Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

3.3. Orale tilstander med risiko for somatisk sykdom

Fagbegrep i delkapitlet: 

  • Abdominalt aortaaneurisme Svekkelse i åreveggen av bukdelen av hovedpulsåren som resulterer i en unormal utposing.
  • Apikal periodontitt Infeksjon i tannens rotkanalsystem med spredning til rotspissområdet.
  • Aterogenese Dannelse av plakk i den indre foringen av arteriene og er forbundet med koronar hjertesykdom.
  • Aterosklerose (åreforkalkning) Avleiringer av kolesterol på innsiden av arteriene.
  • Aterotrombotisk kardiovaskulær sykdom
  • Mulig effekt av åreforkalkning som f.eks. hjertekrampe, hjerteinfarkt, slag, eller leggkramper, som skyldes for liten blodtilførsel til muskulaturen.
  • Carotid arteriell sykdom Oppstår når carotis arteriene blir smalere eller sperret. Dette skyldes vanligvis aterosklerose, eller oppbygging av plakk i blodkar.
  • Dysgeusi Forvrengning eller unormal smak i munnen.
  • Familiær hyperkolesterolemi Arvelig høyt kolesterol.
  • Hyperglykemi Høyt blodsukker.
  • Komorbiditet Defineres som samtidig tilstedeværelse av én eller flere psykiske lidelser eller somatiske tilstander utover hoveddiagnosen.
  • Mukositt En inflammasjonsliknende prosess i munnslimhinnen forårsaket av ioniserende stråling og en av de vanligste akutte bivirkningene ved strålebehandling mot hode- og hals.
  • Perifer arteriesykdom Delvis eller hel blokkering av én eller flere arterier som leverer blod til bena, armer, hode eller mage.
  • Preeklampsi Svangerskapsforgiftning.

Flere oppsummeringer i vårt utvalg har sett på sammenhengen mellom en oral tilstand og risiko for somatisk sykdom. I Figur 3-5 viser vi sammenhengene hvor den orale tilstanden vist til venstre i figuren er den antatte eksponeringsfaktoren mens den somatiske tilstanden til høyre i figuren viser det assosierte utfallet. Av Figur 3-5 fremgår det at periodontitt var den orale tilstanden som dukket opp i flest treff, etterfulgt av tanntap og tannrotspissinfeksjon.

Figur 3-5 Studerte sammenhenger i systematiske oversikter identifisert som beskrivende for orale tilstander assosiert med risiko for somatisk sykdom

Figur 3-5.jpg
Kilde: Oslo Economics

3.3.1 Periodontitt

I litteratursøket identifiserte vi flest oppsummeringer der periodontitt var den orale tilstanden som eksponerte populasjonene for risiko for generelle tilstander. Det var totalt 29 oppsummeringer som hadde periodontitt som eksponeringsfaktor for somatiske sykdommer [7, 84-111]. Denne sammenhengen var også omtalt i nasjonale og internasjonale helseforvaltningskilder fra England og WHO.

Periodontitt og hjerte- og karsykdom

13 av de inkluderte studiene undersøkte sammenhengen mellom periodontitt og hjerte- og karsykdom, hvorav alle studiene studerte denne assosiasjonen hos voksne personer [7, 84-95].

Samtlige studier fant en assosiasjon mellom periodontitt og risiko for hjerte- og karsykdommer, og flere av studiene rapporterte om en signifikant eller sterk assosiasjon. Flere av oppsummeringene peker imidlertid på ulike metodiske utfordringer tilknyttet de inkluderte studiene. Resultatene bør derfor tolkes med noe varsomhet.

Wang m.fl. (2019) undersøkte assosiasjonen mellom periodontitt og perifer arteriesykdom (perifer arteriell sykdom i underekstremiteter og carotid arteriell sykdom), og hvordan periodontitt kan bidra til økt risiko og progresjon av perifer arteriesykdom. Studien inkluderte resultater fra 25 studier med totalt 22 090 inkluderte personer, og fant at insidensen av perifer arteriell sykdom var signifikant høyere blant voksne med periodontitt sammenlignet med voksne uten periodontal sykdom, både for perifer arteriell sykdom i underekstremiteter og carotid arteriell sykdom [84].

