Arbeid med strev med mat og kropp

Strev med mat og kropp viser seg sjelden på én bestemt måte. Hos noen kan det innebære overspising, overdreven småspising, sterk kroppsmisnøye eller tanker om å endre kroppen. Hos andre kan det handle om redusert matinntak, strenge regler knyttet til utseende eller matvarer, overtrening eller andre kompenserende handlinger som å hoppe over måltider.

Bak disse uttrykkene ligger ofte komplekse følelser og tanker – som skam, uro, selvkritikk eller behov for kontroll. Barn, unge, og også voksne, klarer ikke alltid å se sammenhengen mellom hvordan de har det følelsesmessig og hvordan de forholder seg til mat og kropp. De søker derfor ofte hjelp for symptomer som slitenhet, søvnproblemer, uro, konsentrasjonsvansker eller nedstemthet og sosiale vansker – som kan være uttrykk for underliggende psykisk strev. 

Mange skjuler strevet med mat og kropp fordi det oppleves som tabubelagt, skamfullt eller som noe de vil holde for seg selv. Andre opplever ikke forhold til mat eller kroppsbilde som et problem fordi det fungerer som en løsning på noe, har en funksjon og kan føles som noe positivt. 

Det er derfor avgjørende at fagpersoner er bevisst på at strev med mat og kropp ofte kommer til uttrykk indirekte. Det betyr ikke at man skal "lete etter" strev eller spiseforstyrrelser, men at man inkluderer temaet mat, kropp og selvfølelse som en naturlig del av samtalen – på samme måte som man gjør med andre områder innen psykisk helse. Å inkludere spørsmål om disse temaene kan være avgjørende for å avdekke noe som ofte blir oversett. 

Mat og kropp som kultur, identitet og tilhørighet 

Mat og kropp handler ikke bare om næring og helse, men også om kultur, identitet og tilhørighet. Hvordan vi forstår og snakker om mat og kropp, formes av verdier, tradisjoner og trender i samfunnet vi lever i. Vi bruker mat for å feire overganger i livet, for å markere avslutninger, men også som trøst, støtte og som sosialt lim som binder oss sammen.

Kroppsidealer og helseforståelser varierer mellom kulturer, generasjoner og sosiale miljøer. Det som i én sammenheng oppleves som et ideal, kan i en annen virke unaturlig eller uforståelig. I et samfunn preget av mangfold og global påvirkning møter barn og unge mange ulike normer for hva som regnes som idealkroppen og hvordan et kosthold bør være. Dette kan skape forvirring, press og skyldfølelse – særlig når idealene står i kontrast til familiens tradisjoner eller ungdommens egen kroppslige utvikling. Å se mat og kropp i et kulturelt perspektiv hjelper oss å forstå at idealer og normer ikke er universelle, men formes av tid, sted og kultur. Som hjelpere lever vi også i de samme strømningene, påvirkes av idealene og kan ubevisst videreføre dem i møte med barn, unge og foreldre. 

Når vi utforsker barns og unges forhold til mat og kropp, bør vi derfor være åpne for de kulturelle og sosiale rammene som gir mening til temaene – og ikke redusere dem til individuelle valg eller ernæringsspørsmål. Å møte ungdom med et kultur- og kontekstsensitivt blikk gjør det lettere å se hvordan mat og kropp fungerer som språk for tilhørighet, identitet, kontroll, glede – og noen ganger skam. Dette gir et mer nyansert grunnlag for støtte, forebygging og dialog. 

Hvordan spørre? 

• Bruk åpne og utforskende spørsmål. 
• Vær varsom, men ikke unnvikende. 
• Ikke krev at ungdommen selv setter ord på strevet, kanskje er det ikke forstått av den unge selv enda. 
• Snakk om kropp og mat på lik linje med andre tema. Normaliser at hvordan vi har det med kroppen vår og hvordan vi spiser, påvirker oss alle. 
• Anerkjenn at dette kan være vanskelig og kan kjennes ubehagelig å snakke om. 
• Vær forberedt på at du kan bli avvist første gang du spør om temaet eller at det kan være vanskelig for den du møter å fortelle. 

