Gå til hovedinnhold
ForsidenForebygging og behandling av underernæringVurdering av risiko for underernæring

Alle pasienter skal vurderes for risiko for underernæring ved innleggelse i helseinstitusjon eller ved oppstart av helse- og omsorgstjenester, og deretter etter en gitt frekvens

Betegnelsen brukes når kravet er forankret i lov eller forskrift.

Vurdering av risiko for underernæring skal inngå i det kliniske undersøkelses-, behandlings- og oppfølgingstilbudet i helse- og omsorgstjenesten. Alle pasienter skal derfor vurderes for risiko for underernæring ved oppstart av helse- og omsorgstjenester og deretter etter en gitt frekvens, eller etter et annet faglig begrunnet individuelt opplegg.

Hvem skal vurderes?

Alle over 18 år som

  • er innlagt på sykehus eller i annen institusjon i spesialisthelsetjenesten 
  • er innlagt i kommunal helse- og omsorgsinstitusjon
  • mottar helsetjenester i hjemmet, inkludert i omsorgsboliger og andre tilrettelagte botilbud
  • mottar praktisk bistand i hjemmet innen matomsorg (mat-, måltids- eller spisebistand) eller deltar på dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens, funksjonsnedsettelser, psykiske problemer og/eller rusbrukslidelser
  • har diagnoser og tilstander med særlig høy forekomst av underernæring* og møter på poliklinikk eller dagbehandling
  • har diagnoser og tilstander med særlig høy forekomst av underernæring* og er på konsultasjoner hos allmennlege

Gjør risikovurdering

  • innen ett døgn etter innleggelse på sykehus eller annen institusjon i spesialisthelsetjenesten og korttidsplass i sykehjem
  • innen én uke etter innleggelse i kommunal helse- og omsorgsinstitusjon, herunder langtidsplass i sykehjem
  • innen to uker etter oppstart av helsetjenester i hjemmet, inkludert i omsorgsboliger og andre tilrettelagte botilbud, praktisk bistand i hjemmet innen matomsorg (mat-, måltids- eller spisebistand) og ved dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens, funksjonsnedsettelser, psykiske problemer og/eller rusmiddelmisbruk
  • ved første besøk i poliklinikk eller dagbehandling i spesialisthelsetjenesten for personer som har diagnoser og tilstander med særlig høy forekomst av underernæring*
  • regelmessig hos allmennlege for personer som har diagnoser og tilstander med særlig høy forekomst av underernæring*

Gjenta risikovurderingen for personer som ikke er i risiko

  • ukentlig i sykehus og korttidsplass i sykehjem
  • månedlig i andre institusjoner i spesialisthelsetjenesten og i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner, herunder langtidsplass i sykehjem
  • månedlig ved hjemmesykepleie, inkludert i omsorgsboliger og andre tilrettelagte botilbud
  • minimum hver sjette måned ved andre helsetjenester i hjemmet, inkludert i omsorgsboliger og andre tilrettelagte botilbud, praktisk bistand i hjemmet innen matomsorg (mat-, måltids- eller spisebistand) og ved dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens, funksjonsnedsettelser, psykiske problemer og/eller rusbrukslidelser
  • minimum hver sjette måned eller oftere ved klinisk bekymring** i poliklinikk eller dagbehandling i spesialisthelsetjenesten for personer som har diagnoser og tilstander med særlig høy forekomst av underernæring*
  • minimum hver sjette måned eller oftere ved klinisk bekymring** hos allmennlege for personer som har diagnoser og tilstander med særlig høy forekomst av underernæring*

*Personer som har en diagnose eller tilstand med særlig høy forekomst av underernæring inkluderer eldre med flere diagnoser, eldre over 75 år, personer med store sammensatte eller komplekse behov, personer med nevrologiske og nevromuskulære sykdommer og dysfunksjoner, personer med ulike syndromer og kromosomavvik, personer med demens, personer med nedsatt funksjonsevne, inkludert utviklingshemming, personer med tygge- og svelgevansker, personer med kroniske psykiatriske lidelser og/eller rusbrukslidelser og pasienter med kreft og andre kroniske lidelser, som hjertesvikt, tarmsykdom, nyresykdom, leversykdom eller lungesykdom (inkludert kronisk obstruktiv lungesykdom (kols)).

**Klinisk bekymring kan være uventet vekttap, dårlig sårtilheling, apati, tap av muskelmasse, redusert appetitt, endret smakssans, tygge- og svelgevansker, endret avføringsmønster eller løstsittende klær (NICE, 2017).

Alternativt gjennomføres eller gjentas risikovurderingen etter et annet faglig begrunnet individuelt opplegg som dokumenteres i pasientjournalen i henhold til pasientjournalforskriften § 6 bokstav g (lovdata.no).

