Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

3.2. Levevaner

3.2.1 Kosthold

Status og utfordringer

Et kosthold i tråd med Helsedirektoratets råd og anbefalinger legger grunnlag for god helse og redusert risiko for ikke-smittsomme sykdommer.

De største ernæringsmessige utfordringene i tiden framover er å øke inntaket av jod, grønnsaker, frukt og bær, grove kornprodukter og fisk, og å redusere inntaket av mettet fett, salt og sukker i alle grupper av befolkningen. Målet i strategien for ikke-smittsomme sykdommer er å redusere saltinntaket i befolkningen med 30 prosent innen 2025.

I en rapport fra Helsedirektoratet 2016 ble det gjort anslag på samfunnsgevinster av å følge kostrådene. En endring av kostholdet i tråd med de norske kostrådene vil gi anslagsvis to gode leveår i løpet av et helt livsløp for en «kostholdsmessig gjennomsnittsnordmann». De mulige samfunnsgevinstene av at befolkningen følger kostrådene ble anslått til totalt 154 mrd. kr. per år.

Oppmerksomheten rundt sammenhengen mellom kosthold og bærekraft har økt, og det er også en utfordring å sikre bærekraftig matforbruk og produksjon, som beskrevet i FNs bærekraftsmål nummer 12. I 2019 startet arbeidet med å oppdatere de nordiske ernæringsanbefalingene som legger grunnlaget for Helsedirektoratets anbefalinger om kosthold, og ernæring. Oppmerksomhet på sammenhengene mellom kosthold og bærekraft vil bli tydeligere i de nye anbefalingene.

Kostholdet er viktig både for å forebygge sykdom og for å fremme god helse. Endring av kostholdet i tråd med Helsedirektoratets kostråd og anbefalinger kan redusere risikoen for utvikling av ikke-smittsomme sykdommer, som kreft, hjerte- og karsykdommer og diabetes type 2. Det gi samfunnsgevinster ved at vi lever lengre og har flere gode leveår med bedre helse. Det er også samsvar mellom et kosthold som fremmer helse og et kosthold som er mer bærekraftig. I
Det er flere positive utviklingstrekk de siste årene, men kostholdet i Norge har fortsatt klare ernæringsmessige svakheter. Forbruket av grønnsaker, frukt og fisk lavere enn anbefalt inntak, mens inntaket av mettet fett og salt er betydelig høyere enn anbefalt (Utviklingen i norsk kosthold 2021). Vurdert opp mot Helsedirektoratets kostråd og anbefalinger spiser vi for lite grønnsaker, frukt, bær, grove kornvarer og fisk. Vi får i oss for mye mettet fett, sukker og salt og for lite kostfiber. Kostens innhold av fett, protein og karbohydrater er innenfor anbefalt nivå.

Hva kan gjøres?

Med utgangspunkt i matforsyningsstatistikken for 2020 bør kostens innhold av mettede fettsyrer og tilsatt sukker begge reduseres med henholdsvis minst 16 og 12 gram per person per dag i gjennomsnitt, mens kostens innhold av kostfiber bør øke med 8 gram per person per dag. Saltinnholdet i kosten bør nesten halveres.

Det er et mål å legge til rette for at folk skal kunne ta kostholdsvalg i tråd med kostrådene, uavhengig av alder, utdanning, språkkompetanse, digitalkompetanse, helsekompetanse, økonomi og andre forutsetninger i livet. Aktørene i matbransjen kan påvirke befolkningens tilgjengelighet av usunn mat og drikke ved å aktivt bruke virkemidler som produktutvikling, pris, plassering, porsjons- og pakningsstørrelse og markedsføring. Kantiner og andre serveringssteder har et ansvar ved å påvirke brukernes kosthold over tid, og bør gjøre sunne valg lett tilgjengelig. Vi ser at det er et potensiale i å tilrettelegge for flere sunne alternativer på idrett, kultur og andre fritidsarenaer (veiviser lokale folkehelsetiltak). Gjennom intensjonsavtalen for et sunnere kosthold er alle tilsluttede aktører forpliktet til å jobbe for å påvirke forbrukeratferd for å bidra til sunnere kosthold gjennom bevisste og ubevisste valg hos forbruker, blant annet ved å jobbe for å øke volum av nøkkelhullsprodukter. Offentlig sektor kan i større grad ha forskriftsfestet krav om å ivareta ernæringshensyn i tråd med kostrådene i anbudsutlysinger for mat, drikke og måltider, ved å følge ernæringskriteriene fra Helsedirektoratet (ernæringshensyn i offentlige anskaffelser av mat og drikke).

Prisvirkemidler benyttes i liten grad på nasjonalt nivå for å dreie kostholdet i sunnere retning. Sunn skatteveksling er definert av WHO som et kostnadseffektivt tiltak for å forebygge utvikling av de ikke-smittsomme sykdommene (Helsedirektoratet (2018)). Sunn skatteveksling innebærer skattlegging av usunn mat (sukker, salt og/eller mettet fett) i kombinasjon med å subsidiere sunn mat (frukt og grønnsaker). Det er dokumentasjon for at skattlegging av usunne matvarer i betydelig grad reduserer forbruket av disse varene og at subsidiering av sunne matvarer øker forbruket.[141]

Ifølge WHO kan avgifter på sukkerholdige drikkevarer bidra til å redusere utvikling av ikke-smittsomme sykdommer (WHO 2017). Det er funnet en større og mer positiv helseeffekt av slike avgifter for lavere sosiale klasser med lavere inntekt, sammenlignet med høyere sosiale klasser med høyere inntekt (NOU 2019: 8 Særavgiftene på sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer). Således vil målrettede og helsemessig begrunnede avgifter kunne bidra til å redusere sosiale forskjeller i helse i tråd med folkehelsemålet. I Norge har det vært særavgifter på sukkerholdige varer gjennom avgift på husholdningssukker, alkoholfrie drikkevarer og sjokolade- og sukkervarer i nesten 100 år. Avgift på sjokolade- og sukkervarer ble avviklet fra 1. januar 2021. Avgift på alkoholfrie drikkevarer ble fjernet helt fra 1. juli 2021. Til sammen medfører disse avgiftskuttene at prisnivået på sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer potensielt reduseres. Dette øker tilgjengeligheten av disse varene og kan ha negativ effekt for folkehelsen. En kombinasjon av subsidier på sunn mat og avgift på usunn mat har vist best effekt (160).[142] Skattleggingen bør være betydelig for å gi effekt på folkehelsen, minimum 10-15 / 20 prosent (161) (162).[143],[144]