Yang m.fl. (2018) kartla graden av assosiasjon mellom perifer arteriell sykdom og periodontitt basert på syv studier med totalt 4 307 inkluderte pasienter. Forfatterne fant at personer med periodontitt hadde 1,7 ganger så høy risiko for perifer arteriell sykdom sammenlignet med personer uten denne sykdommen [85]. I tillegg fant de en signifikant forskjell i gjennomsnittlig antall tenner, der personene med perifer arterie- sykdom manglet flere tenner enn personene i kontrollgruppen.

Kaschwich m.fl. (2019) fant også sterke indikasjoner på en assosiasjon mellom periodontitt og perifer arteriesykdom. Deres oppsummering, som inkluderte studer med ulikt studiedesign (tverssnittstudier, kohortstudier, og kasus- kontrollstudier), fant at personer periodontitt hadde mellom 30 og 720 prosent høyere risiko for perifer arteriesykdom, sammenlignet med personer uten periodontitt. Forfatterne drøftet tre mulige kanaler mellom periodontitt og perifer arteriell sykdom: 1) sykdomsgivende bakterier entrer blodomløpet fra det betente tannkjøttet og invaderer skadede deler av arterieveggen, 2) periodontitt kan føre til at anti-inflammatoriske mediatorer frigjøres fra orale punkt til blodomløpet og endrer den systemiske inflammatoriske respons, og derigjennom skader arterieveggen, og 3) periodontitt
kan gi autoimmunitet til proteinet HSP60 som også resulterer i skade på arterieveggen [86].

En oppsummering av Salhi m.fl. (2019) undersøkte forholdet mellom periodontitt og abdominalt aorta aneurisme basert på fem studier, hvorav to var menneskestudier og tre var dyrestudier. Forfatterne konkluderte med at periodontale bakterier i blodstrømmen eller vaskulært vev var assosiert med utposning på hovedpulsåren [87].

Schmitt m.fl. (2015) undersøkte i en oppsummering, basert på syv studier og totalt 1 667 personer, assosiasjonen mellom periodontitt og arteriell stivhet. Til tross for heterogenitet på tvers av de inkluderte studiene fant forfatterne en signifikant assosiasjon mellom periodontitt og pulsbølgehastighet, som indikerte arteriell stivhet. Mer spesifikt fant de at personer med alvorlig periodontitt har høyere pulsbølgehastighet, sammenlignet med personer uten periodontitt eller mild periodontitt, både i populasjonsgrupper med og uten komorbiditet (som f.eks. hypertensjon, diabetes, aterosklerose, og familiær hyperkolesterolemi). Forskjellene i pulsbølgehastighet var likevel mindre i populasjonsgruppen med komorbiditet. Forfatterne forklarte denne ulikheten med at komorbiditetene ofte opptrer som konfunderende variabler som kan påvirke assosiasjonen mellom periodontitt og pulsbølge- hastighet [88].

Muñoz Aguilera m.fl. (2020) undersøkte i en nyere oppsummering hvorvidt personer med periodontitt har høyere sannsynlighet for å ha hypertensjon sammenlignet med personer uten periodontitt.

Litteratursøket resulterte i 40 studier med nesten 1,7 millioner inkluderte personer. Forfatterne undersøkte også i hvilken grad assosiasjonen var lineær, herunder om graden av hypertensjon påvirket alvorlighets- graden av periodontitt, samt hvorvidt gjennomsnittlig blodtrykk hos personer med periodontitt var høyere enn hos personer uten periodontitt. Oppsummeringen konkluderte at det var en positiv assosiasjon mellom periodontitt og hypertensjon, og at denne kan ansees som lineær (jo mer alvorlig periodontitt, jo mer alvorlig hypertensjon). De fant at personer med moderat til alvorlig periodontitt hadde 20 prosent høyere risiko for hypertensjon sammenlignet med personer uten periodontitt. Videre fant de at personer som var diagnostisert med en alvorlig form for periodontitt hadde nesten 50 prosent høyere sannsynlighet for hypertensjon. Resultatene viste også et høyere nivå på systolisk og diastolisk blodtrykk hos personer med periodontitt [89].

Assosiasjonen mellom periodontitt og arteriell hypertensjon blant voksne ble også studert av Martin- Cabezas m.fl. (2016). Dette var en oppsummering og metaanalyse av 16 studier med totalt 1,23 millioner inkluderte personer. Resultatene fra studien indikerte at personer med periodontitt har høyere risiko for hypertensjon enn personer uten sykdommen. Også disse forfatterne fant at assosiasjonen mellom hypertensjon og periodontitt var sterkest for personer med alvorlig grad av periodontitt [90].

