Helsepersonell i alle deler av helse- og omsorgstjenesten, inkludert fastlegen, hjemmetjenesten, sykehjem, legevakt, ambulansetjenesten og spesialisthelsetjenesten, bør ved klinisk forverring av livsbegrensende eller alvorlig langvarig sykdom vektlegge foreliggende behandlingsavklaringer, for eksempel knyttet til:
- hjertelungeredning (HLR)
- behandlingsnivå, inkludert eventuell innleggelse i sykehus eller intensivavdeling
- behandlingsbegrensninger
- antibiotikabehandling
- symptomlindrende behandling
Helsepersonell som følger pasienten i det daglige, bør ha kjennskap til pasientens behandlingsavklaringer. Helsepersonell som yter helsehjelp uten å kjenne pasienten fra før, bør, så langt situasjonen tillater det, undersøke om det foreligger behandlingsavklaringer i tilgjengelig dokumentasjon, herunder kjernejournal.
Behandlingsavklaringen bør vurderes med tanke på:
- om den er dekkende for pasientens nåværende tilstand og kliniske situasjon
- om den er korrekt dokumentert og oppdatert
- om den fortsatt gir relevant beslutningsstøtte
Hvis behandlingsavklaringer er eldre eller utarbeidet på et tidligere sykdomsstadium, bør helsepersonell vurdere om de fortsatt gir tilstrekkelig beslutningsstøtte i den aktuelle situasjonen.
Helsepersonell bør bruke behandlingsavklaringer som et sentralt grunnlag i vurderingen av videre helsehjelp, men alltid se dem i sammenheng med pasientens kliniske tilstand, prognose og eventuelle nye opplysninger.
Dersom behandlingsavklaringer mangler, er ufullstendige eller ikke relevante, bør helsepersonell dokumentere dette. Dette er særlig aktuelt i akuttmedisinske tjenester, der helsepersonell ofte møter pasienter de ikke kjenner fra før. Helsepersonell bør formidle slike forhold til ansvarlig lege, for eksempel fastlege, sykehjemslege eller behandlende lege i spesialisthelsetjenesten.
Anbefalingene i dette kapitlet ses i sammenheng med følgende kapitler: Sentrale begreper, Forhåndssamtaler, Virksomhetens ansvar og Verktøy for helsepersonell.