3.2.2 Overvekt og fedme

Status og utfordringer

Andelen av befolkningen med overvekt og fedme har økt de siste 40-50 årene. Vi har ikke landsrepresentative tall for vektutviklingen i den voksne befolkningen, men tall fra helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag og Tromsø tyder på at de fleste menn og kvinner nå har overvekt eller fedme. Omtrent 1 av 4 menn og 1 av 5 kvinner har nå fedme (kroppsmasseindeks over 30). Det er også uheldig at livvidden og andelen med bukfedme øker, da dette gir høyere risiko for metabolske komplikasjoner og andre følgesykdommer.

Blant gravide er 22 prosent overvektige ved starten av svangerskapet, og ytterligere 10 prosent har fedme. Fedme og overvekt hos gravide er assosiert med høy fødselsvekt og fødselskomplikasjoner som følge av dette, økt risiko for svangerskapsforgiftning og svangerskapsdiabetes og sjeldne utfall som dødfødsel, dødsfall i nyfødtperioden og ulike typer medfødte misdannelser.

Forekomsten av fedme og overvekt varierer med utdanning og familieforhold og forsterker sosial ulikhet i helse. Andelen med fedme er lavere blant de som har lengre utdanning, og varierer også betydelig mellom ulike grupper innvandrere.

Fedme er en alvorlig og kompleks kronisk sykdom. Både overvekt og fedme øker risikoen for en rekke sykdommer og plager som diabetes type 2, hjerte- og karsykdommer, flere former for kreft, søvnapne, muskel-skjelettplager og psykiske lidelser og mistrivsel. En rapport fra 2019 viser at overvekt og fedme er antatt å være primærårsak til over 3200 dødsfall årlig i Norge (2016)[145]. Antall sykdomsjusterte tapte leveår (DALY) som følge av overvekt (KMI ≥ 25) utgjorde nesten 79 000 i 2016. Det tilsvarer 6,5 prosent av alle sykdomsjusterte tapte leveår for hele befolkningen (alle aldre).

De totale samfunnskostnadene ved fedme beløper seg til ca. 70 milliarder kroner per år. Fedme forårsaker store helseproblemer for den enkelte, og bidrar til en sykdomsbyrde som tilsvarer ca. 40 milliarder kroner i samfunnskostnader per år. Kostnadene knyttet til tapt arbeidsinnsats som følge av sykefravær og uførhet er trolig på over 17 milliarder kroner per år. Helsetjenestekostnader utgjorde 12 milliarder kroner i 2018. Dette gjør samlet sett fedme til en av de mest kostbare «folkesykdommene» i Norge.ibid.

Hva kan gjøres?

Foreløpig er det ingen land som har klart å snu trenden med en stadig økende forekomst av overvekt og fedme, og det er ingen klare konklusjoner på hvilke tiltak som er mest effektive for å forebygge og redusere andel med overvekt/fedme i befolkningen. Det er imidlertid stor enighet om at det er behov for en bred tilnærming og en kombinasjon av ulike tiltak, både befolkningsrettede og tiltak rettet mot høyrisikogrupper. I Norge er det et gap mellom de grunnleggende tiltakene for å forebygge overvekt og fedme og spesialisthelsetjenestens tilbud om overvektskirurgi. Det er behov for et bedre og sammenhengende tilbud i primærhelsetjenesten.

3.2.3 Diabetes type 2

Status og utfordringer

Diabetes type 2 er blant de mest alvorlige nasjonale og globale folkehelseutfordringene. De vil medføre betydelige økninger i sykelighet, dødelighet og økte kostnader for helsetjenester og trygdeytelser fremover. Det er et felt hvor utviklingen går i feil retning, og et felt med et stort potensial for bedre forebygging i Norge. Det er dokumentert at feltet henger tett sammen med sosial ulikhet i helse.[146]

Utvikling av diabetes type 2 kan forebygges, og sykdommen kan også utsettes eller reverseres ved endring av levevaner og vekttap. Potensialet for å utsette eller reversere sykdommen blir av mange grunner ikke tilstrekkelig utnyttet i dag. En viktig årsak er for lav kapasitet i primærhelsetjenesten til å tilby den veiledningen og tette oppfølgingen som er nødvendig for å lykkes. De best dokumenterte tiltakene for å oppnå dette, som anbefales i Nasjonal faglig retningslinje for diabetes, er ikke et reelt tilbud for mange pasienter.

Hva kan gjøres?

I arbeid med pasienter med overvekt og diabetes type 2 er adekvat "biologisk" fagkompetanse ikke tilstrekkelig for å lykkes. God innsikt i de psykososiale utfordringene mange av pasientene har, og gode kliniske kommunikasjonsferdigheter er avgjørende for å lykkes med endring av levevaner og vekttap. Ulik grad av helsekompetanse hos både pasienter og pårørende er også en viktig faktor i forebygging av diabetes 2 og i møte med pasientene. Vi vet at betydelig andel av befolkningen synes det er vanskelig å navigere i helsevesenet, og har utfordringer med å forstå og ta i bruk helseinformasjon.

Det er derfor viktig at fastleger og annet helsepersonell som skal ivareta denne pasientgruppen får både tilstrekkelig faglig kompetanse på feltet og trening i kliniske kommunikasjonsferdigheter. I tillegg må helsepersonell ha nok tid til å følge opp pasientene på den måten vi vet har effekt.

