2. Depresjon hos eldre
Eldre med depresjon bør utredes for samtidige eller underliggende sammenhenger, som annen psykisk lidelse eller somatisk sykdom.
Forekomst av tidligere depresjoner eller andre psykiske lidelser, funksjonstap, somatisk sykdom, bruk av rusmidler, sosialt nettverk og fysisk aktivitet bør også kartlegges. En samtale som involverer pårørende kan være nyttig i utredningen av depresjon.
Kartleggingsskjemaer kan være et godt supplement til diagnostiske kriterier og er spesielt egnet som hjelpemiddel for å følge behandlingsrespons.
Kartlegging av kognitive funksjoner kan være aktuelt. Kognitive funksjoner påvirkes av depresjon og bedres vanligvis når symptomene på depresjonen avtar,. Likevel er kognitiv svikt ved depresjon hos eldre et funn som bør følges opp i primærhelsetjenesten, fordi det kan være en økt risiko for demensutvikling i årene etter den depressive episoden (Alexopoulos, Barnett, Young, Mattis, & Kakuma, 1993).
Symptomene på depresjon kan likne symptomer på demens av Alzheimer type, og det kan være klinisk vanskelig å skille diagnostisk mellom de to sykdomstilstandene (Bystad, Pettersen, & Gronli, 2014). Begge tilstander kan også forekomme samtidig. God og grundig differensialdiagnostikk er viktig for riktig behandling.
Kurs og opplæring
Depresjon hos eldre: Nettbasert ressurs med informasjon og e-læringskurs for helsepersonell
«Takk, bare bra…»: Kurs i forebygging og mestring av depresjon for mennesker over 60 år.
Pasientintervju
Montgomery and Åsberg Depression Rating Scale (MADRS) (rop.no)
Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS): Ingen nettside
Geriatrisk depresjonsskala (GDS)
Komparent-/pårørendeintervju
Cornell Skala for depresjon ved demens (CSDD)
Norsk oversettelse av Montgomery and Åsberg Depression Rating Scale (MADRS) og Cornell Scale for Depression in Dementia (CSDD) er validert for eldre (Engedal et al., 2012; Barca, Engedal, & Selbaek, 2010)
Eldre med depresjon bør utredes for samtidige eller underliggende sammenhenger, som annen psykisk lidelse eller somatisk sykdom.
Depresjon rammer alle aldersgrupper, men eldre synes å være mer utsatt for å få depresjon. Jo eldre personen er, og jo flere samtidige sykdommer personen har, jo større risiko er det for at personen får depresjon. Depresjon er ikke en naturlig del av alderdommen. Ubehandlet depresjon kan redusere livskvalitet og livslengde. Depresjon kan opptre som en enkelt episode eller komme tilbake flere ganger (tilbakevendende depresjon).
Depresjon deles ofte inn i milde, moderate og alvorlige depresjoner avhengig av antall symptomer og symptomintensitet, og kan forekomme med eller uten psykose (WHO & e-helse, 2017). Omfanget av og intensiteten i tiltak for å behandle en persons depresjon vil også avhenge av alvorlighetsgraden.
En vanlig måte å kartlegge om depresjon foreligger er å stille to spørsmål:
- Har du i den siste måneden følt deg nedfor, deprimert eller at alt er håpløst?
- Har du i den siste måneden hatt mindre interesse eller glede av å gjøre ting?
Hvis personen svarer ja på ett eller begge spørsmålene bør videre utredning gjennomføres. Svarer personen nei på begge spørsmålene, er risiko for depresjon veldig lav, men ikke utelukket (Whooley, Avins, Miranda, & Browner, 1997).
Pasientens livssituasjon og opplevelser og hendelser som kan bidra til å øke risiko for depresjon må også vurderes. Disse faktorene er beskrevet under praktisk informasjon.
Depresjon kjennetegnes av flere symptomer. Det er vanlig å skille mellom nøkkelsymptomer og relaterte symptomer (WHO, 1992).
Nøkkelsymptomer (som vanligvis forekommer uansett alvorlighetsgrad):
- vedvarende tristhet eller nedstemthet
- tap av evnen til å føle glede eller interesse for noe
- redusert energi som leder til tretthet og redusert aktivitet.
Dersom minst ett av disse symptomene er til stede de fleste dager, mesteparten av tiden, i minst to uker, bør det spørres om relaterte symptomer.
Relaterte symptomer:
- søvnforstyrrelser
- dårlig konsentrasjon
- initiativløshet og ubesluttsomhet
- lav selvtillit, skyldfølelse, selvbebreidelser og pessimisme
- dårlig eller økt appetitt
- selvmordstanker eller selvmordshandlinger
- uro eller psykomotorisk retardasjon
Vanligvis vil flere symptomer indikere mer alvorlig depresjonen. En vanlig måte å dele inn depresjonens alvorlighetsgrad, med utgangspunkt i ovenstående kriterier, er:
- Mild depresjon: Minst to nøkkelsymptomer og relaterte symptomer slik at totalt antall symptomer er minst fire.
