Samspillet mellom barn og foreldrene i barnets første leveår er avgjørende for utviklingen av språk, motorikk, kognitiv funksjon, og for foreldrenes videre oppfølging av barnet (Rocha et al., 2020). På grunn av det tidlige samspillets store betydning for barns utvikling – både på kort og lang sikt, er oppfølging og veiledning om samspill en sentral del av det generelle helsestasjonsprogrammet. Tilbudet må imidlertid tilpasses det enkelte barns- og foreldres behov.
Risikofaktorer
Barn i målgruppen har økt risiko for samspillsvansker sammenlignet med termin-fødte barn uten risikofaktorer. Risiko kan for eksempel være knyttet til barnets generelle umodenhet eller til sykdom, skade, komplikasjoner eller intensivbehandling i nyfødtperioden, men også til foreldrenes opplevelser, inkludert manglende mulighet til nærvær i nyfødtperioden. Dette betyr også at risiko for samspillsvansker vil variere mye innad i målgruppen, - fra barn født lett premature som har hatt et ukomplisert og kortvarig opphold på nyfødtavdelingen, - til barn som har vært kritisk syke og hatt et langvarig og komplisert forløp.
Barn mellom 0-6 måneder, som er født premature og termin-fødte barn med særlig økt risiko for nevrologiske senfølger, er typisk beskrevet som mindre aktive og engasjerte i samspillet (Festante et al., 2019; Tesson et al., 2022). De er mindre våkne og fokuserte og mindre responsive i matesituasjoner. De er dessuten oftere irritable, og blir lettere overstimulert enn andre spebarn de første seks levemånedene. Mellom seks og tolv måneders alder gir barna typisk mindre tydelige signaler og kan ha mindre utforskende kapasitet, være mer passive og avhengig av at foreldrene hjelper til med å strukturere aktiviteten.
Forskning viser dessuten at foreldre til barn med betydelig økt risiko for nevrologiske senfølger oftere kan ha større fokus på overvåking og stimulering enn på sosialt samspill (Festante et al., 2019; Tesson et al., 2022). Dette kan være en videreføring av erfaring fra nyfødtavdelingen, der tett overvåking var nødvendig. Erfaringene kan påvirke foreldrenes oppfatninger av barnets sårbarhet, deres forventninger til barnet, og videre hvordan de samhandler med barnet (Hamon et al., 2023; Jensen-Willett et al., 2021).
For barn født premature og deres foreldre er det dessuten vist at sammenhengen mellom kvaliteten på samspillet mellom barn og foreldre og barnets utvikling er sterkere enn hos andre barn (Larsson et al., 2022). Dette er i tråd med klinisk erfaring som tilsier at barn som omfattes av denne retningslinjen kan ha et spesielt stort utviklingspotensial ved godt samspill.
Tilpasset veiledning til foreldrene
Til sammen tilsier kunnskapen at en tilpasset og balansert veiledning og støtte til samspill er nødvendig for barn og foreldre som omfattes av retningslinjen. Verken forskning eller klinisk erfaring gir imidlertid grunnlag for å anbefale noen spesifikke veilednings- eller oppfølgingsprogrammer knyttet til samspill for denne gruppen barn.
Oppmerksomhet på risikofaktorer ved samtale og observasjon legger til rette for å tidlig identifisering av samspillsutfordringer, slik at nødvendige tiltak kan settes inn tidlig, for å forebygge mer alvorlige samspillsutfordringer.
Selv om det innenfor målgruppen er stor variasjon i behovet er det særlig i tiden etter utskrivning fra nyfødtavdelingen viktig å trygge foreldrene, avklare forventninger, fokusere på framgang, og samtidig støtte foreldrene i deres bekymringer. Tiltak rettet mot samspill må også ses i sammenheng med eventuelle tiltak som er mer direkte rettet mot barnets kognitive og motoriske utvikling (Orton et al., 2024).