Dersom brukere/pasienter allerede er undervektige eller underernært i henhold til diagnosekriteriene E44.00 eller E43.00, eller det forventes et uønsket vekttap i forbindelse med sykdom eller behandling, er pasienten i risiko for underernæring. Det skal da gjennomføres en individuell kartlegging (se kapittel 2).

Personer som er kritisk syke eller innlagt ved intensivavdeling vurderes i utgangspunktet å være i risiko for underernæring, og skal kartlegges individuelt (se kapittel 2).

Det samme er tilfelle når de vanligst brukte verktøyene for å vurdere risiko for underernæring alene ikke er nok eller egnet til å vurdere risiko, for eksempel

  • når pasientens vekt er påvirket av andre forhold slik som ved væskeansamling
  • hos pasienter med planlagt fedmekirurgi
  • hos gravide og ammende

Hvis pasienten for eksempel skal gjennomgå omfattende kirurgi etableres vanligvis en forebyggende ernæringsplan (se kapittel 3).

Personer over 18 år i livets sluttfase (terminal fase, tilsvarende forventet levetid på uker eller dager) vurderes ikke systematisk for risiko, men ut fra den enkeltes helsetilstand og behandling samt ønsker og preferanser.

Personer med nedsatt funksjonsevne, herunder utviklingshemming, er en uensartet gruppe. En del vil ha risiko for feil- og underernæring. Dette kan blant annet gjelde personer med særlig alvorlig og dyp grad av utviklingshemming, eller i kombinasjon med muskel- og/eller autismespekterlidelser (Hove, 2004). Når det gjelder vurdering av risiko for underernæring hos personer med utviklingshemming, vises det til den nasjonale veilederen Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming.

Med helsetjenester i hjemmet menes ulike helsetjenester som ytes til hjemmeboende. «Helsetjenester i hjemmet» er alle former for planlagte kommunale helsetjenester som ytes hjemme hos pasienten eller med utgangspunkt i pasientens hjem. Eksempler på helsetjenester som kan ytes i hjemmet er hjemmesykepleie, ergoterapi og fysioterapi. Helsedirektoratet har utgitt en veileder for saksbehandling og tildeling av kommunale helse- og omsorgstjenester (PDF).

I sykehus og andre institusjoner i spesialisthelsetjenesten og i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner vil vurdering av risiko for underernæring kunne gjennomføres som del av innkomstjournal.

Tidlig identifisering av pasienter i risiko gjør det mulig å iverksette tiltak før underernæring oppstår. Ved langtidsopphold i sykehus, rehabiliteringsinstitusjon eller sykehjem vil målt vekt ved innkomst ligge til grunn for videre oppfølging av ernæringsstatus. Mål av vekt er en grunnleggende del av å vurdere ernæringstilstand. Mål av vekt er også viktig i vurdering av væskebalanse, i dosering av legemidler i vurdering av klinisk tilstand og for å evaluere tiltak eller behandling. Vektendring over tid i kombinasjon med endring i kroppsmasseindeks (KMI) er det enkleste målet på endringer i ernæringsstatus. Veiing gjennomføres ved innkomst eller første møte med helse- og omsorgstjenesten og jevnlig videre. Som hovedregel veies pasienter på sykehus minst ukentlig, beboere på sykehjem/hjemmebaserte tjenester månedlig. Et ufrivillig vekttap på over 5 % siste tre måneder eller over 10 % siste halvår (uansett utgangsvekt) er regnet som et alvorlig vekttap som gir økt risiko for sykdom og komplikasjoner.

Personer som tidligere ikke har ønsket å bli risikovurdert, spørres rutinemessig igjen på et senere tidspunkt, og etter tidsintervallene gitt per tjenestenivå.

Utgangspunktet for all helsehjelp er at den er frivillig, og at den bygger på informert samtykke. Hva som er "tilstrekkelig med informasjon", kan variere mellom personer og med ulike settinger (Socialstyrelsen 2020). Å skape en felles forståelse for hvorfor det er viktig å vurdere risiko for underernæring, vil legge grunnlaget for godt samarbeid og medvirkning.

Avklar rollefordelingen mellom og innen de involverte tjenestene og hvem som foretar risikovurdering og videre ernæringsoppfølging (se kapittel 5).

Helse- og omsorgstjenester som ytes, skal være forsvarlige. Forsvarlighetskravet er lovfestet i helsepersonelloven § 4 (lovdata.no), helse- og omsorgstjenesteloven § 4‑1 (lovdata.no) og spesialisthelsetjenesteloven § 2‑2 (lovdata.no). Det innebærer blant annet at virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester, og helsepersonell som yter helsehjelp, skal gi pasienten et helhetlig og koordinert tilbud.

Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell. Dette inkluderer oppfølging av forhold knyttet til en tilstand, en sykdom eller plager en person har, og av forhold som kan være avledet av dette. Begrepene «faglig forsvarlighet» og «omsorgsfull hjelp» i helsepersonelloven § 4 understreker dette.

Forsvarlighetskravet gir videre en generell plikt til oppfølging av pasienters medisinske og helsemessige behov uavhengig av hvor helsehjelpen ytes.

Plikten til forsvarlighet i helsepersonelloven § 4 og i tjenestelovgivningen innebærer at helsepersonell eller virksomheter som yter helsehjelp har ansvar for å gi pasienten god omsorg i tillegg til forsvarlig helsehjelp. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (fn.no), artikkel 25 punkt 1, sier at kommunene er forpliktet til å legge til rette for at alle brukerne i pleie- og omsorgstjenesten har rett til helseomsorg og rett til trygghet i tilfelle av sykdom som skyldes forhold som han ikke er herre over.

Ofte vil underernæring være et første symptom på eller en følgetilstand av en sykdom, men tilstanden kan også utvikle seg over tid fordi problemet ikke blir identifisert. Dersom det ikke blir iverksatt nødvendige tiltak for å fange opp risiko for å forebygge og behandle underernæring, eller forebygge sykdom som følge av underernæring, kan dette være uforsvarlig fordi det vil kunne medføre tap av leveår med god helse.

For det enkelte helsepersonell innebærer forsvarlighetskravet at vedkommende skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen ellers. I dette ligger blant annet en forventning om at man følger nasjonale veiledere og retningslinjer.

Videre gjelder et krav om å innhente nødvendig tilgjengelig informasjon om pasienten. Helsepersonell skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell. Det er ofte flere fagpersoner som samarbeider om utredning og behandling. Vurdering av risiko for underernæring anbefales gjennomført av helsepersonell med adekvat kunnskap og erfaring (NICE, 2017). Rutiner for å sikre pasienten en god ernæringsoppfølging av kvalifisert personell vil ofte være nødvendig for å sikre at forsvarlighetskravet blir oppfylt.

Forsvarlig helsehjelp innebærer at hver pasient har krav på hjelp som er tilpasset individuelle behov, ut fra den enkeltes helsetilstand og livssituasjon. Valg av tiltak må baseres på pasientens sykdomshistorie og symptomer og medisinske og fysiologiske, samt kulturelle, sosiale og psykologiske faktorer. Det må også vurderes i hvilken grad pasienten evner å følge opp råd og veiledning som blir gitt.

Kvalitetsforskriften (lovdata.no) gjelder for helse- og omsorgstjenester i kommunene og kan sees på som en utdypning av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven. Kvalitetsforskriften skal bidra til å sikre at personer som mottar pleie- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven, får ivaretatt sine grunnleggende behov. Tjenestene skal gis med respekt for det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel.

Eksempler på grunnleggende behov knyttet til ernæring er

  • fysiologiske behov, som tilstrekkelig næring (mat og drikke)
  • sosiale behov, som mulighet for samvær under måltid, sosial kontakt og aktivitet
  • tilpasset hjelp ved måltider og nok tid og ro til å spise
  • nødvendig tannbehandling og ivaretatt munnhygiene
  • helsefremmende kosthold og rimelig valgfrihet med hensyn til mat
  • bruk av spesialkost, som for eksempel konsistenstilpasset kost, ved behov
  • spesiell tilrettelegging av matvaretilbud og måltider for personer med demens og andre som har vanskelig for å formulere sine behov
  • nødvendig medisinsk undersøkelse og behandling, rehabilitering, pleie og omsorg tilpasset den enkeltes tilstand
  • bruk av sondeernæring og intravenøs ernæring ved behov

Tilsyn og revisjoner har avdekket mangelfull ernæringsoppfølging, som utfordrer pasientsikkerheten (Riksrevisjonen 2018-2019 (riksrevisjonen.no).

Det er store variasjoner mellom fylker og kommuner. Nasjonale kvalitetsindikatortall for kommunale helse- og omsorgstjenester innen ernæring viser at rundt en tredjedel i alderen 67 år og eldre i sykehjem og hjemmebaserte tjenester enten er underernært eller i risiko for å bli det. Tallene viser videre at det bare er rundt halvparten av beboere i sykehjem og en femtedel av brukere av hjemmetjenester som blir vurdert for risiko for underernæring. Oppdaterte tall for kommuner og fylker publiseres årlig på Helsedirektoratets temasider for nasjonale kvalitetsindikatorer.

Undernæring forekommer i alle aldre og innenfor alle diagnosegrupper og vektklasser. Risiko for underernæring øker med økende alder. Generelt er risikoen høyest for eldre på sykehus, etterfulgt av beboere på sykehjem og hjemmeboende eldre med helse og omsorgstjenester.

