Høyrisikogrupper benytter tilbudet i frisklivssentraler
Høyrisikogrupper benytter tilbudet i frisklivssentraler
Resultater fra studier med data fra frisklivssentraler i Norge viser at deltakerne i hovedsak er kvinner (55–85 prosent), med en gjennomsnittsalder på rundt 50 år (aldersspenn 13–90 år) (se tabell 2, kapittel 5.1 – hva kjennetenger deltakerne ved frisklivssentraler?).
I flere studier er omkring 90 prosent av deltakerne etnisk norske (Blom et al., 2019; Sevild et al., 2020a), men erfaringer fra enkelte kommuner som Oslo og Drammen, tyder på høyere andel deltakere med minoritetsbakgrunn.
Den typiske frisklivsdeltakeren har fedme (KMI over 30), lav selvrapportert livskvalitet, høyt nivå av psykiske belastninger og sammensatte helseutfordringer. Muskel- og skjelettplager, psykiske plager og overvekt/fedme er blant de vanligste rapporterte helseproblemene. En større andel av deltakerne har lavere utdanningsnivå enn i den generelle befolkningen, og omtrent halvparten er sykemeldte eller mottar ytelser fra Nav (se tabell 2, kapittel 5.1 – hva kjennetenger deltakerne ved frisklivssentraler?).
Litteraturgjennomgangen viser at frisklivssentralene når grupper med høy risiko for tidlig død, langvarig sykefravær og uførhet som følge av ikke-smittsomme sykdommer, inkludert psykiske lidelser og muskel- og skjelettproblematikk (Se tabell 2). Både WHO og nasjonale NCD-strategier fremhever behovet for å kombinere befolkningsrettede- og høyrisikostrategier for å forebygge tidlig død av NCD (WHO, 2013). Befolkningsrettede strategier når en stor andel av befolkningen og kan gi forebyggende effekt på et tidlig stadium i forløpet. Generelle, befolkningsrettede tiltak, som tilgang til grøntarealer, parker og gang- og sykkelveier, fremmer fysisk aktivitet (Prince et al., 2022).
Slike tiltak kan bidra til å gjøre sunne valg lettere i hverdagen. Studier viser imidlertid at noen grupper har større utfordringer med å endre helserelatert atferd, som å bli mer fysisk aktive, spise sunnere og slutte å røyke. Dette gjelder blant annet for etniske minoriteter og grupper med lav sosioøkonomisk status, lav utdanning og store helseutfordringer (Bull et al., 2006; Luten et al., 2016; Yildirim et al., 2012). De kan ha behov for målrettet støtte og veiledning tilpasset individuelle behov for å komme i gang med endring av levevaner. På sikt kan de også benytte seg av befolkningsrettede tiltak som for eksempel tilrettelegging for fysisk aktivitet i nærmiljøet.
I England anbefales det at fysisk inaktive voksne med vesentlig økt risiko, eller allerede etablerte sykdommer, skal få tilbud om oppfølging for endring av levevaner innad i helsetjenestene (NICE, 2014). Studiene fra frisklivssentralene i Norge tyder på at frisklivssentralene når høyrisikogrupper som trenger ekstra støtte og veiledning for å komme i gang med endring og mestring av levevaner. Dette er også i tråd med målgruppen for frisklivssentraler slik den er beskrevet i veilederen for kommunale frisklivssentraler. Kvalitative studier oppsummert i denne rapporten viser at deltakerne har behov for trygghet, kompetanse og tilpasset nivå, noe som frisklivssentralene tilbyr (Se tabell 11, kapittel 5.2 – hvordan virker det strukturerte oppfølgingstilbudet ved kommunale frisklivssentraler for deltakerne?).
Deltakere med sammensatte helseutfordringer krever intensiv oppfølging
En betydelig andel av de som henvises til frisklivssentraler har sammensatte helseutfordringer og hjelpebehov, inkludert store psykiske belastninger (Blom et al., 2019; Følling et al., 2015; Sevild et al., 2020a). Erfaringer fra frisklivssentralene tilsier at denne gruppen ofte krever langvarig, tverrfaglig og individuell oppfølging. Noen kan ha behov for spesialiserte tjenester parallelt med, eller før de er i stand til å delta aktivt i de diagnoseuavhengige tilbudene ved frisklivssentralen. I dag utgjør frisklivssentralene et lavt bemannet helsetjenestetilbud i mange kommuner (SSB, 2023), og studier peker på et mulig misforhold mellom deltakernes komplekse behov og frisklivssentralenes kapasitet og primære oppgaver (Følling et al., 2015; Salemonsen, 2020; Sevild, 2021).
