Utdanning av tannpleiere, tannleger og PhD-kandidater er hjemlet i lov om universiteter og høyskoler. Kunnskapsdepartementets bevilgning til universitetene for å ivareta disse utdanningene er basis- og indikatorbasert.
Spesialistutdanning av tannleger er hjemlet i lov om helsepersonell.
Ifølge St.meld. nr. 35 (2006-2007) ivaretok UiB og UiO inntil 2002 behovet for spesialistutdanning av tannleger i Norge over eget driftsbudsjett (1). Det gjaldt både behovet for spesialister til stillinger ved universitetene og i den utøvende tannhelsetjenesten. Daværende Sosial- og helsedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ble i 2001 enige om at Sosial- og helsedepartementet gradvis skulle overta finansieringen av spesialistutdanningen av tannleger. Frigjorte midler ved universitetene ble forutsatt å gå til økt forskning.
Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har siden 2002 gitt tilskudd til utdanningsvirksomhetene (universiteter og kompetansesentra) for spesialistutdanning av tannleger over midler i statsbudsjettet, og det er Helsedirektoratet som etter søknadsbehandling tildeler tilskuddene over tilskuddsordningen Spesialistutdanning av tannleger.
Det er presisert ovenfor universitetene at fra 2020 er tilskuddsordningen rettet mot direkte kostnader ved spesialistutdanningen, dvs. lønns- og driftskostnader og ikke mot indirekte kostnader, uavhengig av om de er drifts-, kapital- eller finanskostnader (ref. referat fra møte 24.6.2019). Indirekte kostnader anses dekket over rammebevilgning fra Kunnskapsdepartementet eller fra andre kilder (31).
Oppsummert finansieres spesialistutdanning av tannleger for universitetene gjennom
- rammebevilgninger fra Kunnskapsdepartementet til indirekte kostnader
- tilskudd fra Helse- og omsorgsdepartementet til direkte kostnader
I tillegg kommer pasientinntekter og Helfo-refusjoner fra tannlegene i spesialisering sin kliniske praksis.