I 2025 endte 12 saker med dom om opphør av vernet. Ni av disse sakene ble avgjort av tingretten, og tre av lagmannsretten. På tidspunktet for domstolsprøvingen, var ti av pasientene underlagt tvungent vern uten døgnopphold, mens to var innlagt på døgnavdeling.
Gjennomgangen av dommene viser at opphør av tvungent vern oftest skyldtes manglende oppfyllelse av tilleggsvilkårene. I noen av sakene ble både behandlingsvilkåret og farevilkåret vurdert, men ingen av alternativene funnet oppfylt. I fem saker fant retten at forverringsalternativet ikke var oppfylt. Dette skyldtes usikkerhet knyttet til tidskravet, enten basert på historikken eller fordi det ble vurdert å være sannsynlig at pasienten ville fortsette med medisinene på frivillig grunnlag. I fire saker ble farevilkåret vurdert, men ikke funnet oppfylt. To saker endte med opphør fordi grunnvilkåret om alvorlig sinnslidelse ikke ble ansett som oppfylt. I tillegg ble vernet opphevet i tre saker etter en samlet helhetsvurdering, til tross for at de øvrige vilkårene var oppfylt. Ingen av sakene endte med opphør utelukkende fordi pasienten ble vurdert å være samtykkekompetent. Tre av dommene ble avsagt under dissens.
En kort oppsummering av dommene:
Telemark tingrett (Sak 24-200489)
Telemark tingrett var ikke i tvil om at saksøker hadde en "alvorlig sinnslidelse". Retten fant imidlertid ikke forverringsvilkåret oppfylt, og vurderte at situasjonen var svært lik den som er beskrevet i Rt. 2001 s. 752 (hvor en pasient underlagt langvarig tvang (16 år) ble gitt muligheten til å prøve seg for å se hvordan det går). I denne saken hadde saksøker vært underlagt tvungent vern i 7 år, men var fortsatt vurdert til å være svært preget av sykdommen, og uten en reell utsikt til bedring. Tingretten uttalte at:
"Retten finner at saksøker (A) bør få mulighet til å se hvordan det går før A eventuelt blir innlagt igjen med fare for å forbli på TPH resten av livet. A bør gis mulighet til å prøve ut de alternativer A og nettverket ønsker før det er for sent."
Samtykkekompetansen ble ikke vurdert da det ikke var nødvendig for konklusjonen.
Oslo tingrett (Sak 25-036043) – Dissens
Oslo tingrett kom til at både grunnvilkåret og forverringsalternativet var oppfylt, og at saksøker manglet samtykkekompetanse. Retten delte seg i et flertall og mindretall når det gjaldt helhetsvurderingen, hvor flertallet kom til at tvungent vern ikke var den beste løsningen. Flertallet la avgjørende vekt på at saksøker hadde begrenset effekt av medisinene, særlig vurdert opp mot hvor inngripende saksøker opplevde medisinbehandlingen. Retten til selvbestemmelse ble vurdert til å veie tyngre enn behovet for behandling.
Trøndelag tingrett (Sak 25-074558)
Trøndelag tingrett var ikke i tvil om at grunnvilkåret var oppfylt, og at saksøker åpenbart ikke var samtykkekompetent. Retten fant imidlertid ikke at forverringsalternativet eller farevilkåret var oppfylt. Retten var ikke i tvil om at saksøker ville oppleve en forverring ved å slutte på medisiner, men det var usikkert når en slik forverring ville vise seg. Det ble lagt vekt på at saksøker hadde uttrykt en viss motivasjon for å ta medisiner for å slippe "mas" fra helsetjenesten, samt at det var mange år siden saksøker sist hadde seponert antipsykotika og derfor nå burde få "prøve seg" uten tvungent vern.
Ved vurdering av farevilkåret viste retten til at de nevnte volds- og trusselhendelsene lå fem år tilbake i tid, og konkluderte med at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at saksøker ville utgjøre en nærliggende og alvorlig fare for andre uten tvungent vern.
Vestfold tingrett (Sak 25-058511)
Partene var enige om at saksøkers diagnose "paranoid schizofreni" kvalifiserte til en alvorlig sinnslidelse, og at saksøker var samtykkekompetent. Farevilkåret var derfor det eneste aktuelle tilleggsvilkåret. Retten fant det troverdig at saksøker ville fortsette på medisinene frivillig, og kom derfor til at tvungent vern ikke var nødvendig for å hindre en alvorlig og nærliggende fare.
Agder tingrett (Sak 25-090165)
Agder tingrett fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at saksøker hadde en "alvorlig sinnslidelse". Retten vurderte at saksøkers psykotiske utbrudd synes å være utløst av faktorer som søvnmangel, perioder med høyt stressnivå eller sorg. Retten vektla at det ikke fremsto klart hvilken betydning antipsykotisk medisin hadde hatt for å redusere risikoen for psykose, at det forelå lite informasjon om saksøkers alminnelige funksjonsnivå og at det ikke var satt en eksakt diagnose. Utvikling av psykosen og eksempler på rask tilfriskning uten antipsykotisk medikasjon talte for at det ikke dreide seg om en manifestert og alvorlig psykoselidelse. De øvrige vilkårene ble ikke vurdert.
