Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

3.3. Helsekompetanse

De siste tiårene har helsesystemet i økende grad blitt lagt til rette for den enkelte bruker. Pasientrettigheter, behandlingsvalg, digitalisering og brukermedvirkning er eksempler på virkemidler som gir den enkelte borger og pasient økt innflytelse over eget helsetilbud. En ulempe ved denne utviklingen er at den også stiller store krav til den enkelte. En betydelig andel av befolkningen har nå problemer med å navigere i helsetjenestene, og mange har utfordringer med å finne, forstå, vurdere og bruke informasjon knyttet til helsen sin og rettigheter. Informasjon knyttet til håndtering av psykiske problemer er et område som peker seg ut.[199] Tilsvarende utfordringer finnes også i flere innvandrergrupper.[200] Per 2021 var 1 av 3 på eller under laveste nivå for generell helsekompetanse i Norge. Dette innebærer begrenset mulighet til å forholde seg til helseinformasjon.[201]

Lav helsekompetanse henger sammen med mindre fysisk aktivitet, dårligere kosthold, svakere selvopplevd helse, og flere langvarige sykdommer og helseproblemer.[202] Å øke befolkningens helsekompetanse vil kunne bidra til å nå målet om å redusere forekomst og for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer. Ifølge FN og Verdens helseorganisasjon er helsekompetanse viktig for å nå FNs bærekraftsmål, spesielt mål 3: god helse og livskvalitet og mål 10: mindre ulikhet.[203]

Det er et nasjonalt mål å skape pasientens helsetjeneste, som innebærer at pasientene skal få mulighet til å være aktiv deltaker i egen helse og behandling. Det betyr å bli lyttet til og å kunne ta valg i samråd med behandler, sette egne mål og bruke egne ressurser for å mestre hverdagen. For å nå dette målet må pasienter og brukere ha kunnskap og muligheter til å ivareta helsen sin på best mulig måte, og tjenester og forvalting må tilby informasjon, systemer og tjenester som ivaretar en befolkning med ulik grad av helsekompetanse, språkkompetanse og digitalkompetanse.

Økt trykk på helsekompetanse kan blant annet bidra til å bedre den enkeltes evne til å ta gode helsefremmende og sykdomsforebyggende valg, hindre sykehusinnleggelse, sikre riktig medisinering, rett bruk av helsetjenesten, adekvat behandling av egen og pårørendes lidelse eller sykdom, og forebygging av mulige tilbakefall eller følgesykdommer

Samfunnet stiller stadig høyere krav til digital helsekompetanse og evnen til å bruke digitale verktøy i kontakt med offentlige virksomheter og helsetjenester. Digitale løsninger har et stort potensial i hele spekteret av helsetjenester, fra forebygging til samhandling, rehabilitering og mestring av kronisk sykdom. Gode digitale løsninger kan gjøre tjenester mer tilgjengelige, og digitalt støttede forløp kan være både kostnadseffektive og gi bedre resultater. Gode og utprøvde digitale verktøy kan bli viktige i folkehelsearbeidet langs hele aksen: de kan støtte flere i å holde seg friske lenger, og de kan bidra til at flere mestrer sykdom bedre, og får bedre livskvalitet. Samtidig ser  de som bruker helsetjenestene mest  ut til å være svakere forberedt på å ta i bruk digitale helsetjenester. Konsekvensene kan være redusert helsepotensiale, økt helsetap og utenforskap. Det må utvikles verktøy som når alle uavhengig av forutsetning og helsekompetanse (inkludert digital kompetanse). Budskap, språk og visuelt utrykk må være enkelt, kultursensitivt og klarspråklig.

Strategien for å øke befolkningens helsekompetanse (2019-2023) tar sikte på å øke helsekompetansen i befolkningen generelt, og retter seg primært mot helse- og omsorgspersonell, beslutningstakere og ledere i helse- og omsorgstjenesten, samt pasient- og brukerorganisasjoner. Strategien har mål om at helsekompetanse er et innarbeidet aspekt og tenkning i planlegging, utvikling, implementering og evaluering av helse- og omsorgstjenestene, samt folkehelsearbeidet, på alle tjeneste- og forvaltningsnivå. Dette krever omfattende og systematisk endring i etablerte strukturer i tjenester og forvaltning kontinuerlig og over tid, slik at helsekompetanseaspektet innlemmes i varige strukturer. For å nå målet om økt helsekompetanse i befolkningen vil det derfor være viktig å videreføre arbeidet med en ny strategiperiode ved strategiens slutt. I tillegg er det behov for målrettede løsninger for å redusere ulikhet i helsekompetanse i ulike grupper.

3.3.1 Innvandreres helse og likeverdige helse- og omsorgstjenester

Antallet innvandrere med lavinntekt har økt sterkt i de senere årene (se figur).[204]

Antallet med årlig lavinntekt (EU-60)* etter om det er personer med eller uten innvandrerbakgrunn. * Årlig lavinntekt målt som 60 prosent av befolkningens medianinntekt.
Figur 3: Antallet med årlig lavinntekt (EU-60)* etter om det er personer med eller uten innvandrerbakgrunn. * Årlig lavinntekt målt som 60 prosent av befolkningens medianinntekt.