Under følger noen setninger som kan fungere som ulike innganger til å snakke om og holde seg i temaet om mat og kropp: 

• Kan du fortelle hvordan en vanlig dag med mat ser ut for deg? 
• Mange opplever at følelser påvirker appetitten, noen spiser mer og andre mindre. Hvordan merker du det hos deg selv? 
• Hender det at det går lang tid mellom måltider? Hvordan påvirker det deg? 
• Hvordan gir kroppen deg signaler når noe er vanskelig – for eksempel hodepine, stive skuldre, mindre matlyst, uro eller kvalme? 
• Hvordan kjennes det ut i kroppen når du er urolig eller stresset? 
• Merker du forskjell på appetitten din når du har det bra, sammenlignet med når du strever mer? 
• Hvordan oppleves det å spise når du er nedfor eller engstelig? 
• Hva legger du merke til i kroppen på en dag som er ekstra tung? 
• Er det tider hvor det føles lettere eller vanskeligere å spise, avhengig av hvordan du har det? 
• Hvordan merker du at du trenger mat – er det alltid sultfølelse, eller kan det være andre signaler? 
• For noen kan mat eller snacks gi en kort pause fra det vanskelige. Kjenner du deg igjen i det? 
• Hva legger du merke til rett før, under eller etter at du spiser – både i kroppen, følelsene og tankene? 
• Er det tidspunkter på dagen hvor det er lettere eller vanskeligere for deg å spise? Hva tror du det kan handle om? 
• Har du hatt tanker om å endre på måten du spiser, trener eller ser ut? Hvordan har du tenkt rundt det? 

Hvordan hjelpe? 

Hva som hjelper når noen strever med mat og kropp, varierer. For noen er det viktigste å få det bedre med seg selv, i familien, med venner eller på skolen. Tidlig hjelp vil inkludere de samme elementene som annen psykisk helsehjelp, men kan også innebære å snakke med foreldre om måltider eller trening og sørge for gode rutiner rundt dette. Det er viktig at barnet eller ungdommen skal kjenne seg ivaretatt og respektert samtidig. Dette gjør vi ved å være nysgjerrig og ta bekymringer de har om kroppen sin på alvor. Selv om bekymringene kan virke fremmede for oss, er det viktig at vi forsøker å forstå og respekterer hva som er barnet eller ungdommens prosjekt. Det kan vi gjøre uten at vi støtter det å for eksempel spise lite, overtrene eller overspise i skjul. 

Selv om noen strever med mat og kropp er det ikke nødvendigvis behov for spesialisert behandling, men det er viktig å ha noe kunnskap om temaet slik at den det gjelder føler seg møtt og forstått. Arbeid med mat- og kroppsstrev krever trygghet, tålmodighet og en helhetlig tilnærming. 

Dette kan være til hjelp:

• Skap trygghet og bygg relasjon. Snakk naturlig om kropp og mat. Vis interesse og vær normaliserende rundt temaet. 
• Utforsk sammenhengen mellom mat, kropp og følelser. Ikke reduser samtalen til bare spiseatferd, overtrening eller måltider. 
• Jobb parallelt med familie og nettverk. Gi støttepersoner konkret veiledning om hvordan møte følelser og gi støtte, samtidig som de får veiledning i å legge til rette for struktur og måltider. Husk på søsken og andre berørte i familien. 
• Arbeid med følelser og underliggende tema. Fokuser på følelser, selvfølelse og alternative måter å håndtere vanskelige tanker og opplevelser på. 
• Tverrfaglig samarbeid og rammer. Samarbeid med fastlege, skole og eventuelt psykisk helsevern der det er behov. Ha lav terskel for å drøfte med andre. 
• Hjelp til forklaring. Hjelp barn og unge til hva man kan si om strevet. 

Her er noe å være oppmerksom på i arbeidet:

• Symptomer kan være skjulte eller fornektes. Mange skjuler strevet sitt, og det kan ta tid før noen åpner seg eller problemene blir synlige for andre. Kan føles privat eller skambelagt å fortelle om til andre. 
• Atferden kan gi en opplevelse av kontroll eller mestring. For enkelte gir spise- og treningsvaner en midlertidig lindring av indre uro, noe som kan gjøre endring krevende. 
• Sunn atferd kan skjule noe usunt. Trening, fokus på sunn mat og utseende kan bli sett på som positivt av omgivelsene – selv når det i realiteten handler om rigid kontroll og utrygghet. 
• Strevet kan ha tydelige kroppslige konsekvenser. Både under- og overspising, overtrening, oppkast, overspising og avføringsmidler kan føre til fysiske symptomer, som bør tas på alvor. 
• Mat og kropp er ofte tett knyttet til identitet og skam. Det er ekstra sårbart å snakke om, og stiller krav til trygghet, tålmodighet og sensitivitet i relasjonen og kan gjøre at vi som hjelpere blir redde for å ta opp tematikken. 
• Hjelpere kan vegre seg for å spørre. Mange kjenner på spenningen mellom ikke å ville trigge eller gjøre vondt verre, og samtidig ha ansvar for å spørre. Det kan hjelpe å ufarliggjøre temaet, og tenke at man spør om basale behov er dekket på samme måte som søvn. Alle mennesker må ha mat og drikke, og blir påvirket i dagliglivet om dette behovet ikke blir dekket over tid. 
• Trygghet og kompetanse er avgjørende. Det er derfor viktig at fagpersoner har kunnskap og trygghet til å stille åpne og respektfulle spørsmål. Det krever mot å spørre om det som er vanskelig – og trygghet til å stå i den usikkerheten som kan oppstå. 

Se også nasjonale faglige råd om bruker- og pårørendemedvirkning.

Antakelser om mat 

Noen ungdommer trenger hjelp til å rydde i alle rådene og meningene som finnes om mat. I dag får både ungdom og foreldre mange ulike og ofte motstridende budskap om hva som er sunt eller riktig. For ungdom i vekst og utvikling, særlig de som er fysisk aktive, er det avgjørende å få enkle, trygge og realistiske råd som gir kroppen nok energi. 

Et vanlig eksempel er at mange voksne har gode erfaringer med å kutte karbohydrater i eget kosthold, men som ikke vet at dette ikke passer for ungdom. Unge trenger regelmessige måltider med både karbohydrater, fett og proteiner for å vokse, lære og ha overskudd. 

Å hjelpe ungdom med å forstå forskjellen mellom gode og mindre gode kostholdsråd – og hvem de faktisk gjelder for – kan være et viktig ledd i å forebygge strev med mat og kropp. 

Hvordan jobbe med selvfølelse? 

Arbeid med strev knyttet til mat og kropp handler ofte om mer enn spiseatferd eller tanker og følelser om mat og kropp – i kjernen kan det ligge lav selvfølelse eller annet strev. Det betyr at man har en usikker eller negativ oppfatning av egen verdi, og tviler på om man er god nok slik man er. Selvfølelsen påvirker hvordan man tolker seg selv, forholder seg til andre og håndterer følelser. 

Lav selvfølelse kan arte seg på mange måter. Barn og unge sammenligner seg ofte med andre og føler seg underlegne – enten det gjelder utseende, prestasjoner eller sosial status. Mange er selvkritiske, har vanskelig for å ta imot ros, og tolker andres tilbakemeldinger negativt. De kan skjule usikkerhet bak perfeksjonisme, tilbaketrekning eller overdreven tilpasning. Noen fyller et følelsesmessig tomrom med å spise. Selv med ytre mestring kan det mangle en indre følelse av å være god nok. Dette gir økt sårbarhet for å bruke kroppen som uttrykk for psykisk smerte. Derfor er arbeid med selvfølelse ikke noe ekstra, men en nødvendig del av hjelpen. 

Å styrke selvfølelsen handler om mer enn å endre tanker – det handler om å erfare at man har verdi uavhengig av kropp, prestasjon og ytre bekreftelse. Når barn og unge blir møtt med varme og kjenner seg betydningsfulle, styrkes motstandsdyktigheten. 

Tiltak kan være:

• utforske selvbilde og indre dialog 
• øve på selvaksept og utvikle en mildere indre stemme 
• utfordre urealistiske forventninger og sammenligninger 
• styrke evnen til å sette grenser og uttrykke behov 
• reflektere over tidligere erfaringer og relasjoner 
• skape mestringsopplevelser i hverdagen 
• bygge et støttende og realistisk bilde av seg selv 

Gradering av vansker 

Vansker med mat og kropp kan variere fra normale svingninger og usikkerhet til alvorlige psykiske lidelser. Det er viktig at du som hjelper har et blikk for nyanser. 