Dietrich m.fl. (2017) så på koblinger mellom oral helse og aterolosklerose, og bredt definert hjerte- og karsykdom. Studien antydet at insidensen av aterolosklerotisk kardiovaskulær sykdom var høyere for personer med periodontitt, samt at risikoen for hjerte- og karsykdom høyere for personer med tanntap. Forfatterne fant også indikasjoner på at karies, og særlig infeksjoner som oppstår på bakgrunn av karies, var assosiert med høyrere insidens av hjerte- og karsykdom [7].

Humphrey m.fl. (2008) gikk igjennom litteraturen om sammenhengen mellom periodontal sykdom og assosierte orale helsemål og hjerte- og karsykdom. Metaanalysen antydet at personer med periodontitt hadde signifikant høyere (24 prosent) risiko for å få hjerte- og karsykdom enn kontrollpersoner, og at periodontal sykdom slik kunne tolkes som en risikofaktor for hjerte- og karsykdom. Studien fant også en sammenheng mellom periodontal sykdom og hjerte- og karsykdom, uavhengig av typiske risikofaktorer for hjerte- og karsykdom som alder, kjønn, røykestatus, og sosioøkonomisk status [91].

Bahekar m.fl. (2007) gjennomførte en metaanalyse av observasjoner i primærstudier med totalt 87 000 observasjoner. De fant, etter justering for alder, kjønn, diabetes og røyking, en positiv korrelasjon mellom periodontitt og koronar hjertesykdom . Selv om det ble kontrollert for trolig viktige konfunderende variabler, kan det alltid være andre viktige utelatte variabler. Det sagt, funnet her gir i alle fall en indikasjon om en sammenheng.

Mustapha m.fl. (2007) fant, i en studie av fem kohortstudier og tre tverrsnittstudier, en sterk assosiasjon mellom periodontal sykdom, med forhøyet bakteriell utsettelse, og hjerte- og karsykdom og tidlig aterogenese. Analysen av studiene fant at personer med periodontal sykdom hadde 75 prosent høyere risiko for hjerte- og karsykdom og tidlig aterogenese sammenlignet mer personer uten noen form for periodontal sykdom. Forfatterne konkluderte med at resultatene antydet at nivået på systemisk bakterielt utfall fra periodontitt er et biologisk relevant utfall med hensyn på risiko for aterosklerose [93].

Scannapieco m.fl. (2003) fant i sin oppsummering indikasjoner på at periodontal sykdom er moderat assosiert med aterosklerose-indusert sykdom, som hjerte- og karsykdom, slag, og perifer vaskulær sykdom. Forfatterne studerte blant annet i hvilken grad periodontal sykdom førte til initiering eller progresjon av aterosklerose, men konkluderte med at det, basert på daværende litteratur, ikke var mulig å si noe om dette omfanget [94].

En av de eldste oppsummeringene i utvalget var publikasjonen av Madianos m.fl. (2002), som vurderte evidensen som kobler periodontal sykdom til hjerte- og karsykdom og prematur fødsel eller lav fødselsvekt. Forfatterne evaluerte åtte kohortstudier, fire kasuskontrollstudier, og fire tverrsnittstudier, hvorav halvparten av kohortstudiene og tverrsnittstudiene samt to tredeler av kasus- kontrollstudiene rapporterte om en signifikant assosiasjon mellom periodontitt og hjerte- og karsykdom. Halvparten av studiene som studerte assosiasjonen mellom periodontitt og prematur fødsel og/eller lav fødselsvekt rapporterte også om en signifikant assosiasjon. Forfatterne konkluderte med at evidensen som knyttet periodontitt med økt risiko for hjerte- og karsykdom og prematur fødsel og/eller lav fødselsvekt var begrenset [95].

Retningslinjer fra NICE har også kort beskrevet at orale sykdommer, herunder periodontitt er assosiert med koronar hjertesykdom [96].

Periodontitt og diabetes/diabeteskomplikasjoner

Fire av de inkluderte oppsummeringene så på hvilken påvirkning periodontitt hadde på personer med diabetes [97-100]. Studiene identifiserte en sammenheng mellom periodontitt og diabetes, og fant både høyere prevalens og risiko for diabetes, samt diabeteskomplikasjoner ved identifisert periodontitt.