Underernærte personer har økt sykdomsbyrde, forkortet forventet levetid, økt risiko for komplikasjoner, forverret fysisk og kognitiv funksjon og redusert livskvalitet. I tillegg har underernærte personer redusert toleranse for behandling. Pasienter som er underernærte ligger lenger på sykehus og har flere reinnleggelser enn de som ikke er underernært.

Underernæring har helsemessige konsekvenser for den enkelte og økonomiske konsekvenser for samfunnet, men tilstanden er underdiagnostisert og underbehandlet. Tidlig identifisering, kartlegging og oppfølging av risiko for underernæring kan bidra til å forebygge utvikling av underernæring eller sykdom som følge av underernæring, forebygge funksjonsfall, og forebygge eller utsette innleggelse i institusjon. Slik forebygging vil gi helsegevinster for den enkelte og være kostnadseffektivt for samfunnet.

Les mer om underernæring på temasidene om underernæring.

Ifølge SSB hadde nær 7 av 10 personer i befolkningen én eller flere konsultasjoner hos allmennlegen i 2020 (ssb.no). Ifølge forskrift om fastlegeordning i kommunene § 19 (lovdata.no) skal allmennlegen ivareta en medisinskfaglig koordineringsrolle og samarbeide med relevante tjenesteytere om egne listeinnbyggere. Allmennleger har i henhold til forskrift om fastlegeordning i kommunene § 20 (lovdata.no) ansvar for å tilby forebyggende tiltak til personer der det avdekkes risiko for utvikling eller forverring av sykdom.

Den britiske nasjonale faglige retningslinjen for forebygging og behandling av underernæring fra National Institute for Health and Care Excellence (nice.org.uk) (NICE, 2017) vektlegger at vurdering for risiko for underernæring bør gjentas i allmennlegepraksis og poliklinikk og dagbehandling i spesialisthelsetjenesten når det er en «klinisk bekymring» ('clinical concern'). Som eksempler på klinisk bekymring nevner NICE blant annet uventet vekttap, dårlig sårtilheling, apati, tap av muskelmasse, redusert appetitt, endret smakssans, tygge- og svelgevansker, endret avføringsmønster eller løstsittende klær. Ifølge NICE kan vurdering av risiko for underernæring gjennomføres i sammenheng med andre besøk til tjenestene, for eksempel ved rutinemessig helsesjekk eller når en person får influensavaksine.

Hove, O. (2004). Weight survey on adult persons with mental retardation living in the community. Res Dev Disabil, 25(1), 9-17.

NICE (2017). Nutrition support for adults: oral nutrition support, enteral tube feeding and parenteral nutrition United Kingdom: Hentet fra https://www.nice.org.uk/guidance/cg32

Riksrevisjonen (2018-2019). Riksrevisjonens undersøkelse av tilgjengelighet og kvalitet i eldreomsorgen. Dokument 3:5 Hentet fra https://www.riksrevisjonen.no/globalassets/rapporter/no-2018-2019/tilgjengelighetkvaliteteldreomsorgen.pdf

Socialstyrelsen (2020). Att förebygga och behanda undernäring. Kunskapsstöd i hälso- och sjukvård och socialtjänst Stockholm: Socialstyrelsen.


Siste faglige endring: 09. oktober 2024 Se tidligere versjoner

Helsedirektoratet (2022). Alle pasienter skal vurderes for risiko for underernæring ved innleggelse i helseinstitusjon eller ved oppstart av helse- og omsorgstjenester, og deretter etter en gitt frekvens [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 09. oktober 2024, lest 05. desember 2025). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/forebygging-og-behandling-av-underernaering/vurdering-av-risiko-for-underernaering/alle-pasienter-skal-vurderes-for-risiko-for-underernaering-ved-innleggelse-i-helse-og-omsorgsinstitusjon-og-ved-oppstart-av-helse-og-omsorgstjenester-og-deretter-etter-en-gitt-frekvens-eller-etter-et-annet-faglig-begrunnet-individuelt-opplegg

Få tilgang til innhold fra Helsedirektoratet som åpne data: https://utvikler.helsedirektoratet.no

Om Helsedirektoratet

  • Om oss
  • Jobbe hos oss
  • Kontakt oss

    Postadresse:
    Helsedirektoratet
    Postboks 220, Skøyen
    0213 Oslo

Aktuelt

  • Nyheter
  • Arrangementer
  • Høringer
  • Presse

Om nettstedet

  • Personvernerklæring
  • Tilgjengelighetserklæring (uustatus.no)
  • Besøksstatistikk og informasjonskapsler
  • Nyhetsvarsel og abonnement
  • Åpne data (API)
Følg oss: