Bokstav e

Bestemmelsen i bokstav e slår fast at opplysninger kan tilgjengeliggjøres for virksomhetens pasientadministrasjon når det gjelder pasientens fødselsnummer eller annen unik identifikator og opplysninger om diagnose, eventuelle hjelpebehov, tjenestetilbud, innskrivnings- og utskrivningsdato samt relevante administrative data.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere helsepersonelloven § 26 tredje ledd, og skal forstås på samme måte. Dette innebærer at helsepersonell har plikt til å utlevere opplysninger til virksomhetens pasientadministrative system.

Pasientadministrative system er systemer som etableres for å administrere den enkelte behandlingsenhet. Slike systemer er i ulik grad koblet opp til pasientjournalsystemer. Pasientadministrative system inneholder ofte opplysninger som også ligger i den enkelte pasientjournal. Dette kan være diagnosekoder, operasjonskoder, henvisningsårsak osv. Som eksempel kan nevnes systemer for venteliste-føring hvor sykehusene har oversikter over pasienter som venter på behandling. Pasientadministrative systemer omfatter systemer innen den enkelte behandlingsenhet, og både systemer innen spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten omfattes. Det er kun opplysninger fra helsepersonell til virksomhetens system som reguleres i bestemmelsen.

Bestemmelsens opplisting av pasientopplysninger er uttømmende. Det vil si at det ikke er adgang til å lagre andre pasientopplysninger i sykehusets pasientadministrative system enn de opplysninger bestemmelsen omtaler. Bakgrunnen for dette er at det er ønskelig å ha en viss kontroll med hvilke data sykehusenes og den kommunale helse- og omsorgstjenestens registreringssystemer har tilgang til.

Pasienten har ikke rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter bokstav e.

Bokstav f

Bestemmelsen i bokstav f slår fast at opplysninger kan tilgjengeliggjøres for samarbeidende personell når dette er nødvendig for å ivareta behovene til pasientens mindreårige barn eller mindreårige søsken, jf. helsepersonelloven § 10 a.

Se kommentarer til § 10 a om helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn og mindreårige søsken som pårørende.

Eksempler på opplysninger det kan være nødvendig å gi er at pasienten har barn, alderen til barnet, om det finnes andre omsorgspersoner og andre opplysninger som er nødvendige for å gjøre helsepersonellet i stand til å ivareta barna som pårørende. Det skal normalt ikke gis detaljert informasjon om behandlingen eller helsetilstanden til pasienten.

Pasienten har ikke rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter bokstav f. Dette er i samsvar med Grunnloven § 104 andre ledd som sier at ved «handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Dersom tilgjengeliggjøring av informasjon er nødvendig for å ivareta behovet til barna, så må helsepersonell tilgjengeliggjøre denne informasjonen. Dette er også i samsvar med pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 tredje ledd bokstav b og 3-3 tredje ledd bokstav b om at nærmeste pårørendes rett til informasjon og medvirkning i bestemte situasjoner går foran pasienters rett til å nekte pårørendeinvolvering, blant annet av hensyn til barn som vil kunne bli berørt av pasientens beslutninger.

Bokstav g

Etter bokstav g kan opplysninger tilgjengeliggjøres for virksomhetens ledelse for å identifisere pasientgrunnlag eller kontaktinformasjon til pasienter for inklusjon i konkrete forsknings- eller kvalitetsforbedrings prosjekter. 

Virksomheter innen helse- og omsorgstjenesten kan gjøre oppslag i sine pasientjournalsystemer for å kartlegge om virksomheten har et tilstrekkelig relevant pasientgrunnlag for at virksomheten selv eller andre, skal kunne starte opp eller delta i et forskningsprosjekt.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel til utlevering av opplysninger om den enkelte, men gir kun rett til en identifikasjon av et pasientgrunnlag, altså en ren telling av om en virksomhet har pasientgrunnlag som egner seg for inklusjon i et mulig framtidig konkret forskningsprosjekt. Bestemmelsen hjemler heller ikke at grunnlaget lagres ved opprettelse av et register med potensielle forskningsdeltakere. Dette betyr at dersom det blir aktuelt for virksomheten å igangsette eller for at virksomheten skal kunne delta i et forskningsprosjekt, må det gjøres en ny identifisering av potensielle deltakere i det konkrete forskningsprosjektet.

En beslutning om å kunne foreta en slik kartlegging må være forankret i ledelsen, tilgjengeliggjøringen må logges. I tillegg må vedkommende personell som utfører kartleggingen ha tjenstlig behov for å utføre oppgaven. I dette tilfellet betyr det at personellet har fått delegert oppgaven på vegne av virksomhetens ledelse.

Pasientgrunnlaget kan utgis i anonym form til interne og eksterne forskere. Dersom det blir aktuelt å starte opp eller delta i et forskningsprosjekt, kreves et annet rettslig grunnlag for å behandle opplysningene. Dette kan være pasientens samtykke, eller dispensasjon fra taushetsplikten etter helsepersonelloven § 29 e.

Virksomhetens ledelse kan også få tilgjengeliggjort pasienters kontaktinformasjon der formålet er å rekruttere pasienter til et konkret forsknings- eller kvalitetsforbedringsprosjekt.

Det er virksomheten selv som skal få kontaktopplysningene, og som på vegne av institusjonen som er ansvarlig for prosjektet sender ut forespørsel om samtykke til deltakelse i et konkret prosjekt. Prosjektet vil bare få opplysninger om de pasientene som har samtykket til å delta.

Alle medisinsk- og helsefaglige forskningsprosjekter må ha en forhåndsgodkjenning fra REK etter helseforskningsloven § 9 før en virksomhet kan sende ut forespørsel om å deltakelse. Det er ikke tilsvarende krav om forhåndsgodkjenning fra REK for kvalitetsforbedringsprosjekter. Samtidig vil kvalitetsforbedringsprosjekter planlegges og beskrives på samme måte som forskningsprosjekter gjennom en prosjektplan. Videre vil prosjektet måtte gjøre vurderinger knyttet til behandling av personopplysninger og utarbeidelse av informasjon- og samtykkeskriv. Også for kvalitetssikringsprosjekter vil det kunne stilles krav om at det gjøres en etisk vurdering av prosjektet fra en uavhengig komité. Dette gjelder særlig de tilfellene der det planlegges å publisere resultatene i et vitenskapelig tidsskrift.

Det er ikke en plikt til å tilgjengeliggjøre selv om vilkårene er oppfylt. En konsekvens av dette er at dersom for eksempel et konkret kvalitetssikringsprosjekt ikke er av en slik kvalitet at virksomheten ønsker å bidra til at den gjennomføres, eller av kapasitetshensyn ikke ønsker å prioritere slikt arbeid, kan virksomheten avvise forespørselen om å sende ut samtykkeskriv til deltakelse.

Pasienten har ikke rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter bestemmelsen.

Bokstav h

Bestemmelsen i bokstav h sier at opplysninger kan gjøres tilgjengelige for klinisk etikkomité når opplysningene er nødvendige for at komiteen skal kunne bistå helsepersonellet med råd eller drøftelse av etiske utfordringer i et konkret tilfelle. 

Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å tilgjengeliggjøre navn eller fødselsnummer.

Bestemmelser oppstiller flere vilkår for å kunne gjøre unntak fra taushetsplikten.

For det første må de taushetsbelagte opplysningene være nødvendige for at komiteen skal kunne bistå helsepersonellet med råd eller drøftelse av etiske utfordringer i et konkret tilfelle. Helsepersonellet må vurdere hva som er nødvendig å dele for å få belyst og drøftet de etiske utfordringene på en tilstrekkelig og god måte.

For det andre må det være behov for råd eller drøftelse av etiske utfordringer. Helsepersonellet må vurdere om det foreligger en etisk utfordring som det er behov for å drøfte.

Pasienten har rett til å motsette seg tilgjengeliggjøringen av opplysninger etter bokstav h, jf. helsepersonelloven § 29.

Andre ledd

Opplysninger som tilgjengeliggjøres skal være relevante og nødvendige for formålet. At opplysningene skal være relevante og nødvendige, omtales ofte som et krav om at personellet må ha tjenstlig behov for opplysningene. Dette innebærer både å vurdere om opplysningene er nødvendige og relevante i den konkrete situasjonen, og om personellet som ønsker opplysningene har et tjenstlig behov for dem. Se kommentar til helsepersonelloven § 25 for en nærmere beskrivelse av “tjenstlig behov”.