• Milde vansker: forbigående kroppsmisnøye, lett endret matinntak- eller vaner. Behov for støtte og normalisering. 
• Moderate vansker: økt bekymring for kropp, mer rigid spising og økte tanker om mat, kropp og måltider påvirker funksjon i dagliglivet. Behov for mer strukturert oppfølging og eventuell involvering av foreldre. 
• Spiseforstyrrelse: betydelig redusert matinntak, vektnedgang, kompenserende atferd, isolasjon eller patologisk overspising. Behov for tverrfaglig innsats og henvisning fra fastlege eller psykolog til spesialisthelsetjenesten. 

Hvordan hjelpe foreldre? 

Når et barn strever kan det oppleves særlig krevende for foreldre – fordi det å sørge for at barnet får i seg nok og riktig næring er en av de mest grunnleggende oppgavene i foreldrerollen, nært knyttet til både omsorg, trygghet og barnets utvikling. Når dette ikke går som forventet, kan mange foreldre kjenne på utilstrekkelighet eller føle at de svikter i en helt grunnleggende oppgave. 

Foreldre er viktige når ungdom strever med mat og kropp, men mange føler seg usikre, redde eller maktesløse. Noen bærer også på skam – over å ikke finne løsninger, over egne reaksjoner, eller over å ikke klare å hjelpe barnet eller ungdommen slik de ønsker. Bak sinne, anklager og frustrasjon ligger ofte sorg, frykt og maktesløshet. Å møte disse følelsene med ro og forståelse gjør det lettere å skape trygghet og samarbeid. Som hjelper er din rolle å støtte og trygge foreldrene, gi rom for følelsene deres, og samtidig veilede dem i hvordan de best kan være til hjelp i hverdagen. Husk også søsken. De kan bli bekymret, trekke seg tilbake eller ta for mye ansvar. Gi dem enkel informasjon, trygghet og mulighet til å snakke om det som skjer. 

Gi støtte og råd 

Anerkjenn at det er krevende å være forelder til en som strever. Start med å lytte. Mange foreldre kjenner på uro, skyld eller skam – særlig hvis ungdommen benekter problemet eller ikke ønsker hjelp. Vis forståelse for at det er krevende å stå nær noen som strever, og at det er normalt å føle seg rådvill. Du kan for eksempel si «Dette er vanskelig for mange foreldre. Du er ikke alene i å kjenne deg usikker – og du trenger ikke ha alle svarene.» 

Bygg trygghet og allianse. Foreldre trenger å oppleve at de er inkludert som en del av hjelpen – ikke som en del av problemet. Vis dem at deres innsats betyr noe, og at de kan bidra uten å måtte "fikse" alt. Du kan for eksempel si «Vi ser ofte at små grep i hverdagen kan gjøre stor forskjell. Du trenger ikke vite alt – men du kan være en viktig støtte likevel.» 

Gi konkret veiledning og hjelp foreldrene med helt konkrete tiltak de kan gjøre hjemme. Unngå vage råd – vær tydelig, varm og realistisk. Øv på validering med foreldrene, se i fagmateriell “informasjon til foreldre”. 

Betydningen av å spise tilstrekkelig og ha måltider sammen 

Hvis foreldre mistenker at barnet eller den unge begynner å streve med mat og kropp, for eksempel trekker seg unna måltider, utrykker misnøye med kroppen sin eller liknende, er det helt nødvendig at foreldrene kobler seg på og sikrer at den unge spiser tilstrekkelig og regelmessig. Det kan for noen familier bety å begynne å ha faste måltider sammen hver dag, lage matpakker for ungdom og sikre at den blir med i sekken, og i større grad enn før følge opp matinntak. For noen foreldre må dette være veldig tydelig kommunisert, fordi mange tror at ungdom klarer dette i større grad enn det de gjør. I en tidlig fase av strev med mat og kropp, kan det å hanke inn ungdommen til måltider være beskyttende og det som snur en negativ trend. Regelmessige og tilstrekkelige måltider er grunnmuren i all oppfølging og behandling av strev med kropp og mat. 

