12. Samarbeids- og samhandlingsparter

Kommunen må sørge for at samarbeidet er forutsigbart for alle parter, og at rutiner for samarbeid er godt kjent for alle involverte.

Tar en pasient hyppigere kontakt med legevakt enn fastlege kan det vurderes å avholde et samarbeidsmøte mellom fastlegen, legevakt og pasienten slik at man kan komme til enighet om en oppfølgingsplan.

For å sikre at fastlegen kan gi god oppfølging til pasienten, bør legevakten sende kopi av journalnotatet til pasientens fastlege så snart som mulig, med mindre pasienten motsetter seg det.

Legevakten skal ivareta pasienter som av medisinske grunner ikke kan vente til fastlegens åpningstid. Det anbefales å lage lokale avtaler slik at legevaktens personell kan sette opp pasienter i fastlegens timebok neste virkedag innenfor rammen av reglene om taushetsplikt. Dette forutsetter samtykke fra pasienten. 

Opplæringen skal være lønnet. Rammene for slik opplæring bør avtales med allmennlegeutvalget i kommunen. Legevakten kan stimulere til faglige og sosiale møteplasser mellom fastleger og legevakt.

Lokalisering og dimensjonering av legevakten og ambulansetjenesten må til sammen sikre befolkningen et helhetlig og forsvarlig akuttilbud. Samarbeidsavtalene må derfor konkretiseres slik at de kan fungere som et felles planleggingsverktøy for beredskap med utgangspunkt i gjennomført ROS-analyse. De bør også inneholde samarbeidsrutiner med luftambulanse, akuttmottak og andre akuttavdelinger i sykehus som tar mot pasienter direkte. Legevakt har omfattende samarbeid med alle deler av spesialisthelsetjenesten med hyppig kontakt for gjensidig veiledning. 

Kommuner og helseforetak må sammen revidere ROS-analyser for å sikre at det akuttmedisinske tilbudet er dimensjonert ut fra reelle behov. Fordi de sammen har felles ansvar for den totale beredskapen, kan ingen av partene endre dimensjoneringen av sin akuttmedisinske beredskap uten at det skjer i samarbeid og dialog med de andre samarbeidspartnerne. 

Det skal etableres samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak knyttet til beredskap og planer for den akuttmedisinske kjede gjeldene for bl.a. legevakt og prehospitale tjenester. Eksempelvis kan avtaler omhandle bruk av akutthjelperfunksjon, hvordan utrykningstjenesten er organisert i legevakten. Selv om luftambulanse er på veg til et skadested eller pasient, bør lege i vakt rykke ut. Luftambulanse kan bli omdirigert til annet prioritert oppdrag, møte værproblem blant annet.

Det bør etableres samarbeidsfora med regelmessig møteaktivitet for å ivareta samhandling og forbedre samarbeidet om felles ansvarsområder. Likedan må aktørene medvirke til lokal tverrfaglig akuttmedisinsk trening.

Det må gjøres tydelige avklaringer for roller til det enkelte helsepersonell i den akuttmedisinske kjede, og hvem som er medisinsk ansvarlig for pasienten til enhver tid. Behandlingsansvaret bæres nå av helsepersonellet som er tilstede hos pasienten. Konsultasjoner over telefon er å regnes som rådgivende. Det bør tydelig skilles mellom medisinsk rådgivning og medisinsk behandlingsansvar i ulike situasjoner, jf. Helsedirektoratets brev av 27.mai 2019.

Kommunene og helseforetakene har ulike fora på forskjellige nivå for koordinering av tjenestetilbudet samlet sett. Det er viktig at også beredskap og akuttmedisinsk virksomhet er en del av den overordnede koordinering sammen med f.eks. ØHD-senger, rushåndtering og pasientflyt.

Gjennomføring av ROS-analyser er nærmere beskrevet i kapitlet om Risiko og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser).