Personidentifikasjon skal ikke skje i større utstrekning enn det som er nødvendig for å ivareta det aktuelle formålet, og opplysningene skal så langt det er mulig gis uten pasientens navn eller fødselsnummer. Det samme følger av prinsippet om dataminiminering i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c. 

Ved tilgjengeliggjøring til klinisk etikkomité etter første ledd bokstav h, skal det uansett ikke tilgjengeliggjøres navn eller fødselsnummer.

Bestemmelsen er ny fra 1. juli 2026 og er en videreføring og tydeliggjøring av gjeldende rett. Tidligere var retten fastsatt i ulike paragrafer i helsepersonelloven. Retten til å motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysninger til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å ivareta behovene til mindreårige barn er ikke videreført.

Retten er også fastsatt i pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 og i pasientjournalloven § 17.

Pasientens rett til å motsette seg at opplysninger gjøres tilgjengelig (reservasjonsretten) skal ivareta pasientens personvern og selvbestemmelsesrett over opplysninger om seg selv. Retten må fortolkes i lys av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3.

Pasientens rett til å motsette seg forutsetter at pasienten er kjent med at opplysninger kan tilgjengeliggjøres til de konkrete formålene, og at pasienten har rett til å motsette seg dette. For at retten skal være reell, må pasienten også ha fått informasjon om hvordan denne kan brukes og eventuelle konsekvenser av å bruke den. Det er imidlertid ikke nødvendig med et eksplisitt samtykke fra pasienten. Videre betyr det at opplysningene heller ikke kan tilgjengeliggjøres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsatt seg det. Reservasjonsretten er imidlertid ikke ubetinget, ved at opplysningene likevel kan tilgjengeliggjøres dersom tungtveiende grunner taler for det.

Helsepersonelloven gir adgang til å dele helseopplysninger mellom personell i ulike virksomheter og på forskjellig nivå i helse og omsorgstjenesten. Det er derfor også etablert en tilsvarende rett for pasienter til å motsette seg denne delingen. Retten til å motsette seg forutsetter at virksomheten utarbeider gode rutiner for informasjon om regelverket til pasienter. Informasjonen kan gis som generell informasjon eller som individuell informasjon. Skriftlig informasjon bør følges opp muntlig.

Den dataansvarlige skal legge til rette for at pasientens adgang til å motsette seg tilgjengeliggjøring ivaretas ved å sikre at det gis informasjon om reservasjonsadgangen og ved å iverksette egnede tekniske tiltak for å gjennomføre en slik reservasjon. Videre må den dataansvarlige sikre at opplysninger om at en pasient motsetter seg tilgjengeliggjøring av helseopplysninger følger opplysningene i de ulike systemene i en helsevirksomhet. Dette kan for eksempel være i tilfeller der pasienten motsetter seg at enkeltstående helsepersonell skal få opplysninger om seg tilgjengeliggjort. Helsevirksomhetene må følgelig sørge for at dette gjelder alle de behandlingsrettede helseregistrene i virksomheten hvor opplysninger om pasienter fremkommer. I løsninger hvor det er flere dataansvarlige virksomheter involvert, bør informasjon om adgangen til å motsette seg deling og konsekvensene av dette være koordinert. Det vil være uheldig om informasjonen som gis pasientene er ulik og avhengig av i hvilken virksomhet opplysningene er nedtegnet. Det er en forutsetning for tilgjengeliggjøring av opplysninger at det sikres at pasienters rett til å reservere seg mot tilgjengelig gjøring ivaretas på tvers av både virksomheter og systemer.

I praksis ivaretas adgangen til reservasjon i journalen ved tilgangsstyring internt i virksomheten, hvor opplysningene blir sperret etter dialog med pasienten. Helsepersonell som arbeider der pasienten har fått helsehjelp, må ha tilgjengelige mekanismer for å kunne ivareta pasientens ønske om begrenset tilgjengeliggjøring. For å understøtte pasientens rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring av egne helseopplysninger bør det etableres enkle digitale løsninger som den enkelte pasient kan benytte for å begrense tilgjengeliggjøring.

Etter første ledd har pasienten rett til å motsette seg at opplysninger gjøres tilgjengelig etter helsepersonelloven §§ 25, 26, 27 og 28 bokstav a, b, c og h. Ordlyden harmoniserer med pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 og skal forstås på samme måte. Retten til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter helsepersonelloven gjelder kun der dette er uttrykkelig fastsatt i lov.

Rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter § 25 og § 26

Retten til å motsette seg tilgjengeliggjøring gjelder først og fremst når helsepersonell skal bruke opplysningene til å yte helsehjelp til den som opplysningene gjelder, jf. helsepersonelloven § 25 og § 26.

Pasientens rett til å motsette seg forutsetter at pasienten er kjent med at opplysninger kan gis til annet helsepersonell som skal yte helsehjelp, og at pasienten kan motsette seg dette. Pasienten må blant annet informeres om at han/hun kan be om at særlig sensitive opplysninger sperres for innsyn fra annet helsepersonell og at opplysninger ikke utleveres til andre virksomheter uten samtykke.

Pasienter har rett til å reservere seg mot at opplysninger gis, selv om opplysningene kan være nødvendig for å yte helsehjelp. Pasienter som velger å motsette seg tilgjengeliggjøring må få informasjon om at dette kan gå ut over kvaliteten og effektiviteten i tjenesten. Det er viktig at helsepersonellet informerer om eventuelle negative konsekvenser av å begrense informasjonsdeling, og at det vil kunne ha betydning for den helsehjelpen helsepersonellet kan yte. For eksempel kan dette innebære en risiko for at pasienten blir overbehandlet ved at pasienten for eksempel må igjennom et lengre behandlingsforløp enn nødvendig eller at det vil gå ut over pasientsikkerheten og i ytterste konsekvens plikten til å yte forsvarlig helsehjelp.

Pasienten kan motsette seg at opplysninger gis videre både i en konkret situasjon eller ved at vedkommende på forhånd «sperrer» hele eller deler av journalen for innsyn for enkelte helsepersonell eller grupper av helsepersonell. Pasientens adgang til å sperre omfatter også opplysninger som nedtegnes i journal fremover i tid. Dersom pasienten på et gitt tidspunkt sperrer journalen mot at for eksempel enkelte helsepersonell gis innsyn, vil sperringen også omfatte opplysninger som nedtegnes etter dette tidspunktet. Sperringen vil gjelde inntil pasienten gir beskjed om at den skal opphøre.

Retten til å motsette seg at opplysninger gis videre innebærer både en rett til å sperre enkelte opplysninger, og til å sperre hele eller deler av journalen mot at enkeltstående helsepersonell gis innsyn. Pasienten kan både i den konkrete situasjonen motsette seg at helsepersonell gis innsyn, og pasienten har på forhånd rett til å sperre hele eller deler av journalen for innsyn for enkeltstående helsepersonell eller grupper av helsepersonell. Pasientens rett til å sperre omfatter også opplysninger som nedtegnes i journal fremover i tid. Dersom pasienten på et gitt tidspunkt sperrer journalen mot at for eksempel enkelte helsepersonell gis innsyn, vil sperringen også omfatte opplysninger som nedtegnes etter dette tidspunkt. Sperringen vil gjelde inntil pasienten gir beskjed om at den skal opphøre. Se ytterligere informasjon i Helsedirektoratets brev av 20.02.13.

Rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter §§ 27, 28 første ledd bokstav a, b, c og h

Pasienten har rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysninger etter helsepersonelloven §§ 27, 28 første ledd bokstav a, b, c og h.

Bestemmelsene skal fortolkes i lys av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3, og opplysningene kan heller ikke tilgjengeliggjøres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsatt seg det, jf. andre ledd. Reservasjonsretten er imidlertid ikke ubetinget, se tredje ledd.

Dersom pasienten motsetter seg at opplysningene gjøres tilgjengelig for ekstern veileder etter § 28 første ledd bokstav c, kan hensynet til pasientsikkerhet, kravet til faglig forsvarlighet og grunnlaget for tiltaket forøvrig tilsi at helsepersonellet som er underlagt tilsyn ikke kan gi pasienten helsehjelp.

