Avregningsutvalget gis årlige oppdrag fra Helsedirektoratet for å kontrollere kvaliteten på medisinske registreringer i pasientdata som sykehusene har rapportert inn til Norsk pasientregister. Ordningen med Innsatsstyrt finansiering innebærer en direkte sammenheng mellom de rapporterte medisinske data og den aktivitetsbaserte andelen av utbetalingene til de regionale helseforetakene, og som i sin tur medfinansierer en betydelig andel av sykehusenes aktivitet. Også private virksomheter kan finansieres gjennom denne ordningen når vilkårene er til stede.
Oppdraget fra Helsedirektoratet spenner over alle kliniske spesialiteter. Det innebærer kontrolloppgaver som kan berøre alle landets helseforetak. Denne ordningen har nå foregått uavbrutt i tjuefem år siden 2001. Resultatene fra kontrollarbeidet har vært dokumentert i utvalgets årlige innstillinger til oppdragsgiver, som underlag for statens sluttoppgjør for foregående års aktivitet. I utvalgets årsrapporter finnes en samlet oppsummering av utvalgets arbeid, med formål å dele erfaringer gjennom en transparent saksbehandling, og anbefalinger som kan bidra til forbedringer i sykehus, så vel som på systemnivå.
Utvalget har en uavhengig sammensetning, men dets forankring gjennom bestilling og sekretariat kan forstås slik at kontrolloppgavene inngår i forvaltningens internkontroll og kvalitetsutvikling. Det gjenspeiles i utvalgsarbeidets langsiktige preg, der tidligere avvik, feil og mangler ved medisinsk koding og rapportering blir fulgt opp, inntil kvaliteten på rapporterte data har oppnådd et tilfredsstillende nivå. Det kommer fram stadig nye problemstillinger som utvalget må gripe fatt i, for å unngå at brist i datakvalitet medfører at statlige refusjoner havner på avveie og dermed utilsiktet ressurstildeling mellom pasientgrupper og regioner.
Gjennomgangen av pasientdata følger reglene for koding og klassifikasjon som hører kodeverkene til. I de tilfelle feil og mangler i dokumentasjon påvises, vil endringer i refusjonene foretas i tråd med ISF regelverket. Innen konklusjoner trekkes, skal sykehusene være gitt mulighet til å forklare sine valg bak den helsehjelp som er gitt, og den dokumentasjon som er produsert. For å finne fram til løsninger der avvik er påvist, må avregningsutvalget av og til enes om et faglig skjønn for å kunne trekke konklusjoner som balanserer eksisterende regelverk mot Stortingets intensjoner med finansieringsordningen og de faktiske sider som framkommer i dialogen med sykehusene. Den samlede erfaring som utvalget kan trekke på, er fundamentet for dette faglige skjønnet som skal legitimere utvalgets konklusjoner overfor fagmiljøene og helseforvaltningen.
Leseren vil finne kunne finne eksempel på hvordan skjønnet utøves, og at det i enkelte tilfelle kan oppdages rom for forbedringer i metodikken for tekniske beregninger. Det er det samlede utvalgets håp at foretak og helseforvaltning oppfatter utvalgets konklusjoner som rimelige.
Trondheim, 12. oktober 2025