Kapittel 5
Taushetsplikt og opplysningsrett

§ 21. Hovedregel om taushetsplikt

Lovtekst:

Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.


Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen er hovedregelen om helsepersonells yrkesmessige taushetsplikt og korresponderer med pasienters rett til vern mot spredning av opplysninger etter pasient og brukerrettighetsloven § 3-6. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsene om taushetsplikt i pasientjournalloven § 15 og helseregisterloven § 17. Det er også gitt bestemmelser om taushetsplikt i spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og helse og omsorgstjenesteloven § 12-1. Disse to bestemmelsene om forvaltningsmessig taushetsplikt har først og fremst selvstendig betydning for ansatte innen den offentlige helsetjeneste som ikke har taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21.

Formålet med helsepersonells taushetsplikt er å sikre befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten slik at personer ikke unnlater å oppsøke hjelp av frykt for at uvedkommende skal få tilgang til opplysninger. Tillitsforholdet er viktig for at pasienten skal føle det trygt å gi fra seg nødvendige opplysninger om seg selv og sin helsetilstand for at helse- og omsorgstjenesten/helsepersonellet skal kunne yte best mulig helsehjelp. Pasienten skal føle seg trygg på at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke benyttes i andre sammenhenger og utleveres til eller tilkommer uvedkommende.

Taushetsplikten er i utgangspunktet til hinder for at det enkelte helsepersonell gir opplysninger videre til pasientens familie, andre profesjonsutøvere, etater eller andre personer.

Taushetsplikten gjelder alt helsepersonell som yter helsehjelp. Helsehjelp er definert i helsepersonelloven § 3. Også personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er å anse for helsehjelp, har taushetsplikt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1.

Taushetsplikten er begrenset til å gjelde opplysninger man har fått kjennskap til i egenskap av å være helsepersonell. Taushetsplikten omfatter også opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet, så lenge helsepersonellet mottar disse i egenskap av å være helsepersonell. Dette er i tråd med domstolenes tolkning av taushetsplikten (Rt.1989 s.1363) på et beslektet saksfelt (tidligere sosialtjenesteloven).

Bestemmelsen er i tillegg gjort gjeldende for alle som behandler helseopplysninger i helse- og omsorgsforvaltningen og i helse- og omsorgstjenesten, jf. helseregisterloven § 17 og pasientjournalloven § 15 Dette innebærer at også personell som kun utfører pasientadministrative oppgaver i helse- og omsorgstjenesten også er underlagt helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt når de behandler helseopplysninger. Eksempler på dette kan være rent merkantilt personell og personell som har til oppgave å motta helseopplysninger for videreformidling eller rådgivning ved for eksempel akuttmottak eller i kommunikasjonssystemer i helse- og omsorgstjenesten.

Autorisert helsepersonell som er ansatt i offentlig forvaltning, men som jobber utenfor helseforvaltningen og helse- og omsorgstjenesten er underlagt forvaltningslovens taushetsplikt og eventuell taushetsplikt hvis slik er gitt i særlovgivning. Det vil for eksempel gjelde for ansatte i barneverntjenesten, Nav, PP-tjenesten eller politiet.

Helsepersonell skal "hindre" at andre får kjennskap eller tilgang til taushetsbelagte opplysninger. Dette innebærer ikke bare en passiv plikt for helsepersonellet til å tie, men også en aktiv plikt til å hindre uvedkommende i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den lovbestemte taushetsplikten. Dette korresponderer med virksomhetseiers plikt i helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven til å sørge for forsvarlige journal- og informasjonssystemer i virksomheten.

En sak fra rettspraksis (Rt. 2013 s.1443) omhandler helsepersonells aktivitetsplikt. For å overholde sin taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 i forhold til en pasient som hadde en pose med narkotika på seg da han ble brakt bevisstløs til sykehuset, hadde en sykehuslege gnidd posen mellom hendene for å fjerne DNA før han overleverte den til politiet. Sykehusets retningslinjer fastsatte at narkotika skulle overleveres anonymisert til politiet. Objektivt sett hadde legen overtrådt strl. § 132 første ledd om bevisforspillelse. Høyesterett kom allikevel til at han hadde handlet innenfor taushetsplikten. Fjerningen av DNA fra posen hadde da et lovlig formål og ble ikke rammet av strl. § 132 første ledd. Anken over lagmannsrettens frifinnende dom ble forkastet.

Taushetsplikten omfatter opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Med "legems- eller sykdomsforhold" menes opplysninger om den enkeltes helsesituasjon og sykdomsforhold, enten det er av psykisk eller fysisk karakter. Sivilombudsmannen uttalte i en sak fra 2016 hvor det var uenighet om barnets helsetilstand, at «opplysninger om fravær av sykdom, som er basert på opplysninger i journalen, omfattes av helsepersonells taushetsplikt». Spørsmålet var om psykologen hadde brutt taushetsplikten ved å informere barnehagen om at et barn var friskt basert på psykologens kjennskap til sykehusjournalen. En opplysning om at noen som anføres å være syk, likevel skal være frisk, må anses som en opplysning om personens «helsesituasjon».

I tillegg til helserelaterte opplysninger omfattes også opplysninger om andre personlige forhold. Med det menes det opplysninger om forhold som er knyttet til den enkelte person. Det vil typisk være opplysninger om sosiale forhold, sivilstand, økonomiske forhold mv. 
Som eksempler kan nevnes opplysninger om pasientens fødested, fødselsdato, person-nummer, statsborgerforhold, sivilstand, bopel og arbeidssted, yrke og økonomisk situasjon, slektskaps-, familie- eller hjemforhold og lignende type opplysninger. Det vises også 
til bestemmelsene om taushetsplikt i pasientjournalloven § 15 og helseregisterloven § 17spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1.

Også informasjon om at en pasient er innlagt på sykehus eller har oppsøkt helsepersonell er som utgangspunkt taushetsbelagt. Dette utgangspunktet må likevel modifiseres i forhold til nærmeste pårørende, som har en rett til informasjon etter pasient- og brukerrettighetsoven §§ 3-3 og 3-4, jf. også helsepersonells korresponderende opplysningsplikt etter helsepersonelloven § 10. Også uten pasientens samtykke har pårørende en rett til informasjon dersom forholdene tilsier det og det ikke er grunn til å tro at pasienten ville ha motsatt seg det. Det kan typisk være når pasienten er bevisstløs etter en ulykke.

Helsedirektoratet har også lagt til grunn at sykehus i en krise- eller katastrofesituasjon kan utlevere opplysninger om identiteten til innlagt pasient til politiet i den hensikt at politiet skal ivareta varsling av pårørende. I rettspraksis er det lagt til grunn at opplysninger om det forhold at en pasient har oppsøkt psykolog er å anse som taushetsbelagt informasjon (Rt.1955 s. 191). Er man i tvil om informasjon kan videreformidles, bør man så langt som mulig avklare dette med pasienten.

Taushetsplikten gjelder også mellom helsepersonell. Utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell kan kun skje når det er nødvendig for behandling og oppfølgning av pasienten, jf. helsepersonelloven §§ 25 og 45, dersom pasienten samtykker, eller hvor det foreligger annet rettslig grunnlag for å gi slik informasjon.

Se også www.helsedirektoratet.no/taushetsplikt.

§ 21a. Forbud mot urettmessig tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger

Lovtekst:

Det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift.


Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 9 mai 2008 nr. 34 (ikr. 9 mai 2008 iflg. res. 9 mai 2008 nr. 442).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen fastslår at det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i helsepersonelloven § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel 
i lov eller forskrift.

Formålet med bestemmelsen er å gi et klart forbud mot å tilegne seg pasientopplysninger uten tjenestlig behov og å kunne sanksjonere slik tilegnelse. Bestemmelsen skal styrke vernet om taushetsbelagte opplysninger. Det vil si opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som helsepersonell får vite om i egenskap av å være helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 21. Behovet for et slikt forbud er blitt mer aktuelt som følge av den tekniske utviklingens muligheter og av at behandling av helseopplysninger i stor grad skjer med elektroniske hjelpemidler.

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i de tilfeller det foreligger særskilt hjemmel i lov eller forskrift for å kunne tilegne seg opplysningene. Det mest aktuelle eksemplet på lovlig tilgang til helseopplysninger, er når tilgangen er nødvendig for å yte helsehjelp, eventuelt administrasjon av slik hjelp til en pasient. Relevant lovhjemmel vil i slike tilfeller være helsepersonelloven §§ 25 og 45.

Det sentrale i vurderingen av om det er rettmessig å utveksle, videreformidle eller tilegne seg taushetsbelagte helseopplysninger i en behandlingssituasjon, vil være om opplysningene er nødvendige for at helsepersonellet skal kunne yte forsvarlig helsehjelp til pasienten. Dette vil være en konkret vurdering som blant annet avhenger av helsehjelpens karakter og arten av opplysninger. Innholdet i den konkrete helsehjelpen vil tilsi hvilke opplysninger og av hvilket omfang den enkelte har behov for opplysningene.

Det er ikke tillatt å lese i journalen til en pasient man ikke har noe ansvar for å yte helsehjelp til, eventuelt administrere slik hjelp til. Bestemmelsen innebærer at helsepersonell ikke kan lese i journalen til en tidligere pasient, hvis helsepersonellet ikke lenger har noe ansvar for helsehjelpen til pasienten, med mindre slik lesing er hjemlet i lov eller forskrift. Pasientens samtykke kan være eksempel på en slik hjemmel, jf. helsepersonelloven § 22. Et annet eksempel kan være helsepersonelloven § 26 første ledd som åpner for at opplysninger kan brukes for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Hjemmelen i § 26 forutsetter at formålet med bruken er ledelsesforankret som en del av virksomhetens kvalitetssikring og internkontroll.