Andre ledd fastsetter at opplysninger heller ikke kan utleveres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det ved forespørsel. Helsepersonellet har i utgangspunktet ikke plikt til å innhente et eksplisitt samtykke før opplysningene utleveres. Pasientens antatte samtykke vil være sentralt, og ved tvil bør pasienten spørres. Det kan for eksempel dreie seg om opplysninger om tidligere psykiske lidelser, visse smittsomme sykdommer eller andre spesielt følsomme opplysninger.

I forbindelse med helsehjelp skal tilgjengeliggjøringen tjene den helsehjelp pasienten gis, og antatte samtykke skal vurderes i lys av om pasienten er tjent med dette. I tilfeller hvor pasient eller bruker ikke er i stand til å gi noe bevisst samtykke, vil det ofte kunne være grunnlag for å forutsette at pasienten eller brukeren ville ha gitt slikt samtykke dersom vedkommende var i stand til det.

Tredje ledd fastsetter at tilgjengeliggjøring likevel skal kunne skje dersom tungtveiende grunner taler for det. Det vil fortrinnsvis være aktuelt der det er fare for liv og alvorlig helseskade. Som eksempel kan nevnes tvangsinnleggelser av pasienter med psykiske lidelser, der pasienten kan tenkes å motsette seg utlevering av journalopplysninger samtidig som det kan være av stor betydning at behandlende personell får kjennskap til tidligere sykdomshistorie eller behandling. Dette må i så fall besluttes av det helsepersonell som har ansvaret for helsehjelpen, da disse er nærmest til å vurdere om det fore ligger tilstrekkelig vektige grunner til at opplysningene kan videreformidles. Hvorvidt det fore ligger tungtveiende grunner for å sette til side pasientens reservasjon mot tilgjengeliggjøring av opplysningene, må vurderes i lys av formålet med bruken av opplysningene. For eksempel vil de tungtveiende grunnene for å sette til side pasientens reservasjon mot tilgjengeliggjøring av helseopplysninger vurderes ulikt om formålet er helsehjelp til pasienten selv eller om formålet med tilgjengeliggjøringen er å finne hvilke pasienter som egner seg for undervisningsformål.

Bestemmelsen vil i praksis omfatte alle situasjoner hvor overføring av opplysninger anses nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade. Dette gjelder også i de tilfeller der det er pasienten selv som utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse. I disse tilfellene vil hensynet til pasientens eget liv eller samfunnsvernet veie tyngre enn hensynet til pasientens rett til å motsette seg deling av nødvendige opplysninger.

Deling av helseopplysningene kan også ha betydning for helsepersonells sikkerhet. Det er derfor viktig at behandlende personell, når det vurderes at pasienten er til nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse, får kjennskap til denne risikoen og til tidligere sykdomshistorie eller behandling.

Bestemmelsen vil overlappe noe med begrensningen i taushetsplikten i helsepersonelloven § 23 bokstav d.

Pasienten skal, så langt det er mulig, gjøres kjent med at opplysningene blir utlevert til tross for at han eller hun har motsatt seg.

Unntaket fra taushetsplikten gjelder bare for opplysninger som er nødvendige for å oppnå det formålet opplysningene tilgjengeliggjøres for.

Bestemmelsen er endret fra 1. juli 2026. Bestemmelsen er hovedsakelig en videreføring av tidligere unntaksregler, men unntakene er også utvidet på enkelte områder.

Bestemmelsen fastsetter unntak fra taushetsplikten ved tilgjengeliggjøring av opplysninger for virksomhetens ledelse, når formålet er helsehjelp, internkontroll, intern kvalitetsforbedring av tjenesten eller kvalitetsforbedring av behandlingsforløp på tvers av virksomheter. Unntaket omfatter også utarbeidelse av statistikk

Formålet med bestemmelsen er å tilrettelegge for at tjenesten kan planlegges og gjennomføres på en rasjonell og kvalitativt forsvarlig måte. Ved samarbeid om behandlingsrettede helseregistre etter pasientjournalloven § 9 kan opplysninger også gis til ledelsen i samarbeidende virksomhet.

Dette unntaket fra taushetsplikten henger blant annet sammen med at den enkelte virksomhet har en plikt til å organisere seg slik at driften er forsvarlig. Dette er et ledelsesansvar. Den enkelte virksomhet skal planlegge og organisere driften og sikre at det arbeides systematisk med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a fjerde ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2. Se også krav i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.

Begrepet tilgjengeliggjøring omfatter ulike måter og tekniske løsninger for å gjøre opplysningene tilgjengelige på. En måte å gjøre opplysningene tilgjengelige på er at lederen gis autorisasjon til selv å søke etter relevante opplysninger (tilgang eller oppslag). En annen måte er at vedkommende får opplysningene utlevert, enten ved utskrift på papir eller ved elektronisk oversendelse.

Opplysningene kan bare tilgjengeliggjøres for virksomhetens ledelse. Virksomhetens ledelse kan delegere utførelsen av oppgaven til konkrete personer eller til et fagmiljø i virksomheten.

Med virksomhetens ledelse innen den offentlige spesialisthelsetjenesten menes helseforetaket. Innenfor den enkelte kommune betyr kravet om nødvendighet og dataminimering at det i praksis vil være ledelsen i helse- og omsorgstjenesten.

Bestemmelsen gjelder for virksomheter på alle nivåer, og vil også gjelde for helsepersonell som driver selvstendig virksomhet, for eksempel fastleger. I den grad samme kvalitetsforbedringsprosjekt omfatter flere virksomheter, kan ikke opplysninger fra de ulike virksomhetene sammenstilles med hjemmel i denne bestemmelsen. Slik sammenstilling må da i tilfelle fremstilles anonymt i statistikkform. For innsamling av pasientopplysninger til bruk i kvalitetsforbedringsprosjekter fra flere virksomheter vises det til adgangen til å søke dispensasjon fra taushetsplikten i medhold av helsepersonelloven § 29 e.

Unntakene i første og andre ledd gjelder blant annet «intern kvalitetsforbedring av tjenesten» og «kvalitetsforbedring av behandlingsforløp». Kvalitetsforbedring er knyttet til en kontinuerlig prosess for å identifisere svikt eller forbedringsområder, teste ut tiltak og justere til resultatet blir som ønsket og forbedringen vedvarer. Dette vil også omfatte plikten til å arbeide systematisk med pasientsikkerhet. Pasientsikkerhet handler om vern mot unødig skade som følge av helsetjenestens ytelser eller mangel på ytelser, og innebærer blant annet å identifisere svikt og risikoområder som grunnlag for å for hindre og unngå unødige pasientskader.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å behandle eller etablere helseregistre som reguleres av helseregisterloven.

Virksomhetens ledelse og behandlingen av opplysningene vil være underlagt lovpålagt taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 fjerde ledd og pasientjournalloven § 15 om taushetsplikt.

Tilgjengeliggjøring av opplysninger etter bestemmelsen skal dokumenteres i logg eller i pasientens journal jf. pasientjournalloven § 22 a. Den enkelte vil ha rett til innsyn i denne oversikten. For en nærmere omtale av krav til dokumentasjon se kommentar til helsepersonelloven § 25.

Pasienten har ikke rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter bestemmelsen.

Første ledd

Første ledd første punktum fastsetter unntak fra taushetsplikten for bruk av helseopplysninger i en virksomhet for ytelse av helsehjelp, internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten.

Unntaket omfatter også utarbeidelse av statistikk, uavhengig av hva statistikken skal brukes til. Bestemmelsen vil gi unntak fra taushetsplikten for å kunne overføre opplysningene til virksomhetens ledelse, som vil ha rettslig grunn lag til å utarbeide statistikk som skal brukes i internkontrollen, kvalitetsforbedringen mv. Virksomhetens ledelse vil kunne bruke opplysningene til å utarbeide statistikk som et ledd i gjennomføringen av sine plikter og oppgaver, for eksempel kvalitetssikring eller styring av tjenesten.

Unntaket gjelder deling av opplysninger som danner grunnlaget for statistikken. Utarbeidet statistikk er ikke underlagt taushetsplikt og kan deles fordi opplysningene er anonyme.

Unntaksadgangen gjelder for det første tilgjengeliggjøring internt i virksomheten, jf. første ledd første punktum.

