Kapittel 3 Innsatsområdet kommunal helse- og omsorgstjeneste

Kommunale helse- og omsorgstjenester omfatter mange pasient- og brukergrupper og et bredt spekter av tiltak, tilbud og tjenester. Vi har i årets statusrapport valgt å peke på tre områder:

• sårbare pasient- og brukergrupper
• fastlegetjenestens nøkkelrolle
• tilgangen på kvalifisert personell

Sårbare pasient- og brukergrupper

Risikoen for pasientskade er særlig stor hos personer med kognitiv svikt, utviklingshemming, psykisk lidelse og rusproblemer og hos eldre med sammensatte helseutfordringer. Fellesnevneren er at de ofte har redusert evne til å formidle viktige aspekter ved sin helsetilstand. Dette stiller høye krav til helsepersonells kompetanse til å tolke hva som er viktig for dem, samt helsetilstand og symptomer, og god involvering av pasienter og pårørende.

Riksrevisjonens rapport (Dokument 3:16, 2025–2026) viser for eksempel at pasient- og brukerinvolvering i eldreomsorgen ofte er for svak, lite systematisk og mangelfullt dokumentert, og at dette henger sammen med bredere utfordringer i styring, planlegging og kvalitet i tjenestene.

Både Helsetilsynet og Riksrevisjonene har gjentatte ganger beskrevet systemsvikt og manglende helthetlige tjenester til personer med samtidige rus- og psykiske lidelser, som igjen bidrar til høy risiko for utelatt helsehjelp. Det siste året rapporterer Riksrevisjonen (riksrevisjonen.no, PDF) at mange unge med psykiske plager ikke får den hjelpen de trenger og det er stor variasjon i om kommunene har utviklet en psykisk helsetjeneste for barn og unge.

Når det gjelder voksne personer med utviklingshemming, beskriver Helsedirektoratet utfordringsbildet i rapporten «Voksne med utviklingshemming (2025)». I 2023 mottok 30 000 voksne personer med utviklingshemming kommunale helse- og omsorgstjenester, noe som utgjør 0,7 prosent av befolkningen. Andelen er høyere enn tidligere rapportert. Selv om rapporten ikke omhandler pasient- og brukersikkerhet direkte, gir den verdifull innsikt i forhold som kan påvirke risikoen for pasientskader og svikt i tjenestene. Rapporten viser blant annet at voksne personer med utviklingshemming ofte har

• komplekse og sammensatte behov, samt høyere forekomst av psykiske lidelser enn befolkningen ellers
• økt risiko for at symptomer overses, underrapporteres eller feiltolkes, noe som kan føre til forsinket eller feil diagnose
• omfattende bistandsbehov; over halvparten mottar omfattende kommunale tjenester
• behov for tjenester fra flere aktører, samtidig som tjenestene ofte er fragmenterte, med risiko for svikt i koordinering, informasjonsflyt og kontinuitet
• ulik tilgang til tjenester, habilitering og psykisk helsevern, samt betydelig variasjon i kommunenes tildeling av tjenester

Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming peker i tillegg på stor risiko knyttet til gruppens sammensatte helseutfordringer (naku.no) kombinert med uttalt polyfarmasi. Risikoen forsterkes av at personer med utviklingshemming i mindre grad kan forklare helseplagene sine, og er avhengige av at nærpersoner, fastlege og andre kan tyde symptomer og ta ansvar for problemene som oppstår.

Fastlegetjenesten

Fastlegen er en nøkkelaktør i helse- og omsorgstjenesten – både som første kontaktpunkt, som medisinskfaglig koordinator for sine listepasienter og som inngangsport til videre utredning, behandling og oppfølging. I tillegg har fastlegene en viktig rolle i å veilede og samarbeide med annet helsepersonell, særlig personell som yter tjenester i hjemmet.

Rundt 72 pst av befolkningen har minst én konsultasjon hos fastlege i løpet av et år (ssb.no). Gjennomsnittlig har den norske befolkningen tre konsultasjoner per år noe som ifølge SSB årlig utgjør til sammen over 17 000 000 konsultasjoner. Volumet innebærer en pasient- og brukersikkerhetsrisiko i seg selv, men hvert møte representerer også en mulighet til å oppdage risiko, fange opp pasienters og andre helsearbeideres erfaringer, identifisere områder med fare svikt og mulighet til forbedring og læring.  