Opplevelse av stigmatisering både fra samfunnet og helsepersonell bidrar til å hindre god behandling av diabetes type 2 pasientene. Tiltak for å redusere stigmatisering vil kunne bedre både behandlingsresultater og livskvalitet.

Generelt bør psykisk og fysisk helse sees mer i sammenheng og behandles integrert hos pasientgruppene med overvekt/fedme og diabetes type 2. Psykiske forhold påvirker utviklingen av sykdommen samtidig som selve sykdommen kan gi psykiske utfordringer.

3.2.4 Fysisk aktivitet og tid i ro

Status og utfordringer

Fysisk inaktivitet er en viktig risikofaktor for ikke-smittsomme sykdommer og for tidlig død. Fysisk inaktivitet øker risikoen for blant annet hjerte- og karsykdom, diabetes og flere typer kreft. Befolkningens fysiske aktivitetsnivå er generelt lavt, unntatt for de minste barna. En stor del av dagen brukes i ro i alle aldre.[147], [148] Blant voksne er de med lengre utdanning mest aktive.[149] Barn i familier med lav inntekt deltar i mindre grad i organiserte (fysiske) aktiviteter enn andre barn.[150], [151], [152] Et høyt kostnadsnivå i idretten får konsekvenser for deltakelsen fra grupper med lavere betalingsevne.[153]

Innsatsene for økt fysisk aktivitet de siste 10 år har ikke hatt ønsket effekt på befolkningens aktivitetsnivå. Dette til tross for at det det siste tiåret er utformet en rekke nasjonale strategier (bl.a. gå- og sykkelstrategi, satsninger i skole, idrett, friluftsliv og helsetjenesten) for å øke aktivitetsnivået. Her gjenstår arbeid.

Sektorisering og mangel på koordinering og samhandling på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå er en utfordring. Det vises her til Bærekraftsmeldingen (Mål med mening) og målet om en helhetlig politikk frem mot 2030. Det finnes mye kunnskap der vi må oversette og tilpasse teori til praksis. Vi trenger å synliggjøre samfunnsøkonomiske analyser av fysisk aktivitet og fysisk inaktivitet. Det trengs en samordnet tverrsektoriell tilnærming og mobilisering, et krafttak. Fysisk aktivitet må integreres som en del av de aller fleste kommunale planer. Her ligger det en stor utfordring og ikke minst potensiale for å mobilisere lite aktive målgrupper. Videre bør individrettede tiltak utvikles, f.eks. friskliv, støtte og veiledning, organisert og egenorganisert aktivitet og digitale produkter.

Hva kan gjøres?

Helsedirektoratet mener daglig fysisk aktivitet i barnehage og skole er et effektivt virkemiddel for utjevning av aktivitetsvaner hos alle barn og unge. Gåing er den vanligste fysiske aktiviteten i alle aldersgrupper, når alle samfunnslag og er viktig i et folkehelseperspektiv.[154] I 2021 har 93 prosent gått turer i parker eller andre naturomgivelser i nærområdene der de bor.[155] Hver uke bidrar fysisk aktivitet ved transport (gå eller sykle til og fra kollektivreiser) til drøyt 1/3, ca. 35 millioner, av alle reiser. Dette er aktivitet som bidrar til mye helse i alle samfunnslag i løpet av en uke. Personer med lav inntekt går mer ved transport og bruker mer kollektivtransport enn personer med høy inntekt.[156]

Helsebegrensninger rapporteres som den vanligste hindringen for å trene i befolkningen, og 29 prosent av dem over 16 år sier at helsen begrenser mulighetene til å trene.[157] Friluftslivsaktiviteter har større grad av sosial likhet i deltagelse enn mange andre aktiviteter.[158]

Fysisk inaktivitet er en av faktorene som øker risikoen for blant annet hjerte- og karsykdom, diabetes og flere typer kreft. Ved tilrettelegging for fysisk aktivitet styrkes målet om et helsefremmende og bærekraftig samfunn. Konservative estimat viser en årlig velferdsgevinst knyttet til økt fysisk aktivitet på drøyt +400 000 kvalitetsjusterte leveår dersom alle inaktive blir fysisk aktive. Dette innebærer at flere i befolkningen lever med mindre sykdom knyttet til fysisk inaktivitet og at levealderen vil økes med omtrent tre ekstra friske leveår sammenlignet med en person som er fysisk inaktiv. Ved økt aktivitet kan gevinsten dobles.[159]

Det vil være kostnadseffektivt å satse på utbygging av gang- og sykkelveier og at den samfunnsøkonomiske nytten av gang- og sykkelvegnettene trolig er minst 4-5 ganger større enn kostnadene knyttet til utbygging.[160] Beregninger fra København viser at etablering av «sykkelsuperveier» som gjør at reisetiden går ned, vil øke andelen syklister på bekostning av bilister og gi besparelser i klimagassutslipp og helseutgifter.[161]

Det er dokumentert at økt fysisk aktivitet i skolen har positiv effekt på regning, lesing og læringsmiljø.[162] Kostnaden for en utvidelse fra dagens to timer kroppsøving per uke til fem timer per uke kan anslås til 4,5 mrd. kr per år for grunnskolens ti trinn. Den potensielle velferdsgevinsten i livsløpsperspektivet er i størrelsesorden 27 ganger tiltakskostnadene. Det betyr at så lenge en av 27 elever endrer adferd i et livsløpsperspektiv, vil tiltaket være lønnsomt.[163] Økt fysisk aktivitetsnivå og fysisk form i befolkningen, kan med bakgrunn i dette gi et bidrag til økt måloppnåelse i alle de tre nasjonale folkehelsemålene. For å redusere de sosiale ulikhetene i helse, bør arbeide på blant annet følgende områder styrkes; økt fysisk aktivitet i barnehage, skole, i og utenfor arbeidsliv, få flere til å gå og sykle i hverdagen, bedre tilrettelegging av aktivitetsvennlige nærmiljøer og redusere kostnadsnivået for deltakelse i ulike aktivitetstilbud i alle aldersgrupper.