For det andre åpner første ledd andre punktum for tilgjengeliggjøring på tvers av virksomheter som har etablert felles behandlingsrettet helseregister etter pasientjournalloven § 9.

Dette innebærer at der virksomheter samarbeider om behandlingsrettede helseregistre etter pasientjournalloven § 9, kan opplysninger også tilgjengeliggjøres til ledelsen i samarbeidende virksomhet, på samme vilkår som etter første ledd første punktum.

Adgangen til å tilgjengeliggjøre opplysninger etter bestemmelsen er begrenset ut fra disse formålene. Det er kun opplysninger som trengs for å gi helsehjelp, for å gjennomføre internkontroll og kvalitetsforbedring, og for utarbeidelse av statistikk som kan gis videre.

Andre ledd

I andre ledd fastsettes unntak fra taushetsplikten for å tilgjengeliggjøre opplysninger til kvalitetsforbedring av behandlingsforløp på tvers av virksomheter. Bestemmelsen vil gi virksomhetens ledelse adgang til å få bruke opplysninger om pasienter i andre virksomheter, til kvalitetsforbedring av behandlingsforløp.  Det kan da tilgjengeliggjøres opplysninger om egne pasienter til en annen virksomhet. Adgangen er derfor avgrenset til pasienter som virksomheten har eller har hatt en behandlerrelasjon til.

For kvalitetsforbedring av helhetlige og samordnede behandlingsforløp og for å ivareta pasientsikkerheten i overføring mellom behandlingsnivåene, vil det kunne være nødvendig å bruke helseopplysninger på tvers av virksomheter.

Bruk av helseopplysninger fra tidligere behandlede pasienter kan være en viktig forutsetning for kvalitetsforbedring i helsetjenesten. Det kan være behov for kvalitetsforbedring på tvers av tjenester, særlig der behandlingsforløpet er nært knyttet mellom virksomheter med ulikt behandlingsansvar i forløpet, og der virksomhetene samarbeider om tidskritiske og spesialiserte behandlingsforløp. Slike virksomheter er spesielt avhengige av et tett samarbeid for å kunne sikre pasienten et forsvarlig forløp. Dette forutsetter også et samarbeid om kvalitetsforbedringsarbeidet. Det kan også være samarbeid mellom en virksomhet med nasjonal eller regional funksjon og en virksomhet på et annet behandlingsnivå. Et eksempel på slikt kvalitetsforbedringsarbeid på tvers av virksomheter er de etablerte regionale perinatal komiteene, som skal bidra til kvalitetsforbedring i svangerskaps-, fødsels- og neonatalomsorgen ved å identifisere områder med risiko for svikt, forbedringsområder og understøtte fagmiljøenes kvalitetsfremmende arbeid.

Bestemmelsen vil dekke utveksling av informasjon for å gjennomgå en alvorlig hendelse som har skjedd i et forløp som omfatter flere virksomheter.

Tredje ledd

Det presiseres i tredje ledd at opplysningene som tilgjengeliggjøres skal være relevante og nødvendige for det aktuelle formålet. At opplysningene skal være relevante og nødvendige, omtales ofte som et krav om at personellet må ha tjenstlig behov for opplysningene. Dette innebærer både å vurdere om opplysningene er nødvendige og relevante i den konkrete situasjonen, og om personellet som ønsker opplysningene har et tjenstlig behov for dem. Se kommentar til helsepersonelloven § 25 for en nærmere beskrivelse av “tjenstlig behov”.

Personidentifikasjon skal ikke skje i større utstrekning enn det som er nødvendig for å ivareta det aktuelle formålet. Opplysningene skal så langt det er mulig, gis uten at pasientens navn og fødselsnummer fremgår. Dette er en presisering av prinsippet om dataminimering etter personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c.

Ved lovendringer 1. juli 2026 ble bestemmelsen flyttet til ny paragraf, uten at det er gjort innholdsmessige endringer. 

Bestemmelser omhandler taushetsplikten for helsepersonell som opptrer som sakkyndige.

Første ledd

Første ledd fastslår at helsepersonell som opptrer som sakkyndige ikke har taushetsplikt overfor oppdragsgiveren vedrørende opplysninger som mottas i forbindelse med og som har betydning for sakkyndighetsoppdraget.

Når helsepersonell opptrer som sakkyndige foreligger det ikke et tosidig behandler-pasientforhold. Oppdragsgiveren bestemmer formålet med vurderingene den sakkyndige skal gjøre og den sakkyndiges oppgaver inngår ikke i behandlingen av pasienten. De opplysningene den sakkyndige mottar omfattes derfor ikke av lovens bestemmelser om taushetsplikt, dokumentasjonsplikt og innsynsrett. Opplysninger som refererer seg til sakkyndighetsoppdraget blir undergitt oppdragsgivers rådighet, og oppdragsgiver har i kraft av dette rett til å bestemme over opplysningene. Dette innebærer blant annet at eventuelle krav fra pasienter om innsyn i aktuelle opplysninger må fremsettes for oppdragsgiver, og avgjøres av denne.

Det er ikke vanlig at helsepersonell påtar seg sakkyndighetsoppdrag vedrørende pasienter de allerede er i et behandlingsforhold til. Helsepersonell i bedriftshelsetjenesten vil imidlertid kunne komme i situasjoner hvor de i tillegg til sakkyndighetsoppdraget også opptrer som behandler for samme pasient. Det forutsettes at pasienten er kjent med hvilken rolle helsepersonellet har og det er viktig at helsepersonellet i slike tilfeller skiller mellom hvilke opplysninger som har fremkommet i rollen som behandler og hvilke opplysninger vedkommende har mottatt som sakkyndig. Det avgjørende for adgangen til å formidle opplysninger til oppdragsgiver må i tvilstilfelle være om helsepersonellet foretar undersøkelsen eller vurderingen på initiativ fra pasienten eller på vegne av oppdragsgiver. Det vil også være av betydning hvordan pasienten har oppfattet relasjonen. Opplysninger som helsepersonellet blir kjent med under ytelse av helsehjelp, er taushetsbelagt etter reglene i helsepersonelloven. Det er spesielt viktig at helsepersonell tydeliggjør sin rolle i situasjoner hvor grensene mellom sakkyndighetsrollen og behandlerrollen erfaringsmessig er glidende, som f.eks. hvor psykologer får oppdrag fra en arbeidsgiver om å kartlegge og analysere arbeidsmiljøet og som ledd i dette gjennomfører personlige samtaler med de ansatte.

Andre ledd

Andre ledd pålegger den sakkyndige å informere pasienten om sakkyndighetsoppdraget og hva dette innebærer. I dette ligger det en forutsetning om at pasienten skal gjøres kjent med at helsepersonellet opptrer som sakkyndig og at opplysningene som fremkommer i sakkyndighetsoppdraget ikke er taushetsbelagt overfor oppdragsgiver.

Ved lovendringer 1. juli 2026 ble bestemmelsen flyttet til ny paragraf, uten at det er gjort innholdsmessige endringer.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift som regulerer helsepersonells adgang til å gi opplysninger til arbeidsgiver om arbeidstakeres helseforhold.

Slik forskrift er ikke gitt og helsepersonell har ingen adgang til å gi opplysninger etter bestemmelsen.

Bestemmelsen er endret fra 1. juli 2026 ved at bestemmelsen er flyttet til ny paragraf og ved at henvisningen til § 21 er fjernet.  

Første ledd

Første ledd slår fast at taushetsbelagte opplysninger kan gis videre til utlendingsmyndighetene i Norge til bruk i den aktuelle utvisningssaken. Det er dessuten presisert at det ikke omfatter alle opplysninger i saken, men de som er «nødvendige». Utenfor denne bestemmelsen faller dessuten avgivelse av opplysninger til bruk i andre utlendingssaker som utlendingsmyndighetene har til vurdering. Bestemmelsen avgrenser endelig mot andre organers behov for helseopplysninger om den særreaksjonsdømte utlendingen, for eksempel NAV. Derimot dekkes politiet som utlendingsmyndighet, for eksempel slik at Politiets utlendingsenhet kan motta de opplysninger som er nødvendige for å planlegge og gjennomføre en uttransportering på en sikker måte.

