Kapittel 11 Diskusjon – dødsårsaksmålene

Resultatene for tapte leveår ved selvmord, overdoser og ulykkesdødsfall viser at disse dødsårsakene samlet bidrar til et betydelig helsetap blant personer som har vært i kontakt med psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Tapte leveår gir særlig høy vekt til dødsfall i yngre alder. For pasientgrupper innen psykisk helse og rus er dette relevant, ettersom flere av dødsårsakene – særlig selvmord og overdoser – forekommer tidligere i livsløpet enn mange somatiske dødsårsaker i den generelle befolkningen. Indikatoren kan derfor bidra til å synliggjøre et helsetap som ellers kan bli mindre tydelig dersom man kun ser på antall dødsfall eller dødsrater.

Resultatene må samtidig tolkes med varsomhet. Tapte leveår påvirkes i stor grad av enkeltstående hendelser i yngre aldersgrupper, og indikatorene kan derfor variere mer fra år til år, særlig i mindre geografiske områder eller i små populasjoner [1]. Små endringer i antall dødsfall kan gi relativt store utslag i estimatene. I tillegg påvirkes tapte leveårsmålet av alderssammensetning av pasientpopulasjonen i det geografiske området, samt variasjonene i levealder i den generelle befolkning for det samme området.  Dette understreker behovet for å vurdere indikatorene over flere år og i sammenheng med andre mål på dødelighet. På sikt kan man vurdere hvorvidt tapte leveår som mål kan anvendes kun på landsnivå, og at man heller benytter antall per 100 000 som selve indikatoren som skiller mellom Helsefelleskap og endringer over tid. Revisjon kan vurderes etter erfaringer med bruk av denne indikatoren, i dialog med fagmiljø.

Det finnes også noe usikkerhet i registrering av dødsårsaker, som nevnt under 9.3 (lenke) der det er stort overlapp mellom overdose og ulykke, samt overdose og selvmord. Hvorvidt en overdose er et selvmord eller en ulykke kan til tider være umulig for ansvarlig lege å fastsette [2]. Samtidig kan svært mange selvmord som ikke er overdoser kamufleres som ulykker og registreres feil. Av disse grunnene bør alle tre indikatorene sees i sammenheng.

En annen begrensning er at indikatoren i seg selv ikke kan si noe om årsakene til dødsfallene eller kvaliteten på den behandlingen pasienten har mottatt. Dødelighet påvirkes av en rekke faktorer som ligger utenfor helsetjenestens direkte kontroll, inkludert sosiale forhold, levekår, rusmiddelbruk, somatisk helse og psykososiale belastninger. Indikatorene bør derfor primært forstås som signalindikatorer som kan bidra til å identifisere områder hvor det kan være behov for nærmere analyser. Samtidig gir indikatorene et viktig supplement til overdødelighetsmålene. Mens overdødelighet måler forskjeller i dødelighet mellom pasientpopulasjonen og den øvrige befolkningen, gir tapte leveår et mål på den samlede sykdomsbyrden knyttet til bestemte dødsårsaker. Samlet kan disse indikatorene gi et mer helhetlig bilde av dødelighet blant personer som har vært i kontakt med psykisk helsevern og TSB.

Indikatorene kan også bidra til å synliggjøre områder der forebyggende tiltak kan ha særlig stor betydning. Selvmordsforebygging, overdoseforebygging og forebygging av ulykker er sentrale innsatsområder i flere nasjonale strategier og handlingsplaner [3], [4], [5], [6]. Ved å følge utviklingen i tapte leveår knyttet til disse dødsårsakene over tid kan indikatorene gi et grunnlag for å vurdere effekten av slike tiltak. Det finnes dessverre ikke god nasjonal registrering av antall selvmordsforsøk, overdoser eller ulykker som er avverget etter kontakt med PHV / TSB.

Som for øvrige nasjonale kvalitetsindikatorer bør dødsårsaksmålene tolkes i sammenheng med andre indikatorer og analyser innen feltet. Ingen enkelt indikator kan alene gi et fullstendig bilde av kvaliteten i tjenestene. Ved å kombinere informasjon fra flere indikatorer kan man få et mer nyansert bilde av utviklingen i dødelighet og tjenestene som mottas for personer med psykiske lidelser eller rusmiddelproblemer.

Indikatorene kan også bidra til å følge opp nasjonale målsettinger om å redusere forskjeller i levealder mellom personer med psykiske lidelser eller rusmiddelproblemer og den øvrige befolkningen. I Opptrappingsplanen for psykisk helse (regjeringen.no) er økt levealder og redusert overdødelighet for disse pasientgruppene et sentralt resultatmål. Ved å belyse hvilke dødsårsaker som bidrar mest til tap av leveår kan indikatorene gi et viktig kunnskapsgrunnlag for prioritering av forebyggende tiltak og videre utvikling av tjenestene.