Kapittel 10 Tapte leveår ved ulykkesdødsfall for personer i psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Bakgrunn og formål med indikatoren

Ulykkesdødsfall omfatter dødsfall som skyldes utilsiktede hendelser som forgiftninger, fall, kvelning, trafikkulykker, drukning og brann. I Norge omkommer rundt 2000 mennesker årlig som følge av ulykker, og forekomsten er høyere blant menn enn kvinner [1]. Hvert dødsfall rammer mange, og etterlatte og nærstående kan sitte igjen med både sorg og ubesvarte spørsmål.

Ulykkesdødsfall i gruppen som har vært i kontakt med psykisk helsevern (PHV) og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) omfatter et bredt spekter av hendelser, men forskning viser at en betydelig andel kan være skjulte selvmord [2] eller ulykker der rusmiddelbruk har vært en sentral medvirkende faktor [3].

Blant pasienter som har vært i kontakt med psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling, er risikoen for dødsfall knyttet til ulykker betydelig høyere enn i befolkningen for øvrig [4]. Dette skyldes både økt sårbarhet, høy forekomst av komorbide psykiske lidelser, rusmiddelbruk og utfordringer i hverdagsfungering. Flere internasjonale og norske studier indikerer at en del ulykker i disse populasjonene i realiteten er underkategoriserte selvmord, særlig drukning, fall, forgiftninger og trafikkhendelser22,23,24, [5], [6].

I tillegg er rusmiddelrelaterte ulykker vanlige, hvor påvirkning av alkohol eller narkotiske stoffer svekker vurderingsevne, koordinasjon og reaksjonsevne, og øker risikoen for farlige situasjoner. Kombinasjonen av psykiske plager og rusmiddelbruk forsterker risiko ytterligere.

Opptrappingsplanen for psykisk helse (regjeringen.no) har også selvmord som fokusområde der det beskrives mange tiltak til forebygging. Regjeringen har gjennom stortingsmeldingen for rusmiddelfeltet målsetninger om bedre forebygging, skadereduksjon og behandling. Indikatoren kan brukes til å følge med på om tiltak rettet mot pasientpopulasjonen påvirker antall døde. Nasjonal faglig retningslinje for selvmordsforebygging i psykisk helsevern og TSB er utarbeidet for å forebygge selvmord, også disse skjulte selvmordene som indikatoren dekker. Integrert behandling av psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet, sammen med sterkere samarbeid mellom helsetjenester, Nav og kommunale tjenester, er avgjørende for å styrke sikkerheten og redusere risiko for både reelle og skjulte selvmord og rusrelaterte ulykker.

Indikatoren måler tapte leveår som følge av ulykker blant personer som har hatt minst én kontakt med psykisk helsevern (PHV) eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) de siste fem årene før dødsfallet. Mange av de som dør i ulykker har tidligere vært i behandling i disse tjenestene, og forskningen viser at risikoen for ulykkesdød er betydelig høyere i denne gruppen enn i befolkningen generelt. En del av dødsfallene er reelle ulykker, mens andre kan være skjulte selvmord eller hendelser der rusmidler har bidratt til økt risiko.

Lenke til NKI siden for indikatoren: Tapte leveår ved ulykke for personer i PHV/TSB

Ulykkesdødsfallsindikatoren har følgende struktur:

• Hovedmåltall (selve indikatoren): « Tapte leveår ved ulykkesdødsfall for personer i PHV/TSB»
• Måltall 2: «Antall døde av ulykker per 100 000 i PHV/TSB»
• Måltall 3: «Antall døde av ulykker i PHV/TSB»
• Måltall 4: «Antall døde kvinner som følge av ulykker per 100 000 i PHV/TSB»
• Måltall 5: «Antall døde menn som følge av ulykker per 100 000 i PHV/TSB»
• Måltall 6: «Antall døde kvinner som følge av ulykker i PHV/TSB »
• Måltall 7: «Antall døde menn som følge av ulykker i PHV/TSB »

Generelle resultater

Færre år går tapt for ulykkesindikatoren enn for de to andre dødsårsakene (Figur 34). Tapte leveår er på landsbasis 7,5 for personer i PHV/TSB sammenlignet med den øvrige befolkning.

Det supplerende målet for rate per 100 000 pasienter viser en høyere forekomst av ulykkesdødsfall i Helse Nord enn i resten av landet for de siste par årene (figur 35). Figuren nedenfor oppsummerer hvordan de ulike målemetodene fanger opp ulike aspekter av problemstillingen. Her kan man se at Lofoten, Vesterålen og Salten, samt Finnmark har høyere rater av ulykkesdødsfall enn mange av de andre Helsefelleskapene, også når man avgrenser aldersprofilen til 15-75 år. 

Når man ser på aldersprofilen for antall døde (figur 37) så er det tydelig at svært mange eldre dør av ulykker og kan ha hatt en helt urelatert kontakt med PHV i forkant av ulykkesdødsfallet. Eventuelle tiltak for indikatoren (for ratemålet) kunne vært avgrensning av aldersspennet til eksempelvis 75 år for å gjøre indikatoren mer sensitiv for å måle ulykkesdødsfall som kan knyttes til helsetjenestene pasientene har mottatt.

Typer ulykkesdødsfall

Når man ser på hva slags ulykker som ligger til grunn for dødsfallet så fremtrer fall som en dominerende kategori dersom alle aldersgrupper inkluderes. Dersom aldersspennet justeres til 15-75 år så jevnes denne effekten noe ut.

Dette understøtter også at en aldersavgrensning kan være nyttig å implementere for indikatoren for å knytte ulykkesdødsfallet tettere til tjenesteoppfølging.