Dette rådet har sin bakgrunn i fag- og erfaringskunnskap, i et juridisk rammeverk og i forskning.
Retten til medvirkning er en grunnleggende pasient- og brukerrettighet, nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 (lovdata.no). Det følger av bestemmelsen at pasient eller bruker har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Pasient eller bruker har blant annet rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige tjenesteformer og undersøkelses- og behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon. Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal gis informasjon og høres jf. barnekonvensjonens artikkel 12 (lovdata.no). Det skal legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet.
Rapporter og kartlegginger peker på at kommuner og spesialisthelsetjenestene ikke er gode nok på brukermedvirkning. Brukere av tjenestene opplever ikke god medvirkning, de får ikke informasjon om rettigheter, og har liten kunnskap om egen behandling og feedback-verktøy brukes i liten grad (Ådnanes et al., 2020). Hustvedt et al. (2020) viser at andel brukere som har Individuell plan er mellom 4 og 15 prosent. Personer med samtidig rus- og psykiske lidelser mottar i snitt mellom 6 og 10 tjenester fra NAV, kommune og spesialisthelsetjenesten. Brukere med best levekår har «bare» tjenester fra 6 ulike instanser (Hustvedt et al., 2020). Dette viser kompleksiteten knyttet til det å være bruker/pasient, og/eller ha en pårørenderolle til noen som mottar tjenester.
I forbindelse med innsiktsarbeidet og innspillsmøtene som er gjennomført i utviklingen av de faglige rådene, har tilbakemeldinger fra forskere, klinikere, kompetansesenter og personer med bruker eller pårørendeerfaring støttet opp under behovet for samarbeid. Det ble av mange etterlyst økt kompetanse om bruker- og pårørendemedvirkning på individnivå hos fagutøvere. Mange innspill påpekte brukere og pårørendes opplevelser med å ikke bli tatt på alvor. Flere etterlyste at egne erfaringer blir vektlagt i utforming og gjennomføring av individuelle tjenester. Manglende samhandling mellom ulike aktører, og utfordringer knyttet til fragmenterte tjenester ble også vektlagt.
Forskningen understreker betydningen av samarbeid. Behovet for samarbeid med minoriteter er viktig (Bhui et al., 2015). Det samme gjelder samarbeid med mennesker med erfaringskompetanse (Burke et al., 2019; Chien et al., 2019), samarbeid og brukermedvirkning (Fisher et al., 2021; Goodhew et al., 2019; Semrau et al., 2016), samarbeid rundt medisinering (Friedrichs et al., 2016) og recovery-orientert samarbeid (Thomas et al., 2018).
Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient eller bruker. Det skal legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven (lovdata.no) §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8. Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, har pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten. Ønsker pasient eller bruker at andre personer skal være til stede når helse- og omsorgstjenester gis, skal dette som hovedregel imøtekommes. Godt samarbeid skapes gjennom gode relasjoner og dialog.
Samarbeid, relasjoner og dialog er også fremtredende tema innenfor forskningen som er kartlagt i utarbeidingen av de faglige rådene. Samarbeid i ulike deler av praksis behandles i studier (Hammer et al., 2013; Larsen et al., 2021; Lippestad et al., 2015; Lorem et al., 2014; Soggiu et al., 2020; Sælør et al., 2019; Årseth et al., 2019). Utfordringer i samarbeid blir behandlet (Adnoy Eriksen et al., 2014; Eldal et al., 2019), mens andre studier er opptatt av samarbeid i forskning (Moltu et al., 2012).