6. Verktøy for helsepersonell i arbeidet med behandlingsavklaringer

Kapittel 6 samler praktiske verktøy som kan støtte helsepersonell i arbeidet med behandlingsavklaringer. Verktøyene er ment som hjelpemidler i kliniske vurderinger, kommunikasjon og etisk refleksjon, og skal brukes i sammenheng med faglig skjønn, gjeldende regelverk og øvrige deler av veilederen.

Verktøyene er ikke ment å gi fasitsvar eller erstatte kliniske beslutninger, men kan bidra til struktur, felles språk og bedre beslutningsprosesser – særlig i komplekse eller krevende situasjoner.

Sjekkliste for behandlingsavklaringer i klinisk praksis

Denne sjekklisten er ment som en støtte for helsepersonell som har oppgaver knyttet til behandlingsavklaringer. Sjekklisten oppsummerer de sentrale vurderingene, prinsippene og prosessene som omtales i veilederen. Sjekklisten er ikke uttømmende. 

Viktige spørsmål når det gjøres behandlingsavklaringer:

  1. Er pasientens situasjon helhetlig vurdert, inkludert sykdomsstatus, funksjonsnivå, grad av skrøpelighet og forventet forløp?
  2. Er vurderingen og behandlingsavklaringen drøftet med relevant helse‑ og omsorgspersonell, og så langt det er mulig, tverrfaglig?
  3. Er pasientens beslutningskompetanse i spørsmål om aktuell helsehjelp vurdert?
  4. Er pasientens ønsker, verdier og mål for behandling og livskvalitet kartlagt, og har pasienten fått nødvendig informasjon og anledning til å uttrykke egne ønsker?
  5. Dersom pasienten mangler beslutningskompetanse: Er tidligere uttrykte ønsker kjent, og har nærmeste pårørende fått medvirke ved å formidle hva pasienten sannsynligvis ville ha ønsket?
  6. Er nytte og ulemper ved aktuelle behandlingsalternativer vurdert, inkludert både livsforlengende og lindrende behandling?
  7. Er behandlingsmålet tydeliggjort og dokumentert, inkludert hva som skal tilbys og ikke tilbys?
  8. Foreligger det en behandlingsplan som er tilpasset pasientens forløp og behov?
  9. Er det gitt informasjon til pasient og eventuelt nærmeste pårørende om beslutningene og begrunnelsen for dem?
  10. Har det vært uenigheter knyttet til beslutningene, og er disse håndtert på en god måte?
  11. Er det planlagt for revurdering av behandlingsavklaringene ved endringer i pasientens helsetilstand eller ønsker?
  12. Er vurderinger, beslutninger og eventuell plan for revurdering dokumentert i journal og eventuelt i kjernejournal?

Klinisk skrøpelighetsskala (CFS)

Klinisk skrøpelighetsskala (Clinical Frailty Scale - CFS) er et klinisk verktøy for å vurdere grad av skrøpelighet hos eldre pasienter, og er i dag bredt brukt i klinisk praksis.

Skalaen kan bidra til å belyse behandlingspotensial, forventet toleranse for invasiv behandling og behov for palliativ tilnærming i arbeidet med behandlingsavklaringer.

Ved bruk av CFS er det viktig å ta utgangspunkt i pasientens funksjonsnivå før en aktuell hendelse, for eksempel to uker tilbake i tid, da dette gir et bedre grunnlag for vurdering av behandlings- og rehabiliteringspotensial enn funksjonsnivå i en akutt situasjon.

Norsk versjon av den opprinnelig canadiske versjonen CFS er tilgjengelig via Helsebiblioteket: CFS - Klinisk skrøpelighetsskala (helsebiblioteket.no). Utfyllende veiledning og e‑læring finnes på Kompetansebroen.no.

Verktøy - vurdering av beslutningskompetanse

Behandlende leges vurdering av beslutningskompetanse skal være spesifikk for den konkrete beslutningen og situasjonen, og kan blant annet variere med type helsehjelp, tidspunkt og pasientens kliniske tilstand.