Nguyen m.fl. (2020) inkluderte observasjoner fra om lag 9 000 voksne fra 14 studier, for å undersøke assosiasjonen mellom periodontitt og komplikasjoner av diabetes. Ni av de inkluderte studiene var vurdert til å ha en god kvalitet og lav risiko for skjevheter.

Alle studiene rapporterte konsistent om en høyere risiko for diabeteskomplikasjoner blant personer med periodontitt sammenlignet med personer med diabetes uten periodontitt. Forfatterne påpeker at den observerte assosiasjonen mellom periodontitt og diabeteskomplikasjoner kan påvirkes av flere forhold, men trekker hyperglykemi frem som den mest sannsynlige mekanismen. Samtidig viste de også til store begrensninger i datagrunnlaget, samt stor heterogenitet mellom studiene, særlig når det gjaldt forskjeller i antall personer og variasjon i diagnostiske kriterier i klassifisering av periodontitt og diabetes [97].

Graziani m.fl. (2018) undersøkte hvorvidt periodontitt påvirker prevalens av diabetes, om personer med en kombinasjon av diabetes og periodontitt opprettholdt samme kontroll av diabetesen som personer uten periodontitt. Videre ville de finne ut om periodontitt var assosiert med en høyere forekomst av diabeteskomplikasjoner. 20 studier ble sammenstilt i en metaanalyse. Denne fant at personer med periodontitt hadde høyere risiko for å utvikle diabetes, samt svekket kontroll over glykeminivå.

Videre fant de en signifikant assosiasjon mellom periodontitt og diabetes-relaterte komplikasjoner, både for personer med diabetes type 2. Diabetes- relaterte komplikasjoner som følge av periodontitt ble også funnet hos personer med diabetes type 1.

Forfatterne påpekte imidlertid at de signifikante resultatene bør tolkes med varsomhet grunnet stor heterogenitet og begrenset kvalitet på studiene [98].

Sammenhengen mellom periodontitt og diabetes har også blitt studert av Borgnakke m.fl. (2013). De fant at det var evidens for at periodontal sykdom hadde en negativ påvirkning på glykemisk kontroll og diabeteskomplikasjoner, og at periodontal sykdom kan bidra til utvikling av diabetes type 2. Forfatterne fant også at personer med diabetes (type 1 eller 2), i kombinasjon med periodontal sykdom, hadde høyere prevalens av diabeteskomplikasjoner enn tilsvarende personer uten periodontal sykdom. Forfatterne fant imidlertid ikke grunnlag for å si at det var en sammenheng mellom periodontitt og svangerskapsdiabetes [99].

Forholdet mellom periodontitt og diabetes er også undersøkt av Ziukaite m.fl. (2018), i en metaanalyse av 27 studier med 83 340 inkluderte personer.

Forfatterne fant en høyere prevalens og risiko for diabetes blant personer med periodontitt enn for til- svarende personer uten periodontitt. Vider fant de at prevalensen av diabetes blant personer med periodontitt var høyest i studier av asiatiske populasjoner og lavest i studier av europeiske populasjoner. Forfatterne fant også en relativ underrapportering av diabetes i selv-rapportert data sammenlignet med klinisk data, hvilket trekkes frem som en utfordring for estimatet av diabetes-prevalens [100].

Periodontal sykdom som den etablerte orale tilstanden har også blitt assosiert med diabeteskomplikasjoner i offisielle helseretningslinjer fra NICE i England [96].

Periodontitt og ereksjonssvikt

Vi identifiserte tre studier som undersøkte assosiasjonen mellom periodontitt og ereksjonssvikt [101-103]. Alle de tre oppsummeringene fant en positiv assosiasjon mellom kronisk periodontitt og ereksjonssvikt. Kun én av studiene som hadde derimot kontrollert for konfunderende variabler [103], og evidensgraden på de to andre studiene var begrenset [101, 102].

Liu m.fl. (2017) fant i sin metaanalyse en signifikant assosiasjon mellom kronisk periodontitt og ereksjonssvikt, herunder litt over to ganger høyere risiko for personer med periodontitt sammenlignet med personer uten. Forfatterne gjennomførte også en metaregresjonsanalyse for å fange opp effekten av andre variabler på sammenhengen. I analysen fant de at alder var en signifikant prediktor, med høyere risiko for ereksjonssvikt for yngre personer med periodontitt [103]. En svakhet ved oppsummeringen var imidlertid at det ikke ble funnet studier som hadde kontrollert for kjente konfunderende variabler, som røyking og alkoholinntak.