Det er spesielt blant innvandrere med flyktningbakgrunn at vi finner en høy andel med lavinntekt, men også blant arbeidsinnvandrere.[205] Blant lavlønte har nemlig både antall og andel innvandrere økt, spesielt som resultat av økt arbeidsinnvandring.[206] Deler av innvandrerbefolkningen er også mer utsatt for sosiale helseforskjeller som følge av segregering og dårlige levekår. For eksempel vet vi at innvandrere i gjennomsnitt har svakere økonomi enn den øvrige befolkningen og ofte dårligere boforhold. [207],[208]

Det er en utfordring at innvandreres helse og helseutfordringer, og tilrettelegging av informasjon og tjenester, ikke utgjør en systematisk del av folkehelsearbeidet og oversikten over helsetilstanden i befolkningen. Mangel på oversikt og innblikk i ulikhetene er også resultat av at tilgjengelig datagrunnlag er fragmentert. Blant annet fordi innvandrerbakgrunn ikke registreres systematisk i sentrale helseregistre. Dermed vet vi for lite om innvandreres bruk av ulike helse- og omsorgstjenester og hvorvidt tjenestene er likeverdige.

3.3.2 Samisk helse og likeverdige helse- og omsorgstjenester

Nasjonale helsemyndigheter har det overordnede ansvaret for likeverdige tjenester til den samiske befolkningen. Myndighetene har ansvar for at det samiske perspektivet ivaretas i helsepolitiske satsinger, nasjonale planer og strategier. Den samiske befolkningen skal ha mulighet til å ta vare på og utvikle sin kultur og sitt samfunn på egne premisser.

Det er behov for mer kunnskap om helse og levekår i den samiske befolkningen, og en nasjonal handlingsplan vil kunne rette søkelys på blant annet forskning, kompetansebygging, samhandling og tjenesteutvikling. Helsepersonell må inneha tilstrekkelig kunnskap om samisk språk og kultur i møte med den samiske pasienten. En handlingsplan som sikrer likeverdige helsetjenester til den samiske befolkningen, bør blant annet innebære et likeverdig tjenestetilbud på tvers av geografiske områder som ivaretar språk og kulturelle aspekter.

 

Fotnoter

[199] Le, C., Finbråten, H.F., Pettersen, K.S., Guttersrud, Ø. (2021a). Befolkningens helsekompetanse, del I: The International Health Literacy Population Survey 2019-2021 (HLS19) – et samarbeidsprosjekt med nettverket M-POHL tilknyttet WHO-EHII. (Rapport IS-2959) Helsedirektoratet. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter

[200] Le, C., Finbråten, H.F., Pettersen, K.S., Guttersrud, Ø. (2021b). Helsekompetansen i fem utvalgte innvandrerpopulasjoner i Norge: Pakistan, Polen, Somalia, Tyrkia og Vietnam. (Rapport IS-2988) Helsedirektoratet. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter

[201] Le, C., Finbråten, H.F., Pettersen, K.S., Guttersrud, Ø. (2021a). Befolkningens helsekompetanse, del I: The International Health Literacy Population Survey 2019-2021 (HLS19) – et samarbeidsprosjekt med nettverket M-POHL tilknyttet WHO-EHII. (Rapport IS-2959) Helsedirektoratet. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter

[202] The HLS19 Consortium of the WHO Action Network M-POHL. (2021). International Report on the Methodology, Results, and Recommendations of the European Health Literacy Population Survey 2019-2021 (HLS19) of M-POHL. Austrian National Public Health Institute, Vienna. https://m-pohl.net/sites/m-pohl.net/files/inline-files/HLS19_International%20Report.pdf

[204] NAV. (2020). Lavinntekt og levekår i Norge Tilstand og utviklingstrekk – 2020, NAV- rapport 2020: 4, Figur 3.6. Basert på data fra SSB.

[205] NAV. (2020). Lavinntekt og levekår i Norge Tilstand og utviklingstrekk – 2020, NAV- rapport 2020: 4, side 28-29. Tilgjengelig på: https://www.nav.no

[206] Jordfald, B., Svarstad, E. Nymoen, R. (2021). Hvem er de lavlønte?, FAFO rapport 21:29 side 5 og 38-41. Tilgjengelig på: https://www.fafo.no/images/pub/2021/20796.pdf

[207] Andersen (2017). referert til i NOU 2020:16 (2020). Levekår i byer: Gode lokalsamfunn for alle. Oslo: Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

[208] Thorsen, L. R. (2019, 4. juni). Innvandrere med lav inntekt dårligere stilt enn andre med lav inntekt. SSB. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/innvandrere-med-lav-inntekt-darligere-stilt-enn-andre-med-lav-inntekt

Sist faglig oppdatert: 01. juni 2022