Kapittel 4 Innsatsområdet psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB)

Når det gjelder risiko for pasientskader, er personer med psykiske lidelser og/eller rusproblematikk særlig utsatt. De har blant annet økt risiko for selvmord, overdoser og forkortet levealder. Riksrevisjonen slo fast, allerede i 2014, at helseforetakene ikke hadde nådd måltallene for psykisk helsevern på seks år (riksrevisjonen.no) og i 2025 retter de igjen sterk kritikk mot Helse- og omsorgsdepartementet for at de ikke har gjort nok for denne pasientgruppen. Les mer i dokumentet Myndighetene svikter en sårbar gruppe (riksrevisjonen.no).

Helsetilsynets gjennomgang av varseldata for 2020–2024 underbygger dette risikobildet. Om lag 40 prosent av de 5 688 hendelsene innenfor varselordningen var knyttet til helsetjenester for pasienter med psykiske lidelser og/eller rusproblemer. Nesten en fjerdedel av hendelsene, 22 prosent, var knyttet til psykisk helsevern og handlet om selvmord, selvmordsforsøk og/eller selvskading, samt overdose. [1] Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med selvmordsforebygging i psykisk helsevern for voksne viser også at alvorlig depresjon er et sentralt risikoområde når tilstanden ikke fanges opp eller behandles raskt og riktignok. [2]

Overganger i behandlingsforløp er et særlig risikoområde, fordi ventetid påløper og fordi det hyppig oppstår brudd i informasjonsflyt og uklarhet om ansvar i en fase hvor pasientene ofte er ekstra sårbare. Riksrevisjonen (RR) (2025) finner det sterkt kritikkverdig at tjenestene fortsatt er fragmenterte og dårlig koordinert (riksrevisjonen.no) Helsetilsynets varselmateriale underbygger dette ved å vise til selvmord både i påvente av helsehjelp og under innleggelse, og peker i tillegg på permisjoner og utskrivning fra døgnbehandling som sårbare faser.[3]

Tvang i psykisk helsevern er et risikoområde, hvor både over- og underbruk kan få alvorlige konsekvenser.[4] Bruken av tvang i psykisk helsevern har økt de siste årene, da vi har en økning i antall personer under langvarig tvungent psykisk helsevern, inkludert de uten døgnopphold, samt at flere dømmes til tvungent psykisk helsevern. Samtidig er det betydelige databrudd og mangler, noe som svekker grunnlaget for å følge med på tilbudet som gis til pasienter med vedtak etter psykisk helsevernlovgivningen. Manglende oversikt over denne utviklingen utgjør en risiko. 

Barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet, har høyere forekomst av psykiske vansker, somatiske og seksuelle helseproblemer samt problemer med tannhelse og med rus, enn alle andre barn og unge. Både SINTEF og RR viser at det finnes betydelige barrierer i tilgang på hjelp, som samhandling, kapasitet og ansvar.[5] Med andre ord; mange barn ikke får hjelp i tråd med behovene sine. 

Avslag på henvisning til psykisk helsevern har økt de siste årene. Årsakene er sammensatte og inkluderer både kapasitetsutfordringer og variasjon i vurderingspraksis. Pasient- og brukerombudene får mange henvendelser fordi en del av pasientene som får avslag, heller ikke får tilbud i kommunen. Kommunene mangler kompetanse, eller så vurderes pasientene som for syke til å få hjelp. Dermed risikerer pasientene å stå helt uten hjelp etter avslag på behandling i spesialisthelsetjenesten. 

De regionale helseforetakenes årlige meldinger viser at psykisk helsevern er høyt prioritert, men samtidig preget av økende etterspørsel, kapasitetsutfordringer og omfattende omstilling. [6]