Wang m.fl. (2016) fant også en positiv assosiasjon mellom erektil dysfunksjon og kronisk periodontitt. Mer konkret fant de at personer med periodontitt hadde litt over tre ganger så høy risiko for erektil dysfunksjon sammenlignet med personer uten periodontitt.

Forfatterne pekte imidlertid på at statistisk heterogenitet begrenset konklusjonsgraden av funnene [101].

En oppsummering av Kellesarian m.fl. (2018) finner også et positivt forhold mellom kronisk periodontitt og ereksjonssvikt. Forfatterne påpeker imidlertid at resultatene må tolkes med varsomhet da det finnes konfunderende variabler som kan påvirke både utvikling av periodontitt og ereksjonssvikt, herunder røyking, alkoholinntak, dårlig kontrollert diabetes, samt hjerte- og karsykdom. De fleste av de inkluderte studiene hadde ikke kontrollert for én eller flere av disse variablene. Forfatterne konkluderte derfor med at det kan være et forhold mellom de to tilstandene, men at evidensgrunnlaget var mangelfullt. I påvente av longitudinelle studier om assosiasjonen var det derfor ikke mulig å si hvorvidt tilstandene er assosierte [102].

Periodontitt og hjerneslag

To av oppsummeringene vi fant studerte sammenhengen mellom periodontitt og hjerneslag [97- 98]. Metaanalysene antydet en assosiasjon mellom periodontitt og hjerneslag, men forfatterne pekte også på vesentlige begrensninger ved evidensen.

Fagundes m.fl. (2019) hadde som målsetning å utforske en mulig assosiasjon mellom periodontitt og hjerneslag. Metaanalysen, bestående av 11 studier med observasjoner for om lag 30 000 personer, antydet at personer med periodontitt har høyere risiko for hjerneslag og hjerneinfarkt sammenligner med personer uten periodontitt. Forfatterne fant også, både i kasuskontroll- og kohortstudier, at personer med periodontitt hadde signifikant høyere sannsynlighet for både hjerneslag og hjerteinfarkt.

Disse studiene justerte imidlertid ikke for alvorlighetsgrad av periodontitt [104].

Funnene til Fagundes m.fl. (2019) understøttes av Leira m.fl. (2017), som fant at personer med periodontitt hadde omtrent tre ganger høyere sannsynlighet for hjerneslag enn friske kontrollpersoner. Forfatterne advarte imidlertid mot for direkte tolkning av funnene, da både periodontitt og hjerneslag kan ha flere felles faktorer, som for eksempel alder, høyt blodtrykk og diabetes [105].

Periodontitt, demens og Alzheimers sykdom

Tre av oppsummeringene i vårt utvalg undersøkte sammenhengen mellom periodontitt, demens og Alzheimers sykdom [106].

Nadim m.fl. (2020) studerte nylig sammenhengen mellom periodontal sykdom og demens i en metaanalyse av syv studier. Studiene viste en positiv assosiasjon mellom periodontitt og risiko for demens, og forfatterne fant at personer med periodontitt hadde 38 prosent høyere risiko for demens sammenlignet med tilsvarende personer uten periodontitt [106].

Tonsekar m.fl. (2017) studerte også om risikoen for demens eller kognitiv svikt var assosiert med kronisk periodontitt eller tanntap. Forfatterne inkluderte 16 studier og 4 100 personer i gjennomgangen. Av de 16 studiene rapporterte fire studier om en assosiasjon mellom vedvarende demens og tap av flere tenner, mens én fant at kronisk periodontitt var assosiert med demens. Videre fant åtte eksperimentelle studier en assosiasjon mellom kognitiv nedsettelse og tanntap. Da primærstudiene spriket metodisk og siden det ble brukt ulike definisjoner for periodontitt konkluderte forfatterne med at resultatene burde tolkes med varsomhet. Det var således ikke grunnlag for å konkludere med at det var en assosiasjon mellom risiko for demens eller nedsatt kognitiv funksjon og kronisk periodontitt eller tanntap [107].