Verktøy for vurdering av beslutningskompetanse er ment som støtte til en strukturert klinisk vurdering og dialog med pasienten. De gir ikke et entydig svar på om pasienten har eller mangler beslutningskompetanse, men kan bidra til å tydeliggjøre pasientens evne til å forstå informasjon, vurdere konsekvenser og uttrykke et valg.

Ved behandlingsavklaringer er vurdering av beslutningskompetanse særlig viktig, fordi beslutningene ofte gjelder behandlingsmål, behandlingsbegrensning eller livsforlengende tiltak. Pasienten kan ha beslutningskompetanse for enkelte beslutninger, men samtidig ikke for andre beslutninger.

For veiledning og støtte i vurdering av beslutningskompetanse, se:

Identifisering av palliative behov

Identifisering av palliative behov er et viktig utgangspunkt for å vurdere behov for behandlingsavklaringer og en palliativ tilnærming. Flere verktøy kan støtte helsepersonell i å identifisere pasienter som kan ha nytte av slik oppfølging, særlig ved organsvikt og økende skrøpelighet.

For en strukturert tilnærming finnes det verktøy for identifisering av pasienter med behov for palliativ oppfølging. Et eksempel er verktøyet utviklet av Kompetansesenter i lindrande behandling i Helseregion Vest (helse-bergen.no). Dette bygger på tre anerkjente metoder: Surprise Question, Gold Standards Framework Proactive Identification Guidance (GSF‑PIG) og Supportive and Palliative Care Indicators Tool (SPICT).

«Overraskelsesspørsmålet» er et ofte brukt hjelpemiddel, der helsepersonell spør seg selv: «Ville jeg bli overrasket hvis denne pasienten skulle dø i løpet av de neste 12 månedene?» Et svar som indikerer at dødsfall ikke ville være overraskende, kan være et signal om at pasienten bør vurderes nærmere med tanke på palliative behov.

Overraskelsesspørsmålet skal ikke brukes alene, men inngå som del av en helhetlig klinisk vurdering. Vurderingen kombineres med informasjon om sykdomsutvikling, komorbiditet, funksjonsnivå og skrøpelighet. 

Kommunikasjonsverktøy i behandlingsavklaringer

God kommunikasjon er en grunnleggende klinisk ferdighet og forutsetning for forsvarlige behandlingsavklaringer. Kommunikasjonen kan ikke standardiseres, men det finnes modeller og strukturer som kan støtte helsepersonell i møter som er faglig og etisk krevende.

De fire gode vaner

De fire gode vanene er en pasientsentrert kommunikasjonsmodell utviklet ved Kaiser Permanente i USA, og er i dag implementert ved de fleste norske sykehus. Modellen kan støtte struktur og bevissthet i samtaler, og er nyttig i forhåndssamtaler, ved endring i behandlingsmål og ved formidling av beslutninger om behandlingsbegrensning. Regional kompetansetjeneste for pasient- og pårørendeopplæring i Helse Sør‑Øst har utviklet en sjekkliste for Fire gode vaner (rkppo.no).

De fire gode vanene er:

  1. Invester i begynnelsen
    Etabler kontakt, avklar pasientens hovedanliggende og sett en felles agenda for samtalen.
  2. Utforsk pasientens perspektiv
    Undersøk pasientens forståelse, bekymringer, forventninger og hvordan situasjonen oppleves i hverdagen.
  3. Vis empati
    Gjenkjenn og anerkjenn pasientens følelsesmessige reaksjoner gjennom lytting, bekreftelse og passende respons.
  4. Invester i avslutningen
    Oppsummer sentrale poenger, gi tilpasset informasjon og avklar videre plan sammen med pasienten.

Kommunikasjon om alvorlige nyheter til pasienter: SPIKES-modellen

SPIKES‑modellen er en strukturert tilnærming som kan støtte helsepersonell i kommunikasjon av alvorlige nyheter og i samtaler ved vendepunkter i pasientforløpet. Modellen kan bidra til forutsigbarhet og trygghet i samtalen, men må alltid tilpasses den enkelte pasientens forutsetninger, situasjon og behov, herunder språk, kognitiv funksjon og kulturell bakgrunn.

