Ledelse av kommunale helse- og omsorgstjenester er utfordrende og komplekst[55]. Lederveksten i helse- og omsorgssektoren har vært på 20,2 prosent i perioden 2015-2025. Det er langt høyere enn i øvrige næringer hvor veksten har vært på 10,4 prosent[56]. Det er en høyere vekst i antall ledere enn i antall ansatte i helse- og omsorgsektoren, noe som bør ha betydning for ledertettheten i disse tjenestene.
Tiltak knyttet til å utvikle lederkompetanse og øke antall ledere med formell lederkompetanse er en viktig del av handlingsplanene for Kompetanseløft 2025. Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten ved BI har fortsatt gode søkertall. Evalueringen over flere år viser til godt fornøyde studenter. I evalueringen fra KPMG i mars 2025[57] synliggjøres det praktiske eksempler på endringer i tjenestene som informanter mener kan ses i sammenheng med at deres leder har tatt denne utdanningen. Eksempler som trekkes frem handler om mer systematikk knyttet til personalpolitikk, bedre tilrettelegging for medarbeidere, kommunikasjon og strukturering av opplæring for nyansatte og vikarer. Dette er positive tilbakemeldinger fra informantene i evalueringen, men det er viktig å benytte tilbakemeldingene med stor forsiktighet da de kontekstuelle variasjonene som påvirker slike forhold er svært forskjellige fra tjenestested til tjenestested og fra kommune til kommune.
Lederspenn og ledermobilitet
Lederspennet i kommunale helse- og omsorgstjenester er estimert til å være nærmere 40 personer per leder[58],[59]. Til sammenligning er lederspennet i arbeidslivet i snitt totalt på om lag 10 personer (ibid). Dette tyder på at det er et behov for å redusere lederspennet i helse- og omsorgstjenestene. Det er samtidig viktig å søke å finne de rette lederne og øke kompetansen til de som skal lede slike tjenester. Kunnskap tilsier at ledere både kan fremme og hemme utvikling i tjenestene[60]. I rapporten Helt fram – på vei mot heltidskultur, pekes det på at manglende initiativ og kunnskap blant lederne bidro negativt knyttet til å nå prosjektets målsettinger. Utfordringer med å ha personalansvar for mange ansatte kan påvirke tjenesteutvikling, ivaretakelse og oppfølging av medarbeidere.
Kompleksiteten i det å lede helse- og omsorgtjenester kan også påvirke ledermobiliteten i disse tjenestene. Mobiliteten blant ledere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er på om lag 20 prosent, mot 15 prosent for ledere i øvrige næringer[61]. I sykehustjenester er ledermobiliteten 11 prosent. På tross av relativ høy mobilitet blant ledere i kommunale helse- og omsorgstjenester er det nærmere 50 prosent av de som forlater en lederjobb, som får en ny lederjobb, og da ofte innen samme sektor. Blant ledere som forlot kommunale omsorgstjenester, og som fortsatt var yrkesaktive i 2025, var over halvparten ansatt i offentlig administrasjon. Om lag en fjerdedel gikk til annen helse- og sosialtjeneste, og flere gikk over til øvrige næringer. Det er positivt at mange av lederne velger å forbli i samme sektor eller i offentlig administrasjon, men hyppige lederskifter kan bidra til at ansatte opplever manglende kontinuitet. Det kan også føre til at det blir utfordrende å gjennomføre organisasjonsendringer.
Sykefravær i helse- og omsorgstjenesten
På landsbasis sank sykefraværet i 2025 med 0,3 prosentpoeng fra det rekordhøye nivået i 2024 på 6,8, og er nå det laveste på tre år[62]. SSBs sykefraværsstatistikk viser at sykefraværet i de kommunale helse- og sosialtjenestene fortsatt er betydelig høyere enn i samtlige andre næringer, men det har blitt noe lavere siden 2022 (vedlegg 1, figur 18). Det er også markant høyere enn i spesialisthelsetjenesten (vedlegg 1, figur 19). Sykefraværet totalt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten var 8,5 prosent i 2025, som er likt som i 2021. Fra 2024 til 2025 har sykefraværet blitt redusert med 0,3 prosentpoeng. Ser man spesifikt på yrkesgrupper, er det mindre endringer opp eller ned siden 2024 (vedlegg 1, tabell 68). Selv om sykefraværet har gått ned etter pandemien, er nedgangen svakere i helse- og omsorgssektoren enn i resten av arbeidslivet, og nivået er fortsatt høyt.