I tillegg er det flere gevinster i et større perspektiv. Investeringer i arbeid for økt fysisk aktivitet har en rekke gevinster knyttet til helse, økonomi og sosiale forhold. Verdens helseorganisasjon slår fast at dette vil direkte bidra til oppfyllelsen av mange av bærekraftsmålene i 2030, bl.a. mål om økonomisk vekst, ulikhet, helse, utdanning, klima, forbruk og produksjon, bærekraftige byer/samfunn og samarbeid på tvers.[164] I det videre arbeidet bør det strategiske arbeidet legges opp med tanke på å sikre at arbeid for at et aktivitetsfremmende samfunn forankres og at oppmerksomhet på tvers av ulike sektorer, og at sektorer med stor påvirkningskraft bør ansvarliggjøres i større grad. Det er behov for å styrke forståelsen om effekt på måloppnåelse i sektorene, det kan være knyttet til områder som læring, mobilitet, produktivitet, nærvær, klima og bedre helse.

Arbeid for fysisk aktivitet vil bidra til å redusere sosial ulikhet og kan samtidig bidra til måloppnåelse av de nasjonale folkehelsemålene og flere av bærekraftsmålene. Oppfølgingen av den nasjonale handlingsplanen for fysisk aktivitet, vil være nødvendig i årene som kommer. I kapittelet om barn og unge omtales fysisk aktivitet i barnehage og skole.

3.2.5 Tobakk

Status og utfordringer

Norge har gjennom mange år hatt en positiv utvikling der stadig færre unge røyker, og hvor gjennomsnittsalderen blant dagligrøykere øker. Det er imidlertid fortsatt stor forskjell mellom ulike sosiale grupper. Fremdeles er det 8 prosent eller ca. 360 000 personer som røyker daglig. Tobakksrøyk er en viktig enkeltårsak til for tidlig død og redusert livskvalitet, og øker risikoen for en rekke kreftformer, hjerte- og karsykdom og lungesykdommer. Parallelt med nedgangen i røyking har det over tid vært en kraftig økning i snusbruk i befolkningen under 45 år. Rundt 15 prosent av hele den voksne befolkningen, eller om lag 670 000 personer (2021) oppgir at de snuser daglig.[165] Reduksjon av tobakksbruk er viktig for at Norge skal kunne nå WHOs mål for arbeidet mot ikke-smittsomme sykdommer.

Hva kan gjøres?

Helsedirektoratet mener det må være et mål å redusere andelen røykere, med fortsatt vekt på røykeslutt, og samtidig opprettholde lav rekruttering av unge til tobakksbruk og nikotinavhengighet. Tobakkspolitikken bør utformes på en måte som får flest mulig av røykerne til å slutte, eller gå helt over til mindre skadelige produkter. Dilemmaet er at produkter som kan gjøre det lettere for de gjenværende røykerne å slutte, også kan være attraktive for unge. Selv om det tidligere forbudet mot nye nikotinprodukter har blitt erstattet av en godkjenningsordning mener Helsedirektoratet det fortsatt bør være en høy terskel for å slippe nye nikotinprodukter inn på markedet. Nikotinprodukter ment for røykeslutt er allerede tilgjengelige gjennom legemiddellovgivningen, og eventuelle nye produkter og varianter bør komme inn som legemidler for å sikre at hjelpemidlene i størst mulig grad blir tilgjengelige for de som trenger det og benyttes i kombinasjon med veiledning.

For å få ned andelen som røyker bør det satses videre på røykeslutt-tiltak. Røykeslutt er et svært viktig tiltak for å hindre utvikling og progresjon av kols, hjerte- og karsykdommer og kreft.

WHO har avgifter på topp på sin liste over effektive tiltak på tobakksområdet. I Norge har kostnaden for tobakksvarer sett mot inntekt, stått ganske stille siden 1970-tallet.[166] En økning i tobakkspriser på 10 prosent kan gi en nedgang i konsum på i overkant av 5 prosent.[167]

En kunnskapsoppsummering angir at det er sannsynlig at gratis full dekning av røykesluttintervensjoner, inkludert legemidler til røykeavvenning, øker antall slutteforsøk og sannsynligheten for å være røykfri etter seks måneder.[168]  Legemidler til røykeavvenning på refusjon prøves nå ut i kommuner i Vestre Viken etter en modell fra Danmark. Hvis pilotprosjektet (2020-23) viser positive resultater anbefales det at ordningen gjøres landsdekkende.

I tillegg bør det satses på tiltak for å hindre unge i å starte opp med tobakks- og nikotinprodukter. Som Helsedirektoratet tidligere har anbefalt bør det vurderes økt aldersgrense med langsiktig mål om totalforbud mot røyketobakk.[169] New Zealand har nylig kunngjort en ny lov som planlegges vedtatt i 2022. Loven innebærer økt aldersgrense for kjøp av sigaretter år for år. Målet er at røyking over tid skal fases helt ut.

Den gjeldende tobakksstrategien er en del av folkehelsemeldingen "Gode liv i et trygt samfunn" (2019). Strategiperioden nærmer seg slutten og Helsedirektoratet skal bidra inn i arbeidet med å lage en ny nasjonal tobakksstrategi i 2022. Som tidligere nevnt er det en betydelig sosial ulikhet i andelen som røyker, og i noen grad også i bruken av snus. En ny strategi bør særlig vektlegge utfordringer med sosial ulikhet i tobakksbruk og ha dette perspektivet med i alle tiltak som foreslås. Press fra bransjen om å få nye nikotin- og tobakksprodukter inn på markedet er, og vil være, en utfordring. Det kan være behov for et enda tydeligere regelverk på området. Det bør særlig vurderes regelverksendringer som hindrer bransjen i å rekruttere unge til tobakks- og nikotinbruk. Det bør være et mål at kommende ungdomsgenerasjoner skal være nikotinfrie. Strategien bør ha som overordnet mål at tobakksrøyking på sikt skal fases helt ut. Vi ser det videre som utfordrende at bransjen ønsker å lansere nye produkttyper som kan virke attraktive for unge og bidra til tidlig nikotinavhengighet for nye generasjoner.

