Noen tiltak vil ha behov for at arbeidsprosesser utvikles fordi man for eksempel kan være usikker på hva som fungerer i praksis. Da benyttes forbedringsmetodikk, eksempelvis ved å teste tiltak i praksis ved bruk av metoder som PDSA-sykluser (plan–do–study–act). Når slik testing har gitt ønsket forbedring, og tiltakene kan gjennomføres på en robust og bærekraftig måte, kan de implementeres i ordinær drift. Andre tiltak kan implementeres direkte fordi det allerede foreligger kunnskap om hva som er riktig praksis, men som ennå ikke er fullt gjennomført.
Når tiltak er valgt, avklares det hvem som har ansvaret for gjennomføringen, hvordan dette gjøres og når det gjennomføres. Hvert tiltak får en realistisk tidsplan med frister.
Med implementering menes at endret praksis blir en fast og integrert del av det daglige arbeidet – «slik gjør vi det hos oss».
Overgangen fra testing til implementering krever planlegging og tilpasning. Hvordan implementeringen gjennomføres, avhenger blant annet av virksomhetens størrelse og hvor komplekse endringene er. Noen tiltak kan innføres samtidig for alle, mens andre krever en mer gradvis og strukturert tilnærming.
Implementering innebærer å integrere forbedringene i hele den relevante enheten. Det forutsetter en plan for nødvendige støtteprosesser, som måling, dokumentasjon, prosedyrer og opplæring, slik at ny praksis opprettholdes over tid. Vellykket implementering krever forankring i ledelsen, hos medarbeidere og i støttefunksjoner, samt oppmerksomhet på de menneskelige sidene ved endring. Se Helsedirektoratets Guide for implementering, tabell 2, for inspirasjon til faktorer som kan påvirke implementeringen (Planleggingsfase) og tabell 3, for inspirasjon til ulike implementeringstiltak med tilhørende beskrivelser (Implementering, justering og evaluering av ny praksis).