Sykefraværet er høyere i omsorgstjenesten enn i kommunehelsetjenesten (vedlegg 1, tabell 69 og 70). Av de store personellgruppene er det vernepleiere (9,2 prosent), sykepleiere (9,3 prosent) og helsefagarbeider (10,4 prosent), som har det høyeste sykefraværet i omsorgstjenesten. Når det gjelder sykefravær for personell uten helse- og sosialfaglig utdanning er det lavere (7 prosent). Sykefraværet for denne gruppen må ses i sammenheng med at de som regel har mindre stillingsstørrelse og at mange av dem er unge[63].
Gjennom evalueringsoppdraget (TTB2021-40) for planperioden for Kompetanseløft 2021-2025 følges sykefravær i omsorgstjenesten opp av evalueringspartnere Fafo med Senter for samfunnsøkonomiske analyse (SØA), se vedlegg 2. Som tidligere år har de sett på sykefravær knyttet til kjønn, alder, utdanning, yrke, arbeidstid, arbeidstidsordninger, arbeidsstedskommune og heltidsandel i virksomheten. De gjør også nyttige sammenligner med sykefraværet i sykehusene.
Sammenhengen mellom utdanning og sykefravær er svakere i omsorgstjenesten enn i andre deler av arbeidslivet. Mens sykefraværet generelt faller med økende utdanningsnivå, er dette mønsteret mindre tydelig i omsorgstjenesten, særlig blant grupper med kort høyere utdanning (bachelor). Analysene peker videre på at turnusarbeid er en viktig årsak til det høye sykefraværet. Turnus er langt mer utbredt i omsorgstjenesten enn i sykehustjenesten, og sykefraværet er høyere blant ansatte i turnus enn blant ansatte med mer ordinære arbeidstidsordninger. Forskning tyder på at bedre organisering av arbeidstid og hvileperioder kan bidra til å redusere fraværet (ibid). Også analyser gjort av Helse Vest støtter dette[64]
Kvinner, sykefravær og kvinners arbeidshelse
Det er klart flere kvinner enn menn som jobber i helse- og omsorgstjenestene, og på samme måte som i andre næringer er sykefraværet høyere blant kvinner enn menn. Det er interessant å merke seg at det i aldersgruppen mellom 16-19 år ikke er registrert kjønnsforskjeller i sykefraværet. Utover det er kjønnsforskjellen til stede i alle øvrige aldersgrupper, men er størst i aldersgruppen 25-39 år. En del av årsaken til at kvinner har høyere sykefravær enn menn i denne aldersgruppen kan forklares med graviditet og sykefravær knyttet til omsorg for barn[65]. Andre årsaksforklaringer knyttes til at arbeid innen helse- og omsorgstjenestene er krevende, både fysisk, psykisk og emosjonelt. Det er derfor positivt at kvinners arbeidshelse har fått oppmerksomhet gjennom NOU 2025: 5[66], hvor det foreslås tiltak som er rettet mot systemene nasjonalt og mot virksomhetene. I tillegg foreslås det å øke forskningsinnsatsen for å styrke kunnskapsgrunnlaget.
Kvinner har høyere sykefravær enn menn, uavhengig av tjenesteområde eller næring[67]. I omsorgstjenestene øker sykefraværsandelen blant menn, mens den minker svakt blant kvinner. Også i sykehustjenesten øker sykefraværet blant menn, samtidig som det minker blant kvinner. Til tross for denne utviklingen er forskjellen mellom kjønnene fortsatt betydelig, og kvinner har fremdeles klart høyere sykefravær enn menn, både i og utenfor helse- og omsorgstjenestene. I øvrige næringer utenfor helse- og omsorgssektoren er nedgangen i sykefravær noe større blant menn enn blant kvinner.
Kvinner har høyere sykefravær enn menn i alle aldersgrupper, med unntak av gruppen 16-19 år. Kjønnsforskjellene varierer imidlertid mellom aldersgruppene og er størst blant personer i alderen 25-39 år. Deretter avtar forskjellen gradvis med økende alder.
Vikarbruk i kommunale helse- og omsorgstjenester
Det vil alltid være et behov for vikarer, blant annet som en følge av sykefravær, mobilitet, at fast ansatte ikke kan dekke alle vakter og at hensynet til brukerne gjør at det er få oppgaver som kan utsettes[68]. En utfordring som har vært adressert, er knyttet til kostnadene til bruk av vikarbyråer. I 2021 brukte kommunene og sykehusene 3,4 mrd. kr på innleie av helsepersonell fra vikarbyråer. Det utgjorde 1,7 prosent av sektorens totale lønnskostnader[69]. Fra 2021 til 2022 økte innleiekostnadene ganske kraftig, slik at kommunene alene brukte like mye som kommuner og sykehus gjorde til sammen i 2020[70]. I 2022 utgjorde vikarutgiftene 2,5 prosent av de totale lønnskostnadene. I 2023 økte utgiftene noe, mens andelen av totale lønnskostnader gikk litt ned. Det kan tyde på at bruken av vikarbyråer er i ferd med å flate ut[71].