For mer informasjon om samtrening, se emnet «Trening i akuttmedisin» 

Det vises også til brev fra Helsedirektoratet til alle landets helseforetak av 14.06.2019 om ansvar for pasienter i de akuttmedisinske tjenestene.

Lokale samarbeidsrutiner mellom helsetjeneste og politi, - bør omfatte; 

• regelmessige møter for utveksling av informasjon
• avtale om hvem som bør kontaktes i ulike situasjoner 
• rutiner for samarbeid med media ved ulike hendelser.

I tillegg bør legevakten sikre at alt helsepersonell kjenner de lover, rundskriv og rutiner som regulerer samarbeid og kontakt med politiet. Lokal opplæring bør sørge for at helsepersonell har kunnskap om taushetsplikt, opplysningsrett, opplysningsplikt og plikt til å varsle. 

Alt helsepersonell må også ha kunnskap om den nasjonale prosedyren for pågående livstruende vold (PLIVO). Legevaktlegen og annet helsepersonell bør ta PLIVO-kurs og delta i PLIVO-øvelser. 

Situasjoner der legevaktpersonell kan ha behov for bistand fra politiet:

• Ved voldelige eller truende pasienter, der politiet kan sørge for helsepersonellets sikkerhet under konsultasjon, hjemmebesøk og transport av pasient.
• Ved behov for hjelp til å sikre adgang til undersøkelse og sikkerhet under transport ved etablering av tvungent psykisk helsevern. Politiet kan ta pasienten i midlertidig forvaring dersom vedkommende er til fare for seg selv eller andre.
• Ved behov for å ta seg inn i hus eller lokaler for at syke skal få hjelp, der dette er dekket av lovverket om hva som er nødvendig hjelp.
• Ved trippelvarsling, dvs. varsling av de to andre nødetatene ved behov for alle tre.

Situasjoner der politiet kan trenge hjelp fra legevakten

• Ved rekvisisjon av sakkyndighetstjenester, for eksempel undersøkelse og prøvetaking ved mistanke om kjøring i ruspåvirket tilstand. Leger, sykepleiere, bioingeniører og helsesekretærer kan pålegges å ta disse prøvene
• Undersøkelse av pasient før arrest.
• Beredskap ved skarpe oppdrag – varsles via AMK.
• Sikring av spor etter voldshendelser.

Taushetsplikt, opplysningsrett, opplysningsplikt og plikt til å varsle står nærmere beskrevet i rundskrivet "Helsepersonellets taushetsplikt – Rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet. (Rundskriv IS-9-2015). Oslo. 

Veileder om helsehjelp til arrestanter i politiarrest er under utarbeidelse av Helsedirektoratet, i samarbeid med Politidirektoratet. Veilederen anbefaler et strukturert samarbeid mellom legevakt og politi. 

Det er viktig at kriminalomsorgens personell videreformidler innsattes anmodning om helsehjelp slik at vurderinger foretas av helsepersonell. Det anbefales at den innsatte selv får anledning til å snakke direkte med helsepersonell ved legevakten. Det kan være hensiktsmessig med et tett samarbeid og felles kompetanseutvikling mellom legevakttjenesten og fengselshelsetjenesten.

Innsatte i fengsel er sykere enn befolkningen for øvrig, spesielt psykisk helse og rusproblematikk kan være aktuelt. Det vil være tilfeller der fengsling og overflyttinger av innsatte mellom fengsel skjer på tidspunkt hvor den ordinære fengselshelsetjenesten ikke er tilgjengelig. I slike situasjoner må legevakten kunne være tilgjengelig dersom den innsatte har behov som ikke kan vente (f.eks. legemidler for å hindre abstinensutvikling).  