På samme måte som erfaringsoverføring og kvalitetssikring er en viktig del av det å drive helsetjenestevirksomhet, vil undervisning være en viktig oppgave, særlig for universitetssykehusene. Bestemmelsen kan derfor neppe tolkes så strengt at helsepersonell ikke kan ta ut pasientopplysninger for å anonymisere dette til bruk i undervisning av studenter og elever. Forbudet kan neppe heller forstås slik at helsepersonell ikke kan hente ut kontaktinformasjon om pasienten fra pasientjournalen til bruk i videreforsendelse av samtykkeforespørsler fra forskere. Dette ville i så fall begrense pasienters mulighet til å samtykke til deltakelse i forskning.

Forbudet mot å besitte opplysninger innebærer at dersom man mottar en feilforsendelse enten i elektronisk form eller i papirform, så plikter man å tilbakelevere eller destruere opplysningene på betryggende måte. Ved klare feilsendinger bør man også gjøre avsender oppmerksom på at opplysningene er blitt sendt til feil person.

Statens helsetilsyn har i sine vurderinger av brudd på bestemmelsen lagt vekt på at pliktbruddet er egnet til å påføre pasienter en betydelig belastning, svekker tilliten til helsepersonellet og helsetjenesten, at det er misbruk av tilgangsrettigheter i elektronisk pasientjournal og et alvorlig brudd på den tillit helsepersonellet er gitt av arbeidsgiver og samfunnet. I de saker Statens helsetilsyn har konkludert med at § 21a er brutt, har helsepersonellet fått en advarsel. Reaksjonen har blitt gitt uavhengig av omfanget av "snokingen", se blant annet Statens helsetilsyns vedtak 4. november 2010.

Det følger av helsepersonelloven § 67 at det kreves forsettlig eller grov uaktsom overtredelse av forbudet for å kunne straffes. Påtale finner bare sted dersom allmenne hensyn krever det eller etter begjæring fra Statens helsetilsyn. Brudd på § 21 a vil normalt være forsettlige, og uansett grovt uaktsomme, slik at skyldkravet i helsepersonelloven som regel vil være oppfylt. Se Statens helsetilsyns uttalelse i sak 2015/2105 hvor de også uttaler seg om når saken bør påtales.

§ 22. Samtykke til å gi informasjon

Lovtekst:

Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker. Et forsikringsselskap kan likevel ikke få adgang eller kjennskap til opplysninger som den opplysningene direkte gjelder, kan nektes innsyn i etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 annet ledd.

For personer under 16 år gjelder reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 tilsvarende for samtykke etter første ledd.

For personer over 16 år som ikke er i stand til å vurdere spørsmålet om samtykke av grunner som nevnt i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 annet ledd, kan nærmeste pårørende gi samtykke etter første ledd.

Fotnote:
0 Endret ved lover 27 juni 2008 nr. 65 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 27 juni 2008 nr. 750), 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), 16 juni 2017 nr. 53 (ikr. 1 jan 2018 iflg. res. 8 des 2017 nr. 1951).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen fastslår at taushetsplikten ikke gjelder overfor den personen som opplysningene gjelder. Videre fastslår den at helsepersonell kan gi opplysningene videre til tredjemann dersom personen som opplysningene gjelder samtykker til dette.

Helsepersonells rett til å gi opplysninger videre til tredjemann ved samtykke korresponderer med pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 andre ledd om rett til å samtykke.

Første ledd

Første ledd første punktum fastslår at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, samt at taushetsplikten ikke gjelder i den grad det foreligger samtykke fra den opplysningene gjelder.

Samtykket skal være avgitt av en person med samtykkekompetanse, og det skal være frivillig og informert. Et gyldig samtykke gir helsepersonell rett til å gi opplysninger videre så langt samtykket gjelder. Helsepersonell kan likevel nekte eller avstå fra å gi opplysninger videre uten nærmere begrunnelse for det.

Om pasienten har samtykkekompetanse og mulighet for å avgi et gyldig samtykke, avhenger av en konkret vurdering av pasientens modenhet, psykiske og somatiske tilstand. Det innebærer at vedkommende fysisk og psykisk må være i stand til både å forstå og vurdere konsekvenser av samtykket.

Hvis det åpenbart er i pasientens interesse, men vedkommende av en eller annen grunn ikke er i stand til å gi samtykke, kan slikt samtykke presumeres (forutsettes). Med "åpenbart" menes utvilsomt. Det må vurderes ut fra opplysningenes art og vedkommendes formodede (antatte) vilje. Den mest aktuelle situasjonen er hvor en pasient er bevisstløs og hvor opplysningene er nødvendige for en adekvat medisinsk behandling av vedkommende. Det kan også være opplysninger som er nødvendige av hensyn til etterforskning av en alvorlig forbrytelse begått mot pasienten.

Videre kreves det at samtykket er informert. Det forutsettes derfor at den opplysningene gjelder har fått tilstrekkelig informasjon til å forstå rekkevidden av samtykket. Dette innebærer informasjon om hvilke opplysninger det er aktuelt å videreformidle, til hvem opplysningene skal gis, hva som er formålet med videreformidlingen og eventuelle konsekvenser av denne. Kravene til informasjon må også ses i sammenheng med de generelle kravene til informasjon og innsyn som er gitt i pasientjournalloven § 18. Loven gjelder for behandling av helseopplysninger som er nødvendig for å yte, administrere eller kvalitetssikre helsehjelp til enkeltpersoner, og skal bidra til å sikre pasienters og brukeres personvern, pasientsikkerhet og informasjon og medvirkning.

Det stilles ingen formkrav til samtykket etter § 22 og det behøver ikke å være skriftlig. Også indirekte og underforstått samtykke vil kunne være tilstrekkelig i konkrete situasjoner, som for eksempel hvor pasienten kommer til konsultasjon sammen med sin ektefelle eller annen nær pårørende og pasienten med sin adferd må anses å samtykke til at informasjon utveksles med ektefelle/pårørende til stede.

I en tilsynssak hvor et av forholdene gjaldt en fjernsynskanal som filmet en pasient som var bevisstløs uten at samtykke forelå, men som senere gav sin tilslutning til bruk av anonymisert billedmateriale, uttalte Statens helsetilsyn at taushetsplikten ble brutt i det filmopptaket ble tatt og at et etterfølgende samtykke til publisering av filmopptak ikke kunne reparere et brudd på taushetsplikten.Statens helsetilsyn uttalte videre at et hypotetisk samtykke i utgangspunktet ikke er tilstrekkelig som hjemmel i denne type saker (Statens helsetilsyns brev jnr. 2008/919, se Del III – andre forhold).

Første ledd siste punktum begrenser forsikringsselskapers adgang til å få utlevert opplysninger på grunnlag av samtykke. Opplysninger forsikringstakeren/pasienten selv nektes innsyn i etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd kan heller ikke utleveres til et forsikringsselskap. Dette gjelder opplysninger som det anses påtrengende nødvendig å nekte pasienten innsyn i for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade på pasienten selv, eller hvor innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær. Dette innebærer en viss begrensning i forsikringsselskapers tilgang til informasjon, men vil trolig gjelde i meget få tilfeller. I avveiningen mellom selskapenes behov for informasjon og behovet for å beskytte liv og helse, må sistnevnte hensyn veie tyngst.

Andre ledd

Andre ledd viser til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 om representasjon på vegne av pasienter under 16 år. Foreldre eller andre som har foreldreansvar har rett til å samtykke på vegne av barn under 16 år. Dette utgangspunktet modifiseres på flere punkter. Barn over 12 år skal ha økende grad av selvbestemmelse i helsespørsmål og det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet. Slik sett kan det oppfattes som en "delt samtykkekompetanse" mellom foreldre og barn mellom 12 og 16 år. Er pasienten et barn mellom 12 og 16 år, skal informasjonen ikke gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 andre ledd. Dette får naturlig nok også betydning for foreldre eller andre som har foreldreansvarets rett til å samtykke på barnets vegne til at samme informasjon videreformidles til andre.

Tredje ledd

Tredje ledd gir nærmeste pårørende rett til å samtykke i at opplysninger videreformidles på vegne av personer over 16 år som ikke er i stand til å vurdere spørsmål om samtykke av grunner som er nevnt i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 andre ledd. Det vil gjelde for pasienter som åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming. For hvem som kan være nærmeste pårørende vises det til pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.

Det er grunn til å merke seg at mens § 22 tredje ledd gir pasientens pårørende myndighet til å samtykke til at opplysninger gis videre på vegne av voksne pasienter som ikke kan avgi eget samtykke, er det etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 behandlende helsepersonell som kan samtykke til helsehjelp på vegne av den samme pasientgruppen.

§ 23. Begrensninger i taushetsplikten

Lovtekst:

Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for:

  • 1. at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene,
  • 2. at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold,
  • 3. at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt,
  • 4. at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre,
  • 5. at opplysninger gis videre når helsepersonell gjennom sin yrkesutøvelse har grunn til å tro at dyr blir utsatt for slik mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell at det anses rettmessig å gi opplysningene videre til Mattilsynet eller politiet eller
  • 6. at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen regulerer unntak fra hovedregelen om taushetsplikt i helsepersonelloven § 21. Den gir en oppregning av situasjoner hvor taushetsplikten ikke er til hinder for utlevering av pasientopplysninger. I disse situasjonene inntrer en opplysningsrett for helsepersonellet. Opplysningsrett innebærer at helsepersonell selv kan avgjøre om de vil gi opplysninger eller ikke. Loven gir i slike tilfeller anvisning på to handlingsalternativer; rett til å tie og rett til å tale. Hvilket alternativ man velger vil bero på en faglig og skjønnsmessig vurdering. For at det skal foreligge opplysningsplikt må plikten være hjemlet i lov, jf. for eksempel helsepersonelloven §§ 30-34.

Det gis ytterligere unntak fra taushetsplikten i de følgende bestemmelsene i kapittelet, som for eksempel unntak fra taushetsplikt ved samarbeid med annet personell etter helsepersonelloven § 25.