Mobilitet i helsetjenestene
En vedvarende utfordring i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er høy turnover blant ansatte. Tall fra KS' PAI-register viser at nedgangen i turnover fortsetter fra 2024 til 2025, men utviklingen er beskjeden. I de kommunale helsetjenestene sank turnover med 0,4 prosentpoeng, fra 22 prosent i 2024 til 21,6 prosent i 2025, se figur E. Ved å se på turnover kun for de som slutter i kommunesektoren er den på samme nivå som i 2024, 14,7 prosent.
Merknad til figur: Turnover måles fra 1. desember til 1. desember året etter (for eksempel er turnover for 2016 målt fra 1. desember 2015 til 1. desember 2016). Kategorien All turnover er om en ansatt har (1) sluttet i kommunesektoren, (2) byttet kommune, (3) byttet til en annen deltjeneste i kommunen
Det er en nedgang i turnover i alle deltjenestene fra 2024 til 2025 (vedlegg 1, tabell 53). Det er over tid betydelig høyere turnover i omsorgstjenestene, enn i helsestasjon- og skolehelsetjenesten. I 2025 er den på mellom 21,6 og 22,5 prosent i de ulike omsorgstjenestene, og 15 prosent i helsestasjon- og skolehelsetjenesten (vedlegg 1, tabell 53). Omsorgstjenestene har betydelig høyere turnover enn det er i kommunen for øvrig, mens helsestasjons- og skolehelsetjenesten og tannhelsetjenesten har lavere turnover enn ellers i kommunen (vedlegg 1, tabell 57).
Turnover er høyest hos ansatte under 30 år og blant de over 60 år, mens ansatte mellom 40-59 år er de som bytter jobb minst (vedlegg 1, figur 13). Det er høyest turnover i gruppene personell uten helse- og sosialfaglig utdanning (35 prosent) og leger (28,2 prosent) i 2025 (vedlegg 1, tabell 55).
De tre yrkene med størst reduksjon i turnover fra 2024 er helsesykepleiere, vernepleiere og sykepleiere med henholdsvis 2,4, 2,1 og 0,8 prosentpoeng. Ser vi på de som slutter i kommunesektoren har også sykepleiere, vernepleiere og helsesykepleiere hatt en reduksjon fra 2024 (vedlegg 1, tabell 61). Med tanke på personellutfordringene i kommunene, er det et viktig moment at de som slutter i en kommunal stilling ikke forsvinner ut av kommunal sektor.
Gjennom evalueringsoppdraget (TTB2021-40) for planperioden for Kompetanseløft 2021-2025 følger Fafo med partnere opp utviklingen i mobiliteten i helsetjenestene etter blant annet kjønn, alder, stillingsstørrelse og ansiennitet, jf. vedlegg 3. Hvor de to kjennetegnene alder og deltidsarbeid ser ut til å ha størst betydning for andelen mobile i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Et annet viktig funn er at flertallet av helsepersonell jobber i helsetjenesten. Dette har også Statistisk sentralbyrå vist for sykepleiere i sine analyser[73]. Blant de som bytter jobb, velger 50 prosent å bli innenfor helsetjenesten, 25 prosent går til privat eller offentlig sektor, mens 25 prosent slutter i arbeidslivet. Blant de som forblir yrkesaktive, ser man at de fleste går til en ny jobb i helsetjenesten[74].
Når man ser på mobilitet mellom ulike tjenester, fremstår sykehusene som relativt stabile arbeidsplasser med lav mobilitet. Dette kan skyldes strukturelle forhold, spesialisering og faste stillinger. Mens hjemmetjenesten har høy mobilitet[75]. De som jobber i pasientrettede yrker, har generelt høyere mobilitet enn de som ikke gjør det.
Mobiliteten er overraskende lik i de store og de minste kommunene. I den kommunale helse- og omsorgstjenesten er mobiliteten høyest i de største kommunene, mens det i sykehusene er lavest mobilitet i de største kommunene. Det er størst mobilitet i de mest sentrale kommunene. Av de som bytter jobb er det omtrent halvparten som bytter til jobb i en annen kommune, mens bare en av ti flytter til en annen kommune (vedlegg 3).
Mens den kommunale helse- og omsorgstjenesten står overfor omfattende utfordringer knyttet til bemanning, kompetanse og demografiske endringer, har den fylkeskommunale tannhelsetjenesten et delvis annet utfordringsbilde. I det følgende beskrives status og utviklingstrekk for personell og kompetanse i tannhelsetjenesten.