Leira m.fl. (2017) har også studert en mulig assosiasjon mellom periodontal sykdom og Alzheimers sykdom. De fant en signifikant assosiasjon mellom periodontitt og Alzheimers sykdom, samt at risikoen for Alzheimers økte med alvorlighetsgraden av periodontitt. Det ble understreket at det ikke kan utelukkes at personer med Alzheimers sykdom trolig har dårligere tannhygiene enn tilsvarende friske personer, og at de derfor er mer utsatt for peridontal sykdom. Det kan derfor også være at påvirkningen går fra Alzheimers sykdom til periodontitt, eller at det er et bidireksjonalt forhold. Nok en gang ble det konkludert med at de inkluderte studiene (kasus- kontroll studier og tverrsnittstudier) var uegnet til å avgjøre eventuell kausal retning [108].

Periodontitt og kreft

To oppsummeringer vurderte sammenhengen mellom risikofaktorer for hematopoietisk og lymfatisk kreft, og bukspyttkjertelkreft [109, 110]. Begge oppsummeringene fant en høyere risiko for å utvikle kreft ved periodontal sykdom.

Wu m.fl. (2020) undersøkte forholdet mellom periodontitt og risiko for hematopoietisk og lymfatisk kreft, basert på seks studier som inkluderte totalt 579 358 personer. Forfatterne fant at periodontitt var signifikant assosiert med en økt risiko for hema- topoietisk og lymfatisk kreft, herunder at personer med periodontitt hadde 17 prosent høyere risiko for hematopoietisk og lymfatisk kreft enn tilsvarende friske kontrollpersoner [109].

Den andre oppsummeringen, Maisonneuve m.fl. (2017), fant at personer med periodontal sykdom hadde 74 prosent høyere risiko for å utvikle bukspyttkjertelkreft relativt til personer uten periodontal sykdom. Oppsummeringen inkluderte studier som kontrollerte for kjente felles risikofaktorer både for periodontitt og bukspyttkjertelkreft.

Forfatterne fant videre at personer som manglet tenner hadde 54 prosent høyere risiko for bukspyttkjertelkreft enn friske kontrollpersoner. Forfatterne påpekte at selve koblingen mellom tilstandene var ukjent, men at dette blant annet kunne skyldes endringer i oralt mikrobiom [110].

Periodontitt og ikke-alkoholisk fettleversykdom, overvekt/fedme, reumatoid artritt, uheldig/utilsiktet graviditetsutfall

Alakhali m.fl. (2018) undersøkte om periodontal sykdom var en risikofaktor for ikke-alkoholisk fettlever. Oversikten inkluderte 12 studier og totalt 53 384 personer. Alle studiene bortsett fra én, fant at periodontale sykdommer kunne være assosiert med ikke-alkoholisk fettleversykdom [111].

WHO har beskrevet at orale sykdommer kan føre til smerte og ubehag som reduserer livskvaliteten. I tillegg har det blitt identifisert en link mellom kroniske sykdommer og orale sykdommer som periodontitt og karies [112]. Fra England er det i offisielle helseretningslinjer beskrevet at periodontal sykdom er assosiert med både reumatoid artritt og utilsiktet utfall av graviditet, som prematur fødsel, lav fødselsvekt ved prematur fødsel, lav fødselsvekt ved gestasjonsalder, spontanabort og preeklampsi [96].

3.3.2 Tanntap

Åtte studier fra litteratursøket undersøkte hvordan tanntap påvirket risiko for ulike somatiske tilstander [14, 110, 113-118].

Tanntap og demens

Av de åtte identifiserte studiene fra litteratursøket fokuserte to studier på sammenhengen mellom tanntap og demens [113-114]. Disse metaanalysene fant at tanntap var en risikofaktor for demensutvikling, men kvaliteten på funnene lave, særlig i den ene studien [113].

Fang m.fl. (2018) undersøkte forholdet mellom tanntap og risiko for demens i en metaanalyse av 21 studier med observasjoner for om lag 45 000 eldre. Studien fant at personer som manglet tenner hadde litt over dobbelt så høy risiko for å utvikle demens. Assosiasjonen ble diskutert i lys av at tanntap kunne påvirke inflammatoriske prosesser i hjernen som til slutt kunne gi kognitiv svikt, men studiens funn kunne ikke si noe om en slik kausativ retning [114].