Når loven i gitte situasjoner fritar helsepersonell fra taushetsplikten, skyldes det at andre hensyn i disse tilfellene må veie tyngre enn de hensyn som begrunner taushetsplikten. Det presiseres at det, så langt det er mulig, må tas hensyn til pasienten også når taushetsplikten fravikes.

Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som i utgangspunktet er undergitt lovbestemt taushetsplikt skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det, informeres om hvilke opplysningene som er gitt. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6.

Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som i utgangspunktet er undergitt lovbestemt taushetsplikt skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det, informeres om hvilke opplysningene som er gitt. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6.

Punkt 1

Taushetsplikten gjelder ikke i forhold til den som fra før av er kjent med opplysningene. Dette unntaket fra taushetsplikten begrenser seg til å gjelde konkrete opplysninger som er kjent fra før. Taushetsplikten vil fortsatt gjelde for opplysninger og informasjon som ikke er gjort kjent. Det er imidlertid ikke helsepersonells oppgave å bekrefte andres kunnskaper om pasienten.

Punkt 2

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold. Et eksempel kan være opplysning om at en person har en funksjonshemming som vanskelig lar seg skjule. Unntakets rekkevidde vil være begrenset. Momenter i vurderingen vil være opplysningenes karakter, hensynet til pasientens integritet og hensyn til vern av pasientens privatliv. Videre vil det være et moment hvordan vedkommende pasient selv vurderer opplysningene.

Punkt 3

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse er betryggende ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt og opplysningene er anonyme. Det må vurderes konkret om enkeltpersoner kan identifiseres på grunnlag av opplysningene. Det avgjørende er om opplysningene inneholder tilknytningspunkter (kommunenavn, kjønn, alder, diagnose etc.) som til sammen er tilstrekkelig for å kunne identifisere enkeltpersoner. Opplysninger der navn, fødselsnummer og andre personentydige kjennetegn er fjernet, slik at opplysningene ikke lenger kan knyttes til en enkeltperson, anses for eksempel som anonyme. Men det er ikke alltid en sletting av slike opplysninger kan hindre en identifisering av personen. Det kan være andre opplysninger, som utdannelse, yrke, bosted etc som kan identifisere personen. Opplysningene kan da knyttes til en enkeltperson og er ikke anonyme. Det er et strengt krav om at identifikasjon ikke skal være mulig, verken direkte eller indirekte, for at kravet til anonymitet skal være oppfylt. Det er lagt til grunn at opplysninger er anonymiserte når de kan knyttes til fire-fem personer eller flere.

Punkt 4

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Unntaket er en videreføring av tidligere rett og angir den interesseavveining som skal foretas før videreformidling av opplysninger kan skje. Hensynene og interessene som taler for å sette taushetsplikten til side, må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Begrunnelsen for å videreformidle informasjon vil være at det skal motvirke risiko for skader av et visst omfang. Bestemmelsens unntak omfatter i hovedsak truende farer eller situasjoner der det er fare for en skadevoldende handling, og vil i utgangspunktet gjelde fare for menneskeliv og helse. Vurderingstemaet "tungtveiende private eller offentlige interesser" vil imidlertid også kunne omfatte interesser utover menneskeliv og helse.

I alminnelighet vil de vurderinger helsepersonell må foreta langt på vei være sammenfallende med de vurderinger som foretas i nødretts- og nødvergesituasjoner.

Dersom helsepersonell har grunn til å tro at pasienten har utført eller er i ferd med å utføre kriminelle handlinger og på denne bakgrunn vurderes å være til fare for sine omgivelser, vil det være aktuelt å vurdere unntak etter bestemmelsen. Det kreves ikke at helsepersonellet skal ha sikker kunnskap, men det må foreligge mer enn en anelse. Det kan for eksempel dreie seg om situasjoner hvor en psykiatrisk pasient er i besittelse av våpen eller hvor en pasient er i ferd med å kjøre i ruspåvirket tilstand. Hvor stor risikoen er for at en skadevoldende handling vil inntre, må vurderes opp mot hensynene som taushetsplikten er ment å ivareta. Det må baseres på en konkret vurdering av påregneligheten for at handlingen skal skje, og alvorligheten av faren og det potensielle skadeomfang. Ikke ethvert brudd på straffelovgivningen og vegtrafikkloven er tilstrekkelig for å tilsidesette taushetsplikten. Hensynene bak taushetsplikten tilsier at helsepersonell har taushetsplikt til tross for fare for at pasienten vil kjøre ulovlig. I situasjoner hvor pasienten er synlig beruset og sann-synligheten for at kjøringen vil medføre stor risiko for skade, vil dette stille seg annerledes.

Helsepersonell bør så langt det er mulig informere pasienten om at opplysningsretten vil bli benyttet, for eksempel dersom helsepersonellet observerer at pasienten setter seg bak rattet for å kjøre til tross for ruspåvirkning.

Bestemmelsen i § 23 nr. 4 vil også kunne komme til anvendelse i situasjoner hvor helse-personellet selv har behov for den beskyttelse som ligger i at andre er orientert om pasientens tilstand og oppholdssted, for eksempel ved et hjemmebesøk hos en truende person. Tilsvarende vil unntaket også kunne komme til anvendelse dersom helsepersonell, i kraft av å yte helsehjelp til annet helsepersonell blir kjent med forhold hos helsepersonellet som representerer en fare for pasienters sikkerhet.

Ved spørsmål om helsepersonells opplysningsplikt ved mishandling av partner har Justis-departementets lovavdeling (Uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 10. februar 1984) lagt til grunn at taushetsplikten først kan vike i helt spesielt alvorlige tilfeller og at det vil ha betydning om det er fare for fortsatt mishandling. Vurderingen ble gjort i forhold til tidligere legelov § 31. Lovavdelingen uttalte at lege bør være ytterst varsom med å informere uten nærmere kjennskap til den aktuelle sak. Blant annet kan det være vanskelig for helsepersonell å vurdere om en mishandlingssituasjon er et enkeltstående tilfelle eller er en del av systematisk voldsbruk. Det vil være naturlig å legge de samme vurderinger til grunn for adgangen til å informere politiet etter någjeldende § 23 nr. 4.

Opplysningsplikten til barnevernet etter § 33 gjelder bare for fødte barn. Helsedirektoratet legger til grunn at § 23 nr. 4 i noen tilfeller kan gi helsepersonell hjemmel for å melde fra om bekymringsfulle forhold under svangerskapet. Det må da foretas en konkret vurdering av om det foreligger tungtveiende private eller offentlige interesser som gjør det rettmessig å gi opplysningene videre.

I en annen konkret sak ble det reist spørsmål om lege og ambulansesjåførs rett til å forklare seg om hvem som satt bak rattet etter en utforkjøring med bil hvor begge som var med i bilen var alkoholpåvirket. Justisdepartementets lovavdeling (Uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 9. august 1982) la til grunn at det ikke forelå "særlige grunner", jf. tidligere legelov § 31, som gjorde det rettmessig å videreformidle opplysningene.

Helsepersonelloven § 31 pålegger helsepersonell en plikt til å varsle politi og brannvesen dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Retten til å gi opplysninger etter § 23 nr. 4 er imidlertid ikke begrenset til politi og brannvesen, men åpner for å gi opplysninger også til andre for eksempel barnevernet. Bestemmelsen går lenger enn den generelle avvergingsplikten etter straffeloven § 196 som gjelder enhver borger, fordi den ikke er begrenset til de forbrytelser som er oppregnet i straffeloven § 196. Både helsepersonelloven § 31 og straffeloven § 196 innebærer en presisering av nødrett og i likhet med § 23 nr. 4 vil det være nødrettsbetraktninger som i hovedsak ligger til grunn for vurderingen av om opplysninger skal videreformidles, eller ikke. Plikten til å varsle etter § 31 vil inntre i situasjoner der dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på liv og helse, eller for å hindre store materielle skader. I stor grad vil det dreie seg om samme type skadevoldende situasjoner som beskrevet i forhold til § 23 nr. 4. Retten etter § 23 nr. 4 vil imidlertid inntre noe før plikten til å gi opplysninger foreligger. Det vil stilles større krav til påregnelighet for at den skadevoldende hendelsen er i ferd med å skje, før plikten etter § 31 inntrer, selv om det ikke heller etter denne bestemmelsen kan kreves visshet eller sikker kunnskap om at situasjonen kommer til å medføre alvorlig skade på liv og helse, eller store materielle skader.

Dersom det foreligger en plikt til å utlevere opplysninger til politiet, er ikke dét til hinder for at helsepersonellet i tillegg har opplysningsrett og kan melde i fra til andre i medhold av § 23 nr. 4. Det kan tenkes tilfeller hvor situasjonens hastegrad tilsier at andre står nærmere til å avverge en alvorlig situasjon og derfor bør få informasjon før eller samtidig med politi og brannvesen. Det kan for eksempel dreie seg om informasjon til pårørende, skole, barnehage, den kommunale omsorgstjenesten, tilsynsmyndigheter eller personer i sivil beredskap. Et eksempel kan være en pasient som truer med å dra til barnehagen for å drepe barna sine og situasjonen tilsier at det er grunn til å ta truslene alvorlig. Også i situasjoner som ikke vil innebære en plikt til å varsle politiet, vil det kunne være mulig å ha opplysningsrett til andre, dersom vilkårene for dette er tilstede.

Det understrekes at hvorvidt en situasjon tilsier at taushetsplikten kan settes til side etter § 23 nr. 4 må baseres på en konkret vurdering av den aktuelle situasjon.

Det er bare anledning til å utlevere de opplysninger som er nødvendige for å avverge en skade. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til videreformidle informasjon som er nødvendig for politiets etterforskning av straffbare forhold.