[55] Olsen, Rose Mari; Andfossen, Nina Beate; Devik, Siri Andreassen; Fredwall, Terje Emil; Førland, Oddvar; Moholt, Jill-Marit (2024) Ledelse, pasientsikkerhetskultur og utelatt helse- og omsorgshjelp i sykehjem. Tilgjengelig: https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/handle/11250/3128354?locale-attribute=en
[56] Nielsen, R. A., & Moland, L. E. (2026). Mobilitet i helse- og omsorgstjenestene i perioden 2015-2025.
[57] KPMG. (2025). Evaluering av lederutdanninger. Rapport på oppdrag fra Helsedirektoratet. Hentet fra https://assets.kpmg.com/content/dam/kpmgsites/no/pdf/helse/rapport-2025-evaluering-helselederutdanningene.pdf.coredownload.inline.pdf
[58] Olsen, R. M. A., Nina Beate; Devik, Siri Andreassen; Fredwall, Terje Emil; Førland, Oddvar; Moholt, Jill-Marit. (2024). Ledelse, pasientsikkerhetskultur og utelatt helse- og omsorgshjelp i sykehjem ( 978-82-8340-140-0). Senter for omsorgsforskning. Hentet fra https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/3128354/rapport_01_2024-final.pdf?sequence=1&isAllowed=y
[59] Bråthen, K., & Yssen, S. F. (2024). Ledelse for tjenesteutvikling og bedre nyttiggjøring og utvikling av personell uten helse- og sosialfaglig bakgrunn (2024:16). Oslo. Tilgjengelig Ledelse for tjenesteutvikling og bedre nyttiggjøring og utvikling av personell uten helse- og sosialfaglig bakgrunn Fafo-rapport | Fafo-rapport 2024:16
[60] Karp, T. (2024). Lederisme (1. utgave. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.
[61] Nielsen, R. A., & Moland, L. E. (2026). Mobilitet i helse- og omsorgstjenestene i perioden 2015-2025.
[62] Nav (2026) Årsnotat 2025. Tilgjengelig: Sykefravær - Årsnotater - nav.no
[63] Lysne, A. L., Norberg-Schulz, M., & Gjelsnes, C. H. (2026). Sykefravær og stillingsstørrelser i kommunal helse- og omsorgstjeneste (21-2026). Oslo
[64] Dagens medisin (2026) Helse Vest analyserte nesten fem millioner vakter for å finne svar: – Sykefraværet stuper
[65] Norberg-Schulz, M., & Storo, M. L. (2025). Sykefravær og stillingsstørrelser i kommunal helse- og omsorgstjeneste (18-2025). Oslo
[66] Kvinners arbeidshelse. Kunnskap og tiltak. (2023). (NOU 2025:5). Oslo: S. forvaltningstjeneste.
[67] Lysne, A. L., Norberg-Schulz, M., & Gjelsnes, C. H. (2026). Sykefravær og stillingsstørrelser i kommunal helse- og omsorgstjeneste (21-2026). Oslo
[68] Yssen, Selma, Bråthen Ketil og Moland Leif E. (2023) Høyde for fravær. Etablering av bemannings- og turnusplaner med redusert vikarbehov. Tilgjengelig: https://www.fafo.no/zoo-publikasjoner/hoyde-for-fravaer
[69] Moland, L. E., Tofteng, M., & Nesland, A. (2023). Vikarbruk i sykehus og kommunale helse- og omsorgstjenester (2023:17). FAFO. Hentet fra https://www.fafo.no/en/publications/fafo-reports/vikarbruk-i-sykehus-og-kommunale-helse-og-omsorgstjenester
[70] Moland, L. E., Tofteng, M., & Bråthen, K. (2025). Lederes handlingsrom for å gjennomføre vikarreduserende tiltak i pleie- og omsorgstjenestene (2025:23). Fafo. Hentet fra https://www.fafo.no/zoo-publikasjoner/lederes-handlingsrom-for-a-gjennomfore-vikarreduserende-tiltak-i-pleie-og-omsorgstjenestene
[71] Moland et. Al (2025). Lederes handlingsrom for å gjennomføre vikarreduserende tiltak i pleie og omsorgstjenesten Fafo rapport under utgivelse
[72] Spesialbestilte data fra KS
[73] Statistisk sentralbyrå (2023) Det finnes ikke en stor reserve av helsepersonell. Tilgjengelig: https://www.ssb.no/helse/helsetjenester/artikler/det-finnes-ikke-en-stor-reserve-av-helsepersonell
[74] Nielsen, R. A., & Moland, L. E. (2026). Mobilitet i helse- og omsorgstjenestene i perioden 2015-2025.
[75] Nielsen, R. A., & Moland, L. E. (2026). Mobilitet i helse- og omsorgstjenestene i perioden 2015-2025.