3.2.6 Alkohol

Status og utfordringer

Alkoholbruk er en medvirkende årsak til en rekke utbredte og alvorlige sykdommer, deriblant flere ulike kreftformer, noen hjerte- og karsykdommer og sykdommer i lever og bukspyttkjertel. En betydelig andel av sykdomsbyrden i hele befolkningen skyldes alkoholbruk, og i aldersgruppene 15–49 år er alkoholbruk den viktigste risikofaktoren for dødsfall og tap av friske leveår. I 2020 var det 386 alkoholrelaterte dødsfall i Norge.[170]

Den nylig vedtatte alkoholstrategien (Nasjonal alkoholstrategi (2021–2025). En helsefremmende og solidarisk alkoholpolitikk) peker direkte og indirekte på utfordringer på alkoholområdet. Helsedirektoratet stiller seg i hovedsak bak utfordringsbeskrivelsen som er gitt i strategien. I tillegg vil vi gi utfyllende innspill på hva vi oppfatter som folkehelseutfordringene i årene som kommer.

Helsedirektoratet ser det som en stor utfordring at det er for lite kunnskap i befolkningen om at alkohol kan gi negative konsekvenser også ved moderat og lavere inntak. Dette kommer blant annet frem i en befolkningsundersøkelse utført for Helsedirektoratet av Opinion i november 2021. Særlig virker sammenhengen mellom alkohol og kreft å være lite kjent. Det er også tilsynelatende en utbredt misoppfatning om at daglig inntak av mindre mengder alkohol er positivt for helsen.

Alkoholbruk gir mer enn noe annet rusmiddel betydelige konsekvenser for andre enn brukeren selv, såkalte tredjepartsskader. Alkoholbruk under svangerskap kan medføre skader på foster, et høyt alkoholkonsum hos foreldre kan skade barn og unges oppvekstkår, og alkoholbetinget vold, hærverk og bråk reduserer helse og trygghet for de mange som rammes av dette.[171] På befolkningsnivå er det en klar sammenheng mellom alkoholbruk og vold. Omfanget av voldshandlinger øker når alkoholkonsumet i et samfunn går opp, og minker når alkoholbruken går ned. Sammenhengene mellom alkohol og vold kan ikke forklares av enkle mekanismer, det dreier seg snarere om ganske komplekse forhold, men studier illustrerer at alkoholpåvirkning er en bidragende årsak til aggresjon, og antakelig også voldsutøvelse.[172] Til tross for streng lovgivning, aktiv håndheving, et relativt høyt straffenivå, informasjonskampanjer og liten sosial aksept for promillekjøring avdekker politiet fremdeles et stort antall ruspåvirkede førere. Helsemessige og sosiale problemer forårsaket av alkoholbruk innebærer betydelige kostnader for arbeidslivet, helse- og sosialtjenester, politi og rettsvesen.

På tross av at Norge har et lavere totalkonsum enn de fleste andre europeiske land forårsaker også alkohol store samfunnsmessige og sosiale kostnader. Årlige samfunnsmessige kostnader som følge av alkoholkonsum ble nylig anslått til å være

  • 68-77 mrd. kroner knyttet til tap av helse og livskvalitet
  • 10-13 mrd. kroner knyttet til sykefravær og redusert produktivitet
  • 1,4-7 mrd. kroner som kostnader i helse- og omsorgstjenesten
  • 1,5-4 mrd. kroner knyttet til ressursbruk i andre sektorer[173]

Utviklingen i alkoholbruken blant dagens eldre er spesielt bekymringsfull. Eldre drikker mer enn generasjonene før dem, og også oftere enn yngre, men de har et mindre risikofylt drikkemønster. Imidlertid øker sårbarheten for alkohol med økende alder, og kan både forårsake og forverre sykdom. Omfanget av alkoholforbruket, ofte i kombinasjon med høyt forbruk av medikamenter, krever økt oppmerksomhet om eldre og alkohol i årene fremover.

Undersøkelser utført av FHI under pandemien har vist at de som drakk lite alkohol fra før, drakk enda mindre under pandemien, og de som drakk mye alkohol fra før drakk enda mer under pandemien. Altså ser det ut til at endringer var knyttet til tidligere konsum ved at etablerte drikkemønstre ble forsterket. Undersøkelsene viser også at det har vært liten endring i totalkonsumet, men en økning i andelen med høyt konsum. Forekomsten av høykonsumdrikking økte, men andelen som drikker mindre er større enn andelen som drikker mer.[174] Helsedirektoratet understreker at det blir viktig å følge med på om uheldige vaner blant storkonsumenter vil vedvare.

Hva kan gjøres?

Bedre kunnskap i befolkningen er nødvendig for at man skal kunne ta informerte helsevalg. Her konkurrerer faktainformasjon om alkoholens skadevirkninger med positiv (og lovlig) alkoholomtale i ulike medier. Helsedirektoratet mener det er nødvendig med tiltak ut over det som følger av alkoholstrategien for å øke kjennskapen til sammenhengen mellom alkohol og kreft i befolkningen. I tillegg viser vi til Helsedirektoratets Ti tiltak for å redusere sykdomsbyrden og bedre folkehelsen, og anbefaler økt alkoholpris gjennom alkoholskatt for å redusere det skadelige alkoholforbruket og bidra til å redusere sykdomsbyrden i befolkningen. Økt pris på alkohol gjennom økt skatt og avgift er et av tiltakene som har høyest anbefaling fra WHO’s «Best buys»[175].

Alkohol er ikke bare en folkehelseutfordring i Norge, men også i økende grad en global utfordring som Norge må bidra til å håndtere. Internasjonalt samarbeid er nødvendig for å begrense skadevirkninger ved alkoholbruk.