Helsepersonell som er ansatt i offentlig virksomhet, vil i tillegg til taushetsplikt etter helsepersonelloven også være underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. For dem vil det derfor være viktig at et unntak fra taushetsplikten for helseopplysninger ikke forhindres av forvaltningslovens regler. Unntaket gjelder taushetsplikten etter både helsepersonelloven og forvaltningsloven.

Andre ledd

Andre ledd åpner for videreformidling av taushetsbelagte opplysninger til myndighetene i den staten vedkommende skal utvises til. Adgangen er også her begrenset til «nødvendige» opplysninger. Hva som er nødvendig må vurderes ut fra behovet for å tilrettelegge for et godt behandlingstilbud i mottakerstaten. Unntaket skal også omfatte opplysninger som er nødvendige for å opprettholde samfunnssikkerheten i mottakerstaten, herunder beskytte den særreaksjonsdømte mot å begå nye lovbrudd.

Begrepet «helse- og omsorgstjenesten» skal som utgangspunkt bare omfatte tjenester som tilsvarer definisjonen i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav d. Etter denne definisjonen omfatter begrepet den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse- og omsorgstjenester. I og med at det her er tale om tjenester i utlandet, må det imidlertid i nødvendig grad tas høyde for at det vil variere fra stat til stat hvordan slike tjenester er organisert.

Det understrekes imidlertid at det må foretas en konkret vurdering ved utveksling av opplysninger slik at ikke utlendingens sikkerhet ved tilbakekomsten settes i fare.

Helsedirektoratet har i brev av 20. juni 2016 redegjort for helseforetakenes rolle og oppgaver i saker om utvisning av pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern.

Bestemmelsen er endret fra 1. juli 2026 ved at den ble gitt ny paragraf og reglene om taushetsplikt for dem som mottar opplysningene ble flyttet til § 21 fjerde ledd. Fra 1. juni 2026 ble bestemmelsen endret ved at unntaket om bruk av opplysninger til beslutningsstøtteverktøy ble utvidet og ved at vilkåret knyttet til samtykke ble innskjerpet. Fra 15. april 2026 ble det innført krav til sikkerhetstiltak i fjerde ledd.

Helseopplysninger i pasientjournaler og andre behandlingsrettede helseregistre er taushetsbelagte, jf. helsepersonelloven §§ 21 flg. Dersom opplysninger skal tilgjengeliggjøres, må det foreligge et samtykke til tilgjengeliggjøringen fra de registrerte, eller tilgjengeliggjøringen må være i samsvar med unntak i lov eller dispensasjon fra taushetsplikten. Helsepersonelloven § 29 e regulerer vedtak om dispensasjon fra taushetsplikten.

Formålet med bestemmelsen er å fremme helse, forebygge sykdom og skade eller gi bedre helse- og omsorgstjenester ved bruk av helseopplysninger til statistikk, helseanalyser, forskning, utvikling og bruk av beslutningsstøtteverktøy, kvalitetsforbedring, planlegging, styring eller beredskap.

Et vedtak med hjemmel i denne bestemmelsen vil gi både virksomheter og helsepersonell et unntak fra taushetsplikt, og utgjør et supplerende rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 og gjør unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger i tråd med artikkel 9 nr. 2 bokstav g, i eller j. Det kan fastsettes vilkår for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser, jf. forordningen artikkel 9 nr. 2 bokstav j.

Dispensasjonsadgangen etter helsepersonelloven § 29 e omfatter ikke bare opplysninger som allerede er innsamlet til helse- og omsorgstjenesten, men kan etter omstendighetene også omfatte opplysninger som vil bli innsamlet i fremtiden. Lovens vilkår gjelder både søknad om enkeltutleveringer og flere (eller periodiske) utleveringer av opplysninger.

Dispensasjonsmyndigheten kan gi dispensasjon fra taushetsplikten for overføring av helseopplysninger fra pasientjournaler mv. til varige registre. Etter lovens ordlyd er det ikke krav om lagringsbegrensning eller sletting, og det er ikke til hinder for at det gis dispensasjon uten særlige krav om sletting. Dispensasjonsmyndigheten kan imidlertid pålegge særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Hvorvidt dispensasjon skal gis, og om det skal gis en konkret og kortere frist for sletting enn det som følger av personvernforordningen artikkel 5, må bero på en helhetsvurdering der det blant annet legges vekt på formålet med registeret og hvor personverninngripende registeret er. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev om dispensasjon fra taushetsplikten til varige registre.

Bestemmelsen inneholder ikke begrensninger i hvem som kan søke om å få dispensasjon fra taushetsplikt.

Hvorvidt opplysninger skal utleveres til forskere eller andre i utlandet, avgjøres etter reglene i helsepersonelloven, helseregisterloven og helseforskningsloven. Adgangen til å overføre helseopplysninger til utlandet reguleres ellers av personvernforordningen. Prinsippet er at personopplysninger bare kan overføres til stater som sikrer en forsvarlig behandling av opplysningene. Reglene er ulike avhengig av om opplysningene overføres til EU/EØS eller til land utenfor EU/EØS (tredjeland). Det gjelder ingen særlige begrensninger med hensyn til å tilgjengeliggjøre opplysninger mellom EU/EØS-stater, utover de alminnelige vilkårene som også gjelder ved tilgjengeliggjøring til virksomheter i Norge. Overføring til tredjestater (utenfor EU/EØS) reguleres blant annet av artiklene 44 til 50 i personvernforordningen.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å gjøre unntak fra helse- og personvernlovningens regler om informasjon til pasienten. Selv om det treffes vedtak om dispensasjon fra taushetsplikten, er utgangspunktet at pasienten skal informeres om at informasjon blir henholdsvis utlevert og samlet inn, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd og pasientjournalloven § 18 første ledd.

Deltakende observasjon av helsepersonells yrkesutøvelse som gir tilgang til taushetsbelagte opplysninger om pasienter reguleres av helsepersonelloven § 29 f. Det må imidlertid vurderes om det er nødvendig med et vedtak om dispensasjon fra taushetsplikten for at forskningen skal kunne gjennomføres uten at helsepersonell som deltar i deltakende observasjon bryter taushetsplikten.   

Ved tilgjengeliggjøring av opplysninger fra helseregistre som reguleres av helseregisterloven, gjelder dispensasjonsbestemmelsen i helseregisterloven § 19 e.

For mer informasjon om hva slags helseopplysninger det kan søkes om å få tilgang til, hvor søknadene skal sendes, og hvordan det søkes, se Søknad om dispensasjon fra taushetsplikt (Helsedirektoratet).

Første ledd

Vilkårene for å innvilge en søknad om dispensasjon står i første ledd. Dispensasjonsmyndigheten må vurdere hva søkeren skal bruke opplysningene til, om søkeren har rettslig grunnlag for sin behandling, hvordan informasjonssikkerheten i søkerens virksomhet skal ivaretas mv. Alle vilkårene må være oppfylt. Dersom det bestemmes at opplysningene skal brukes til det aktuelle formålet, vil dataansvarlig i virksomheten som er ansvarlig for opplysningene i deres pasientjournaler og behandlingsrettede helseregistre ha en plikt til å utlevere opplysningene i henhold til vilkårene.

Bokstav a fastsetter hvilke formål det kan gis dispensasjon for. De opplistede formålene er statistikk, helseanalyser, forskning, utvikling og bruk av beslutningsstøtteverktøy, kvalitetsforbedring, planlegging, styring eller beredskap. Behandlingen av opplysningene må være til å fremme helse, forebygge sykdom og skade eller gi bedre helse- og omsorgstjenester.

Statistikk

Opplistingen av formål i § 29 ble fra 1. juli 2021 supplert med statistikk, slik at bestemmelsen korresponderer med formål og virkeområde til helseregisterloven, jf. § 1 og § 3.

Planlegging og styring

Planlegging og styring omfatter også blant annet finansiering.

Forskning

Utviklingsarbeid regnes som medisinsk og helsefaglig forskning og vil dermed omfattes av dispensasjonshjemmelen. Med utviklingsarbeid menes «systematisk virksomhet som anvender eksisterende kunnskap fra forskning og praktisk erfaring som er rettet mot å utvikle nye eller forbedrede produkter, prosesser, systemer og tjenester, og som det er naturlig å karakterisere som forskning», jf. forarbeidene til helseforskningsloven (Ot.prp.nr.74 (2006–2007) punkt 9.3.3.1).