Mangel på kapasitet til å gi den individuelt tilpassede oppfølgingen som kreves, øker risikoen for at deltakere avslutter før de har hatt tilstrekkelig effekt av tilbudet. Det gir også utfordringer for evaluering av effekt. Flere av studiene fra frisklivssentraler i Norge hadde et relativt høyt frafall (ca. 30–45 prosent av deltakerne) før fullført oppfølging etter 3–6 måneders oppfølging (Blom et al., 2020c; Samdal, 2019; Sevild et al., 2022). Faktorer som viste sammenhenger med frafall i disse studiene var yngre alder, høyere KMI eller livvidde, andre nasjonaliteter enn norsk, psykiske helseproblemer og andre kroniske helseutfordringer.
Erfaringer fra ansatte i frisklivssentraler viser at det er mange årsaker til frafall underveis, som for eksempel slutt på sykemelding, nyoppstått sykdom eller skade, tap av motivasjon, lengre reiser og opphold i andre helseinstitusjoner. Dette er faktorer som påvirker deltakelse og frafall uavhengig av kapasitet ved frisklivssentralen.
Det er behov for mer forskning på årsaker til frafall før oppfølgingstilbudet i frisklivssentralen er fullført. Videre er det behov for mer kunnskap om hvilke målgrupper som bør få oppfølging fra andre helsetjenester før, eller parallelt med, ordinær oppfølging i frisklivssentral for best utnytting av kompetanse og ressurser.
Kjønnsforskjeller i deltakelse
Det er flere kvinner enn menn som deltar ved frisklivssentraler (Ekornrud et al., 2016; Thonstad et al., 2020). Det kan blant annet henge sammen med at kvinner har høyere forekomst av sykefravær og kroniske lidelser (Nossen, 2019), og at kvinner i større grad enn menn benytter seg av primærhelsetjenester (Skyrud et al., 2024).
Kjønnsforskjellen er neppe et uttrykk for at det er så stor ulikhet i levevaner og helse, men kanskje heller at menn generelt kan ha høyere terskel enn kvinner for å oppsøke hjelp for sine utfordringer (Thonstad et al., 2020). Årsakene til kjønnsforskjellene ved frisklivssentralene er imidlertid ikke kjent, og bør undersøkes nærmere.
Jobbtilhørighet
De fleste frisklivsdeltakerne er i arbeidsfør alder, og omtrent halvparten av deltakerne er sykemeldte eller mottar Nav-stønad (se tabell 2, kapittel 5.1 – hva kjennetenger deltakerne ved frisklivssentraler?). Frisklivssentralene har derfor et potensial i å bidra til økt arbeidsdeltakelse. Fra årsrapportene og KOSTRA-statistikk fremgår det at frisklivssentralen samarbeider med Nav og bedriftshelsetjenester om oppfølging av deltakere. En studie har rapportert positive endringer i samfunnsdeltakelse etter oppfølging ved frisklivssentral (Haugland, 2018), men vi mangler kunnskap om hvorvidt oppfølging ved frisklivssentral har effekt på arbeidsdeltakelse, samt om hvordan aktørene samarbeider og hva som er suksessfaktorer for samarbeid om å øke arbeids- eller annen samfunnsdeltakelse.
Enkelte deltakere som er i arbeid, opplever at gruppetilbudene ikke er tilgjengelige for dem fordi de skjer på dagtid (Skrove et al., 2013). Det bør vurderes hvordan samarbeid med arbeidsgiver og henvisende instanser kan legge bedre til rette for at deltakerne kan benytte frisklivssentralens tilbud, blant annet gjennom fleksibel oppfølging både i og utenfor ordinær arbeidstid.
Behov for dialog om målgruppe og frisklivssentralens rolle i helhetlige pasientforløp
Ifølge veileder for kommunale frisklivssentraler er frisklivssentralens målgruppe «personer i alle aldre som har økt risiko for, eller allerede har utviklet sykdom, og som har behov for hjelp til å endre levevaner og mestre helseutfordringer … og spesielt for dem som ikke finner andre egnede helsetilbud eller som trenger hjelp til å finne ut hva som passer for dem».
Videre står det beskrevet i veilederen at «frisklivssentralens tilbud kan både benyttes for å fremme helse og forebygge eller begrense utvikling av sykdom, og være tilbud til personer både før, under og etter et behandlings-, rehabiliterings- eller habiliteringsforløp». Og videre at «frisklivssentralens tilbud er aktuelt for personer med langvarig sykemelding eller kronisk sykdom».
Resultater fra studiene av frisklivssentraler som viser at en stor andel av deltakere er relativt «tunge» brukere med behov for langvarig og sammensatt helsehjelp, kan tyde på et behov for bedre dialog mellom beslutningstakere i kommunen, samarbeidspartnere og henvisere om hvilke målgrupper og oppgaver frisklivssentralene bør prioritere, og hvilken behandling som bør tilbys og følges opp av andre tjenester. Flere kan potensielt hjelpes av tilbudet i frisklivssentralen dersom de henvises tidligere i sykdomsforløpet, og hvis de med størst behov får bedre tilpassede tilbud og forløp i, eller i samarbeid med, andre tjenester.