Ved brann, ulykker og krisesituasjoner kan brannvesenets innsats være avgjørende for helsepersonellets mulighet til å gi god helsehjelp, for eksempel ved effektiv frigjøring av pasient, sikring, flytting eller transport av pasient og bistand som akutthjelpere. Brannvesenet har ordensmyndighet inntil politiet ankommer stedet. Brann- og redningstjenesten er prinsipielt likt organisert i Norge, men har ulike typer vaktordninger tilpasset dekningsområde og folketall som skal dekkes. I større kommuner kan det være tilstedevakt hele døgnet, mens det i mindre kommuner oftest er deltidsansatte med beredskapsvakt og tilkallingspersonell. Flere steder er det etablert interkommunale brann- og redningsvesen. Organiseringen påvirker responstidene.

Varsling av brannvesenet fra helsetjenesten skjer normalt sett via AMK-sentralen. Mange steder samarbeider legevakten tett med brannvesenet, basert på lokale avtaler. Brannmannskap på vakt fungerer flere steder som sjåfør på legevaktbilen har, samt har teknisk ansvar for denne og kommunikasjonsutstyr m.m.  Legevaktpersonell bør ha jevnlige øvelser sammen med brann- og redningstjenesten flere ganger pr. år.  Noen steder er brannmannskap også akutthjelpere, se eget kapittel om «Akutthjelpere».

Akutthjelperoppdrag er oppdrag som initieres av AMK-sentral der formålet er å yte livreddende førstehjelp ved tidskritiske akuttmedisinske tilstander utenfor sykehus.  
Akutthjelpere er personell som:

• Har en definert minimumskompetanse innen livreddende førstehjelp, 
• Er utstyrt med på forhånd definert enkelt medisinsk behandlingsutstyr, 
• Er en synlig ressurs for AMK-sentralene og som uten unødig tidstap kan utalarmeres for å yte livreddende førstehjelp frem til første akuttmedisinske ressurs kan være fremme hos pasienten 
• Har inngått avtale med helseforetak eller kommune om å inngå i en akutthjelperordning i tråd med minimumskravene i Nasjonal veilederen (under utarbeidelse).

Akutthjelpere er et supplement og ikke et alternativ til den ordinære akuttmedisinske beredskapen i helseforetak og kommuner med ambulanse og legevakt. Personell som inngår i helseforetakenes og/eller kommunenes planlagte akuttmedisinske beredskap anses som helsepersonell når de utøver virksomhet som akutthjelpere. 

Akutthjelperne som inngår i kommunens akuttmedisinske beredskap, må kommunen sikre nødvendig opplæring og trening.
 

Øyeblikkelig hjelp døgntilbud (ØHD) er et tilbud for pasienter over 18 år med akutt forverring av kjent og/eller avklart medisinsk tilstand som ellers ville bli innlagt på sykehus. Tilbudet omfatter også pasienter med psykiske helseproblemer/lidelser og rusmiddelproblemer som hovedårsak til innleggelse, og har til hensikt å forebygge, men ikke nødvendigvis erstatte sykehusinnleggelse.

Det finnes mange modeller for og lokale varianter av drift av ØHD. I mange kommuner gis legevakten det medisinske ansvaret for pasientene i ØHD på kveld, natt, og i helg- og høytider. Hvis legevakten påtar seg ansvar for ØHD, vil det kunne være behov for en styrking av legevakten for å sikre eksisterende beredskap og for å øke kompetansenivået for å kunne ivareta økt volum av mer alvorlig syke pasienter.

Samarbeidsrutiner og eventuell samdrift må være avklart og nedfelt i skriftlige avtaler og rutiner. Alt legevaktpersonell må få nødvendig informasjon om tjenesten som en del av opplæringen. 

Pleie- og omsorgstjenesten har døgnkontinuerlig drift og kan være viktige støttespillere for helsepersonell i legevakten. Dette gjelder spesielt i forhold til pasienter som allerede ivaretas av pleie- og omsorgstjenesten. Noen steder har legevaktlege anledning til å be om akutte tiltak for pasienter som vanligvis klarer seg selv, men som for en periode vil trenge ekstra hjelp for å kunne bo hjemme. 
Pleie- og omsorgstjenesten kan ha definerte oppgaver i akuttmedisin og formalisert samarbeid med legevakten.