Oh m.fl. (2018) undersøkte sammenhengen mellom antall gjenværende tenner og demens. Fra en oppsummering av 11 studier med omtrent 30 000 middelaldrende eller eldre fant forfatterne at personer med et høyt antall gjenværende tenner hadde 50 prosent lavere risiko for demens senere i livet, sammenlignet med personer med et lavt antall gjenværende tenner. Forfatterne påpeker imidlertid at kvaliteten på funnene var lav [113].

Det framstår i det hele tatt som usannsynlig at tanntap skal kunne føre til demens. Dette ville vært et relativt spektakulært funn, men på bakgrunn av evidensen som presentert over finner vi ikke dette.

Tanntap og kreft

To av metaanalysene i vårt utvalg som studerte risiko for utvikling av bukspyttkjertelkreft og spiserørskreft ved etablert periodontal tilstand [109, 114]. Begge studiene fant en etablert assosiasjon mellom tanntap og risiko for utvikling av kreft.

Som tidligere beskrevet under avsnitt 3.3.1, fant kollegaene Maisonneuve m.fl. (2017) at personer med tanntap hadde over dobbelt så høy risiko for å utvikle bukspyttkjertelkreft sammenlignet med friske kontroll- personer, også etter justering for vanlige risiko- faktorer ved assosiert ved bukspyttkjertelkreft som kjønn, røyking, BMI, diabetes og alkohol [110].

Chen m.fl. (2015) studerte sammenhengen mellom tanntap og utvikling av spiserørskreft i en metaanalyse av åtte studier fra Asia, Amerika og Europa. Resultatene viste at personer med større tanntap hadde en høyere forekomst av spiserørskreft i Asia, men studien fant ikke tilsvarende resultater for Amerika og Europa. Forfatterne fant også at personer med hyppig tannbørsting hadde lavere risiko for å utvikle spiserørskreft [115]. Resultatene var delvis konsistent med annen evidens om økt risiko for blant annet magekreft, hode- og nakkekreft, og spiserørskreft.

Systematiske oppsummeringer om tanntap og andre somatiske tilstander

Fire av de inkluderte studiene studerte tanntap, som oral eksponeringstilstand, kunne rapportere om en sammenheng med den somatiske helsetilstanden, herunder slag, dødelighet (fra alle typer årsaker), emosjonell påvirkning, og fedme/overvekt [14, 116-118].

I en oppsummering av Fagundes m.fl. (2020) ble de indentifisert flere studier som fant en assosiasjon mellom tanntap og hjerneslag, herunder at personer med tanntap hadde høyere risiko for hjerneslag sammenlignet med friske kontrollpersoner. Det var imidlertid stor variasjon i utfallsmål som insidens, relativ risiko og hazardrate, noe vanskeliggjorde sammenstilling, slik at det ikke ble mulig å gjennomføre en metaanalyse [116].

Peng m.fl. (2019) fant i en metaanalyse et mulig forhold mellom tanntap og risiko for dødelighet fra alle typer årsaker. Forfatterne konkluderte med at tanntap (og særlig tannløshet) kan bidra til økt risiko for generell dødelighet. Mer konkret fant de at tap av ti tenner øker risikoen for generell dødelighet med om lag 15 prosent. Risikoen økte jo større tanntapet var, og var særlig høy ved tannløshet. Resultatene var konsistente med resultater fra subgruppeanalyser og sensitivitetsanalyser. For kardiovaskulær sykdom og hjerte- og karsykdom kunne ikke tanntap tilskrives som en potensiell markør. Forfatterne påpekte at resultatene burde tolkes med varsomhet, ettersom det er flere felles risikofaktorer for oral sykdom og systemiske sykdommer [117].

Kudsi m.fl. (2020) fant at tanntap kunne forårsake psykologiske forstyrrelser hos noen pasienter.

Forfatterne vurderte evidens for validerte screening- verktøy som benyttes for å måle psykiske forstyrrelser blant pasienter med tanntap, og fant at mange pasienter hadde problemer med å akseptere tap av tenner, og opplevde emosjonelle plager relatert til det å miste tennene som påvirket selvtilliten. Dette reduserte også deltakelse i aktiviteter og sosial interaksjon. Forfatterne konkluderte samtidig med at de tilgjengelige verktøyene og instrumentene for å måle den emosjonelle påvirkningen av tanntap var uegnede [118].