SPIKES er et akronym for seks sentrale elementer i samtalen:

  1. Setting (ramme)
    Legg til rette for en rolig og trygg ramme for samtalen, med tilstrekkelig tid og minst mulig forstyrrelser.
  2. Perception (oppfatning)
    Utforsk pasientens forståelse av situasjonen og hva pasienten allerede vet.
  3. Invitation (invitasjon)
    Avklar hvor mye informasjon pasienten ønsker å få, og i hvilket tempo.
  4. Knowledge (kunnskap)
    Gi informasjon på en klar, tilpasset og forståelig måte, med oppmerksomhet på pasientens reaksjoner.
  5. Empathy (empati)
    Møt pasientens følelsesmessige reaksjoner med anerkjennelse, lytting og støtte.
  6. Summary (oppsummering)
    Oppsummer hovedpunktene i samtalen og avklar videre plan og oppfølging.

Forhåndssamtaler

Universitetet i Oslo, Senter for medisinsk etikk tilbyr ressurser for praktisk støtte til strukturert forhåndssamtale, dokumentasjon og beslutningsprosesser. Ressurser - Institutt for helse og samfunn (med.uio.no)

 

Kultursensitivitet i praksis

Nettportalen kursbygger.ihelse.net (Helse Vest IKT) tilbyr et digitalt kurs om kultursensitiv kommunikasjon og bruk av tolk. Kurset består av filmer rettet mot helsepersonell og kan brukes som grunnlag for refleksjon, veiledning og undervisning om kultursensitiv praksis i klinisk arbeid.

Modell for etisk refleksjon: 6 trinns modellen

Etisk refleksjon er en sentral del av arbeidet med behandlingsavklaringer, særlig i situasjoner preget av usikkerhet, verdikonflikter eller uenighet om videre helsehjelp. Etisk refleksjon er en faglig og kollegial prosess, ikke et verktøy i seg selv, men kan støttes av strukturerte modeller.

6‑trinnsmodellen er utviklet ved Senter for medisinsk etikk (med.uio.no) og er mye brukt i helse‑ og omsorgstjenesten for å strukturere etiske drøftinger. Modellen kan bidra til å tydeliggjøre hva som står på spill, hvilke hensyn som må vektlegges, og hvordan ulike valg kan begrunnes faglig og etisk.

Modellen kan være særlig nyttig ved:

  • vurdering av livsforlengende behandling eller behandlingsbegrensning
  • uenighet mellom helsepersonell, eller mellom helsepersonell og pårørende
  • situasjoner der pasientens ønsker og verdier er uklare
  • komplekse beslutninger med betydelige konsekvenser for pasientens livskvalitet og verdighet

6‑trinnsmodellen omfatter følgende hovedmomenter i refleksjonsprosessen:

  1. Hva er det etiske problemet eller dilemmaet?
    Avklar hva som gjør situasjonen etisk krevende, og hvilke verdier som står i konflikt.
  2. Hva er fakta i saken – og hva er usikkert?
    Samle relevant informasjon om pasientens helsetilstand, inkludert funksjonsnivå, skrøpelighet, symptombelastning, samt forventet forløp og aktuelle behandlingsalternativer, og identifiser hva som er usikkert.
  3. Hvem er berørte parter, og hva er deres syn og interesser?
    Synliggjør pasientens, pårørendes og helsepersonellets perspektiver og roller.
  4. Hvilke verdier, etiske prinsipper, normer og regler er relevante?
    Vurder blant annet hensyn knyttet til selvbestemmelse, velgjørenhet, ikke‑skade og rettferdighet, samt aktuelle rettslige rammer.
  5. Hvilke handlingsalternativer finnes?
    Utforsk mulige valg, inkludert å videreføre, endre eller begrense behandling.
  6. Helhetsvurdering
    Gjør en samlet klinisk vurdering og begrunn beslutningen i lys av pasientens helsetilstand, behandlingsmål, samt pasientens ønsker, verdier og etiske hensyn.

Senter for medisinsk etikk har utviklet og samlet ressurser knyttet til 6‑trinnsmodellen og etisk refleksjon i helsetjenesten:  Etikk i helsetjenesten (uio.no) 
 

KS har også utviklet veiledningsmateriell og ressurser for etisk refleksjon i kommunale helse‑ og omsorgstjenester, inkludert 6‑trinnsmodellen.

 

Siste faglige endring: 26. mai 2026