3.2.7 Seksuell helse

Status og utfordringer

Seksualitet omfatter blant annet vår kjønnsidentitet, seksuelle orientering, erotikk, glede, intimitet og reproduksjon, i tillegg til seksuell aktivitet.[176] Det er komplekse og gjensidige vekselvirkninger mellom seksuell helse, psykisk helse og fysisk helse, som kan påvirke hverandre i positiv eller negativ retning.[177]

Forekomsten av seksuelle problemer i den norske befolkningen blir anslått til å være 52 prosent blant kvinner og 49 prosent blant menn. De vanligste problemene er nedsatt eller manglende seksuell lyst, manglende seksuell respons og orgasmeproblemer.[178] Grupper med kort utdanning [179]og kronisk og langvarig sykdom[180] har økt risiko for seksuelle problemer. Selv om ca. halvparten som rapporterer om seksuelle problemer oppgir få eller ingen plager av disse, iii er det påvist at seksuelle problemer kan føre til redusert livskvalitet.[181] Å forebygge seksuelle problemer kan bidra til å realisere målsettingen om flere leveår med god helse og trivsel.

Seksuell vold er et folkehelseproblem med negative helsekonsekvenser på kort og lang sikt.[182] Slike erfaringer gir samtidig økt risiko for skadelig helseatferd, som rusbruk, tobakksbruk og seksuell risikoatferd.[183] Livskvalitetsundersøkelsen fra 2021 anslår at 10 prosent av befolkningen har opplevd å bli tvunget/forsøkt tvunget til seksuell omgang i løpet av livet. En prosent rapporterte slike erfaringer ila. de siste 12 månedene.[184] Kvinner, elever/studenter og personer med innvandringsbakgrunn er overrepresentert ved alle typer seksuell vold.[185] Samiske kvinner,[186] kjønnsminoriteter og seksuelle minoriteter[187] er andre grupper som er mer utsatt for seksuell vold og overgrep.

Hva kan gjøres?

I motsetning til mange europeiske land, mangler Norge representative data seksuelle helse, atferd og velvære på befolkningsnivå. Mens land som Sverige, Danmark og Tyskland nylig har gjennomført sine første undersøkelser av denne dimensjonen av folkehelsen,[188] er Storbritannia i ferd med å gjennomføre fjerde runde.[189] Vi mangler bla. kunnskap om sosial ulikhet i seksuell helse og sammenhengen mellom økende levealder, kronisk og langvarig sykdom, seksuell vold og seksuell problemer og hvordan seksuell helse er distribuert i ulike befolkningsgrupper. Sammenlignet med andre Europeiske land mangler Norge styringsdata av god kvalitet som grunnlag for effektive folkehelsetiltak relatert til seksuell helse.

Mangel på kunnskap blant tjenesteytere er en viktig barriere for å tematisere seksualitet med pasienter.[190] Oslomet kartlegger i hvilke grad seksualitet og seksuell helse er dekket i studieløp som kvalifiserer for ansettelse innen helse-, sosial- og omsorgssektoren. Foreløpige funn tyder på at tema i liten grad er dekket.[191] Dette gjenspeiles i forskning som viser at sykepleierne synes det er vanskelig å snakke med pasientene om seksuell helse, bla. fordi de er usikre på eget kunnskapsnivå og er engstelige for å trå over pasientens private grenser.[192] Selv om sykepleiere anerkjenner at seksualitet er viktig i møte med kronisk syke, vegrer faggruppen seg mot å ta opp temaet med pasienter. Brukere og pasienter rapporterer at de ikke blir møte med samme grad av kompetanse i spørsmål relatert til seksuell helse som andre helsespørsmål.[193], [194]

3.2.8 Gravides levevaner og psykiske helse

Status og utfordringer

De viktigste endringene de siste 20 årene er en økning i kompleksiteten i fødepopulasjon.[195] Det er en økning i gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende fra 28,0 år i 2008 til 29,4 år i 2018. Data om kroppsmasseindeks (KMI) er noe ufullstendig. Andel gravide med KMI > 30 før svangerskapet er endret fra 11,7 prosent til 12,7 prosent, mens andel med KMI > 40 har vært stabilt på 1,1 prosent. Siden 2008 har andel fødsler av mødre som selv ikke er født i Norge økt med rundt 10 prosent, fra en andel på 19,9 prosent i 2008 til 30,2 prosent i 2018. Fødende fra enkelte land bidrar vesentlig til en økning i risikoprofilen for populasjonen.

I løpet av 10 år (2008- 2018) er gruppen gravide med sykdommer/sykdomskategorier økt fra 18,0 prosent til 22,4 prosent. Det har også vært en økning i svangerskapsdiabetes fra 2,2 prosent til 5,8 prosent, noe som må tolkes med varsomhet da en ikke kan utelukke at endret innmelding har bidratt til økningene.

Forekomsten av psykisk sykdom i svangerskap er omtrent den samme som i den generelle befolkningen av kvinner i tilsvarende alder, hvilket betyr mellom 6000-12000 av alle gravide hvert år. En del av diagnosene er overlappende, det vil si at det er noen som kan ha flere diagnoser samtidig.[196] Helsetjenesten rapportere om en økning av fødselsdepresjon under pandemien.[197]

Med utgangspunkt i familiens behov gis individuell og nødvendig informasjon, støtte og veiledning. Hjemmebesøk utført av jordmor innen 1-2 døgn etter barnets hjemkomst fra føde/barselavdelingen var på 42,9 prosent i 2020. Det var en nedgang på 5,9 prosent fra 2019.[198]

Hva kan gjøres?

En av anbefalingene fra det nordiske samarbeidet om de 1000 første dager, er at partner må inkluderes og inviteres sammen med den gravide til konsultasjoner. Dette gjøres ikke systematisk til alle konsultasjoner i dag.