Eksempler på konkrete råd:

• Vær til stede under måltider, men unngå press eller kommentarer om mat eller kropp. 
• Spis med glede, skap forutsigbarhet rundt måltider. 
• Ha fokus på det å spise sammen og hygge rundt bordet.
• Sett frem mat du ønsker at ungdommen skal spise på en synlig, fristende og tilgjengelig måte. 
• Sørg for regelmessige måltider og tilstrekkelig mat. 
• Vis interesse for hvordan ungdommen din har det og hjelp til med å sette ord på både positive og negative følelser- som glede og stolthet, eller sinne, tristhet og skam. 
• Ikke snakk negativt om kropp, vekt eller mat – verken egen eller andres. 
• Ha fokus på kroppens funksjon, og at vi trenger mat og hvile for å prestere eller gjøre ting vi liker. 
• Anerkjenn den unges følelser uten å bagatellisere. 
• Hold fast på rutiner, skole og fritid – det gir struktur og trygghet. 
• Snakk åpent om hvordan den unge har det, uten å gjøre mat til hovedtema. 
• Tåle stillhet, motstand og usikkerhet – vær til stede uten å kreve. 

Både mye og lite matinntak kan være en måte å håndtere følelser eller usikkerhet på. 

Støtt ungdommens autonomi 

Forklar at ungdom ofte ønsker privatliv og å klare seg selv – og at dette må møtes med respekt. Samtidig trenger de at de voksne rundt tåler å stå i det vanskelige. Veiled foreldre i hvordan de kan være tydelige og varme på samme tid: «Jeg er her når du trenger det, selv om du trekker deg unna.» 

Gi rom for foreldrenes behov 

Noen foreldre trenger selv støtte for å stå i det som kreves. Gi anerkjennelse for deres innsats, og vurder om de trenger egne samtaler, oppfølging eller henvisning. Du kan for eksempel si «Å støtte noen som strever, tærer på. Det er lov å be om hjelp selv – det betyr ikke at du ikke er en god forelder.» 

Ved å møte foreldrene med respekt, varme og tydelighet, styrker du deres evne til å støtte ungdommen. Når foreldre får kunnskap og verktøy – og samtidig kjenner seg trygge og anerkjent – kan de være en avgjørende ressurs i ungdommens vei mot bedring. 

Viktig å fange opp – uten å forenkle 

Det er viktig å være oppmerksom på strev med mat og kropp, da det ofte er et tidlig uttrykk for psykisk ubehag og kan få store konsekvenser hvis det ikke fanges opp. Samtidig er det avgjørende at vi ikke forenkler eller forklarer alt gjennom mat og kropp alene. 

Mange barn og unge har utfordringer knyttet til mat, kropp og selvbilde uten at det dreier seg om en spiseforstyrrelse. Slike uttrykk kan være tegn på stress, mistrivsel eller andre psykiske belastninger – og kan opptre parallelt med angst, depresjon, traumer eller andre vansker. Strev med mat og kropp bør derfor forstås som et viktig signal – på lik linje med andre psykiske plager. Det fortjener å bli tatt på alvor, men må ses i sammenheng med hele livssituasjonen – og ikke behandles som noe isolert. Alt strev oppstår i en kontekst og sammenheng. Det er også viktig å unngå at strevet blir unges eneste eller viktigste identitet – en fast måte å forstå seg selv og sitt liv på. 

En lyttende, nysgjerrig og utforskende tilnærming gir best grunnlag for å forstå hva barnet faktisk strever med, og for å kunne gi relevant og trygg hjelp. Å låse seg for tidlig i en forklaringsmodell kan gjøre at andre vesentlige sider ved barnets opplevelser og behov overses. 

Sette ord på egne opplevelser og vansker 

Å støtte barn og unge i å sette ord på egne opplevelser og vansker er en viktig del av oppfølgingen ved strev med kropp og mat. Det kan bidra til å bli bedre kjent med egne behov og grenser, redusere både skam og misforståelser, og styrke mestring og selvfølelse. Det er også viktig å støtte foreldre i å anerkjenne barnets opplevelse og hjelpe dem til å være trygge støttespillere i samtaler hjemme og ute med pårørende og andre. 

Andre barn og unge kan være direkte og kommentere på matinntak eller selektive spisevansker. Å støtte barn og unge i å ha en alderstilpasset forklaring de kan bruke når andre spør, er en viktig del av oppfølgingen. For barn kan også være rause og forståelsesfulle når de skjønner hva en venn strever med og trenger. Å hjelpe barn til forklaringer andre forstår kan beskytte mot ytterligere sosiale utfordringer og kan også være fint i møte med familie, søsken og andre i omgivelsene ved behov. 

Å ha noen setninger man kan bruke i møte med venner kan være til hjelp. For noen kan det bety å være åpen om diagnosen og hva den innebærer, mens andre kan foretrekke å dele mindre. Det viktigste er at barnet eller den unge får støtte til å finne en måte å snakke på som de selv føler seg komfortable med – og å øve på å sette grenser for hva de ikke ønsker å dele.