Risikoen øker hvis fastlegen ikke har tilstrekkelig oversikt over pasienter- og brukeres helsetilstand, legemiddelbruk, behov for oppfølging over tid eller når tilgjengelighet og samhandling med øvrige tjenester er krevende. Dette kan føre til at forverring ikke oppdages i tide, at nødvendige helse- og omsorgstjenester forsinkes og at overganger mellom kommunale helse- og omsorgstjenester, fastlege og spesialisthelsetjenesten blir utrygge.[1]

Mangel på kvalifisert personell

I vurderingen av tjenesteområdene, er en gjennomgående risiko tilgangen på kvalifisert helsepersonell. Risikoen er særlig fremtredende i kommunale helse- og omsorgstjenester, hvor opptil en av fire medarbeidere ikke innehar relevant helse- og sosialfaglig utdanning. I tjenester til personer med utviklingshemming utgjør dette opptil 33 prosent av personellgruppen, og en stor andel finnes også i sykehjem og hjemmebaserte tjenester. Mer om dette kan du lese i Årsrapport Kompetanseløft 2025 – utviklingstrekk og status 2024. Situasjonen er også utfordrende i psykisk helse- og rusomsorg.[2]

For sykehjem og hjemmetjenester er tilgangen på kvalifisert helsepersonell utfordrende både i tettbebygde strøk og distrikter med lav sentraliseringsgrad. Utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) rapporterer at når det iverksettes kompetansehevende tiltak må de ta stadig mer høyde for at ansatte ikke kan gå ut av drift for å delta på kurs og samlinger.

Både Riksrevisjonen, Helsetilsynet og Helsedirektoratet har i en årrekke lagt frem rapporter der det går fram at mange av de som jobber direkte med pasienter og brukere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene til eldre mangler helsefaglig kompetanse og erkjenner dette som en risiko for pasient- og brukersikkerheten. [3]

I Helsetilsynets pågående landsomfattende tilsyn med ivaretakelse av grunnleggende behov hos hjemmeboende eldre (2025/2026), oppgir over halvparten av kommunene i en egenkartlegging at tidligere innsats kunne ha forhindret forverring i pasientens helsetilstand. Kommunene peker på ulike årsaker til dette, som mangel på nødvendig kompetanse og særlig utfordringer med utilstrekkelig kompetanse i å observere forverring av pasientenes somatiske tilstand.[4]  

Tjenestene sier selv at det er behov for større fagdekning på vakt, og at planlagt sykepleiebemanning ikke alltid samsvarer med den faktiske bemanningen. Svikt i intern og ekstern kommunikasjon og mangelfull dokumentasjon pekes også på som hyppige årsaker til forsinket helsehjelp. Samtidig knytter det seg risiko til hvorvidt fastlegene er tilgjengelige for pasienten og de ansatte i tjenesten, og kommunene oppgir at fastlegene kan ha lang responstid og tidvis lite pasientkjennskap. Samhandling og involvering av pårørende varierer, og det er betydelige mangler i pasientenes tiltaksplaner.[5]

Svært mange kommuner rapporterer også at de ikke har fått iverksatt tiltak tidsnok fordi pasienten selv ikke ønsket det. Samtidig kartlegges samtykkekompetanse i varierende grad. Det samme gjelder kartlegging av andre sentrale områder for helse, funksjon og livskvalitet som ernæring, munn- og tannhelse, fallrisiko og psykisk helse.[6]

Tilstrekkelig tilgang på kvalifisert personell er en forutsetning for at barn, unge og gravide skal få et faglig forsvarlig tilbud. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har over tid hatt utfordringer med rekruttering og bemanning, særlig når det gjelder helsesykepleiere og jordmødre. Samtidig er etterspørselen etter disse videreutdanningene høy. Oppdatert kunnskap fra Helsedirektoratet og nyere forskning viser at bemanningsutfordringene fortsatt er betydelig.