Trøndelag tingrett (Sak 25-120354)
Partene var enige om at saksøker hadde en alvorlig sinnslidelse. Tingretten kom imidlertid til at verken forverringsalternativet eller farevilkåret var oppfylt. Retten la vekt på at saksøker var fornøyd med nåværende medisinering og ønsket å fortsette med denne, samt vitneforklaring fra boligpersonell som fortalte at saksøker tidligere hadde oppsøkt hjelp ved behov. En vesentlig forverring innen 3-4 måneder fremsto derfor ikke som det mest sannsynlige. Angående farevilkåret, vurderte retten at tidligere vold ikke virket å ha vært særlig relatert til psykisk lidelse og at de alvorligste episodene lå langt tilbake i tid. Det ble vektlagt at det i nyere tid hadde vært perioder uten tvungent vern og uten medisiner, hvor det ikke var rapportert om vold. Retten vurderte også at saksøker hadde tilstrekkelig sykdomsinnsikt, og derfor hadde samtykkekompetanse i relasjon til behandlingen.
Oslo tingrett (Sak 25-137573)
Tingretten var i tvil om saksøker hadde en underliggende psykoselidelse eller om det var snakk om en rusutløst psykose. Retten la vekt på saksøkers alder og at det ikke forelå en lengre historikk på alvorlig psykisk lidelse og at det ikke var utelukket at symptomene og varigheten kunne forklares av saksøkers rusbruk. Retten vurderte at den aktuelle diagnosen var stilt på et for tynt grunnlag, og utredningen som forelå var for dårlig. Konklusjonen ble derfor at vilkåret "alvorlig sinnslidelse" ikke var oppfylt.
Selv om det ikke var avgjørende for resultatet, bemerket tingretten at de heller ikke vurderte farevilkåret som oppfylt. De hendelser som var beskrevet, ble av retten vurdert til å ikke være alvorlige nok til å utgjøre en fare for andres liv eller helse.
Sør-Rogaland tingrett (Sak 25-141439)
Sør-Rogaland tingrett kom, under tvil, til at grunnvilkåret og forbedringsalternativet var oppfylt, og at saksøker manglet samtykkekompetanse. Grunnet tvil om samtlige vilkår, fant retten at tvungent vern ikke var den beste løsningen for saksøker. Det ble vektlagt at selv om det ble vurdert å være sannsynlighetsovervekt for at saksøker hadde en pågående psykose, så var det ikke stilt en endelig diagnose og rusutløst psykose var ikke utelukket. Retten la også vekt på opplysninger fra pårørende om at saksøker hadde fungert godt i hverdagen før innleggelsen, og at frivillig utredning og behandling ikke fremsto som åpenbart formålsløst.
Buskerud tingrett (Sak 25-181898)
Buskerud tingrett fant at saksøker klart hadde en "alvorlig sinnslidelse", men at det ikke var sannsynliggjort at saksøker kunne forvente å bli vesentlig bedre med videre tvungent vern. Retten la vekt på at vrangforestillinger som ubehandlet hadde vedvart i over ett år hos eldre pasienter, var vanskelig tilgjengelige for psykiatrisk behandling.
Retten vurderte også farevilkåret, men kom til at den atferd som var beskrevet ikke utgjorde et stort nok skadepotensial til å nå opp til terskelen om "alvorlig og nærliggende" fare for andre.
Gulating lagmannsrett (LG-2025-176747) – Dissens (4-1)
Gulating lagmannsrett kom til at grunnvilkåret var oppfylt, men delte seg i et flertall og mindretall ved vurderingen av forverringsalternativet. Flertallet la til grunn at ankende part ville avslutte den antipsykotiske tablettbehandlingen umiddelbart dersom vernet opphørte, men fant at sykehistorikken tydet på at en vesentlig forverring ikke ville inntre innen tidskravet på tre måneder. Mindretallet (fagkyndig meddommer) mente det var stor sannsynlighet for en vesentlig forverring innen tre måneder, og at de øvrige vilkårene for tvungent vern også var oppfylt.
Agder lagmannsrett (LA-2025-123362)
Agder lagmannsrett fant at grunnvilkåret, forverringsalternativet og vilkåret om manglende samtykkekompetanse var oppfylt. Retten fant likevel at tvungent psykisk helsevern ikke var den klart beste løsningen etter en konkret helhetsvurdering. Det ble særlig lagt vekt på pasientens tette kommunale oppfølging, sterke behandlingsallianse med fastlegen og den begrensede risikoen ved å forsøke frivillig behandling på nytt.
Som et understøttende moment, viste lagmannsretten til de vedtatte lovendringene som skulle tre i kraft 1. juli 2026, som åpner for at pasienter med alvorlig sinnslidelse og manglende beslutningskompetanse kan motta behandling uten hjemmel i psykisk helsevernloven dersom de ikke motsetter seg helsehjelpen.
Eidsivating lagmannsrett (LE-2025-39112) - Dissens (4-1)
Eidsivating lagmannsrett var ikke i tvil om at grunnvilkåret for tvungent vern var oppfylt. Ved vurderingen av forverringsalternativet delte retten seg i et flertall og et mindretall. Flertallet la til grunn at ankende part ville avslutte den antipsykotiske behandlingen dersom vernet opphørte, men fant det usikkert om dette ville føre til en vesentlig forverring innenfor tidskravet. Det ble særlig vist til at pasienten fremsto som aktivt psykotisk også under optimal medisinering, og at det var vanskelig å påvise en tilstrekkelig klar forskjell mellom funksjonsnivået under tvungent vern og tilstanden ved tidligere perioder uten tvang.
Mindretallet (meddommer) mente at sykehistorikken viste en betydelig risiko for rask forverring ved opphør av behandlingen, og at forverringsalternativet derfor var oppfylt.