Hva som kjennes komfortabelt vil variere, men under er noen eksempler. 

• Jeg har det litt strevsomt for tiden, det kommer til å bli bedre, men jeg setter pris på vennskapet vårt og at du er der. 
• Jeg har noe som heter ARFID. Det betyr at jeg blir redd for noen typer mat og spiser færre ting enn andre. Det hjelper om du respekterer det og ikke tuller med det. 
• Jeg spiser ikke alt andre spiser, men det går greit for meg, og jeg liker å være med selv om jeg spiser min egen mat/ikke spiser. 
• Jeg blir fort urolig rundt mat, så det hjelper om du ikke kommenterer hva jeg spiser. 
• Jeg jobber med å få det bedre, men akkurat nå trenger jeg tålmodighet – og at vi fortsatt kan ha det gøy sammen. 
• Jeg synes det er vanskelig å forklare alt, men det betyr mye at du bare er en god venn. 
• Det er fint at du tar meg på alvor, men noen ganger hjelper det også å kunne le litt sammen og ikke gjøre alt så alvorlig. 
• Noen ganger orker jeg ikke snakke om det, men det er fint at du vet hvordan jeg har det. 
• Hvis jeg trekker meg unna noen ganger, handler det ikke om at jeg ikke vil være med – det kan bare være litt tungt akkurat da. Selv om jeg sier nei innimellom, betyr det mye å bli spurt og invitert likevel. 
• Det beste er når vi kan gjøre vanlige ting sammen, ikke bare snakke om mat eller problemer. 
• Selv om jeg har det vanskelig, liker jeg at vi kan tulle og være som vanlig. 

Når henvise videre? 

Selv om mye kan gjøres i kommunens psykiske helsetjenester, er det viktig å vite når det trengs mer spesialisert hjelp. Noen ganger er det tydelige medisinske tegn på alvorlighetsgrad, andre ganger handler det om at kompleksiteten i vanskene krever tverrfaglig innsats eller tettere oppfølging enn det som er mulig lokalt i kommunen. Hvis man som helsepersonell er usikker på om noen bør henvises eller ikke, kan man også drøfte med fastlege eller lokal poliklinikk i psykisk helsevern for råd og innspill. Regionale enheter innen spiseforstyrrelser kan også kontaktes for råd og veiledning. 

Helsepersonell foretar løpende vurderinger av om barnet eller ungdommen skal følges opp videre lokalt, eller om det er behov for henvisning til spesialisthelsetjenesten. Som hovedregel bør man alltid henvise videre til spesialisthelsetjenesten ved mistanke om en spiseforstyrrelse. Se retningslinje for spiseforstyrrelser for mer informasjon. 

Henvisning til spesialisthelsetjenesten er aktuelt når det er:

• mistanke om spiseforstyrrelse. 
• overopptatthet av mat og kropp
• usikkerhet eller bekymring rundt alvorlighetsgrad
• endring i vekt og bekymring for somatisk- eller psykisk helse grunnet strev med mat og kropp 
• alvorlig påvirket matinntak – for eksempel når barnet eller ungdommen ikke klarer å gjennomføre måltider, kaster opp jevnlig, gjemmer mat eller benytter andre strategier for å kvitte seg med mat
• behov for sammensatte og koordinerte tjenester – ved psykiske tilleggsvansker, traumehistorikk, skolevegring, selvskading eller komplekse familiesituasjoner

Å være tidlig ute med spesialisert innsats, kan bidra til bedre prognoser og redusere belastning over tid. For henvisningsrutiner til spesialisthelsetjenesten se: Samarbeid mellom tjenester og henvisning til spesialisthelsetjenesten (retningslinje) og tilstander for psykisk helsevern for barn og unge (prioriteringsveileder)

Hva utfordrer oss som hjelpere? 

Å jobbe med strev knyttet til mat og kropp kan være krevende for hjelperne. Temaet berører verdier, holdninger, normer og følelser som vi alle forholder oss til – både profesjonelt og personlig. Det finnes mange ulike meninger om hvordan en kropp bør se ut, eller hva som er bra for oss å spise. Som hjelpere kan vi – bevisst eller ubevisst – komme til å møte ungdoms erfaringer med fordommer, tolkninger eller løsninger som ikke nødvendigvis hjelper. Derfor er det viktig at vi er oppmerksomme på egne holdninger, og våger å reflektere over hvordan de kan påvirke samtalen. 

