10. Samfunnsmedisinsk kompetanse

Veilederen Kommuneoverlege – kommunens organisering av kommuneoverlegefunksjonen og samfunnsmedisinsk arbeid gir veiledning om kommuneoverlegefunksjonen som del av folkehelsearbeidet og helsemessig beredskap. Veileder om kommuneoverlegefunksjonen er ikke oppdatert etter at endringene i folkehelseloven trådte i kraft. Direktoratet vil oppdatere veilederen i tråd med endringene så snart som mulig.

Etter folkehelseloven § 7c skal kommunen ha nødvendig samfunnsmedisinsk kompetanse for å ivareta oppgavene etter folkehelseloven, jf. § 7c første ledd første setning. Kommuneoverlegen skal blant annet involveres gjennom samfunnsmedisinsk rådgivning i kommunens arbeid med helsemessig beredskap og det systematiske folkehelsearbeidet, jf. § 7c bokstav a. Det vises til omtale i Prop. 82 L (2024-2025) punkt 8.7.4. Manglende involvering av samfunnsmedisinsk kompetanse og kommuneoverlegen vil kunne utgjøre en saksbehandlingsfeil, se omtale i Prop. 90 L (2010–2011) kapittel 18.4.1.3.

Det følger av folkehelseloven § 7b at kommunen skal sikre forsvarlig samfunnsmedisinsk beredskap og kommunen skal innhente medisinskfaglige råd fra kommuneoverlegen om helsemessig beredskap etter denne loven, jf. § 7 c.

Forarbeidene til lovendringene, jf. Prop. 82 L (2024-2025) punkt 8.7.4 presiserer hva lovgiver har ment med "forsvarlig samfunnsmedisinsk beredskap". Det følger der at:

Begrepet forsvarlighet er en rettslig standard, som innebærer at kravets innhold kan variere over tid, basert på faglig utvikling og samfunnsutvikling. Hva som er forsvarlig beror blant annet på faglig normering. Kravet til forsvarlig samfunnsmedisinsk beredskap innebærer at kommunen må sikre at samfunnsmedisinsk kompetanse ivaretas på en forsvarlig måte i beredskapsarbeidet. For at kommunestyret skal kunne løse sine beredskapsoppgaver for å ivareta liv og helse på en faglig forsvarlig måte, må det innhentes kunnskap gjennom medisinskfaglige vurderinger. Dette innebærer at kommuneoverlegen i nødvendig utstrekning må involveres i beredskapsplanlegging og beredskapssituasjoner. Involvering av kommuneoverlegen i beredskapsarbeidet er blant annet en nødvendig forutsetning for å sørge for at kommuneoverlegens myndighet etter ulike regelverk kan benyttes i hastesaker og for at bestemmelser om varsling til kommuneoverlegen kan ivaretas på en forsvarlig måte. Departementet viser til at kommuneoverlegen har hastekompetanse etter folkehelseloven i ny § 7 a og er varslingsmottaker etter § 29. En nærmere omtale av innholdet i de samfunnsmedisinske oppgave, herunder beredskap, er gitt i Prop. 90 L (2010–2011). Dette innebærer at kommuneoverlegen skal gi faglige råd ved både beredskapsplanlegging, herunder arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser, utarbeidelse av beredskapsplaner og varslingsrutiner, og vurdering og iverksettelse av beredskapstiltak. De foreslåtte endringene dreier seg ikke om endringer i innhold i oppgaver eller i kompetanse, men tydeliggjør kravet om at kommunen må sikre at de samfunnsmedisinske oppgavene blir ivaretatt på en forsvarlig måte også i beredskapssituasjoner.

Det å ivareta eller ivaretakelse av de samfunnsmedisinske oppgavene på en forsvarlig måte er kommunens ansvar og inngår kommunens krav til internkontroll. At kommunen har ansvar for de samfunnsmedisinske oppgavene, herunder helsemessig beredskap, innebærer bl.a. å gi kommuneoverlegen forutsetninger til å ivareta sine oppgaver. Dette kan både handle om organisatorisk plassering og delegasjon av myndighet, og at det er tilstrekkelig kapasitet.

En slik sikring av medisinske oppgaver kan være planer for bruk av annen fagkompetanse og -personell til oppgaver som ikke må utføres av kommuneoverlegen, omplassering av andre ressurser til kommuneoverlegefunksjonen eller etablering av vaktordning når situasjonen tilsier at det er behov for det. Kravet til forsvarlig samfunnsmedisinsk beredskap betyr ikke krav om økt beredskap for den enkelte kommuneoverlege, men at kommunen må organisere oppgavene på en slik måte at beredskapsansvaret blir ivaretatt på en forsvarlig måte, eksempelvis for å kunne bistå kommunens kriseledelse under hendelser eller for at kommuneoverlegen skal kunne utøve hastemyndighet, jf. ny § 7a, og motta varslinger der lov eller forskrift angir kommuneoverlegen som varslingsmottaker, jf. § 29.dDet kan være gjennom et tilstrekkelig antall kommuneoverlegestillinger, interkommunalt samarbeid og med bruk av annen fagkompetanse som miljømedisin i tillegg til samfunnsmedisin for å håndtere samfunnsmedisinske oppgavene. Det må også foreligge planer for kontinuerlig bemanning, og for oppskalering av samfunnsmedisinsk kapasitet ved hendelser som krever flere ressurser over tid, for eksempel gjennom samarbeidsavtaler med andre kommuner, fastleger e.l. Interkommunalt samarbeid kan gi bedre robusthet og kontinuitet, bedre faglig bredde og styrke lokale samfunnsmedisinske miljøer. Innen miljørettet helsevern er dette vanlig for mindre og mellomstore kommuner, men ikke innen smittevern eller andre samfunnsmedisinske oppgaver. Gjennom samarbeid kan kommunene sikre økt kapasitet og kontinuitet. Samarbeid om kommuneoverlegefunksjonen vil kunne bidra til større og sterkere faglige nettverk, bedre kvalitet og effektivitet, muliggjøre felles ressursbruk og raskere respons på hendelser og bidra til bedre tilgjengelighet for tjenestene som tilbys. Interkommunalt samarbeid kan være avgjørende for å rekruttere og beholde kommuneoverleger.