Helseanalyser

Helseanalyser omfatter å beskrive og analysere risikofaktorer og utbredelsen av sykdom og skader i befolkningen og fordelingen av risikofaktorer for sykdom, skade og død i ulike befolkningsgrupper. Kunnskapen fra helseanalyser brukes blant annet i folkehelsearbeidet, som grunnlag for prioriteringer og til planlegging og styring lokalt, regionalt og nasjonalt. Helseanalyser grenser opp mot og overlapper delvis med epidemiologisk forskning, helsetjenesteforskning, behandlingsforskning og studier av kvalitet i helsetjenestene.

Utvikling og bruk av beslutningsstøtteverktøy

Dispensasjonsadgangen for bruk av helseopplysninger i beslutningsstøtteverktøy gir adgang til å utvikle relevante verktøy for helse- og omsorgstjenesten basert på kunstig intelligens. Dette vil både omfatte utvikling, inkludert trening av systemet, og videre bruk av treningsdataene i systemet etter at det er satt i drift.

Formålet med adgangen til å kunne bruke opplysninger fra pasientjournaler og andre behandlingsrettede helseregistre uten hinder av taushetsplikten til dette formålet, er å forhindre at taushetsplikt skal stå i veien for at viktige beslutningsstøtteverktøy kan utvikles og tas i bruk, når helsefaglige hensyn tilsier at slikt verktøy bør utvikles.

I sin videste form omfatter beslutningsstøtteverktøy alle typer metoder som kan hjelpe et menneske til å ta en beslutning, som for eksempel kunnskapsoppsummeringer som bidrar til at helsehjelp kan baseres på kunnskapsbasert grunnlag. Dispensasjonsadgangen gjelder kun formål for å fremme helse, forebygge sykdom og skade eller gi bedre helse- og omsorgstjenester. Det vil kunne omfatte modeller for ressursstyring og bruk av helsepersonell i virksomheten.

Begrepet beslutningsstøtteverktøy kan i tillegg til å være datasystemer som oppsummerer kunnskap, omfatte systemer som gir anbefalinger basert på den kunnskapen systemet har. Slike beslutningsstøtteverktøy er ofte basert på maskinlæring. Det innebærer at algoritmer lærer av samme type opplysninger, eller data, som verktøyets virkeområde, for eksempel tekst eller bilder. Ved hjelp av maskinlæring avdekkes mønstre i opplysningene. Resultatet av læringen eller treningen er beslutningsstøtteverktøyet. Slike beslutningsstøtteverktøy vil trenge store mengder helseopplysninger for å kunne læres opp (trenes) og vedlikeholdes.

Graden av personidentifikasjon skal ikke være større enn nødvendig for formålet jf. § 29 andre ledd. Det betyr at dispensasjonshjemmelen ikke vil gjelde der utvikling av et beslutningsstøtteverktøy kan utvikles ved hjelp av fiktive eller syntetiske opplysninger. Bestemmelsen vil heller ikke komme til anvendelse der beslutningsstøtten kun baserer seg på anonyme opplysninger.

Formålet knyttet til beslutningsstøtteverktøy inkluderer både utvikling, herunder utprøving, av slike verktøy og innføring av slike verktøy, og bestemmelsen ikke er ment å forstås snevert. Begrepet innføring skal heller ikke forstås snevert. Innføring er ment å omfatte både selve prosessen med å rulle ut et verktøy i tjenesten, og også en viss periode etter at verktøyet er tatt i bruk.

Dispensasjonsadgangen for «bruk» av opplysninger til opplæring av beslutningsstøtteverktøy basert på kunstig intelligens vil kunne omfatte både ny utvikling og forvaltning av beslutningsstøtteverktøyet. De personidentifiserbare treningsdataene skal ikke distribueres utover opplæring av beslutningsstøtteverktøyet. Dette innebærer at bestemmelsen er ment å legge opp til at det kan gis relativt langvarige dispensasjoner knyttet til innføring av et beslutningsstøtteverktøy i helse- og omsorgstjenesten.

Beslutningsstøtteverktøy basert på maskinlæring vil utvikle seg etter hvert som verktøyet analyserer og får tilgang til flere helseopplysninger. Dette innebærer at verktøyet ikke bare vil ha behov for å lære av helseopplysninger som er lagret i for eksempel en pasientjournal på tidspunktet hvor det søkes om en dispensasjon fra taushetsplikten, men at verktøyet også vil ha behov for opplysninger som først vil bli lagret på et senere tidspunkt. Bestemmelsen åpner for dispensasjoner som omfatter opplysninger som går inn i et maskinlærende beslutningsstøtteverktøy, herunder at det gis dispensasjon fra taushetsplikten til å løpende få tilgjengeliggjort opplysninger som omfattes av dispensasjonsvedtaket. Dispensasjonsvedtaket må imidlertid angi rekkevidden av unntaksadgangen, for eksempel typen opplysninger vedtaket omfatter og hvilken tidsperiode vedtaket gjelder.

En dispensasjonssøknad etter bestemmelsen må på en tydelig måte redegjøre for databehovene i de ulike fasene av verktøyets utvikling og videre bruk. En dispensjonsadgang vil i utgangspunktet gis tidsbegrenset, men forutsettes fornyet og endret etter hvert som verktøyet tas i bruk og en vinner erfaring med systemet, risikoforhold etc., selvfølgelig innenfor rammen av kravet til faglig forsvarlighet.

Formålet omfatter ikke bruk av helseopplysninger til merkantile eller rent kommersielle formål.

En tilsvarende adgang til å søke dispensasjon for utvikling og bruk av beslutningsstøtteverktøy er gitt i helseregisterloven § 19 a og § 19 e, men bestemmelsen er ikke trådt i kraft.

I bokstav b stilles det vilkår for å kunne gi dispensasjon at det er umulig eller vanskelig å innhente samtykke fra et tilstrekkelig utvalg av de registrerte. Dersom det er mulig innenfor rimelighetens grenser å få tilstrekkelig mange samtykker, kan det ikke gis dispensasjon. Med tilstrekkelig utvalg menes at det er mange nok og et representativt utvalg av deltakere i forhold til prosjektets formål og metode. Vilkåret er en presisering av gjeldende dispensasjonspraksis.

I bokstav c stilles det vilkår om at mottakeren skal gjøre rede for hvilke egnede tekniske og organisatoriske tiltak som skal settes i verk for å ivareta informasjonssikkerheten, før opplysningene kan tilgjengeliggjøres.

Mottakeren skal ha en dokumentert evne til å håndtere dataene på en sikker måte. Opplysningenes konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet er sentrale elementer i informasjonssikkerheten. Kravet om konfidensialitet i behandlingssystemene og tjenestene innebærer at opplysningene må være sikret mot at uvedkommende får kjennskap til dem. Med integritet menes beskyttelse mot utilsiktede endringer av opplysningene. Informasjonsinnholdet skal være korrekt, relevant, oppdatert og fullstendig. Opplysningene skal sikres mot utilsiktede endringer.

Den dataansvarlige som gir fra seg opplysningene har ikke et ansvar for informasjonssikkerheten hos mottakeren. Dette er mottakerens ansvar. Mottakeren vil som dataansvarlig ha plikt til å sørge for informasjonssikkerheten når opplysningene mottas. Kravet om at informasjonssikkerhetstiltakene skal beskrives, vil imidlertid gjøre det mulig å forhindre at opplysninger leveres ut til mottakere som ikke er seriøse. I slike tilfeller skal opplysningene ikke tilgjengeliggjøres fordi det ikke er ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn, jf. § fjerde ledd.

I bokstav d stilles det vilkår om at behandlingen av opplysningene skal være av vesentlig interesse for samfunnet. Dispensasjonsmyndigheten må foreta en konkret helhetsvurdering der en rekke hensyn må veies opp mot hverandre, så som samfunnets nytteverdi av forskningen, etiske hensyn, ulempen for den enkelte og hvor vanskelig det vil være å innhente samtykke.

Andre ledd

Graden av personidentifikasjon skal ikke være større enn nødvendig for det aktuelle formålet, og det presiseres i bestemmelsen at det ikke skal tilgjengeliggjøres flere opplysninger enn det som er nødvendig for formålet. Det følger av kravet om dataminimering i personvernforordningen artikkel 5 at personopplysninger skal være adekvate, relevante og begrenset til det som er nødvendig for formålet de behandles for. Helseopplysninger skal tilgjengeliggjøres anonymt dersom mottakerens formål kan oppnås med slike opplysninger.