- Moderat depresjon Minst to nøkkelsymptomer og relaterte symptomer slik at totalt antall symptomer er minst seks.
- Alvorlig depresjon: Alle tre nøkkelsymptomer og relaterte symptomer slik at totalt antall symptomer er minst åtte.
Referanser
Alexopoulos, G. S., Barnett, S. M., Young, R. C., Mattis, S., & Kakuma, T. (1993). The course of geriatric depression with "reversible dementia": a controlled study. American Journal of Psychiatry, 150, 1693-1699. doi:doi:10.1176/ajp.150.11.1693
Bystad, M., Pettersen, K., & Gronli, O. K. (2014). Depresjon eller demens av Alzheimers type? Tidsskr Nor Legeforen, 134(5), 525-528. doi:10.4045/tidsskr.13.0364
WHO. (1992). The ICD-10 classification of mental and behavioural disorders : clinical descriptions and diagnostic guidelines. Geneva: World Health Organization.
WHO, & e-helse, D. f. (2017). FinnKode. 6.0.2. Retrieved from https://finnkode.ehelse.no/#icd10/0/0/0/-1
Whooley, M. A., Avins, A. L., Miranda, J., & Browner, W. S. (1997). Case-finding instruments for depression. Two questions are as good as many. J Gen Intern Med, 12(7), 439-445.
Depresjonssymptomer hos eldre bør utredes og behandles og ikke sees på som en del av aldringsprosessen.
Selvhjelpstiltak, fysisk aktivitet og bedring av sosial aktivitet er førstevalg ved mild depresjon.
Eldre pasienter med depresjon bør få tilbud om tiltak som bryter ensomheten, bedrer fysisk aktivitet og psykoterapi på linje med yngre voksne ved moderat til alvorlig depresjon. Legemidler mot depresjon er aktuelt ved mer alvorlige former for depresjon.
Systematisk kartlegging av depresjonens forløp når pasienten har startet behandling kan være fornuftig, slik at effekt av tiltak kan vurderes. Hvis pasienten ikke har merkbar/målbar bedring av sine depresjonssymptomer i løpet av 4-6 uker, bør det vurderes 1. om diagnosen er riktig, 2. om pasienten har nytte av samtalebehandling, hvis dette er startet, 3. om pasienten tar legemidlet som forskrevet hvis et legemiddel er forskrevet, 4. om det skal tas serum-konsentrasjon av legemidlet (og ved uventet verdi vurdere om dette skyldes manglende etterlevelse i form av å ta for mye eller for lite, individuell variasjon i Cytokrom P450-systemet eller om pasientens andre legemidler påvirker kroppens omsetning av antidepressivet) og 5 om en skal skifte antidepressiv eller kombinere antidepressiv og samtalebehandling hvis dette ikke allerede er gjort. Hvis usikkerhet om diagnosen bør en vurdere å seponere legemidlet og/eller konsultere spesialisthelsetjenesten.
Se mer om skisserte forløp med foreslått ansvar og arbeidsfordeling mellom kommune og spesialist i Sammen om mestring – Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne
«Depresjon hos eldre»: Nettbasert informasjon og e-læringskurs for helsepersonell
Depresjon kan opptre som en enkelt episode eller komme tilbake flere ganger (tilbakevendende depresjon. Sannsynlighet for remisjon av depresjon svekkes når en pasient utvikler en tilbakevendende depressiv lidelse (Borza, Engedal, Bergh, Benth, & Selbæk, 2015). Depresjon kan opptre som del av en bipolar lidelse, enten nyoppstått i alderdommen eller som del av en kronisk lidelse (Helsedirektoratet, 2012).
Det er ofte fastlegen og hjemmebaserte tjenester som utreder og behandler depresjon hos eldre. Ofte involveres en eller flere i pasientens familie.
Selvmord hos eldre
Selvmordsraten for eldre menn (75-84 år) er like høy som for menn i andre aldersgrupper, og betydelig høyere enn for kvinner i samme aldersgruppe (Reneflot, Aarø, Reichborn-Kjennerud, Tambs, & Øverland, 2018). Kvinner bruker ofte mindre voldsomme metoder ved selvmord enn menn, noe som kan medføre at mørketallene er større hos kvinner, spesielt i de eldste aldersgruppene. Tapsopplevelser (partner, helse, sosiale relasjoner mm.), somatisk sykdom, rusmiddelproblemer, avhengighet og depresjon er forhold som øker risikoen.
