Folkehelse på dagsorden i kommunene

 

Da Plan- og bygningsloven ble endret i 2009 kom folkehelse og utjevning av helseforskjeller inn som et hensyn i kommuneplanlegging. Dette er positivt siden dette gir bedre mulighet for helsehensyn i arbeidet med å utvikle lokalsamfunn.

 

Med innføringen av ny folkehelselov har kommunen også fått strengere krav på seg når det gjelder oversikt over helsetilstanden i kommunen og forhold som kan påvirke folkehelsa.

 

Kravet om at kommunene må skaffe seg en slik oversikt er ikke ny, men med innføringen av ny lov i 2012 må dette arbeidet i større grad enn tidligere dokumenteres skriftlig. Hvert fjerde år skal det utarbeides et samlet oversiktsdokument som skal ligge til grunn for det langsiktige folkehelsearbeidet. 61 prosent av landets kommuner har gitt uttykk for at de ønsker støtte til dette arbeidet. I dag har 19 prosent av kommunene en slik oversikt.

 

I det store og hele merker Helsedirektoratet at det er stor entusiasme for folkehelsearbeid både i kommuner og fylkeskommuner – selv om vi fremdeles har noen utfordringer. Noen kommuner har etablert et robust og systematisk folkehelsearbeid, andre er i startfasen. Men utgangspunktet er godt.

 

Med samhandlingsreformen har vi fått ny folkehelselov. Loven flytter ansvaret for folkehelsearbeid fra helsetjenesten til kommunen som helhet. Oppmerksomheten skal rettes mot å styrke ressurser som skaper helse. Gode levekår, sosial tilhørighet, miljø og tilrettelegging for sunne valg er sentrale stikkord. I dette arbeidet er det vesentlig at folkehelsehensyn ivaretas på tvers av sektorer.

 

Loven legger et kommuneperspektiv til grunn for folkehelsearbeid. Det er ikke sentrale myndigheter som skal diktere løsninger for kommunene. Kommunene skal selv identifisere sine folkehelseutfordringer og arbeide systematisk med å håndtere disse gjennom planlegging og utvikling av kommunesamfunnet. Staten skal støtte kommunene med utvikling og formidling av folkehelseindikatorer, og med veiledning og verktøy.

 

For å bringe folkehelse inn som et hensyn i lokalsamfunnsutvikling på tvers av sektorer, må dette arbeidet koordineres. Derfor har NIBR spurt om kommunen har folkehelsekoordinatorer.

 

74 prosent av landets kommuner svarer at de har en slik koordinatorfunksjon. Som oftest dreier dette seg om en funksjon lagt til en eksisterende stilling i kommunen. Om lag 20 prosent av de som har koordinator, rapporterer om hele stillinger.

Rapporten viser at kommuner med folkehelsekoordinator integrerer folkehelsehensyn i planer, i større grad enn kommuner uten folkehelsekoordinator.

 

62 prosent av kommunene oppgir at de involverer private og frivillige aktører i tiltaksutvikling på folkehelseområdet. Frivillige organisasjoner, næringsliv og andre private aktører har virkemidler som er viktige i arbeidet med å påvirke helse. Samarbeid med aktører også utenfor kommunen er derfor sentralt i et godt folkehelsearbeid. Kartleggingen viser at det kan være et potensial i å utvide samarbeidet til å omfatte aktører som representerer en større bredde av områder av betydning for folkehelsen.

 

Fylkeskommunenes folkehelsearbeid gikk i 2010 fra å være en frivillig oppgave til å være lovpålagt. Gitt den korte tiden folkehelsearbeid har vært en lovpålagt oppgave, har det skjedd imponerende mye.

 

Alle fylkekommunene har personer som er dedikert til folkehelsearbeid (folkehelsekoordinator). Arbeidet ser ut til å bli stadig mer kunnskapsbasert og orientert mot regional utvikling fremfor enkeltstående, løsrevne tiltak. Men selvsagt er det variasjoner også her. Fylkeskommunen understøtter kommunene på folkehelseområdet på ulike måter, blant annet gjennom å gi økonomiske midler, råd og veiledning, og å bidra i kunnskapsutvikling.

 

Kartleggingen tyder på at det blir sentralt å videreutvikle samspillet mellom fylkekommuner og kommuner i folkehelsearbeidet i tiden som kommer.

 

Rapporten finner du under (kan også bestilles direkte fra NIBR).