Dersom mottakeren må ha personidentifiserbare opplysninger for å oppnå formålet med behandlingen, skal opplysningene i utgangspunktet tilgjengeliggjøres som indirekte identifiserbare opplysninger, det vil si uten navn, fødselsnummer eller andre direkte personentydige kjennetegn. Kun dersom særlige grunner gjør det nødvendig, kan opplysningene tilgjengeliggjøres med personentydige kjennetegn.

Dersom det ikke er nødvendig å behandle direkte personentydige kjennetegn, skal disse fjernes fra datasettet. Tilfeller hvor det kan være nødvendig med personentydige kjennetegn er dersom opplysninger fra et lovbestemt helseregister skal kobles til pasientjournaler. I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig at fødselsnummeret brukes som koblingsnøkkel.

Søker må vurdere hvilke variabler eller grupper av variabler det er nødvendig å behandle, slik at muligheten for bakveisidentifisering blir minst mulig. Som eksempel vil opplysninger om kjønn ofte anses som en nødvendig opplysning, selv om det øker risikoen for bakveisidentifikasjon. Når det gjelder opplysning om alder derimot, er det grunn til å tro at opplysninger om fødselsdag og fødselsmåned i mange tilfeller ikke vil være en nødvendig opplysning. I stedet kan man eventuelt gruppere fødselsår, for eksempel i fem eller ti års intervaller, uten at det begrenser muligheten til å nå formålet med behandlingen av opplysningene.

Det er søkeren som må begrunne at opplysningene er nødvendige for det aktuelle formålet.

Tredje ledd

Dispensasjonsmyndigheten kan pålegge søker særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Dette kan benyttes etter en konkret vurdering der det anses nødvendig for å sikre de registrertes personvern. For eksempel kan lagringstiden for opplysningene begrenses, med en konkret og kortere frist for sletting enn det som følger av den generelle sletteplikten i forordningen artikkel 5. Andre tiltak kan være krav til lagring av opplysningene eller særlige vilkår for deling av opplysningene med prosjektdeltakere fra land utenfor EU/EØS.

Fjerde ledd

Det skal bare gis dispensasjon dersom tilgjengeliggjøringen er ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn.

Tilgjengeliggjøring vil være ubetenkelig blant annet dersom mottakeren har forhåndsgodkjenning fra REK etter helseforskningsloven § 33. I øvrige tilfeller skal dette vilkåret kun være en sikkerhetsventil som gir mulighet for å la være å tilgjengeliggjøre opplysninger dersom dispensasjonsmyndigheten av ulike grunner ikke er trygg på mottakeren eller prosjektet. Hensynene bak taushetsplikten og den registrertes rett til vern mot spredning av opplysninger skal veie tungt i denne vurderingen.

Dette vilkåret kan for eksempel brukes for å unngå at opplysninger leveres ut til mottakere som ikke har løsninger for å ivareta informasjonssikkerheten. Dette betyr likevel ikke at det skal gjøres en full vurdering av de organisatoriske og tekniske tiltakene hos mottakeren. Det vises til at vilkåret kun er en sikkerhetsventil, at vedtak om tilgjengeliggjøring ikke er en forhåndsgodkjenning av mottakerens behandling og at informasjonssikkerheten er mottakerens selvstendige ansvar.

Det er presisert i loven at mottakeren må ha REKs forhåndsgodkjenning ved medisinsk og helsefaglig forskning. Dette betyr at REKs forhåndsgodkjenning må innhentes før det fattes vedtak om tilgjengeliggjøring og opplysningene tilgjengeliggjøres. I noen tilfeller kan det være vanskelig å vurdere om et prosjekt skal regnes som medisinsk og helsefaglig forskning etter helseforskningsloven slik at det krever REKs forhåndsgodkjenning. Det er REK som i konkrete saker skal ta stilling til dette spørsmålet. Dersom den som søker om tilgjengeliggjøring har søkt REK om forhåndsgodkjenning, men fått avvist søknaden fordi REK mener at prosjektet faller utenfor helseforskningsloven, må det legges til grunn at vilkåret om REK-godkjenning ikke er nødvendig å oppfylle. Det kan eventuelt kreves at søkeren fremviser REKs avvisning av søknaden.

Helseforskningsloven gjelder kun for forskning eller norske forskningsinstitusjoner i Norge, jf. § 3. Utenlandske forskningsinstitusjoner vil derfor ikke ha mulighet til å få REK-godkjenning. Samme problemstilling kan også oppstå i prosjekter der norske forskere skal samarbeide med forskere i andre land som også skal bruke opplysningene. I slike situasjoner bør det gjøres en vurdering av søkerens prosjekt i samsvar med vilkåret om at behandlingen skal være ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. Det kan eventuelt settes vilkår etter helsepersonelloven § 29 tredje ledd om at mottakeren innhenter en ekstern forskningsetisk vurdering, for eksempel fra et organ i eget land som tilsvarer REK.

Det følger av fjerde ledd, tredje setning at det ikke skal gis dispensasjon etter bestemmelsens første ledd dersom tilgjengeliggjøringen av opplysninger kan true samfunnets evne til å verne grunnleggende verdier og funksjoner og sette liv og helse i fare. Formålet med bestemmelsen er å ha et rettslig grunnlag for å kunne unnlate å dele datasett med helsedata, som kan ha betydning for samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare. Dette gjelder også aggregerte (anonyme) data. "Helsedata" er et vidt begrep som kan omfatte alle typer opplysninger om helse, enten de frembringes i helse- og omsorgstjenesten, gjennom de store befolkningsundersøkelsene eller på andre måter. Unntak fra deling etter bestemmelsen må vurderes konkret.

Femte ledd

Dispensasjonsmyndigheten er i loven lagt til Helse- og omsorgsdepartementet. Av informasjonshensyn presiseres det at myndigheten kan delegeres til et underordnet forvaltningsorgan. Myndigheten kan også legges til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK).

Myndigheten til å treffe vedtak etter helsepersonelloven § 29 e når det gjelder tilgjengeliggjøring av opplysninger til formål knyttet til forskning overføres til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. Det samme gjelder tilgjengeliggjøring til utvikling og bruk av klinisk beslutningsstøtteverktøy som inngår i et forskningsprosjekt, se forskrift om overføring av myndighet til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk etter helsepersonelloven § 29 sjette ledd, helseregisterloven § 19 e femte ledd og forvaltningsloven § 13 d første ledd.

Helsedataservice ved FHI har fått myndighet til å fatte vedtak om dispensasjon fra taushetsplikt for søknader om tilgang til helseopplysninger fra behandlingsrettede helseregistre som skal sammenstilles med opplysninger fra de lovbestemte helseregistrene som er omfattet av løsningen, se forskrift om nasjonal løsning for tilgjengeliggjøring av helsedata § 7.

Myndigheten til å vedta bruk av opplysninger til de øvrige formål er delegert til Helsedirektoratet. Det gjelder også tilgjengeliggjøring til utvikling og bruk av beslutningsstøtteverktøy som ikke inngår i et forskningsprosjekt, se forskrift om delegering av myndighet fra Helse- og omsorgsdepartementet til Helsedirektoratet.

Sjette ledd

Departementet kan gi forskrift om bruk av taushetsbelagte opplysninger i forskning og om helsepersonells adgang til tilgjengeliggjøring og bruk av taushetsbelagte opplysninger til formål som ikke gjelder helsehjelp, og som pasienten samtykker til. Departementet har ikke gitt slik forskrift.

Bestemmelsen er ny fra 1. juni 2026 og gir departementet hjemmel til å bestemme at taushetsplikten ikke skal være til hinder for deltakende observasjon av helsepersonells yrkesutøvelse.

Deltakende observasjon er en metode som omfatter forskning på sosialt samspill, samhandling, praksis og kontekst. Formålet er å observere helsepersonells yrkesøvelse, ikke observasjon av pasienter og pårørende. Forskeren får ved denne tilnærmingen tilgang til samhandlingsrelasjoner mellom ulike aktører, som pasienter og helsepersonell. Selv om forskeren også får tilgang til pasientenes subjektive opplevelser, livsverden og sårbarhet, er dette en pasientvennlig tilnærming. Metodikken dreier seg om å inngå i relasjonelle sammenhenger med en praksis som legger vekt på tillit mellom forskere og forskningsdeltakere.