Mor og barn sendes tidlig hjem etter fødsel, og det er derfor nødvendig at tidlig hjemmebesøk av jordmor prioriteres fra kommunen som en oppfølging av mor og barn

 

Fotnoter

[141] Haakon E. Meyer, Kristin Holvik. (2017). Kunnskapsgrunnlag til ny handlingsplan for bedre kosthold: En oppsummering av hva som er dokumentert som mest effektive tiltak for å fremme et sunt kosthold. Oslo : Folkehelseinstituttet.

[142] Mark L. Nebylski, Kimbree A. Redburn, Tara Duhaney, Norm R. Campbell. (2016). Healthy food subsidies and unhealthy food taxation: A systematic review of the evidence. Nutrition.

[143] Oliver T. Mytton, Sushy Clarke, Mike Rayner. (2012). Taxing unhealthy food and drinks to improve health. BMJ.

[144] Mark L. Niebylski, Kimbree A. Redburn, Tara Duhaney, Norm R. Campbell. (2015). Healthy food subsidies and unhealthy food taxation: A systematic review of the evidence. Nutrition.

[145] Menon Economics. (2019). Overvekt og fedme i Norge; Omfang, utvikling og samfunnskostnader. Rapport nr.9/2019

[146] Helse- og omsorgsdepartementet. (2012). NCD-strategi 2013 – 2017, https://www.regjeringen.no/contentassets/e62aa5018afa4557ac5e9f5e7800891f/ncd_strategi_060913.pdf

[147] Steene-Johannessen J. og medarbeidere (2019). Nasjonal overvåkingssystem for fysisk aktivitet og fysisk form. Kartlegging av fysisk aktivitet, sedat tid og fysisk form blant barn og unge 2018. (ungKan3) Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/globalassets/bilder/rapporter-og-trykksaker/2019/ungkan3_rapport_final_27.02.19.pdf

[148] Helsedirektoratet. (2015). Fysisk aktivitet og sedat tid blant voksne og eldre i Norge – Nasjonal kartlegging 2014-2015.

[149]  Folkehelseinstituttet. (2018). Kunnskapsgrunnlag for ny handlingsplan for fysisk aktivitet. Oppdrag 2018. https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2018/31.august2018_sendt-003.pdf

[150] Barne- ungdoms og familiedirektoratet. (2016). Kunnskapsgrunnlag barnefattigdom. (Rapport 07/2016) https://bibliotek.bufdir.no/BUF/101/Kunnskapsgrunnlag_barnefattigdom_Digital_2016.pdf

[151] Bakken, A., Frøyland, L. R., & Sletten, M. A. (2016). Sosiale forskjeller I unges liv. Hva sier Ungdata-undersøkelsene? https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/20.500.12199/5103/Sosiale-forskjeller-i-unges-liv-NOVA-Rapport-3-2016-18-april-.pdf?sequence=1&isAllowed=y

[152] Barne- ungdoms og familiedirektoratet. (2021). Barn i lavinntektsfamilier. Nettsak: https://bufdir.no/Familie/Fattigdom/Ny_Barnefattigdom_i_Norge . Lastet 19.10.2021.

[153] Oslo Economics. (2020). Økonomi som barriere for idrettsdeltakelse – kostnader og kostnadsdrivere i berne- og ungdomsidretten. (Rapport 2020-12) https://www.regjeringen.no/contentassets/4c2ad9aaac4d4af6808663fca0bff79b/okonomi-som-barriere---kostnader-og-kostnadsdrivere-i-barne--og-ungdomsidretten.pdf

[154] Helsedirektoratet. (2015). Fysisk aktivitet og sedat tid blant voksne og eldre i Norge – Nasjonal kartlegging 2014-2015. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/fysisk-aktivitet-kartleggingsrapporter

[158] Breivik G og Rafoss K. (2017). Fysisk aktivitet; omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet. Helsedirektoratet. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/fysisk-aktivitet-kartleggingsrapporter

[159] Helsedirektoratet. (2014). Kunnskapsgrunnlag fysisk aktivitet. Innspill til departementets videre arbeid for økt fysisk aktivitet og redusert inaktivitet i befolkningen. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/kunnskapsgrunnlag-for-fysisk-aktivitet-innspill-til-departementet.

[160] Sælensminde, Kjartan (2002). Gang- og sykkelvegnett i norske byer: Nytte- kostnadsanalyser inkludert helseeffekter og eksterne kostnader av motorisert vegtrafikk. Oslo: Transportøkonomisk institutt.

[161] Bård Norheim, Katrine N. Kjørstad (2009). Klimakur: Tiltak for å øke kollektiv- og sykkelandelen. Oslo: Urbanet Analyse AS.

[162] Kolle E. Steene-Johannessen J, Sävfenbom R. (2019). Hovedrapport: School in motion. Norges idrettshøgskole, Nettdokument: www.udir.no/contentassets/00554e6be9104daeb387287132cef1e0/sluttrapport-scim.pdf

[165] Helsedirektoratet. (2022). Statistikk og historikk om røyking, snus og e-sigaretter. https://www.helsedirektoratet.no/tema/tobakk-royk-og-snus/statistikk-om-royking-bruk-av-snus-og-e-sigaretter

[166] Vedøy, Tord Finne (2018). NCD åpent møte - Tobakk og alkohol . Litteraturhuset, Oslo : Folkehelseinstituttet.

[167] Mili, Jobaida Yeasmin (2017). The effect of tobacco prices on tobacco sales: How much will increased prices decrease sales? Oslo : Universitetet i Oslo.

[168] Floor A. van den Brand, Gera E. Nagelhout, Ayalu A. Reda et.al. (2017). Healthcare financing systems for increasing the use of tobacco dependence treatment. Cochrane. 9, 2017.