Punkt 5

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når helsepersonell gjennom sin yrkesutøvelse har grunn til å tro at dyr blir utsatt for slik mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell at det anses rettmessig å gi opplysningene videre til Mattilsynet eller politiet. Bestemmelsen gir bare helsepersonellet en opplysningsrett, ikke en opplysningsplikt.

Det kreves ikke at helsepersonellet skal ha sikker kunnskap, men det må foreligge en berettiget mistanke. Ved vurderingen av om det er grunn til å tro at dyrene utsettes for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, må helsepersonellet blant annet se hen til pasientens sykdom eller helsetilstand, og hvilken betydning dette vil ha for pasientens evne til å ta seg av dyrene på en forsvarlig måte. Opplysningsretten vil først inntre dersom forholdene er å karakterisere som "mishandling" av dyr eller dersom den foreliggende svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell er å karakterisere som "alvorlig".

Det kan tenkes situasjoner hvor hensynet til taushetsplikten likevel går foran, selv om situasjonen er av en slik karakter at varsling burde skje. Det kan for eksempel være hvor bruk av opplysningsretten vil forverre eller ødelegge mulighetene for videre behandling eller oppfølging av alvorlig sykdom eller helsetilstand hos pasienten, eller der hvor situasjonen må antas å være av raskt forbigående art dersom nødvendig helsehjelp blir gitt eller hvor helsepersonellet har forsikret seg om at pasienten selv vil iverksette nødvendige tiltak for 
å sikre god dyrevelferd.

Det vises for øvrig til dyrevelferdsloven §§ 4 og 5 om hjelpeplikt og varslingsplikt.

Punkt 6

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre hvis det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt i lov eller i medhold av lov at taushetsplikten ikke skal gjelde. En rekke bestemmelser gjør innskrenkninger i helsepersonells taushetsplikt. Det gjelder blant annet meldepliktbestemmelser, se for eksempel denne lovs kapittel 6 og smittevernloven § 2-3, bestemmelser om å gi opplysning til trygden i folketrygdloven § 21-4 eller bestemmelser om å gi opplysninger til andre offentlige formål, som for eksempel unntaket i legemiddelloven § 25.

De lovbestemmelser som gjør innskrenkning i taushetsplikten har ulik rekkevidde. De gir sjelden rett til å gi alle opplysninger om pasienten helsepersonell sitter inne med, og taushetsplikten blir regelmessig bare opphevet for bestemte formål og i relasjon til bestemte grupper eller organer, som for eksempel for Statens helsetilsyn og folketrygdens organer.

§ 24. Opplysninger etter en persons død

Lovtekst:

Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger om en avdød person gis videre dersom vektige grunner taler for dette. I vurderingen av om opplysninger skal gis, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser.

Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en persons død hvis ikke særlige grunner taler mot det.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen regulerer unntak fra taushetsplikten etter en persons død.

Hensynene som begrunner taushetsplikt gjør seg også gjeldende etter en persons død. Avdøde personer har i utgangspunktet samme krav på personvern som de hadde mens de levde. Etter et persons død kan imidlertid andre hensyn og interesser veie vel så tungt 
og tilsi at opplysninger kan videreformidles. I situasjoner hvor det er behov for å gi helseopplysninger videre om døde og samtykke ikke lenger er praktisk mulig, gir bestemmelsen adgang til å gi opplysninger videre dersom "vektige grunner" taler for det. Bestemmelsen nevner hvilke hensyn som skal legges til grunn i vurderingen.

Bestemmelsen åpner for at opplysninger kan gis til andre enn pårørende, som for eksempel til politi, påtalemyndighet eller domstolene.

Første ledd

Første ledd fastslår at opplysninger om en avdød person kan gis videre dersom vektige grunner taler for det.I vurderingen skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser.

Avdødes antatte vilje innebærer en hypotetisk konstruksjon av hva pasienten ville ha ment i situasjoner hvor vedkommende ikke har gitt uttrykk for dette. Har avdøde etterlatt seg en viljeserklæring eller på annen måte uttrykt ønske om håndteringen av helseopplysninger etter sin død, skal det gode grunner til for å handle mot et slikt ønske. I de tilfeller det ikke foreligger noen holdepunkter for hva avdøde mente, må man legge alminnelige oppfatninger til grunn for vurderingen.

Opplysningenes art skal også legges til grunn i vurderingen. Omhandler utleveringen sensitive opplysninger det er grunn til å tro at pasienten ville holdt for seg selv, skal hensynene for utlevering være tunge.

Pårørendes interesser er også et vurderingstema før utlevering. Det vises til definisjonen av pårørende i pasient og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b. Det er ofte grunn til å tro at pårørendes interesser sammenfaller med avdødes ønske. Det er imidlertid ikke alltid tilfelle, og i enkelte tilfelle opplever man at det er interessemotsetninger pårørende i mellom.

Med "samfunnets interesser" menes det ikke bare offentlige interesser, men også private interesser som er av en slik art at vår rettsorden og vårt samfunn støtter dem. Det kan for eksempel dreie seg om opplysninger om feilbehandling, straffbare forhold, smittsomme sykdommer, testasjonsrettslig handleevne eller annet som av hensyn til allmenn samfunns-interesse bør undersøkes eller følges opp.

For at opplysninger skal kunne utleveres må hensynene som taler for å utgi informasjonen veie tyngre enn hensynet til å bevare taushet. Det er helsepersonellet som sitter med opplysningene, som skal foreta vurderingen om utlevering.

Andre ledd

Andre ledd regulerer journalinnsyn etter en pasients død. Hovedregelen er at nærmeste pårørende har rett til innsyn, med mindre særlige grunner foreligger. "Særlige grunner" kan være hvor pasienten har gitt uttrykk for at pårørende ikke skal gis innsyn i konkrete opplysninger, eller det er grunn til å anta at pasienten hadde motsatt seg at nærmeste pårørende får kjennskap til opplysninger. Bestemmelsen korresponderer med pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 femte ledd. For innholdet i begrepet "nærmeste pårørende" vises det til pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.

Helse- og omsorgsdepartementet har i brev 13. september 2017 uttalt at pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 femte ledd også gjelder når pårørende ber om innsyn i deler av en død pasients journal som er skrevet før pasient- og brukerrettighetsloven trådte i kraft (dvs. før 1. januar 2001). Tilsvarende gjelder for nærmeste pårørendes innsynsrett etter helsepersonelloven § 24 andre ledd.

§ 25. Opplysninger til samarbeidende personell

Lovtekst:

Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.

Taushetsplikt etter § 21 er heller ikke til hinder for at personell som bistår med elektronisk bearbeiding av opplysningene, eller som bistår med service og vedlikehold av utstyr, får tilgang til opplysninger når slik bistand er nødvendig for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon.

Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å ivareta behovene til pasientens mindreårige barn eller mindreårige søsken, jf. § 10 a.

Personell som nevnt i første, andre og tredje ledd har samme taushetsplikt som helsepersonell.

Fotnote:
0 Endret ved lover 19 juni 2009 nr. 68, 19 juni 2009 nr. 70 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 11 des 2009 nr. 1501), 20 juni 2014 nr. 43 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 19 des 2014 nr. 1732), 16 juni 2017 nr. 53 (ikr. 1 jan 2018 iflg. res. 8 des 2017 nr. 1951).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen er et unntak fra taushetsplikten og åpner for å gi helseopplysninger til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. Bestemmelsen må ses i sammenheng med helsepersonelloven § 45. Helsepersonelloven § 25 regulerer de situasjoner der helsepersonell samarbeider om helsehjelpen til en pasient uavhengig av om dette skjer innenfor eller på tvers av virksomheter, mens helsepersonellloven § 45 regulerer plikten til å gi helseopplysninger til andre som yter eller skal yte helsehjelp til samme pasient.

Formålet med bestemmelsen er å ivareta pasientens behov for oppfølging og for å bidra til forsvarlige, rasjonelle og hensiktsmessigbehandling og oppfølgning av den enkelte pasient i helse- og omsorgstjenesten.

Første ledd

Første ledd åpner for at taushetsbelagte opplysninger kan videreformidles til samarbeidende personell når det er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. Samarbeidende helsepersonell kan for eksempel være helsepersonell i andre avdelinger, i andre sykehus eller helsepersonell utenfor sykehuset eller i andre virksomheter som samarbeider om helsehjelpen til den konkrete pasienten. Også andre enn helsepersonell kan være samarbeidende personell i den grad de samarbeider med det helsepersonell som yter behandling til pasienten. Samarbeidende personell får da tilsvarende taushetsplikt som helsepersonell.

Unntaket i denne bestemmelsen omfatter ikke annet samarbeid om enkeltpasienter enn i forbindelse med helsehjelp, og gjelder derfor ikke samarbeid mellom helsepersonell og skole, PP-tjenesten og barnevern.

Vilkåret for å gi opplysninger er at formidlingen er nødvendig for å kunne yte forsvarlig helsehjelp. Det må med andre ord foretas en konkret vurdering av nødvendigheten av formidlingen og hvilke opplysninger det er behov for å utlevere i den konkrete situasjonen. Kommunikasjonen skal tjene den konkrete pasientbehandling og behovet for kommunikasjon må vurderes i lys av dette.

I vurderingen må også hensynet til pasientens selvbestemmelsesrett ivaretas. Pasienten skal så langt råd er, være kjent med at det utleveres opplysninger om ham/henne i samarbeidsøyemed, og kan motsette seg dette. Det er imidlertid ikke nødvendig med et eksplisitt samtykke fra pasienten. Pasienter har rett til å reservere seg mot at opplysninger gis, selv om opplysningene kan være nødvendig for å yte helsehjelp. Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 første punktum (sperring av journal). Helsedirektoratet har uttalt seg om denne retten i brev av 20.02.13. Helsedirektoratet har tolket det slik at pasienten både kan gis rett til å sperre enkelte opplysninger, og til å sperre hele eller deler av journalen mot at enkelte helsepersonell gis innsyn. Pasienten kan både i den konkrete situasjonen motsette seg at helsepersonell gis innsyn, og pasienten har på forhånd rett til å sperre hele eller deler av journalen for innsyn for enkelte helsepersonell eller grupper av helsepersonell. Pasientens rett til å sperre omfatter også opplysninger som nedtegnes i journal fremover i tid. Dersom pasienten på et gitt tidspunkt sperrer journalen mot at for eksempel enkelte helsepersonell gis innsyn, vil sperringen også omfatte opplysninger som nedtegnes etter dette tidspunkt. Sperringen vil gjelde inntil pasienten gir beskjed om at den skal opphøre.

