Kommunen skal dekke kostnader til drift av legevakten
Veileder til lov og forskrift inneholder fortolkning og veiledning til lov- og forskriftsbestemmelser
Målet om likeverdige tjenester for alle innbyggere gjør at noen kommuner får en dyrere ordning per innbygger enn andre. Ved interkommunalt samarbeid må fordeling av kostnader avklares før samarbeidet iverksettes.
Utgifter knyttet til drift av legevakt består hovedsaklig av:
- Lønn (ledelse, helsepersonell, annet)
- Kjøp eller leie av lokaler, renhold, strøm og vedlikehold
- Kjøp eller leie av medisinsk utstyr
- Kostnader til kvalitetskontroll, drift og serviceavtaler
- Opplæring og kompetanseutvikling
- Innkjøp, drift og vedlikehold av IKT, kommunikasjonsutstyr og Nødnett
- Innkjøp/leie og drift av framkomstmiddel, arbeidstøy og utstyr ved utrykning
- HMS-tiltak
Leder av legevakten må utarbeide budsjett i samsvar med kommunelovens bestemmelser og kommunens regler samt ha regnskapsrutiner og økonomiforvaltning i tråd med krav til offentlig virksomhet.
Legevaktens inntekter
Legevaktens inntekter er sammensatt og består blant annet av følgende:
- Kommunale rammemidler og bidrag fra samarbeidskommuner
- Egenandeler fra pasienter
- Refusjon fra Helfo for pasientbehandling Betaling for kostnader til forbruksmateriell, f. eks. bandasjemateriell, medikamenter, vaksiner
- Betaling fra politidistriktet for legeundersøkelse og/eller blodprøvetaking ved mistanke om kjøring i ruspåvirket tilstand
- Utgiftsdekning fra helseforetak (f. eks. ambulansetransport med legefølge).
Fordeling av inntekter
Dersom legen har fastlønn, vil alle inntekter, også forbruksmateriell, tilfalle kommunen.
Ved næringsdrift der legen mottar beredskapsgodtgjørelse fra kommunen, vil egenandeler og refusjon tilfalle legen. Benytter legen legevaktens forbruksmateriell i sitt arbeid, vil betaling for dette tilfalle legevakten.
Legens arbeid og inntektsforhold i legevakt er ellers regulert i sentral forbundsvis særavtale mellom KS og Den norske legeforening (SFS 2305). Et unntak er Oslo kommune som har egen avtale (Dokument 25).
Fordeling av kostnader ved interkommunale legevaktordninger
Det finnes flere alternative måter å fordele kostnader på i et interkommunalt samarbeid. Hvilken fordelingsnøkkel som skal benyttes, må avklares før sammenslåing og reforhandles ved budsjettvedtak og ved endringer i organiseringen. I fordelingsnøkkelen kan det også skilles mellom investering og drift. Det må ses hen til kommunelovens bestemmelser omkring interkommunalt samarbeid og eventuelle økonomiske forhold omtalt der.
Momenter for fordeling av utgifter kan være:
- Lik fordeling på hver kommune uavhengig av størrelse
- Fordeling etter innbyggertall
- Fordeling etter kostnadsnivå i enkeltkommunene før samarbeidet
- Fordeling etter uttak av tjenester
- Fordeling etter kommuneøkonomi
- Fordeling etter kombinasjoner av alternativene ovenfor, for eksempel en del fordelt fast per kommune, en del fordelt etter innbyggertall og en del etter uttak av tjenester
En tilleggsfaktor som kan påvirke fordelingen er turisme med ekstra trykk på legevakten i ferieperioder, eller et stort antall studenter i legevaktdistriktet i hele eller deler av året.
Kommunene bør belastes nokså likt for den enkelte kontakten eller konsultasjonen utført ved legevakten. For de aller fleste distrikter vil en fordeling av kostnader til drift og investering per innbygger uten et fast grunnbeløp gi best avspeiling av de reelle kostnadene for kommunens bruk av legevakt, gitt likt forbruk av legevakt per innbygger. Det vil vanligvis være uheldig å pålegge enkeltkommuner ansvar for spesifikke utgifter eller utgifter som er lokalisert til den enkelte kommune, for eksempel bakvakt, vikarbruk, akutthjelpere eller reiseutgifter.
Betalingssystem
Pasientene skal ha enkel tilgang til en gebyrfri betalingsmåte. Det må også være tilrettelagt for at pasienter som ikke har mulighet til å betale for seg på stedet, kan betale med giro eller benytte tidsbegrensede SMS-tjenester.
Kommunen skal dekke alle utgifter til nødvendige helse- og omsorgstjenester for personer som oppholder seg i kommunen, så langt noe annet ikke følger av lov eller forskrift, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1 og § 11-2.
Kommunen skal sørge for nødvendige bevilgninger slik at den kan oppfylle sitt ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester på et forsvarlig nivå.