[169] Helsedirektoratet. (2018) Folkehelse og bærekraftig samfunnsutvikling. Rapport IS-2748. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/folkehelse-og-baerekraftig-samfunnsutvikling

[170] Strøm, Marianne Sørlie og Raknes, Guttorm. (2021). Tall fra dødsårsaksregisteret for 2020. FHI.no. https://www.fhi.no/hn/helseregistre-og-registre/dodsarsaksregisteret/tall-fra-dodsarsaksregisteret-for-2020/

[171] Rossow, I. (2022). Oversikt over alkohol i Norge: Et folkehelseperspektiv på alkohol. FHI. https://www.fhi.no/nettpub/alkoholinorge

[173] Oslo Economics. (2022). Samfunnskostnader ved alkoholbruk. Gjennomført på oppdrag fra Actis, Blå kors og Av-og-til.

[174] Rossow et al. (2021). Changes in Alcohol Consumption during the COVID-19 Pandemic-Small Change in Total Consumption, but Increase in Proportion of Heavy Drinkers. Int J Environ Res Public Health. 2021 Apr 16;18(8):4231.

[175] World Health Organization. (2017). Tackling NCDs "Best buys" and other recommended interventions for the prevention and control of noncommunicable diseases. s.l.: World Health Organization, 2017.

[176] World Health Organization. (online). Sexual and Reproductive Health and Research (SRH). Defining sexual health. Tilgjengelig fra https://www.who.int/teams/sexual-and-reproductive-health-and-research.

[177] Helse- og omsorgsdepartementet. (2016). Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet

[178] Fischer, N. & Træen, B. (2021). Prevalence of sexual difficulties and related distress, and the association with sexual avoidance in Norway. International Journal of Sexual Health, 1-14.

[179] Træen, B., & Stigum, H. (2010). Sexual problems in 18-67-year-old Norwegians. Scandinavian journal of public health, 38(5), 445-456.

[180] Mitchell, K. R., Mercer, C. H., Ploubidis, G. B., Jones, K. G., Datta, J., Field, N., ... & Wellings, K. (2013). Sexual function in Britain: findings from the third National Survey of Sexual Attitudes and Lifestyles (Natsal-3). The Lancet, 382(9907), 1817-1829.

[181] Laumann, E. O., Paik, A., & Rosen, R. C. (1999). Sexual dysfunction in the United States: prevalence and predictors. Jama, 281(6), 537-544.

[182] Krug, E. G., Mercy, J. A., Dahlberg, L. L., & Zwi, A. B. (2002). The world report on violence and health. Geneva: World Health Organization

[183] National Center for Injury Prevention and Control, Division of Violence Prevention. (2021). Preventing Sexual Violence. Factsheet.

[184] Støren, K. S. (2021). Livskvalitet i Norge 2021. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

[185] Løvgren, M., Høgestøl, A. & Kotsadam, A. (2022). Nasjonal trygghetsundersøkelse 2020. NOVA Rapport 2/22. Oslo: NOVA, OsloMet

[186] Eriksen, A. M. A. (2020). Omfang av vold og seksuelle overgrep blant samer og ikke-samer. I A. Bredal, H. Eggebø & A. M. A. Eriksen (Red.), Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge (Kap. 7, s. 127–144). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

[187] Anderssen, N., Eggebø, H., Stubberud, E. og Holmelid, Ø. (2021). Seksuell orientering, kjønn og levekår. Resultater fra spørreundersøkelsen 2020. Bergen: Universitetet i Bergen

[188] Matthiesen, S., Pietras, L., Bode, H., Cholmakow-Bodechtel, C., Cerwenka, S., Pfister, M., ... & Dekker, A. (2021). Methodology of the German National Sex Survey–GeSiD (German Health and Sexuality Survey). The Journal of Sex Research, 1-11.

[189] National Surveys of Sexual Attitudes and Lifestyles. (online). (2021). Natsal-4. Tilgjengelig fra https://www.natsal.ac.uk/natsal-survey/natsal-4

[190] Helland, Y., Garratt, A., Kjeken, I., Kvien, T. K., & Dagfinrud, H. (2013). Current practice and barriers to the management of sexual issues in rheumatology: results of a survey of health professionals. Scandinavian Journal of Rheumatology, 42(1), 20-26.

[191] Aureskog, KJ. (2022). Kommunikasjon mellom Aureskog og Helsedirektoratet om fremdrift i prosjektet Kartlegging av SRHR i høyere utdanning.

[192 Dammen, S., & Grønning, K. (2020). Sykepleiere kvier seg for å spørre om seksuell helse. Sykepleien, 108(82952), 82952.

[193] Nåmdal C, Stensårs TA. (online). Hvorfor vil ingen snakke med oss om sex og utlagt tarm? Sykepleien.no: Sykepleien. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/meninger/innspill/2019/10/hvorfor-vil-ingen-snakke-med-oss-om-sex-og-utlagt-tarm

[194] Solli HJ. (online) Helsepersonell vegrer seg for sexprat: Jeanette møtte flau lege etter kreftoperasjon. Nrk.no. Lastet: 25.11.2017. Tilgjengelig fra https://www.nrk.no/norge/helsepersonell-vegrer-seg-for-sexprat_-jeanette-motte-flau-lege-etter-kreftoperasjon-1.13793469

[195] Helsedirektoratet. (2020). Endring i fødepopulasjon og konsekvenser for bemanning og finansieringssystem Rapport oversendt til Helse- og omsorgsdepartementet mars 2020. IS-2895 https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/endring-i-fodepopulasjon-og-konsekvenser-for-bemanning-og-finansieringssystem

[196] Norsk gynekologisk forening. (2020). Veileder i fødselshjelp. ePub. ISBN 978-82-692382-0-4.

[197] Sykepleien.no. (online) Flere fikk fødselsdepresjon under koronapandemien. Publisert 28. 08.2020. https://sykepleien.no/2020/08/flere-fikk-fodselsdepresjon-under-koronapandemien

[198] Statistisk sentralbyrå. (2021). Kommunehelsetenesta. https://www.ssb.no/helse/helsetjenester/statistikk/kommunehelsetenesta

Sist faglig oppdatert: 09. mars 2022