Eksempler kan være: 

• Som lokalt trente helsepersonell med tilleggskompetanse.
• Utrykning for førstevurdering etter anrop på trygghetsalarm.
• Vurdering av om pasienter trenger sykebesøk eller transport til legevakten.
• Observasjon i hjemmet av pasienter som har vært vurdert av lege og som kan behandles hjemme, eventuelt observeres med tanke på forverring og behov for innleggelse.
• Oppfølging fra spesialsykepleiere, for eksempel diabetessykepleiere, avansert klinisk sykepleier eller kreftsykepleiere.

I kommunal beredskapsplan og legevaktens ROS-analyse bør det beskrives hvilke oppgaver hjemmetjenestene har innenfor det akuttmedisinske tilbudet. Dersom pleie- og omsorgstjenesten skal inngå i den akuttmedisinske beredskapen, bør det vurderes om bilpatruljer skal være utstyrt med nødnett terminal for enkel kommunikasjon og alarmering.

Kommuner som tilbyr velferdsteknologiske løsninger bør ha rutiner for samarbeid med responstjenesten for trygghetsalarmer. 

Gjennomføring av ROS-analyser er nærmere beskrevet i kapittel Risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser).
 

Mer informasjon kan finnes i Helsedirektoratets Veileder om psykososialt tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer.

Rutine og prosedyrene for når og hvordan barneverntjenesten kan kontaktes akutt må være tilgjengelige og gjennomgås som ledd i helsepersonellets opplæring. I opplæringen bør legevakten også sikre at alt legevaktpersonell er klar over at i akutte situasjoner hvor foreldre innlegges eller på annen måte tas hånd om, skal helsepersonellet forsikre seg om at barn har tilsyn av en voksen og at barnets aktuelle omsorgssituasjon er tilfredsstillende. Legevaktpersonell skal også bidra til å ivareta mindreårige barns behov for informasjon og oppfølging som følge av foreldres psykiske sykdom, rusmiddelavhengighet, skade eller alvorlige somatisk sykdom.

Det vises til nærmere informasjon om opplysningsplikten til barnevernet i rundskriv til helsepersonelloven: Helsepersonelloven med kommentarer 

Veileder til lov og forskrift – Taushetsplikt og opplysningsplikt 

Overgrepsmottak er spesialisthelsetjenesten sitt ansvar, men flere steder er overgrepsmottakene fremdeles organisert i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, etter avtale med det regionale helseforetaket. Legevaktens personell og spesielt operatører ved legevaktsentralene, bør kjenne til hva overgrepsmottaket tilbyr og gi råd til den utsatte vedrørende hva som er hensiktsmessig å gjøre for ikke å forspille bevis. Noen kommuner har gitt overgrepsmottaket ansvar for håndtering av pasienter utsatt for vold i nære relasjoner. Legevaktens personell må kjenne til hvordan dette er organisert i sitt distrikt. 

Legevakten utarbeider retningslinjer og prosedyrer for hvordan de skal ivareta og håndtere volds- og overgrepshendelser. Gjennom samarbeid kan en få felles avklaring om henvisningspraksis for å få gode rutiner, samt avklare hvordan overgrepsmottaket kan bidra i legevaktens etter- og videreutdanning. 

Pasienter utsatt for seksuelle overgrep som henvender seg innen første døgn, bør få informasjon om at de ikke bør dusje og skifte klær, og gjerne unngå å spise og drikke og gå på toalettet for ikke å fjerne viktige bevis. Ved senere henvendelser, anbefales at de tar med uvasket tøy de hadde på seg ved hendelsen.

Legevakten bør avklare og forsikre seg om at pasienten, som henvender seg i forbindelse med seksuelle overgrep eller vold i nære relasjoner, er i trygghet.