Etter bestemmelsen skal opplysninger heller ikke utleveres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det ved forespørsel, jf. bestemmelsens andre punktum. Pasientens antatte samtykke vil være sentralt, og ved tvil bør pasienten spørres.

Det kan likevel tenkes tilfeller der helsepersonell, ut fra kravet til forsvarlig helsehjelp, kan utlevere opplysninger til samarbeidende personell selv om pasienten motsetter seg slik utlevering. Det vises til kommentarene til § 45 om dette.

Den databehandlingsansvarlige( jf. helseregisterloven § 2e og pasientjournalloven § 2e) skal innenfor taushetsplikten sørge for at relevante og nødvendige helseopplysninger er tilgjengelig for helsepersonell og annet samarbeidende personell når dette er nødvendig for å yte, administrere eller kvalitetssikre helsehjelp til den enkelte, jf. pasientjournalloven § 19. Den databehandlingsansvarlige bestemmer på hvilken måte opplysningene skal gjøres tilgjengelige. Dette omfatter både utlevering av opplysningene, og adgang til å søke opp de aktuelle opplysningene i journalsystemet. Kravet er at dette skjer på en måte som ivaretar taushetsplikten og informasjonssikkerheten. Det er kun de som har tjenstlig behov som skal få opplysningene, og de skal ikke få flere opplysninger enn det som er relevant og nødvendig for å yte helsehjelpen.

Andre ledd

Andre ledd åpner for at teknisk personell kan få tilgang til taushetsbelagt informasjon dersom det anses "nødvendig" for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon. Dette tilsier at det både må være nødvendig med teknisk bistand og at den tekniske bistanden forutsetter at taushetsbelagt informasjon må gis. Det vil m.a.o. ikke anses nødvendig hvis opplysningene kan anonymiseres. I denne sammenheng har lovgiver funnet det nødvendig å nevne IT-personell særskilt. Dette er begrunnet i at helsepersonell i praksis vil være avhengig av hjelp fra IT-personell til bl.a. vedlikehold og oppgradering av systemene og til gjenfinning av tapte data.

Opplysninger til bruk i forskning faller utenfor denne bestemmelsen, se regulering av dette i helsepersonelloven §§ 29 og 29 b.

Tredje ledd

Tredje ledd åpner for å kunne informere samarbeidende personell når dette er nødvendig for å ivareta behovene til pasientens mindreårige barn eller mindreårige søsken, under forutsetning av at pasienten ikke motsetter seg det. Pasienten skal i så fall være kjent med at informasjon gis til samarbeidende personell. Se kommentarer til helsepersonelloven § 10 a om helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn og mindreårige søsken som pårørende.

Eksempler på opplysninger det kan være nødvendig å gi er at pasienten har barn, alderen til barnet, om det finnes andre omsorgspersoner og andre opplysninger som er nødvendige for å gjøre helsepersonellet i stand til å ivareta barna som pårørende. Det skal normalt ikke gis detaljert informasjon om behandlingen eller helsetilstanden til pasienten.

Fjerde ledd

Fjerde ledd er en påminnelse om at personell som nevnt i første, andre og tredje ledd og som mottar helseopplysninger har samme taushetsplikt som helsepersonell. Dette gjelder enten det er samarbeidende personell eller IT-personell som bistår med elektronisk bearbeiding av opplysninger eller andre som bistår med service og vedlikehold av utstyr. Det vises til pasientjournalloven § 15 og helsepersonelloven § 21 flg.

§ 26. Opplysninger til virksomhetens ledelse og til administrative systemer

Lovtekst:

Den som yter helsehjelp, kan gi opplysninger til virksomhetens ledelse når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp, eller for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Opplysningene skal så langt det er mulig, gis uten individualiserende kjennetegn.

Ved samarbeid om behandlingsrettede helseregistre etter pasientjournalloven § 9 kan slike opplysninger også gis til ledelsen i samarbeidende virksomhet.

Den som yter helsehjelp, skal uten hinder av taushetsplikten i § 21 gi vedkommende virksomhets pasientadministrasjon pasientens personnummer og opplysninger om diagnose, eventuelle hjelpebehov, tjenestetilbud, innskrivnings- og utskrivningsdato samt relevante administrative data.

Reglene om taushetsplikt gjelder tilsvarende for personell i pasientadministrasjonen.

Fotnote:
0 Endret ved lov 20 juni 2014 nr. 43 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 19 des 2014 nr. 1732).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen er et unntak fra taushetsplikten og gir adgang til å gi helseopplysninger til virksomhetens ledelse for å kunne gi helsehjelp, for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Bestemmelsen pålegger også helsepersonell en plikt til å gi opplysninger til virksomhetens pasientadministrative systemer.

Formålet med bestemmelsen er å tilrettelegge for nødvendige pasientsystemer slik at tjenesten kan planlegges og gjennomføres på en rasjonell og kvalitativt forsvarlig måte. Hensynet til pasienters personvern vil fortsatt gjøre seg gjeldende, og adgangen til å bruke taushetsbelagte opplysninger er begrenset. Bestemmelsen skal videre tilrettelegge for virksomheter i helse- og omsorgstjenesten som har behov for et betydelig administrativt apparat med behov for systematisering av pasientdata og oversikter i forbindelse med ventelister, økonomiske oppgjørsordninger, refusjonsordninger og egenandeler m.m.

Ledelsens behandling av opplysningene vil være omfattet av reglene i pasientjournalloven. Det innebærer blant annet at ledelsen vil ha samme taushetsplikt som helsepersonell som avgir opplysningene, og at pasientjournalloven §§ 22 og 23 om informasjonssikkerhet og internkontroll også gjelder for ledelsens behandling av opplysningene.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å behandle eller etablere helseregistre som reguleres av helseregisterloven.

Første ledd

Første ledd første punktum gir helsepersonell adgang til å gi helseopplysninger til virksomhetens ledelse for å kunne gi helsehjelp, og for kvalitetssikrings- og internkontrollformål.. Utleveringsadgangen er begrenset ut fra disse formålene. Det er kun opplysninger som trengs for å gi helsehjelp eller for gjennomføre internkontroll og kvalitetssikring som kan gis videre.

Bestemmelsen henviser til bruk av personidentifiserbare opplysninger internt i en virksom-het, jf. uttrykket "virksomhetens ledelse" i første ledd. Med virksomhetens ledelse innen den offentlige spesialisthelsetjenesten menes helseforetaket. Tilsvarende vil bestemmelsen gjelde innenfor den enkelte kommune.

Bestemmelsen gjelder for virksomheter på alle nivåer, og vil også gjelde for helsepersonell som driver selvstendig virksomhet. I den grad samme kvalitetsutviklingsprosjekt omfatter flere virksomheter, kan ikke opplysninger fra de ulike virksomhetene sammenstilles med hjemmel i denne bestemmelsen. Slik sammenstilling må da i tilfelle fremstilles anonymt i statistikkform. For innsamling av pasientopplysninger til bruk i kvalitetsprosjekter fra flere virksomheter vises det til adgangen til å søke dispensasjon fra taushetsplikten i medhold av helsepersonelloven § 29 b.

Først ledd andre punktum begrenser bruken av taushetsbelagt informasjon. Det kreves at opplysningene så langt det er mulig skal gis uten individualiserende kjennetegn. Normalt vil det ikke være nødvendig å gi opplysninger om pasientens identitet og bestemmelsen gir 
i slike tilfeller ikke hjemmel for adgang til videreformidling av taushetsbelagt informasjon. Dersom det likevel er nødvendig å videreformidle personidentifiserende opplysninger kan pasienten motsette seg utleveringen. 

Det innebærer imidlertid ikke at det er påkrevd å spørre pasienten i det enkelte tilfelle, med mindre man har grunn til å tro at pasienten ville ha innvendinger hvis han/hun ble spurt, for eksempel at ved at pasienten har brukt retten til å sperre opplysninger i journalen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3.

Virksomheten kan både innhente og behandle helseopplysninger med hjemmel i helsepersonellovens § 26. Bestemmelsen gir dermed også et behandlingsgrunnlag for opplysningene.

Andre ledd

Det følger av andre ledd at der virksomheter samarbeider om behandlingsrettede helseregistre etter pasientjournalloven § 9, kan helsepersonell også gi opplysninger til ledelsen i samarbeidende virksomhet, på samme vilkår som etter første ledd.

Det betyr at formålet med å gi opplysningene til ledelsen må være nødvendig for å kunne gi helsehjelp, eller for internkontroll eller kvalitetssikring av tjenesten. Opplysningene skal også her så langt det er mulig, gis uten individualiserende kjennetegn. Dersom det er aktuelt å gi opplysninger om pasientens identitet, kan pasienten motsette seg utleveringen.

Tredje ledd

Tredje ledd pålegger helsepersonell plikt til å utlevere opplysninger til virksomhetens pasientadministrative system. Pasientadministrative system er systemer som etableres for å administrere den enkelte behandlingsenhet. Slike systemer er i ulik grad koblet opp til pasientjournalsystemer. Pasientadministrative system inneholder ofte opplysninger som også ligger i den enkelte pasientjournal. Dette kan være diagnosekoder, operasjonskoder, henvisningsårsak osv. Som eksempel kan nevnes systemer for venteliste-føring hvor sykehusene har oversikter over pasienter som venter på behandling. Pasientadministrative systemer omfatter systemer innen den enkelte behandlingsenhet, og både systemer innen spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten omfattes. Det er kun opplysninger fra helsepersonell til virksomhetens system som reguleres i bestemmelsen.