Behandling
Valg av behandling avhenger av pasientens ønsker og eventuelt tidligere erfaringer.
Mild depresjon (MADRS-skåre 10–19): Selvhjelpstiltak, fysisk aktivitet og bedring av sosial aktivitet er førstevalg. Støttesamtaler bør tilbys. Problemløsningsterapi har vist seg effektivt ved depresjon, også overfor eldre (Kirkham, Seitz, & Choi, 2015). Vanligvis er det ikke grunnlag for å starte legemiddelbehandling ved milde depresjoner. Hvis pasienten har hatt depresjon før og da har hatt effekt av antidepressiver eller strukturert samtalebehandling, kan det være aktuelt å starte med mer intensiv behandling.
Moderat depresjon (MADRS-skåre 20–34): Ved mer alvorlige former kan høy-intensive tiltak som strukturert psykologisk behandling (psykoterapi) og/eller legemiddelbehandling være nødvendig. Eldre med depresjon kan ha like stort utbytte av psykoterapi som yngre voksne (Cuijpers, van Straten, Smit, & Andersson, 2009; Hovland & Nordhus, 2017). Selv om høy-intensitetstiltak iverksettes, er det viktig å fortsette og legge vekt på de enklere tiltakene som støtte, bedring av sosial aktivitet og fysisk aktivitet. Problemløsningsterapi kan tilbys pasienter med moderat depresjon dersom det ikke er aktuelt med strukturert psykologisk behandling eller i påvente av slik behandling.
Alvorlig depresjon (MADRS 35 eller høyere): Tilby strukturert psykologisk behandling og legemiddelbehandling med antidepressiver. Psykose som skyldes depresjon opptrer vanligvis først ved alvorlig depresjon. Ved tegn på psykose, som vrangforestillinger, kan det være aktuelt å legge til et antipsykotikum. Eldre pasienter med alvorlige depresjoner som ikke responderer på vanlige behandlingstiltak kan ha nytte av elektrokonvulsiv behandling (ECT) (Helsedirektoratet, 2017). Eldre med tilbakevendende depresjoner eller bipolar lidelse kan ha nytte av å bruke stemningsstabiliserende legemidler(litium, enkelte antiepileptika) for å motvirke tilbakefall av depresjon eller utvikling av mani (Helsedirektoratet, 2012). Slik behandling bør startes i spesialisthelsetjenesten, etter en differensialdiagnostisk vurdering.
Henvisning til spesialisthelsetjenesten
Deprimerte eldre personer som ikke har hatt tilstrekkelig effekt av vanlige tiltak, der depresjonen fremstår på en uvanlig måte eller der det er en alvorlighetsgrad som tilsier oppfølging i spesialisthelsetjenesten (alvorlige depresjoner med eller uten psykose, svær uro, sviktende nærings- og væskeinntak, nedsatt egenomsorg, påtrengende selvmordstanker eller selvmordsplaner) bør henvises spesialisthelsetjenesten. Når pasienten har sammensatte behov som krever bistand fra flere deler av helsevesenet, kan det også være aktuelt å opprette Individuell Plan der flere aktører er involvert.
Referanser
Borza, T., Engedal, K., Bergh, S., Benth, J. S., & Selbæk, G. (2015). The course of depression in late life as measured by the Montgomery and Asberg Depression Rating Scale in an observational study of hospitalized patients. BMC Psychiatry, 15, 191. doi:10.1186/s12888-015-0577-8
Cuijpers, P., van Straten, A., Smit, F., & Andersson, G. (2009). Is psychotherapy for depression equally effective in younger and older adults? A meta-regression analysis. Int. Psychogeriatr., 21(1), 16-24. doi:10.1017/S1041610208008089
Helsedirektoratet. (2012). Nasjonal fagleg retningslinje for utgreiing og behandling av bipolare lidingar. In.
Helsedirektoratet (Ed.) (2017). Elektrokonvulsiv behandling (ECT): Nasjonal faglig retningslinje om bruk av elektrokonvulsiv behandling - ECT. Oslo: Helsedirektoratet.
Hovland, A., & Nordhus, I. H. (2017). Behandling av psykiske lidelser hos eldre. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 54(1), 92-99.
Kirkham, J., Seitz, D., & Choi, N. G. (2015). Meta-analysis of problem solving therapy for the treatment of depression in older adults. American Journal of Geriatric Psychiatry, 23(3), S129-S130.
Reneflot, A., Aarø, L. E., Reichborn-Kjennerud, T., Tambs, K., & Øverland, S. (2018). Psykisk helse i Norge. Retrieved from Oslo: https://www.fhi.no/publ/2018/psykisk-helse-i-norge/
Sist faglig oppdatert: 02. mai 2019