I en tidlig fase av barnets liv kan det være hensiktsmessig at foreldrene har faste rammer, samt en tilretteleggende og aktivt veiledende tilnærming til barnet. Samtidig er det nødvendig å forebygge at dette over tid går på bekostning av barnets mulighet til å utforske omgivelsene. En balansert veiledning må derfor både handle om å gi råd om å skjerme barnet ved tegn på overstimulering, men også om å legge til rette for stimulering, utforsking og selvstendig læring når barnet viser kapasitet for det. Veiledningen kan også innebære å støtte foreldrene i å tolke barnets signaler, slik at aktivitet og stimulering tilpasses barnets behov for ro, og ikke går på bekostning av sosialt samspill.
Foreldre kan vise betydelig mestring i det å ivareta seg selv og barnet i en krevende livshendelse. Studier av foreldre til barn født svært premature, har likevel vist at de har økt risiko for stress, depresjon, angst og posttraumatisk stress i barnets første to leveår (Sandnes et al., 2024). Tiltak som støtter foreldrenes psykologiske tilpasning reduserer forekomst av psykiske plager hos foreldrene (Dickinson et al., 2020). Selv om disse tilstandene ofte kan bli bedre etter ett til to år (Legge et al., 2023), kan de ha negativ innvirkning på samspillet i en kritisk fase for barnets utvikling. Særlig vil det gjelde når det også foreligger risiko for samspillsvansker hos barnet selv.
Involvering av andre tjenester
Samspillsutfordringer kan være komplekse. Veiledningen kan derfor kreve en tverrfaglig tilnærming. Noen barn vil ha behov for oppfølging fra andre tjenester enn helsestasjonen. Se også anbefaling om tilrettelegging for tilpasset oppfølging på tjenestenivå og anbefaling om ernæring og vekst.
Referanser
Dickinson, C., Whittingham, K., Sheffield, J., Wotherspoon, J., & Boyd, R. N. (2020). Efficacy of interventions to improve psychological adjustment for parents of infants with or at risk of neurodevelopmental disability: A systematic review. Infant Ment Health J, 41(5), 697-722.
Festante, F., Antonelli, C., Chorna, O., Corsi, G., & Guzzetta, A. (2019). Parent-Infant Interaction during the First Year of Life in Infants at High Risk for Cerebral Palsy: A Systematic Review of the Literature. Neural Plast, 2019, 5759694.
Hamon, E., Bourdin, B., & Le Driant, B. (2023). Parental representations after preterm birth: a narrative review. Front Psychol, 14, 1114418.
Jensen-Willett, S., Miller, K., Jackson, B., & Harbourne, R. (2021). The Influence of Maternal Cognitions Upon Motor Development in Infants Born Preterm: A Scoping Review. Pediatr Phys Ther, 33(3), 137-147.
Larsson, J., Nyborg, L., & Psouni, E. (2022). The Role of Family Function and Triadic Interaction on Preterm Child Development-A Systematic Review. Children (Basel), 9(11).
Legge, N., Popat, H., & Fitzgerald, D. (2023). Examining the impact of premature birth on parental mental health and family functioning in the years following hospital discharge: A review. J Neonatal Perinatal Med, 16(2), 195-208.
Orton, J., Doyle, L. W., Tripathi, T., Boyd, R., Anderson, P. J., & Spittle, A. (2024). Early developmental intervention programmes provided post hospital discharge to prevent motor and cognitive impairment in preterm infants. Cochrane Database Syst Rev, 2(2), CD005495.
Rocha, N., Dos Santos Silva, F. P., Dos Santos, M. M., & Dusing, S. C. (2020). Impact of mother-infant interaction on development during the first year of life: A systematic review. J Child Health Care, 24(3), 365-385.
Sandnes, R., Le Floch, M., Riquin, E., Nocus, I., Muller, J. B., & Bacro, F. (2024). Parental stress and mental health outcomes following very preterm birth: A systematic review of recent findings. J Affect Disord, 355, 513-525.
Tesson, S., Butow, P. N., Marshall, K., Fonagy, P., & Kasparian, N. A. (2022). Parent-child bonding and attachment during pregnancy and early childhood following congenital heart disease diagnosis. Health Psychol Rev, 16(3), 378-411.