Bestemmelsens opplisting av pasientopplysninger er uttømmende. Det vil si at det ikke er adgang til å lagre andre pasientopplysninger i sykehusets pasientadministrative system enn de opplysninger bestemmelsen omtaler. Bakgrunnen for dette er at det er ønskelig å ha en viss kontroll med hvilke data sykehusenes og den kommunale helse- og omsorgstjenestens registreringssystemer har tilgang til.

Fjerde ledd

Bestemmelsens fjerde ledd er en påminnelse om at de alminnelige taushetspliktbestemmelsene i helsepersonelloven også gjelder for personell i pasientadministrasjonen som behandler helseopplysninger, jf. pasientjournalloven § 15. Andre som utfører tjeneste eller arbeid for en helseinstitusjon uten at de behandler helseopplysninger omfattes av taushetsplikten etter spesialisthelsetjenesteloven § 6-1, jf. forvaltningsloven § 13 til 13 e. For ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten gjelder helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 tilsvarende.

§ 27. Opplysninger som sakkyndig

Lovtekst:

Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at helsepersonell som opptrer som sakkyndig gir opplysninger til oppdragsgiver, dersom opplysningene er mottatt under utførelse av oppdraget og har betydning for dette.

Den som opptrer som sakkyndig, skal gjøre pasienten oppmerksom på oppdraget og hva dette innebærer.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelser omhandler taushetsplikten for helsepersonell som opptrer som sakkyndige.

Første ledd

Første ledd fastslår at helsepersonell som opptrer som sakkyndige ikke har taushetsplikt overfor oppdragsgiveren vedrørende opplysninger som mottas i forbindelse med og som har betydning for sakkyndighetsoppdraget.

Når helsepersonell opptrer som sakkyndige foreligger det ikke et tosidig behandler-pasientforhold. Oppdragsgiveren bestemmer formålet med vurderingene den sakkyndige skal gjøre og den sakkyndiges oppgaver inngår ikke i behandlingen av pasienten. De opplysningene den sakkyndige mottar omfattes derfor ikke av lovens bestemmelser om taushetsplikt, dokumentasjonsplikt og innsynsrett. Opplysninger som refererer seg til sakkyndighetsoppdraget blir undergitt oppdragsgivers rådighet, og oppdragsgiver har i kraft av dette rett til å bestemme over opplysningene. Dette innebærer blant annet at eventuelle krav fra pasienter om innsyn i aktuelle opplysninger må fremsettes for oppdragsgiver, og avgjøres av denne.

Det er ikke vanlig at helsepersonell påtar seg sakkyndighetsoppdrag vedrørende pasienter de allerede er i et behandlingsforhold til. Helsepersonell i bedriftshelsetjenesten vil imidlertid kunne komme i situasjoner hvor de i tillegg til sakkyndighetsoppdraget også opptrer som behandler for samme pasient. Det forutsettes at pasienten er kjent med hvilken rolle helsepersonellet har og det er viktig at helsepersonellet i slike tilfeller skiller mellom hvilke opplysninger som har fremkommet i rollen som behandler og hvilke opplysninger vedkommende har mottatt som sakkyndig, jf. Helsedirektoratets brev jnr. 08/8538. Det avgjørende for adgangen til å formidle opplysninger til oppdragsgiver må i tvilstilfelle være om helsepersonellet foretar undersøkelsen eller vurderingen på initiativ fra pasienten eller på vegne av oppdragsgiver. Det vil også være av betydning hvordan pasienten har oppfattet relasjonen. Opplysninger som helsepersonellet blir kjent med under ytelse av helsehjelp, er taushetsbelagt etter reglene i helsepersonelloven § 21 flg. Det er spesielt viktig at helsepersonell tydeliggjør sin rolle i situasjoner hvor grensene mellom sakkyndighetsrollen og behandlerrollen erfaringsmessig er glidende, som f.eks. hvor psykologer får oppdrag fra en arbeidsgiver om å kartlegge og analysere arbeidsmiljøet og som ledd i dette gjennomfører personlige samtaler med de ansatte.

Andre ledd

Andre ledd pålegger den sakkyndige å informere pasienten om sakkyndighetsoppdraget og hva dette innebærer. I dette ligger det en forutsetning om at pasienten skal gjøres kjent med at helsepersonellet opptrer som sakkyndig og at opplysningene som fremkommer i sakkyndighetsoppdraget ikke er taushetsbelagt overfor oppdragsgiver.

§ 28. Opplysninger til arbeidsgiver

Lovtekst:

Departementet kan gi forskrift om adgangen til å gi opplysninger om en arbeidstakers helseforhold videre til arbeidsgiveren, i den grad opplysningene gjelder arbeidstakerens skikkethet til et bestemt arbeid eller oppdrag.


Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift som regulerer helsepersonells adgang til å gi opplysninger til arbeidsgiver om arbeidstakeres helseforhold.

Slik forskrift er ikke gitt og helsepersonell har ingen adgang til å gi opplysninger etter bestemmelsen.

§ 29. Opplysninger til forskning mv.

Lovtekst:

Departementet kan bestemme at opplysninger kan eller skal gjøres tilgjengelige til bruk for forskning, og at opplysningene skal kunne tilgjengeliggjøres og brukes uten hinder av taushetsplikt etter § 21. Reglene om taushetsplikt etter denne loven gjelder tilsvarende for den som mottar opplysningene. Departementet kan sette vilkår for bruken av opplysningene for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser.

Departementet kan delegere myndigheten etter første ledd til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om bruk av taushetsbelagte opplysninger i forskning.

Departementet kan i forskrift regulere helsepersonells rett til tilgjengeliggjøring og bruk av taushetsbelagte opplysninger til andre formål enn helsehjelp når pasienten har gitt samtykke. Det gjelder formål som forsikring, kredittinstitusjoner o.l.

Fotnote:
0 Endret ved lover 19 juni 2009 nr. 73 (ikr. 1 juli 2009 iflg. res. 26 juni 2009 nr. 866), 15 juni 2018 nr. 38 (ikr. 20 juli 2018 iflg. meddelelse 17 juli 2018 nr. 1195).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen gir departementet myndighet til å bestemme at helseopplysninger kan eller skal gis til bruk i forskning, og at det kan skje uten hensyn til taushetsplikt. Myndigheten er delegert til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), se forskrift 2. juli 2009 nr. 0989 om delegering av myndighet til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. Vedtak med hjemmel i denne bestemmelsen vil utgjøre supplerende rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger etter forordning om om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger (personvernforordningen) artikkel 6 nr. 3 og gjøre unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger i tråd med artikkel 9 nr. 2 bokstav j. Det kan fastsettes vilkår for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser, jf. forordningen artikkel 9 nr. 2 bokstav j.

Formålet med bestemmelsen er å fremme forsvarlig forskning på helseopplysninger.

Bestemmelsens virkeområde ble i stor grad endret og nytt andre ledd lagt til ved helseforskningslovens ikrafttredelse i 2009, se særlig helseforskningsloven § 35.

Bestemmelsen er et unntak fra hovedregelen om samtykke fra pasienten. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å gjøre unntak fra helse- og personvernlovningens regler om informasjon til pasienten. Selv om REK treffer vedtak om dispensasjon fra kravet om samtykke, er utgangspunktet at pasienten skal informeres om at informasjon blir henholdsvis utlevert og samlet inn, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd og pasientjournalloven § 18 første ledd.

Første ledd

Første ledd gir departementet myndighet til å dispensere fra taushetsplikten for utlevering av opplysninger til bruk i forskning. Det kan stilles vilkår til behandlingen av opplysningene. Myndigheten er begrenset til å gjelde for opplysninger som skal brukes til annen type forskning enn medisinsk og helsefaglig forskning. Medisinsk og helsefaglig forskning på mennesker reguleres i helseforskningsloven. Adgangen til bruk av helseopplysninger til medisinsk og helsefaglig forskning er regulert i helseforskningsloven § 35.

Bestemmelsen åpner for beslutning om at opplysningene enten kan eller skal utleveres til det aktuelle forskningsformålet. Dersom det blir bestemt at opplysningene kan brukes til det aktuelle formålet vil det være opp til den som er ansvarlig for opplysningene (den databehandlingsansvarlige) å bestemme om opplysningene skal utleveres, i henhold til eventuelle vilkår. Dersom det bestemmes at opplysningene skal brukes til det aktuelle formålet, vil den som er ansvarlig for opplysningene ha en plikt til å utlevere opplysningene, i henhold til vilkårene.

Tredje ledd

Tredje ledd gir departementet forskriftshjemmel for nærmere regulering av bruk av taushetsbelagte opplysninger i forskning. Slik forskrift er ikke gitt.

Fjerde ledd

Fjerde ledd gir departementet forskriftshjemmel for å regulere helsepersonells rett til utlevering og bruk av taushetsbelagte opplysninger til andre formål enn helsehjelp, når pasienten har gitt samtykke. Aktuelle formål dette vil gjelde for er forsikringsformål og kredittinstitusjoners og lignende institusjoners virksomhet. Forskriftshjemmelen er tatt inn ut fra behovet for å regulere bruk av helseopplysninger til andre formål enn helsehjelp. Ved denne forskriftshjemmelen har departementet mulighet til raskt å gripe inn i uønsket praksis på dette området. Det er foreløpig ikke gitt forskrift etter bestemmelsen.

§ 29a. Opplysninger om særreaksjonsdømte utlendinger

Lovtekst:

Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at det gis nødvendige opplysninger om særreaksjonsdømte utlendinger til utlendingsmyndighetene til bruk i en utvisningssak.

