Bakgrunn for ISF-ordningen
Innsatsstyrt finansiering (ISF) ble innført i den somatiske spesialisthelsetjenesten 1. juli 1997. Fra 2017 ble ordningen utvidet til også å omfatte polikliniske tjenester innenfor psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).
Finansieringen av de regionale helseforetakene (RHF-ene) er i hovedsak todelt og består av basisbevilgning og aktivitetsbasert bevilgning. ISF er en aktivitetsbasert bevilgning til RHF-ene, hvor størrelsen er avhengig av hvor mange som får behandling, og hvilken type behandlinger pasientene får. Dersom aktiviteten blir mindre enn forutsatt vil refusjonen bli lavere, mens ved større aktivitet vil refusjonen bli høyere.
ISF-refusjonen er ment å dekke en andel av kostnadene, mens resten dekkes gjennom øvrige midler. Det er heller ikke slik at alle tiltak i spesialisthelsetjenesten er omfattet av ISF-ordningen. Størrelsen på basisbevilgningen bestemmes av blant annet demografiske forhold, og er uavhengig av aktivitet.
Formål med ISF-ordningen
Hovedformålet med innsatsstyrt finansiering er å understøtte RHF-enes sørge-for-ansvar. Ordningen skal legge til rette for kostnadseffektiv pasientbehandling.
ISF skal understøtte ønsket faglig utvikling i spesialisthelsetjenesten, og ordningen utvikles kontinuerlig for å understøtte sammenhengende forløp, bruk av ny teknologi og nye måter å organisere tjenestetilbudet på. De siste årene har det vært lagt vekt på at ordningen gjøres mer nøytral med tanke på hvilke personellgrupper som utfører behandling, hvor behandlingen finner sted, og hvordan pasientforløpene organiseres. Dette skal blant annet bidra til mer effektiv utnyttelse av personellressurser i sykehus, og at tjenester i større grad flyttes hjem til pasienten ved bruk av teknologi.
Finansieringsmodellen for RHF-ene innebærer at helseregionene fordeler både basisbevilgning og ISF-refusjon til det enkelte helseforetak (HF). Det er viktig at finansieringen ikke er til hinder for god organisering av pasienttilbudet. Den medisinske kodingen dokumenterer hvilken helsehjelp pasienten mottar. RHF-ene skal sikre at både administrativ og medisinsk koding er faglig korrekt og ikke brukes for å øke inntjeningen på en måte som strider med god faglig praksis og hensiktsmessig organisering av tjenesten. Dette gjelder både for egne HF og private aktører RHF-ene har avtale med.
Pasientbehandling skal baseres på pasientens behov, faglige prioriteringer og i henhold til lovverk og pasientrettigheter. ISF-ordningen skal ikke være styrende for valg av behandlings- eller oppfølgingstiltak. Finansiering av pasientbehandlingen må ses i lys av de samlede bevilgningene.
Refusjonsandel
For 2027 utgjør den aktivitetsbaserte bevilgningen for somatisk spesialisthelsetjeneste om lag 40 prosent og basisbevilgningen om lag 60 prosent. For polikliniske tjenester innenfor psykisk helsevern og TSB utgjør den aktivitetsbaserte bevilgningen om lag 30 prosent og basisbevilgningen om lag 70 prosent.
Rapportering og gruppering
Pasientbehandlingen som skjer i spesialisthelsetjenesten rapporteres til NPR. Dette er grunnlagsdataene for ISF. Utbetalingene gjennom ISF-ordningen skal baseres på reell aktivitet rapportert til Norsk pasientregister (NPR). Til grunn for beregning av ISF-refusjonen ligger et system for klassifisering av ulike pasientbehandlinger basert på tilstand (diagnoser) og tiltak (prosedyrer). Behandlingen klassifiseres til DRG (DiagnoseRelaterteGrupper), STG (SærTjenesteGrupper) og TFG (TjenesteForløpGrupper). Bevilgningens endelige størrelse fastsettes i tråd med dette prinsippet i forbindelse med endelig avregning for 2027.
Beregning av kostnadsvekter
Kostnadsvektene benyttes til å beregne poenggrunnlaget for innsatsstyrt finansiering (ISF). DRG-vektene beregnes på grunnlag av kostnadsinformasjon som årlig innhentes fra sykehusene. Denne informasjonen sammenstilles med rapporterte aktivitetsdata og danner grunnlaget for å fastsette refusjonen knyttet til de ulike DRG-gruppene.
Kostnadsvektene uttrykker den beregnede ressursbruken per DRG og beregnes på grunnlag av innrapporterte gjennomsnittskostnader. Forenklet kan en kostnadsvekt beskrives som den gjennomsnittlige kostnaden for et opphold innen en bestemt DRG eller STG, sett i forhold til kostnaden for opphold i andre DRG-er eller STG-er.
Kostnadsnivået for samme type tjeneste kan variere mellom helseforetakene. Ved beregning av ISF-refusjonen til de regionale helseforetakene (RHF-ene) tas det ikke hensyn til slike lokale kostnadsforskjeller. Kostnadsvektene er basert på kostnadsinformasjon fra alle landets helseforetak og representerer derfor et nasjonalt gjennomsnitt.
Selv om DRG-vektene beregnes med utgangspunkt i detaljert kostnads- og aktivitetsinformasjon fra mange helseforetak, er de ikke tilstrekkelig robuste til å brukes som mål på ressursbruk for den enkelte pasient eller avdeling. Dette skyldes blant annet variasjoner i pasientsammensetning og kostnadsnivå mellom helseforetakene. I tillegg inkluderer kostnadsvektene kostnader knyttet til støttefunksjoner som laboratorie- og radiologitjenester, samt felleskostnader som administrasjon og andre indirekte kostnader. ISF-refusjonen bør derfor brukes med varsomhet som grunnlag for styring eller sammenligning på avdelingsnivå, ettersom kostnadsvektene er utviklet for å beskrive gjennomsnittlig ressursbruk på nasjonalt nivå.
Fordeling av ISF-refusjonen
RHF-ene kan selv bestemme hvordan ISF-refusjonen fordeles til underliggende virksomheter, for å oppfylle sitt sørg-for-ansvar. Regelverket legger ingen føringer for det. Regelverket regulerer heller ikke hvordan RHF-ene finansierer HF-ene eller private aktører som RHF-ene inngår drifts- eller kjøpsavtaler med. Prisen som RHF-ene betaler til private tjenesteytere forutsetter forhandlinger eller anbud på bakgrunn av faktiske kostnader, og skal ikke kobles direkte til ISF refusjonen.