Nascimento m.fl. (2016) undersøkte hvorvidt det finnes et mulig (bidireksjonalt) forhold mellom tanntap, tannløshet og fedme/overvekt blant voksne. De inkluderte 16 studier der tanntap og tannløshet var eksponeringsfaktoren i 12 av studiene, mens fedme/overvekt var den eksponerende faktoren i fire av studiene. Resultatene viste at overvektige voksne hadde nesten dobbelt så høy risiko for tanntap og 25 prosent høyere risiko for tannløshet. I tilfellene der tanntap eller tannløshet var den eksponerende faktoren, fant forfatterne at personer med tanntap hadde 41 prosent høyere risiko for å bli overvektige, og denne risikoen økte til 60 prosent i tilfeller der personer hadde mistet alle tennene. Ettersom alle studiene var tverrsnittstudier, kunne ikke resultatene fra denne metaanalysen si noe om det kausale forholdet mellom tanntap, tannløshet og fedme/overvekt, og omvendt [14].

3.3.3 Karies, ateriolosklerotisk kardiovaskulær sykdom og overvekt/fedme

Én studie fra litteratursøket [7] og én helseforvaltningskilde har beskrevet sammenhengen mellom karies som den orale helsetilstanden og ateriolosklerotisk kardiovaskulær sykdom og overvekt/fedme som den somatiske tilstanden.

Kollegaene Dietrich m.fl. (2017), fant som tidligere beskrevet i avsnitt 3.3.1, bevis på at karies og sykdom med infeksjon fra karies eller periodontale vev var assosiert med insidens av kardiovaskulær sykdom [7].

Videre har WHO, som beskrevet tidligere i avsnitt 3.3.1, beskrevet en sammenheng mellom kroniske sykdommer som overvekt og fedme og alvorlige orale sykdommer som periodontitt og karies [119].

3.3.4 Andre orale tilstander som kan øke risiko for somatiske tilstander

Tre av de inkluderte oppsummeringene i vårt utvalg studerte risiko for aterosklerose og hjerte- og karsykdom ved dentale tilstander, samt sammenhengen mellom ernæringsstatus/oralt inntak og lungesykdom ved orale tilstander [8, 120-121].

Tannrotspissinfeksjon og hjerte- og karsykdom

Berlin-Broner m.fl. (2017) undersøkte en potensiell assosiasjon mellom tannrotspissinfeksjon og hjerte- og karsykdom i sin oppsummering av 19 studier.

Forfatterne fant at en rekke av de inkluderte studiene viste en assosiasjon mellom tannrotspissinfeksjon og hjerte- og karsykdom, men at disse assosiasjonene sannsynligvis var forbundet med visse skjevheter.

Oppsummeringen kunne derfor ikke konkludere med at tannrotspissinfeksjoner kan øke risikoen for hjerte- og karsykdom [120].

Svelgeproblemer, dysgeusi, mukositt, xerostomi, og ernæringsstatus

Hva angår orale utfall hos hode- og halskreftpasienter har Bressan m.fl. (2016) analysert kvaliteten på evidenens fra studier som så på hvordan svelgeproblemer, dysgeusi, mukositt og xerostomi påvirket ernæringsstatus, herunder oralt inntak. De fant begrenset med data relatert til problemstillingen, og konkluderte med at evidensen om sammenhengen mellom orale utfall, inntak og vekttap i hovedsak var av lav eller moderat kvalitet. Det ble beskrevet at det mangler høykvalitetsevidens for å fastslå graden av disse assosiasjonene hos hode- og halskreftpasienter [121].

Periodontitt, karies, plakk og lungesykdom

Manger m.fl. (2017) undersøkte hvorvidt dårlig oral helse og lungesykdom opptrer hos de samme personene eller populasjonene, med formålet å gi et omriss av forholdet mellom tilstandene. Oppsummering antydet at orale sykdommer er assosiert med lungesykdom, og at KOLS og lungebetennelse kan påvirkes av periodontitt, karies og plakk. Forfatterne undersøkte også hvilke tiltak rettet mot de orale tilstandene som kunne redusere insidensen av KOLS og lungebetennelse. De fant at klorheksidin kunne redusere forekomsten av KOLS. Videre fant de at vanlig tannbørsting kan redusere insidensen, varigheten, og dødeligheten av lungebetennelse blant pasienter på sykehus [8].

Sist faglig oppdatert: 04. oktober 2021