Helsepersonellets taushetsplikt innebærer ikke bare en passiv plikt til å tie, men også en aktiv plikt til å hindre at pasientopplysninger tilflyter uvedkommende. Det er helsepersonellet, og ikke pasienter eller pasientopplysninger, det skal forskes på. Taushetsbelagte opplysninger vil likevel kunne tilflyte forskeren som en indirekte konsekvens av forskningsmetoden som benyttes, for eksempel ved at forskeren overhører samtaler mellom helsepersonell som gjelder andre pasienter enn de som eventuelt har samtykket. Opplysningene som formidles til forskeren vil være knyttet til helsepersonellets spørsmål eller rådføring med samhandlende helsepersonell. Slike samtaler vil også kunne bli lagret i forbindelse med forskningsprosjektet. Denne samtalen vil være viktig for forskeren, siden det er denne samhandlingen som gjerne er tema for forskningen.

Ved deltakende observasjon ønsker forskeren å observere helsepersonells yrkesutøvelse og vil dermed også kunne få tilgang til taushetsbelagt informasjon om pasienter. Vedtak etter helsepersonelloven § 29 b betyr at forskningen vil kunne gjennomføres uten at helsepersonellet bryter taushetsplikten.

Helsepersonelloven § 29 e kommer ikke til anvendelse ved deltakende observasjon i helsevirksomheter, fordi denne bestemmelsen etter sin ordlyd kun gjelder opplysninger fra pasientjournaler og andre behandlingsrettede helseregistre.

Deltakende observasjon er en viktig forskningsmetode, og er i mange tilfeller den eneste metoden som kan føre frem til ny kunnskap på et område. Dette gjelder kanskje særlig ved helsetjenesteforskning. Deltakende observasjon kan være aktuelt i ulike situasjoner. Her kan det gis to eksempler:

Observasjon av pasientflyt ved observasjon i akuttmottak eller på et venterom

Forsker vil kunne få informasjon om helseforhold og om pasientenes identitet gjennom å overhøre samtaler i resepsjonen, at pasientens navn ropes opp når det er deres tur, direkte observasjon av pasienten, andre samtaler mellom pasienter eller mellom pasienter og helsepersonell. Det vil være upraktisk eller umulig å innhente samtykke. Det vil være for sent å be om samtykke når pasienten allerede er observert. Pasienten er kanskje til stede i så kort tid at forsker ikke får snakket med pasienten. Det vil kunne være tvil om pasienten er i en slik situasjon at vedkommende er i stand til å avgi et informert samtykke. Nedtegning av samtykke vil gi forsker flere opplysninger om personens identitet enn det som er nødvendig for forskningen, og det å informere og be om samtykke vil kunne forstyrre situasjonen forsker ønsker å observere slik at observasjonene ikke blir representative. Det er heller ikke mulig å iverksette tiltak som gjør at forsker ikke får tilgang til opplysninger som nevnt.

Observasjon av samhandling mellom helsepersonell

Dette kan være aktuelt for eksempel ved å følge et personell gjennom dagen eller ved å delta i møter. Forsker vil kunne komme til å overvære uplanlagte samtaler mellom helsepersonell om pasienter, se informasjon om pasienter på ulike skjermer og tavler, høre informasjon i møter m.m. Det er vanskelig å overskue alle de mulige måtene forsker vil kunne få tilgang til taushetsbelagt informasjon på, og det vil være umulig å innhente samtykke fra pasienter i forkant. Man vil til en viss grad kunne unngå fysiske områder der forsker vil få tilgang til taushetsbelagt informasjon, og man vil kunne avhjelpe problemet i noen grad ved å be personell om å ikke omtale pasienter ved navn. Det vil imidlertid være umulig å sikre at forsker ikke får noen identifiserbare opplysninger om pasienter. Noen typer tiltak for å ivareta taushetsplikten vil også legge bånd på personellet på en slik måte at observasjonene ikke nødvendigvis blir representative.

Dispensasjonsvedtaket fritar ikke forskningsinstitusjonen fra å sikre at bare så mange som er nødvendig for å kunne gjennomføre prosjektet, får tilgang til pasientopplysningene. Forskningsinstitusjonen må ivareta pasientenes rett til vern mot unødig spredning av opplysninger. Hvilke tiltak som er nødvendige må ses i sammenheng med hvordan prosjektet konkret skal gjennomføres og hvilke situasjoner forskeren vil delta i.

Unntaket vil særlig få anvendelse ved helse- og omsorgstjenesteforskning. Dette omfatter yrkesutøvelsen til helsepersonell. Med helsepersonell menes personell som definert i helsepersonelloven § 3. Unntaket kan også inkludere for eksempel personellets bruk av digitalt og annet teknisk utstyr. Bestemmelsen gir dermed adgang til å fatte vedtak også for forskning som faller utenfor helseforskningslovens virkeområde. Dispensasjonen vil også kunne gis for andre formål som for eksempel kvalitetsforbedring av tjenesten.

Helsepersonelloven § 29 e gjelder tilsvarende. Dette betyr at vilkårene i § 29 e må være oppfylt, blant annet at formålet med være å fremme helse, forebygge sykdom og skade eller gi bedre helse- og omsorgstjenester. Videre betyr det at det må være umulig eller vanskelig å innhente samtykke fra de som taushetsplikten skal verne, dvs. pasientene. Det kan også fastsettes krav om særlige tiltak for å verne pasientene.

Dispensasjonsmyndigheten kan delegeres til underordnet forvaltningsorgan eller legges til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Første ledd innebærer at departementet etter søknad kan bestemme at taushetsplikt ikke skal være til hinder for deltakende observasjon av helsepersonells yrkesutøvelse. Ved deltakende observasjon ønsker forskeren å observere helsepersonells yrkesutøvelse og vil dermed også kunne få tilgang til taushetsbelagt informasjon om pasienter. Det er helsepersonellet, og ikke pasientopplysninger, det skal forskes på.

Taushetsbelagte opplysninger vil likevel kunne tilflyte forskeren som en indirekte konsekvens av forskningsmetoden som benyttes, for eksempel ved at forskeren overhører samtaler mellom helsepersonell som gjelder andre pasienter enn de som eventuelt har samtykket. Vedtak etter helsepersonelloven § 29 e betyr at forskningen vil kunne gjennomføres uten at helsepersonellet bryter taushetsplikten. Forskeren er pålagt taushetsplikt for opplysningene forskeren blir kjent med, jf. § 21 fjerde ledd. 

Dispensasjonsvedtaket fritar ikke forskningsinstitusjonen fra å sikre at bare så mange som er nødvendig for å kunne gjennomføre prosjektet, får tilgang til pasientopplysningene. Forskningsinstitusjonen må ivareta pasientenes rett til vern mot unødig spredning av opplysninger. Hvilke tiltak som er nødvendige må ses i sammenheng med hvordan prosjektet konkret skal gjennomføres og hvilke situasjoner forskeren vil delta i.

Unntaket vil særlig få anvendelse ved helse- og omsorgstjenesteforskning. Dette omfatter yrkesutøvelsen til helsepersonell. Med helsepersonell menes personell som definert i helsepersonelloven § 3. Unntaket kan også inkludere for eksempel personellets bruk av digitalt og annet teknisk utstyr. Bestemmelsen gir dermed adgang til å fatte vedtak også for forskning som faller utenfor helseforskningslovens virkeområde.

Helsepersonelloven § 29 e gjelder tilsvarende. Dette betyr at vilkårene i § 29 e må være oppfylt, blant annet at formålet med være å fremme helse, forebygge sykdom og skade eller gi bedre helse- og omsorgstjenester. Videre betyr det at det må være umulig eller vanskelig å innhente samtykke fra de som taushetsplikten skal verne, dvs. pasientene. Det kan også fastsettes krav om særlige tiltak for å verne pasientene.

Etter andre ledd kan dispensasjonsmyndigheten delegeres til underordnet forvaltningsorgan eller legges til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. Myndighet til å treffe vedtak etter andre ledd er delegert til Helsedirektoratet når det gjelder deltakende observasjon til andre formål enn forskning, jf. deleg. av myndighet fra HOD til Helsedir.