Ved utvisning av en utlending som utholder en strafferettslig særreaksjon, er lovbestemt taushetsplikt ikke til hinder for at det til helse- og omsorgstjenesten i mottakerstaten gis opplysninger som er nødvendige for at mottakerstaten skal kunne vurdere vedkommendes behov for helsemessig oppfølging eller behov for å underlegges en behandling som kan beskytte samfunnet der mot gjentakelsesfare som nevnt i straffeloven § 62.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 24 apr 2015 nr. 22 (ikr. 1 mai 2015 iflg. res. 24 apr 2015 nr. 405), endret ved lov 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Første ledd

Første ledd slår fast at taushetsbelagte opplysninger kan gis videre til utlendingsmyndighetene i Norge til bruk i den aktuelle utvisningssaken. Det er dessuten presisert at det ikke omfatter alle opplysninger i saken, men de som er «nødvendige». Utenfor denne bestemmelsen faller dessuten avgivelse av opplysninger til bruk i andre utlendingssaker som utlendingsmyndighetene har til vurdering. Bestemmelsen avgrenser endelig mot andre organers behov for helseopplysninger om den særreaksjonsdømte utlendingen, for eksempel NAV. Derimot dekkes politiet som utlendingsmyndighet, for eksempel slik at Politiets utlendingsenhet kan motta de opplysninger som er nødvendige for å planlegge og gjennomføre en uttransportering på en sikker måte.

Helsepersonell som er ansatt i offentlig virksomhet, vil i tillegg til helsepersonelloven § 21 også være underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. For dem vil det derfor være viktig at et unntak fra taushetsplikten for helseopplysninger ikke forhindres av forvaltningslovens regler. Lovforslaget henviser derfor til «lovbestemt taushetsplikt» for å understreke at unntaket gjelder taushetsplikten etter både helsepersonelloven og forvaltningsloven.

Andre ledd

Andre ledd åpner for videreformidling av taushetsbelagte opplysninger til myndighetene i den staten vedkommende skal utvises til. Adgangen er også her begrenset til «nødvendige» opplysninger. Hva som er nødvendig må vurderes ut fra behovet for å tilrettelegge for et godt behandlingstilbud i mottakerstaten. Unntaket skal også omfatte opplysninger som er nødvendige for å opprettholde samfunnssikkerheten i mottakerstaten, herunder beskytte den særreaksjonsdømte mot å begå nye lovbrudd.

Begrepet «helse- og omsorgstjenesten» skal som utgangspunkt bare omfatte tjenester som tilsvarer definisjonen i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav d. Etter denne definisjonen omfatter begrepet den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse- og omsorgstjenester. I og med at det her er tale om tjenester i utlandet, må det imidlertid i nødvendig grad tas høyde for at det vil variere fra stat til stat hvordan slike tjenester er organisert.

Det understrekes imidlertid at det må foretas en konkret vurdering ved utveksling av opplysninger slik at ikke utlendingens sikkerhet ved tilbakekomsten settes i fare.

Helsedirektoratet har i brev av 20. juni 2016 redegjort for helseforetakens rolle og oppgaver i saker om utvisning av pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern.

§ 29b. Opplysninger til helseanalyser, kvalitetssikring, administrasjon mv.

Lovtekst:

Departementet kan bestemme at opplysninger kan eller skal gjøres tilgjengelige til bruk for helseanalyser og kvalitetssikring, administrasjon, planlegging eller styring av helse- og omsorgstjenesten og at opplysningene skal kunne tilgjengeliggjøres og brukes uten hinder av taushetsplikt etter § 21. Reglene om taushetsplikt etter denne loven gjelder tilsvarende for den som mottar opplysningene.

Tilgjengeliggjøring kan bare skje dersom bruken av opplysningene er av vesentlig interesse for samfunnet og hensynet til pasientens integritet og velferd er ivaretatt. Graden av personidentifikasjon skal ikke være større enn nødvendig for det aktuelle formålet. Kun i særskilte tilfeller kan det gis tillatelse til bruk av direkte personidentifiserbare opplysninger som for eksempel navn eller fødselsnummer.

Departementet kan sette vilkår for bruken av opplysningene for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 9 apr 2010 nr. 14, endret ved lover 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), 20 juni 2014 nr. 43 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 19 des 2014 nr. 1732), 15 juni 2018 nr. 38 (ikr. 20 juli 2018 iflg. meddelelse 17 juli 2018 nr. 1195).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen gir departementet myndighet til å dispensere fra taushetsplikten ved bruk av opplysninger til helseanalyser og kvalitetssikring, administrasjon, planlegging eller styring av helse- og omsorgstjenesten, og at det kan skje uten hinder av taushetsplikt. Myndigheten er delegert til Helsedirektoratet, jf. FOR-2010-03-18-425. Vedtaket vil gi supplerende rettsgrunnlag for behandling av opplysningene i samsvar med forordningen artikkel 6 nr. 3 og unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger. Både Helsedirektoratet og dataansvarlig kan fastsettes vilkår for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser, jf. forordningen artikkel 9 nr. 2 bokstav g og i, jf. 9 nr. 4.

Helsedirektoratet har utarbeidet et søknadsskjema for søknad om dispensasjon fra taushetsplikten, se (DOCX).

Formålet med bestemmelsen er å åpne for at kvalitetssikring og sammenligning av behandlingskvalitet kan skje på tvers av virksomheter med sikte på kvalitetsutvikling av helse- og omsorgstjenesten.

Bestemmelsen er et unntak fra hovedregelen om at det skal foreligge samtykke fra pasienten for tilgang til helseopplysninger. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å gjøre unntak fra helse- og personvernlovningens regler om informasjon til pasienten Selv om det treffes vedtak om dispensasjon fra kravet om samtykke, er utgangspunktet at pasienten skal informeres om at slik informasjon vil bli henholdsvis utlevert og innsamlet, jf. pasient og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje leddpasientjournalloven § 18 første ledd andre punktumhelseregisterloven 24 og personopplysningsloven § 20.

Første ledd

Bestemmelsens første ledd første punktum åpner for at Helsedirektoratet kan bestemme at opplysningene enten kan eller skal gis til bruk for det aktuelle formålet. Dersom direktoratet bestemmer at opplysningene kan gis til det aktuelle formålet, vil det være opp til den som er ansvarlig for opplysningene (den databehandlingsansvarlige) å bestemme om opplysningene skal utleveres, i henhold til eventuelle vilkår. Dersom Helsedirektoratet bestemmer at opplysningene skal brukes til det aktuelle formålet, vil den som er ansvarlig for opplysningene ha en plikt til å utlevere opplysningene, i henhold til vilkårene.

Av første ledd andre punktum fremgår det at dispensasjon bare kan gis dersom behandlingen av opplysningene er av vesentlig interesse for samfunnet og hensynet til pasientens integritet og velferd er ivaretatt. I en slik vurdering må hensynene bak taushetsplikten og pasientens rett til vern mot spredning av opplysninger veie meget tungt.

Det følger av første ledd tredje punktum at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn hva som er nødvendig for det aktuelle formålet. Dette vilkåret må ses i lys av kravet om at enhver behandling av helseopplysninger skal ha et uttrykkelig angitt formål. 
Det angitte formålet vil være bestemmende for hvilke opplysninger det er relevant og nødvendig å behandle. Det er viktig å vurdere hvilke variabler eller grupper av variabler det er nødvendig å behandle, slik at muligheten for bakveisidentifisering blir minst mulig. Som eksempel vil opplysninger om kjønn ofte anses som en nødvendig opplysning - selv om det øker risikoen for bakveisidentifikasjon. Når det gjelder opplysning om alder derimot, er det grunn til å tro at opplysninger om fødselsdag og fødselsmåned i mange tilfeller ikke vil være en nødvendig opplysning. I noen tilfeller kan man også gruppere fødselsår, for eksempel i fem eller ti års intervaller, uten at det begrenser muligheten til å nå formålet med behandlingen av opplysningene. Behovet for variabler i datasettet skal vurderes konkret i forhold til det enkelte formål, og graden av personidentifikasjon skal derfor ikke være større enn nødvendig.

Første ledd fjerde punktum fastslår at det kun i særskilte tilfeller kan gis tillatelse til bruk av direkte personidentifiserbare data som for eksempel navn eller fødselsnummer. Et eksempel hvor det kan være nødvendig med personidentifiserbare opplysninger er der opplysninger fra et sentralt helseregister skal kobles til pasientjournaler. I slike tilfeller kan det ofte være hensiktsmessig at fødselsnummeret brukes som koblingsnøkkel. En eventuell dispensasjon til å bruke direkte personidentifiserbare data kan da gis for selve koblingen, mens det samtidig settes krav om at de direkte personidentifiserbare opplysningene skal slettes straks koblingen er gjennomført, i tillegg kan det bli stilt ytterligere krav om gruppering av variabler, slik at muligheten for bakveisidentifikasjon blir minst mulig.

Andre ledd

I bestemmelsens andre ledd fastslås det at Helsedirektoratet kan sette vilkår for bruken av opplysninger etter første ledd. Aktuelle vilkår kan være krav til oppbevaring av opplysningene, krav om at opplysningene skal slettes etter en bestemt tid osv. Et aktuelt vilkår kan også være at de registrerte gis rett til å motsette seg at opplysninger brukes (reservasjonsrett).

Bestemmelsen gir hjemmel for dispensasjon fra taushetsplikten både for å kunne samle inn og sammenstille helseopplysninger, og som behandlingsgrunnlag for behandlingen av helseopplysningene.

§ 29c. Opplysninger til bruk i læringsarbeid og kvalitetssikring

Lovtekst:

Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger etter særskilt anmodning gjøres tilgjengelige for annet helsepersonell som tidligere har ytt helsehjelp til pasienten i et konkret behandlingsforløp, for kvalitetssikring av helsehjelpen eller egen læring. Behandlingen av anmodningen kan automatiseres. Første punktum omfatter opplysninger som er nødvendige og relevante for formålet. I pasientens journal skal det dokumenteres hvem opplysninger har blitt gjort tilgjengelige for, og hvilke opplysninger som har blitt gjort tilgjengelige, jf. § 40.


Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 14 juni 2013 nr. 39 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 14 juni 2013 nr. 641), endret ved lover 20 juni 2014 nr. 43 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 19 des 2014 nr. 1732), 15 juni 2018 nr. 38 (ikr. 20 juli 2018 iflg. meddelelse 17 juli 2018 nr. 1195).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen gjør unntak fra taushetsplikten ved helsepersonells bruk av opplysninger til læringsarbeid og kvalitetssikring knyttet til helsehjelpen helsepersonellet selv har ytt.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med helsepersonelloven §§ 26 og 29 b, som åpner for at en på systemnivå kan samle inn opplysninger til bruk i læringsarbeid og kvalitetssikring, og da særlig tilgang til opplysninger «oppover» i egen virksomhet, og «på tvers» av virksomheter. § 29 c åpner for tilgang til opplysninger «nedover» i systemet, til helsepersonell som tidligere har gitt helsehjelp til pasienten, når formålet er å bruke opplysningene til kvalitetssikring og læringsarbeid.

Tilgjengeliggjøring vil gi supplerende rettsgrunnlag for behandling av opplysningene i samsvar med personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 og unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger i artikkel 9 nr. 1

Første punktum

Første punktum slår fast at taushetsbelagte opplysninger etter særskilt anmodning kan gis til annet helsepersonell som tidligere har gitt helsehjelp til pasienten i et konkret behandlingsforløp, dersom dette er begrunnet i lærings- eller kvalitetssikringshensyn. Det at en i andre sammenhenger har ytt helsehjelp til pasienten, vil ikke åpne for utlevering av opplysninger knyttet til behandlingsforløp som en selv ikke har deltatt i.

Det er ikke et vilkår for utlevering at det er innhentet et eksplisitt samtykke fra pasienten, men dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det ved forespørsel, skal opplysningene ikke gis ut. Pasientens antatte samtykke vil være sentralt, og ved tvil bør pasienten spørres. Hensynene bak dette er blant annet at opplysningene gis til personell som har vært med før innleggelse i sykehus, eller personell som har vært med på den innledende undersøkelsen eller behandlingen av pasienten på sykehuset. Dette helsepersonellet er allerede kjent med pasienten og pasientens sykehistorie ved at det tidligere er gitt helsehjelp til pasienten. De tilleggsopplysningene som det vil være aktuelt å innhente, vil som hovedregel bare være opplysninger som skal avkrefte eller bekrefte om de helsefaglige undersøkelsene, vurderingene og behandlingstiltakene som ble gjort, var korrekte.

Lovregelen vil blant annet gi hjemmel for utlevering av opplysninger om faktisk diagnose. Dette er opplysninger som i mange sammenhenger vil være relevante ut fra lærings- og kvalitetssikringshensyn. Det kan her for eksempel dreie seg om differensialdiagnoser som det er viktig at helsepersonellet har kunnskap om, og som kan være avgjørende ved fremtidig ytelse av helsehjelp. Dersom det for eksempel er snakk om helt nye opplysninger som kommer fram etter en behandlingsperiode, for eksempel dersom det viser seg at pasienten i tillegg til det som i utgangspunktet var årsak til innleggelsen, også har en tilleggsdiagnose, vil dette i mange tilfelle være opplysninger som ikke kan utleveres.

Den som ønsker å få utlevert opplysninger, bør i utgangspunktet komme med en særskilt anmodning om dette. Anmodningen kan fremsettes muntlig eller skriftlig, og en må gjøre rede for den tilknytningen helsepersonellet tidligere har hatt til pasienten, eller den tidligere ytelsen av helsehjelp. Forespørselen må også inneholde tilstrekkelig med opplysninger til at den som får forespørselen, kan identifisere den aktuelle pasienten som forespørselen gjelder, og ta stilling til om vedkommende har tatt del i behandlingsforløpet. Forespørselen må også forklare hvilke opplysninger en ønsker utlevert. Forespørselen må videre inneholde nok opplysninger til at den som tar imot den, kan ta stilling til om vilkårene for utlevering er oppfylt.

Også utlevering av opplysningene kan skje muntlig eller skriftlig. I mange tilfelle vil det bare være ønskelig med en tilbakemelding på om de helsefaglige undersøkelsene, vurderingene og behandlingstiltakene som ble utført, var korrekte. I slike tilfelle vil muntlig forespørsel og tilbakemelding både være hensiktsmessig og spare tid og arbeid. I andre tilfeller kan det være behov for en noe mer detaljert eller omfattende orientering om undersøkelser, vurderinger, behandlingstiltakene eller effekten av behandlingstiltakene. Her kan det i mange tilfelle være mest hensiktsmessig med skriftlig forespørsel og/eller tilbakemelding.

Helsepersonell som får en muntlig forespørsel om å utlevere helseopplysninger, må som nevnt forsikre seg om at den som spør etter opplysninger, virkelig har vært involvert i tidligere ytelse av helsehjelp til pasienten. I mange tilfelle vil dette gå klart fram av omstendighetene, fordi vedkommende er kjent med opplysninger som bare involvert helsepersonell kunne ha vært kjent med. Dersom en likevel er i tvil, vil en i mange tilfelle kunne avkrefte slik tvil ved å ringe tilbake, for på den måten å få bekreftet rett identitet. I de tilfellene der en fremdeles er i tvil om den personen som tar kontakt, virkelig er den han eller hun utgir seg for å være, bør utlevering av opplysninger enten avslås eller skje skriftlig og ikke muntlig.

Andre punktum

I andre punktum fremgår det at vurderingen av anmodningen kan skje automatisert, det vil si uten at en fysisk person i hvert enkelt tilfelle må ta stilling til anmodningen. Det er den databehandlingsansvarlige som bestemmer på hvilken måte det skal gis tilgang til opplysningene ut fra en vurdering av hvordan personvern og informasjonssikkerheten best kan ivaretas. Opplysningene kan dermed gjøres tilgjengelig enten ved at de utleveres, eller ved at helsepersonellet gis tilgang til å søke opp de aktuelle opplysningene i systemet, jf. pasientjournalloven § 19. Helsepersonell kan bare gis de opplysninger som er nødvendige og relevante for formålet.

Den databehandlingsansvarlige må kunne bestemme hvilke prosesser som skal følges, innenfor rammene av reglene om taushetsplikt og informasjonssikkerhet, inkludert pasientens rett til vern mot spredning av taushetsbelagte opplysninger. Dette forutsetter imidlertid at virksomheten som skal gi ut opplysningene, har tilstrekkelig tilgangsstyring og kontroll, dvs. tekniske og organisatoriske løsninger som strukturerte journaler, som ivaretar krav til informasjonssikkerhet og pasientens personvern.

Tredje punktum

I tredje punktum presiseres det at det skal ikke gis ut flere opplysninger enn det som er nødvendig og relevant for formålet. Hvilke opplysninger som kan gis ut, må vurderes konkret i forhold forespørselen om å få utlevert opplysninger. Ved denne vurderingen må det blant annet legges vekt på hvor lang tid det har gått siden helsepersonellet som ber om opplysninger, medvirket i helsehjelpen til pasienten. Desto lenger tid som har gått, jo mindre er trolig læringspotensialet. Det vil også være naturlig å vurdere relevansen mellom de opplysningene det spørres om, og den tidligere kontakten med pasienten. Dersom helsepersonellet kommer til at vilkårene ikke er oppfylt, vil det ikke være adgang til å utlevere opplysninger.

Fjerde punktum

I fjerde punktum presiseres det at det skal dokumenteres i journalen hvem som har fått utlevert opplysninger og hvilke opplysninger som er utlevert. Slik dokumentasjon vil gjøre at det i ettertid er mulig å finne fram til hvem som har fått utlevert opplysninger, hvilke opplysninger som konkret ble utlevert, og å etterprøve om det var adgang til å utlevere denne typen opplysninger til det aktuelle helsepersonellet. I de tilfellene hvor helsepersonellet kommer til at det ikke er adgang til å utlevere opplysninger, vil det ikke være nødvendig å dokumentere dette i journalen til pasienten.

Helsepersonellet som mottar opplysningene må på vanlig måte vurdere i hvilken grad det er relevant og nødvendig å dokumentere opplysningene i pasientjournalen, jf. helsepersonellova § 40. I de tilfellene der opplysningene for eksempel viser at helsepersonellet vurderte feil eller skulle ha gjort andre behandlingsvalg, må dette ofte regnes som opplysninger som det er nødvendig å dokumentere.

Når det gjelder spørsmål om eventuell dokumentasjonsplikt for det helsepersonellet som mottar opplysningene etter § 29 c, vil ikke helsepersonellova § 40 gi hjemmel for mottakeren av opplysningene til å behandle opplysninger om pasienten og helsehjelpen. Dette tilsier at opplysningene ikke kan lagres i personidentifiserbar form, og at mottatte opplysninger i personidentifiserbar form må slettes fortløpende. Formålet med å få utlevert opplysninger er læring og kvalitetssikring, og etter at kunnskapen er mottatt, vil opplysningene ikke lenger være relevante for formålet, jf. pasientjournalloven § 6. Mottatte opplysninger skal heller ikke kunne danne grunnlag for et register der det inngår opplysninger om flere pasienter vedkommende helsepersonell tidligere har ytt helsehjelp til.

Det helsepersonell som etter forespørsel får utlevert taushetsbelagte opplysninger, vil også være pålagt taushetsplikt knyttet til disse opplysningene, jf. særlig helsepersonelloven kapittel 5.

Først publisert: 28. juni 2018 Sist faglig oppdatert: 28. juni 2018