Kulturelle forskjeller

Som hjelpere kan vi møte barn, ungdom og familier med matvaner og holdninger som er annerledes enn våre egne. Det kan oppstå et kulturelt gap – for eksempel mellom hva som oppleves som sunt, riktig eller normalt kosthold. Hvis vi ikke er bevisste våre egne holdninger, kan det oppstå misforståelser og vi kan gå glipp av hvordan mat og måltider gir mening og tilhørighet for de vi snakker med. Å møte ulikhet med nysgjerrighet og respekt gjør det lettere å bygge tillit og forstå de underliggende verdiene som styrer forholdet til mat. 

Egne erfaringer og antakelser

For noen kan egne erfaringer og tanker og holdninger om kropp, mat og utseende bli aktivert i møte med ungdom som strever. Det kan være tidligere personlige opplevelser, kulturell forståelse, eller egne idealer som påvirker hvordan vi møter ungdommen. 
 
Noen strever eller har selv strevd med mat og kropp – eller har nære relasjoner som har stått i lignende utfordringer – og dette kan farge både samtalen og vurderingene vi gjør. Det er viktig å være bevisst hvordan egne erfaringer kan virke inn, både som en styrke og en sårbarhet i arbeidet. 

Frykt for å gjøre det verre 

For noen kan det vanskelig å gå inn i strev med mat og kropp fordi man er redd for å gjøre vondt verre, trigge noe, såre ungdommen eller bli avvist. Mange opplever både usikkerhet, frustrasjon og maktesløshet når de ønsker å hjelpe, men ikke finner gode innganger. I noen tilfeller handler det også om usikkerhet rundt hva man faktisk skal gjøre dersom ungdommen bekrefter at de strever. Mange lar derfor temaet ligge. Likevel viser erfaring at ungdom flest ønsker at noen ser dem og tør å spørre – også når det gjelder mat og kropp. 

Manglende mengdetrening

Det kan være vanskelig å fange opp strev med mat og kropp hvis man har jobbet lite med temaet, fordi man ikke føler seg trygg og forberedt. Uten faste rutiner, kollegastøtte eller strukturer for å drøfte bekymring, er det lett å bli usikker eller avventende. Det kan føre til at viktige signaler overses, eller at man trekker seg unna i stedet for å være nysgjerrig og utforskende i møte med barnet eller ungdommens opplevelser. Det er viktig å ha kolleger å kunne drøfte med, og skape et trygt fagmiljø der det er rom for refleksjon, støtte og å dele usikkerhet. 

I møte med barn, unge og foreldre som strever med mat og kropp, kan det vekkes sterke følelser i oss som hjelpere. Temaet berører ofte grunnleggende verdier, og det kan også vekke sinne, frykt eller sårbarhet – særlig hvis man kjenner igjen sider av seg selv, egne erfaringer eller holdninger. Slike reaksjoner kan gjøre relasjonen mer krevende, men er også viktige signaler om at noe berører oss.

Fagmateriell (presentasjoner)

• Fagmateriell – til barn og unge
• Fagmateriell – til foreldre
• Fagmateriell – til kommende foreldre
• Fagmateriell - til andre fagfolk

Nyttige ressurser

• ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser (nettros.no)
• SPISFO – Informasjon om spiseforstyrrelser (spisfo.no)
• SpiseMOT (spisemot.no)
• Trygg i kroppen (tryggikroppen.no)
• Sunn idrett (sunnidrett.no)
• Mat og følelser (siv.no)
• Mat og følelser – Kostholdsverktøyet (stolav.no)
• Hvordan snakke med barn om kropp og overvekt (bufdir.no)
• Hvordan endre algoritmen på TikTok og Instagram (ung.no)

Nasjonale retningslinjer, veiledere og råd

• Spiseforstyrrelser (nasjonal faglig retningslinje)
• Overvekt og fedme hos barn og unge (nasjonal faglig retningslinje)
• Psykisk helsearbeid barn og unge (nasjonal veileder)
• Bruker- og pårørendemedvirkning i rus- og psykisk helsefeltet (nasjonal faglige råd)
• Tilstander for psykisk helsevern for barn og unge (prioriteringsveileder)