Formålet med informasjonsplikten generelt er at pasienter skal få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen for å kunne ivareta sine rettigheter. Pasienter skal ha tilstrekkelig informasjon for å kunne medvirke og samtykke til helsehjelp, og eventuelt for å medvirke ved valg av helsehjelp der det er ulike tilgjengelige behandlingsmetoder.
Obduksjon er å anse som helsehjelp. Ved obduksjon av barn har nærmeste pårørende rett til informasjon om obduksjonen, se obduksjonslova § 7 andre og tredje ledd (lovdata.no). Dette innebærer at pårørende skal ha informasjon om hva som er formålet med obduksjonen, hvordan obduksjonsmaterialet blir håndtert, og om det er aktuelt å ta ut biologisk materiale til undervisning og forskning. De skal også informeres om retten til å reservere seg mot medisinsk obduksjon og mot at biologisk materiale blir tatt ut og benyttet til undervisning og forskning, se helseforskningsloven § 21 (lovdata.no). Ved obduksjon av barn vil nærmeste pårørende normalt være barnets foreldre eller andre med foreldreansvaret.
Informasjonsplikten er pålagt både helsepersonellet som har ansvar for obduksjonen og den aktuelle virksomheten. Det er virksomhetens ledelse som må sørge for at ansvaret blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Det må blant annet utarbeides egne rutiner og retningslinjer for hvordan informasjonsplikten skal overholdes. Helsepersonell må få opplæring og trening i å gi informasjon på en god og tilrettelagt måte.
I de tilfeller hvor det er aktuelt å tilby frivillig dødsstedsundersøkelse, skal helsepersonell som mottar det døde barnet på sykehuset også gi informasjon om dette. Et sentralt vilkår for frivillig dødsstedsundersøkelse er at det ikke er mistanke om straffbar handling. Andre vilkår er:
- Dødsfallet må ha skjedd plutselig og uventet, og dødsårsaken er ukjent
- Barnet må være under 4 år
- Barnet må ha blitt funnet livløst utenfor institusjon
- Foreldrene må samtykke